Heltens Oppdrag (bok #1 I Magikerens Ring) 192f1v

HELTENS OPPDRAG

(Bok #1 i magikerens ring)

Morgan Rice

Oversatt av An Ngoc Phan

Om Morgan Rice

Morgan Rice er #1 bestselgende forfatter av VAMPIRJOURNALENE, en bokserie for unge voksne som består hittil av elleve bøker; #1 bestselgende bokserien OVERLEVELSE-TRILOGIEN, en postapokalyptisk spenningsserie som består hittil av to bøker; og den #1 bestselgende fantasy-serien MAGIKERENS RING, som består hittil av tretten bøker.

Morgan sine bøker er tilgjengelige på lyd – og bokformater, og oversettelser av bøkene finnes på tysk, fransk, italiensk, spansk, portugisisk, japansk, kinesisk, svensk, nederlandsk, tyrkisk, ungarsk, tsjekkisk, og slovakisk (flere språk kommer).

Morgan vil gjerne høre fra deg, så vennligst besøk www.morganricebooks.com for å melde deg på e-postlisten, få en gratis book, få gratis gaver, last ned gratis app, få de siste eksklusive nyhetene, hold kontakten med Facebook og Twitter, og hold kontakten!

Utvalgte omtaler om Morgan Rice

«MAGIKERENS RING inneholder alle ingrediensene til en braksuksess; sammensvergelser, motsammensvergelser, mystikk, heroiske riddere, og blomstrende forhold som er fylt med knuste hjerter, bedrag og svik. Boka vil fengsle deg i timesvis og falle i smak hos alle aldre. Anbefalt for det faste biblioteket for fanatasylesere.» -- Books and Movie Reviews, Roberto Mattos

«Rice gjør en fantastisk jobb med å dra deg inn i fortellingen fra begynnelsen, og skildrer settinger med en fantastisk kvalitet som overgår en ordinær redegjørelse av settinger....Boka er godt skrevet og er en sidevender.»

«En perfekt fortelling for unge lesere. Morgan Rice har gjort en god jobb med sin interessante vri på et populært tema... Forfriskende og unikt. Serien foker seg på en jente... en ekstraordinær jente!... Den er enkel å lese, men holder et ekstremt høyt tempo... For barn over 13 år. » --The Romance Reviews (om Omvandlet)

«Fanget oppmerksomheten min fra begynnelsen og slapp ikke taket .... Denne fortellingen er et vidunderlig eventyr med høyt tempo og spenning rett fra begynnelsen. Det finnes ikke et eneste kjedelig øyeblikk. » --Paranormal Romance Guild (om Omvandlet)

«Fylt med action, romanse, eventyr og spenning. Skaff deg boka og bli forelsket igjen»

--vampirebooksite.com (om Omvandlet)

«Dette er en fantastisk fortelling. Dette er ei bok som er vanskelig å legge fra seg om natten. Slutten har en så spenningsfylt avslutning at du vil umiddelbart kjøpe den neste boka for å vite hva som skjer. » --The Dallas Examiner (Om Elsket)

«Ei bok som utfordrer TWILLIGHT og VAMPIRE DIARIES, og som får deg til å lese til siste side! Hvis du liker eventyr, kjærlighet og vampirer, da er denne boka for deg! » --Vampirebooksite.com (om Omvandlet)

«Morgan Rice beviser nok en gang at hun er en ekstremt begavet forfatter .... Boka vil appellere til et bredt publikum, inkludert yngre fans av vampir/fantasysjangeren. Boka sluttet med en uventet hendelse som vil sjokkere deg. » --The Romance Reviews (om Elsket)

Bøker av Morgan Rice

MAGIKERENS RING HELTENS OPPDRAG (Bok #1) KONGENES MARSJ (Bok #2) DRAGENS SKJEBNE (Bok #3) ET ROP FOR ÆRE (Bok #4) ET ÆRESLØFTE (Bok #5) ET TAPPERT ANGREP (Bok #6) ET SVERDRITUALE (Bok #7) ET VÅPENRETT (Bok #8) EN HIMMEL MED MAGI (Bok #9) ET HAV MED SKJOLD (Bok #10) ET STYRE AV STÅL (Bok #11) ET LAND AV ILD (Bok #12) ET STYRE AV DRONNINGER (Bok #13)

OVERLEVELSE-TRILOGIEN ARENA EN: SLAVEHOLDERE (Bok # 1) ARENA TWO (Book #2)

VAMPIRJOURNALENE OMVANDLET (Bok #1) ELSKET (Bok #2) SVIKET (Bok #3) FORUTBESTEMT (Bok #4) BEGJÆRET (Bok #5) TROLOVET (Bok #6) SVERGET (Bok #7) FUNNET (Bok #8) GJENOPPSTÅTT (Bok #9) LENGTET (Bok #10)

SKJEBNEBESTEMT (Bok #11)

Lytt på MAGIKERENS RING serien i lydformat!

Nå tilgjengelig på: Amazon Audible iTunes

Kopirett © 2012 av Morgan Rice

Alle rettigheter reservert. Unntatt som tillatt i henhold til U.S Copyright Act 1976, kan ingen deler av denne publikasjonen bli reprodt, distribuert eller overført i noen form eller måter, eller bli lagret i en database eller gjenfinningssystem, uten forhåndsgitt tillatelse av forfatteren.

Denne e-boken er lisensiert kun for ditt personlig underholdningsbruk. Denne eboken kan ikke selges på nytt eller gis bort til andre. Hvis du vil dele denne boka med andre, vennligst kjøp en ekstra kopi for hver mottaker. Hvis du leser denne boka og har ikke kjøpt den, eller den ble ikke kjøpt for kun din bruk, vennligst returner boken og kjøp din egen kopi. Takk for at du respekterer forfatterens arbeid på boken.

Dette verket er fiksjon. Navn, personer, forretninger, organisasjoner, steder, begivenheter, og hendelser er enten et resultat av forfatterens fantasi eller blir brukt som fiksjon. Alle likheter til faktisk personer, levende eller døde, er fullstendig tilfeldig.

Forsidebildet har kopirett RazzomGame, og brukes under lisens fra Shutterstock.com

INNHOLD

KAPITTEL EN KAPITTEL TO KAPITTEL TRE KAPITTEL FIRE KAPITTEL FEM KAPITTEL SEKS KAPITTEL SYV KAPITTEL ÅTTE KAPITTEL NI KAPITTEL TI KAPITTEL ELLEVE KAPITTEL TOLV KAPITTEL TRETTEN KAPITTEL FJORTEN KAPITTEL FEMTEN KAPITTEL SEKSTEN KAPITTEL SYTTEN KAPITTEL ATTEN

KAPITTEL NITTEN KAPITTEL TJUE KAPITTEL TJUEEN KAPITTEL TJUETO KAPITTEL TJUETRE KAPITTEL TJUEFIRE KAPITTEL TJUEFEM KAPITTEL TJUESEKS KAPITTEL TJUESJU KAPITTEL TJUEÅTTE

«Urolig er hodet som bærer kronen.» —William Shakespeare Henry IV, Del II

KAPITTEL EN

Gutten stod på den høyeste knausen i lavlandet i det vestlige kongeriket av Ringen, mens han rettet blikket nordover og så soloppgangen av en de første solene. Så langt han kunne se, var det grønne rullende fjell som hevet og senket seg lik kamelpukler i en serie av daler og fjelltopper. De glødende, oransje strålene fra den første solen svevde fremdeles i morgentåken, slik at de glitret og ga lyset en magisk følelse som stemte med guttens humør. Han våknet sjeldent opp så tidlig eller dro så langt fra hjemmet – og aldri hadde han gått så høyt opp før – dersom dette ble kjent så ville han oppleve hans fars raseri. Men på denne dagen, så brydde han seg ikke. På denne dagen så avviste han en million regler og plikter som hadde undertrykt han i hele 14 år. Ettersom denne dagen var annerledes. Dette var dagen da hans skjebne hadde ankommet. Gutten, Thorgrin av det vestlige kongeriket av sørprovinsen av klanen McLeod var kjent blant de som likte han, ganske enkelt som Thor – den yngste av fire gutter, den minst likte av hans far, hadde vært våken hele natten i påvente av denne dagen. Rastløst og med trette øyne, hadde han ventet og viljet frem at den første solen skulle gå opp. Vernepliktsdagen. Det var den eneste dagen da Kongens hær oppsøkte provinsene og håndplukket frivillige til Kongens legion. I hele sitt liv hadde Thor drømt om ingenting annet. For ham betød livet en ting: å bli med i Sølvene, Kongens elitestyrke av riddere, som er utstyrt med den beste rustningen og de fineste våpene som fantes i de to kongerikene. Det var slik at ingen kunne bli en av Sølvene uten å først bli med i Legionen, som bestod av væreiere i alderen av fjorten til nitten år. Og dersom man ikke var en sønn av en adelsperson, eller en berømt kriger, fantes det ingen andre måter å bli med i Legionen på. Vernepliktsdagen var det eneste unntaket som hendte sjeldent og kun i noen år da Legionen trengte folk og Kongens menn saumfarte landet i søken etter nye rekrutter. Alle visste at bare noen få borgere ble valgt – og at de færreste vil faktisk klare seg i Legionen. Thor studerte horisonten nøye og så etter tegn for bevegelse. Sølvene, dette visste han, måtte ta denne veien, som var den eneste inn til landsbyen hans, og

han ville være den første som fikk øye på dem. Saueflokken rundt ham protesterte i et kor av irriterte grynt som oppfordret ham å ta dem tilbake ned fjellet der gresset var mer spiselig. Han prøvde å stenge ut bråket og stanken. Han måtte konsentrere seg. Det som hadde gjort alt dette utholdelig, alle årene med å e på flokken, det å være farens tjenestegutt, tjenestegutten for hans eldre brødre, den som ble brydd minst om, men som fikk de største byrdene, var tanken om at han skulle en dag forlate dette stedet. En dag da Sølvene kom, skulle han overraske alle de som hadde undervurdert ham og bli valgt av Sølvene. I en rask bevegelse ville han stige på vognen deres og si farvel til alt dette. Thors far, naturligvis, hadde aldri betraktet ham med alvor som en kandidat for Legionen – faktisk, hadde han aldri betraktet ham som en kandidat for noe. Istedenfor hadde hans far viet hans kjærlighet og oppmerksomhet til Thors sine tre eldre brødre. Den eldste var nitten år og de andre kun et år fra hverandre, noe som gjorde at Thor var minst 3 år yngre enn noen av dem. Kanskje det skyldes at de var like hverandre i alder, eller fordi de så like ut og ikke i det hele tatt lik Thor, at de tre holdt sammen, men så vidt anerkjente Thors eksistens. Det som var verre, var at de var høyere, mer bredskuldret, og sterkere enn ham. Thor visste at han ikke var kort, men følte seg likevel liten ved siden av dem. Han syntes de muskuløse benene hans var skjørbare i forhold til deres ben som var lik eiketønner. Hans far gjorde ingenting for å utjevne denne forskjellen— faktisk virket det som han nøt det—og lot Thor e sauene og slipe våpene mens hans brødre kunne trene. Det ble aldri sagt, men alltid underforstått at Thor skulle tilbringe livet sitt på sidekanten, og bli tvunget til å se hans brødre utrette store ting. Han skjebne, dersom hans far og brødre fikk viljen deres, ville være å bli her, slukt av denne landsbyen, og gi hans familie den hjelpen de spurte om. Det som var enda verre, var at Thor merket at hans brødre, paradoksalt nok, var truet av ham, kanskje også hatet de ham. Thor kunne se det i hvert eneste blikk de gav ham og måten de beveget seg på. Han forsto ikke hvordan, men han fremtvang noe, slik som frykt eller misunnelighet hos dem. Kanskje det skyldtes at han var annerledes, ikke så ut som dem eller snakket på samme måte som dem; han kledde seg til og med ikke som dem. Faren lot brødrene få de beste tingene – de lilla og skarlagenrøde kappene, de glitrende våpene - mens Thor fikk de mest grove plaggene.

Likevel gjorde Thor det beste ut av det han hadde, og fant en måte slik at klærne et ved å knyte frakken rundt livet med et bredt belte, og nå som sommeren var her, kuttet han av ermene slik at de trente armene hans ble kjølt av brisen. Han hadde på ei skjorte av samme stoff som buksa. Buksa var hans eneste buksepar og var laget av grov lin. Støvlene var det dårligste læret og klamret seg rundt leggene hans. Læret var knapt av samme kvalitet som skoene til hans brødre hadde, men han fikk dem til å fungere på et vis. Antrekket hans var typisk for en gjeter. Men han hadde langt i fra samme kroppspråk. Thor hadde en rak og slank holdning, med en stolt hake, adelige kinn, og grå øyne. Han så ut som er feilplassert kriger. Det rette, brune håret hans lå bakover på hodet, like bak ørene og bak hårlokkene så glinset øynene lik vanndråper i lyset. Thors brødre fikk sove lenge denne morgenen, fikk et stort måltid, og ble sendt av gårde til Utvelgelsen med de fineste våpene og hans fars velsignelse. Mens han fikk ikke en gang lov til å bli med. Han hadde forsøkt å snakke om det en gang med sin far. Det hadde ikke gått bra. Faren avslutten samtalen uten videre, og Thor prøvde ikke en gang til. Det var rett og slett ikke rettferdig. Thor var fast bestemt på å avvise skjebnen faren hadde planlagt for ham. Ved første tegn på den kongelig karavanen ville han løpe til huset, konfrontere faren, og enten faren likte det eller ei, presentere seg selv for Kongens menn. Den første solen steg høyere og da den andre solen, som var myntgrønn, begynte å stige og la et lyslag på den lilla skyen, så Thor dem. Han stod rett opp, og var spent med gåsehud. Der, på horisonten, var det en veldig svak kontur av en hestevogn. Hjulene kastet støv mot luften. Hjertet hans slo raskere da en annen hestevogn kom til syne; og deretter en til. Selv fra her, kunne Thor se at de gyldne hestevognene glitret i solene, lik fisker med sølvrygger som bykset i vannet. Når han kunne telle at det var tolv av vognene, kunne han knapt vente lengre. Hjertet hamret i brystet og han glemte flokken sin for første gang i livet. Thor snudde tvert om og snublet ned fjellet, og bestemte seg for å ikke stoppe til han gjorde seg kjent for Kongens menn. *

Thor stoppet knapt for å hente pusten mens han fór ned fjellene og gjennom trærne. Han kuttet seg på grener, men brydde seg ikke. Han kom til en lysning og så landsbyen spre seg under: en søvnig landsby fylt med hus med en etasje, laget av hvitleire og med stråtak. Det var bare noen få dusiner familier som bodde der. Røyk steg fra takpipene ettersom de fleste hadde våknet nå og stelte i stand frokosten. Landsbyen var et idyllisk sted og lå langt unna nok – et helt dagsritt – fra Kongens hoff til å skjerme seg mot forbierende. Stedet var bare nok en jordbrukslandsby som lå på kanten av Ringen, nok et tannhjul i det vestlige kongeriket. Thor spurtet ned den siste strekningen, inn til landsbytorget og sparket opp støy på veien. Kyllinger og hunder løp unna ham, og ei gammel kvinne som satt utenfor sitt hjem foran en boblende kjele med vann, hveste til ham. «Ro deg ned gutt!» skrek hun idet han fór forbi og virvlet opp støv i hennes bål. Men Thor ville ikke sakke ned – ikke for henne, ikke for noen. Han sprang ned en enveisgate, deretter en annen gate, snudde og vridde seg langs veien han kunne utenat til han kom hjem. Huset var lite og uten noen spesielle trekk, det var akkurat lik de andre husene med sine hvite vegger av leire, og et vinklet stråtak. Slik som de andre, hadde huset et enkelt rom som var delt. Faren sov på den ene side, og hans tre brødre på den andre; til forskjell fra de fleste så hadde de et lite kyllingrom på baksiden, og der ble Thor utvist for å sove. Til begynne med så sov han med sine brødre; men over tid så hadde de blitt større og mer onde og mer ekskluderende, og anstrengt seg for å ikke gi ham rom. Thor hadde blitt såret, men nå nøt han sitt eget sted, og foretrakk å være unna deres nærvær. Det bare bekreftet for ham at han var den utstøtte i familien, som han egentlig hadde vist fra før. Thor løp mot inngangdøren og fór igjennom uten å stoppe. «Far!» ropte han andpusten. «Sølvene! De kommer!» Farens hans og de tre brødrene satt lent over frokostbordet, og var allerede kledd i sine fineste klær. Da de hørte ham, hoppet de opp, pilte forbi ham og knuffet bort i skuldrene hans da de løp ut og mot veien. Thor fulgte etter. De stod og så mot horisonten. «Jeg ser ingen», sa Drake den eldste med sin dype stemme. Med brede skuldre,

kortklippet hår som hans brødre, brune øyne og tynne avisende lepper, skulte han ned mot Thor, som vanlig. «Ikke jeg heller», bekreftet Dross som var bare et år yngre enn Drake og som alltid var på hans side. «De kommer!» innvendte han. «Det er helt sant!» Hans far snudde seg og grep skuldrene hans fast. «Og hvordan vet du det?» forlanget han å vite. «Hvordan? Fra hvor?» Thor nølte; faren satte han i et hjørne. Han visste selvfølgelig at det eneste stedet Thor kunne ha sett dem var fra toppen av den knausen. Nå var Thor usikker på hva han skulle svare. «Jeg… klartret opp knausen—» «Hva med flokken? Du vet de ikke skal gå så langt.» «Men det er annerledes i dag. Jeg måtte se.» Faren så irritert ned på ham. «Gå inn og hente sverdene til dine brødre og polér slirene, slik at de ser best mulig ut før Konges menn kommer» Da faren var ferdig, snudde han seg mot Thors brødre som stod på veien og så utover. «Tror du de kommer til å velge oss?» spurte Durs som var den yngste av brødrene, og hele tre år eldre enn Thor. «De vil være dumme dersom de ikke gjorde det», sa hans far. «De mangler menn i år. De har innsnevret utvalget – ellers hadde de ikke brydd seg med å komme. Bare stå rakt alle tre, hold haken opp og brystet ut. Ikke se dem direkte i øynene, men ikke se bort heller. Vær sterk og selvsikker. Ikke vis noen svakheter. Hvis dere vil bli med i Kongens legion, må dere late som dere allerede er i Legionen.»

«Ja, far», svarte de tre guttene samtidig og stelte seg i posisjon. Han snudde og gav Thor et olmt blikk. «Hvorfor er du fremdeles her?» spurte han. «Kom deg inn!» Thor stod der, sønderknust. Han ville ikke være ulydig mot faren, men han måtte snakke med ham. Hjertet slo tungt mens han vurderte ting. Han bestemte seg at det var best å adlyde, hente sverdene, og deretter konfrontere faren. Å være direkte ulydig ville ikke hjelpe. Thor sprang inn til huset, ut på baksiden og til våpenskjulet. Han fant brødrenes tre sverd. Brødrene beundret disse sverdene som var bekronet med de fineste sverdhjaltene av sølv. Sverdene var en dyrebar gave som hans far hadde arbeidet for i mange år. Han grep alle de tre sverdene, ble overrasket over vekten, og løp tilbake gjennom huset. Han sprintet til hans brødre, gav hver av dem et sverd, og så snudde seg mot faren. «Hva, ingen polering?» sa Drake. Faren snudde seg mot ham med et avisende blikk, men før han kunne si noe, åpnet Thor munnen. «Far, vær så snill. Jeg må snakke med deg!» «Jeg fortalte deg å polere—» «Vær så snill, far!» Faren så irritert på ham og ventet. Han måtte ha sett alvoret i Thors ansikt, fordi til slutt sa han, «Vel?» «Jeg vil at de skal vurdere meg. Sammen med de andre. For Legionen.» Brødrenes latter steg opp bak ham og gjorde at hans ansikt begynte å gløde rødt. Men faren lo ikke; faktisk, så skulte han enda mer. «Vil du?» spurte han.

Thor nikket ivrig. «Jeg er fjorten. Jeg har lov.» «Aldersgrensen er fjorten år», sa Drake nedsettende over skulderen. «Hvis de valgte deg, så ville du bli den yngste av dem. Tror du virkelig at de velger deg fremfor en som meg, som er fem år eldre?» «Du er frekk», sa Durs. «Det har du alltid vært.» Thor snudde seg bort. «Det er ikke dere jeg spør», sa han. Han snudde seg tilbake mot faren som fremdeles skulte. «Far, vær så snill», sa han. «La meg få en sjanse. Det er alt jeg ber om. Jeg vet jeg er ung, men jeg vil vise at klarer det, over tid.» Faren ristet på hodet. «Du er ingen soldat, gutt. Du er ikke som dine brødre. Du er en gjeter. Ditt liv er her. Med meg. Du skal gjøre dine plikter, og ordentlig. Man burde ikke drømme om for store ting. Aksepter ditt liv, og lær deg å elske det.» Thor følte at hans hjerte knuste og så livet sitt falle sammen. Nei, tenkte han. Dette er ikke sant. «Men far—» «Stille!» skrek han så hardt at det kuttet luften. «Det er nok. Her kommer de. Hold deg unna og det er best du er på hva du gjør mens de er her.» Faren gikk frem og med en hånd dyttet Thor til siden, som om han var et objekt han ikke ville se. Hans kjøttfulle hånd stakk Thors bryst. En tung buldrende lyd dukket opp, og landsbyfolk strømmet ut fra hjemmene og stod langs gatene. En voksende sky av støv varslet karavanens komme. Like etter kom de med et dusin vogner trukket av hester, i takt med et tordende bråk. De kom til landsbyen som en hær satt sammen i en fei, og stoppet nær Thors hjem. Hestene danset på stedet og prustet. Det tok en lang stund før støvskyen la

seg, og Thor prøvde anstrengt å stjele et blikk på rustningene og våpene. Han hadde aldri vært så nær Sølvene før, og hjertet hans banket tungt. Soldaten på ledehingsten gikk av hesten. Her var han, et ekte medlem av Sølvene, dekket i en skinnende ringbrynje med et langt sverd i belten. Det var virket som han var i tredveårene; en ekte mann, med sjeggstubber i ansiktet, arr på kinnet, og en kroket nese fra strid. Han var den mest fremtredende mannen Thor noensinne hadde sett. Mannen var dobbel så bred som de andre, noe som fremhevet at han var lederen. Soldaten hoppet ned på den skitne veien. Ridesporene hans klirret mens han gikk frem til oppstilligen av gutter. Opp og ned landsbyen stod dusinvis av gutter som sto i giv akt og var forhåpningsfulle. Å være en av Sølvene betød å et liv med ære, strid, berømmelse, og heder. Det betød ære for din familie, og det å bli med i Legionen var det første steget. Thor betraktet de store, gyldne vognene, og visste at det var begrenset antall rekrutter det var plass til. Det var et stort kongeriket, og de hadde mange landsbyer å besøke. Han svelget og innså at sjansene hans var mindre enn han trodde. Han måtte slå alle de andre guttene— mange av dem var svært dyktige i kamp, og i tillegg til hans egne tre brødre. Han fikk en dårlig magefølelse. Thor klarte knapt å puste da soldaten gikk frem og studerte radene av håpefulle gutter. Han begynte på den ytterste siden av gaten, og deretter sirklet nærmere. Thor kjente alle de andre guttene, selvfølgelig. Han visste også i hemmelighet at noen av dem ville ikke bli utvalgt, til tross for at deres familier ville sende dem av sted. De var redde; de ville bli dårlige soldater. Thor følte seg veldig ydmyket. Han følte seg fortjent til å bli valgt like mye som noen av dem. Bare fordi hans brødre var eldre, større, og sterkere betød ikke at han ikke skulle ha rett til å være der og bli valgt. Han brente av hat mot sin far, og hatet slo nesten sprekker når soldaten kom. Soldaten stoppet for første gang, rett foran hans brødre. Han så på dem opp og ned, og så imponert ut. Han grep en av deres slirer og dro den, som om han testet hvor solid den var. Han brøt ut i et smil.

«Du har ikke brukt sverdet i kamp, har du?» spurte han Drake. Thor så Drake bli nervøs for første gang i sitt liv. Drake svelget. «Nei, min herre. Men jeg har brukt den mange ganger i trening, og jeg håpet å —» «I trening!» Soldaten braste ut i latter og snudde seg mot de andre soldatene, som også begynte å le rett foran Drakes ansikt. Drake ble rødt i ansiktet. Det var første gangen at Thor så Drake bli ydmyket— vanligvis var det Drake som ydmyket andre. Vel, da skal jeg definitivt fortelle fiendene at de skal frykte deg—du som bruker sverdet i trening! Alle soldatene lo igjen. Da snudde soldaten seg mot de andre brødrene til Thor. «Tre gutter fra samme slag», sa han og gned skjeggstubbene på haken. «Kan være nyttig. Dere har alle en god størrelse. Men er uerfarne. Dere trenger mye trening hvis dere skal klare det.» Han pauset. «Jeg antar vi har rom for dere.» Han nikket mot bakre vogn. «Kom dere inn, og vær rask. Ellers ombestemmer jeg meg.» Thors tre brødre sprang smilende mot vognen. Thor merket at farens hans også smilte. Men han følte seg skuffet mens han så dem gå. Soldaten snudde og bevegde seg til neste hjem. Thor kunne ikke holde ut lengre.

«Min herre!» Faren snudde seg og stirret olmt på ham, men Thor brydde seg ikke lengre. Soldaten stoppet og med ryggen til ham, begynte å snu seg sakte. Thor tok to steg forover mens hjertet banket, og stakk ut brystet så langt han kunne. «Du har ikke sett på meg, min herre», sa han. Soldaten var overrasket og så på Thor opp og ned, som han var en spøk. «Har jeg ikke?» spurte han og brøt ut i latter. Hans menn brøt også ut i latter, men Thor brydde seg ikke. Dette var hans tid. Det var nå eller aldri. «Jeg vil bli med i Legionen!» sa Thor. Soldaten gikk frem mot Thor. «Du vil det altså?» Det så ut som han moret seg. «Og har du nådd ditt fjortende år enda da?» «Ja, min herre. To uker siden.» «To uker siden!» Soldaten skrek av latter og det samme gjorde mennene bak dem. «I så fall kommer fiendene ganske sikkert å skjelve når de ser deg.» Thor kjente at han ble fylt med ydmykelse. Han måtte gjøre noe. Han kunne ikke la det ende slik. Soldaten snudde for å gå videre—men Thor kunne ikke la det skje. Thor tok et steg forover og ropte: «Min herre! Du tar feil!»

Et forskrekket gisp steg fra folkemengden samtidig som soldaten stoppet, og nok en gang snudde seg sakte. Nå skulte han. «Teite gutt», sa faren og grep Thor på skuldrene, «gå inn igjen!» «Det gjør jeg ikke!» skrek Thor og ristet av seg farens grep. Soldaten gikk mot Thor og faren rygget unna. «Vet du hva straffen er for å fornærme Sølvene?» glefset soldaten. Thors hjerte slo tungt, men han visste han ikke kunne rygge unna. «Vennligst tilgi ham, min herre», sa faren. «Han er ung og—» «Jeg snakker ikke til deg», sa soldaten. Med et knusende blikk tvang han Thors far til å snu bort. Soldaten snudde tilbake mot Thor. «Svar meg!» Thor svelget og var ikke i stand til å snakke. Dette var ikke slik han hadde forestilt seg at ting skulle skje. «Å fornærme Sølvene er å fornærme Kongen selv», sa Thor spakt og gjenga det han hadde lært utenat. «Ja», sa soldaten. «Det betyr at jeg kan gi deg førti piskeslag hvis jeg vil.» «Jeg mente ikke å fornærme noen, min herre», sa Thor. «Jeg vil bare bli valgt. Vær så snill. Jeg har drømt om dette i mitt hele liv. Vær så snill. La meg bli med.» Soldaten så på ham, og langsomt myknet ansiktet seg. Etter en lang stund så ristet han på hodet. «Du er ung, gutt. Du har et stolt hjerte. Men du er ikke klar. Kom tilbake når du har blitt eldre.»

Med de ordene så snudde soldaten seg og stormet av gårde. Han kikket så vidt på de andre guttene. Han steg rask opp på hesten sin. Thor, som var skuffet, så karavanen komme i gang; like raskt som de kom, ble de også borte. Det siste Thor så var hans brødre. De satt bakerst i den siste vognen, så på ham avisende og ertende. De ble ført bort rett foran Thors øyne, bort fra dette stedet og mot et bedre liv. På innsiden så ville Thor dø. Når spenningen rundt han døde hen, så gikk landsbyboerne tilbake til deres hjem. «Innser du hvor dum du var, teite gutt?» glefset Thors far og grep skuldrene hans. «Innser du at du kunne ha ruinert sjansene til dine brødre?» Thor børstet hardt farens hender bort, og faren langet ut og slo ham med bakhånden rett over ansiktet. Thor kjente smerten av slaget og styrret stygt på faren. En del av ham, for første gang, hadde lyst til å slå tilbake. Men han holdt seg rolig. «Gå til sauene og hent dem tilbake. Nå! Og når du kommer tilbake, ikke forvent et måltid fra meg. Du kommer til å savne å spise i kveld, og tenk på hva du har gjort.» «Kanskje jeg ikke kommer tilbake i det hele tatt!» skrek Thor mens han snudde og stormet av gårde, bort fra hans hjem og mot fjellene. «Thor!», skrek faren. Noen av landsbybeboerne som var igjen på veien, stoppet og så på dem. Thor begynte å løpe, og deretter sprinte. Han ville bort fra dette stedet så langt som mulig. Han merket knapt at han gråt og at tårene rant ned ansiktet, fordi alle drømmene han noensinne hadde, var nå knust.

KAPITTEL TO

Thor vandret i flere timer i fjellet. Til slutt valgte han en topp og satt ned med armene krysset over benene, mens han så på horisonten. Han så vognene forsvinne og støvskyen som dvelet i luften i timevis etterpå. Det ville ikke bli noen flere besøk. Nå var det bestemt at han ville bli i landsbyen i årevis, mens han ventet på en ny sjanse—hvis de noensinne kom tilbake. Og hvis faren lot han prøve igjen. Nå var det bare han og faren alene igjen i huset. Og faren vil sikkert legge all sin vrede på ham. Han ville fortsette å være farens lakei, flere år ville ere, og han ville ende opp som ham, sittende fast i et lite utilfreds liv—mens brødrene oppnådde heder og berømmelse. Hans blodårer brant av ergelse for hele situasjonen. Dette var ikke et liv som han var ment for. Han visste det. Thor tenkte hardt på hva han kunne gjøre, og om han kunne forandre på noe. Men ikke kom på noe. Dette var kortene livet hadde delt ham. Etter å sittet i flere timer stod han opp motløst og begynte å gå opp det velkjente fjellet, høyere og høyere. Til slutt kom han tilbake til flokken på den høyeste knausen. Mens han steg høyere så gikk den første solen ned. Den andre solen nådde toppen og kastet et grønnaktig skjær. Thor tok seg god tid mens han ruslet av sted. Uten å tenke på det så tok han av spretterten fra livet, som hadde et lærgrep som var godt brukt i mange år. Han tok fra sekken som var festet til hoften og fingret hans samling av stener. Hver av stenene var glattere enn den andre, og hadde blitt håndplukket fra utvalgte bekker. Noen ganger skjøt han på fugler; andre ganger på gnagere. Det var en vane han hadde fått over årene. Til å begynne med så bommet han på alt; deretter en gang, så straff han et bevegende mål. Siden da hadde han blitt treffsikker. Nå hadde stenskyting blitt en del av ham—og det hjalp ham å frigjøre noe av hans sinne. Hans brødre kunne kanskje svinge et sverd gjennom en stokk—men de hadde aldri klart å treffe en flyvende fugl med en sten. Uten å tenke på det, la Thor en sten i spretterten, dro den bakover og skjøt den med all kraft han kunne, og lot som han skjøt stenen mot sin far. Han traff en gren på et tre langt borte og knakk den rent av. Da han oppdaget han kunne

faktisk drepe bevegende dyr, så stoppet han å sikte på dem. Han ble redd for sin egen makt og ikke ville ikke drepe noe. Så nå var målene hans tregrener. Men, med mindre en rev kom etter flokken hans. Over tid hadde revene lært seg å holde avstand og som resultat var Thor sine sauer de meste tryggeste i landsbyen. Thor tenkte på sine brødre og hvor de kunne være akkurat nå. Og han ble rasende. Etter et dagsritt ville de ankomme Kongens hoff. Han kunne forestille seg det. Han så dem ankomme til et stort fanfare med folk i sine beste klær som ville hilse på dem. Krigere ville hilse på dem. Medlemmene av Sølvene også. De ville bli tatt i mot, gitt et sted å bo i Legionens brakker, og et sted å trene i Kongens sletter med de fineste våpene. Hver av dem ville bli utnevnt som en væreier til en berømt ridder. En dag ville de bli riddere selv, få deres egne hester, deres egne våpenskjold, og få deres egne væreiere. De ville delta i alle festivalene og spise ved Kongens bord. Det var et fortryllet liv. Og det hadde falt utenfor hans rekkevidde. Thor følte seg fysisk syk og prøvde å tvinge alt bort fra hodet. Men han kunne ikke. Det var en del av ham, en dyp del som skrek mot ham. Den fortalte at han ikke skulle gi opp, og at han hadde en skjebne som var større enn dette. Han visste ikke hva det var, men han visste at det ikke var her. Han følte at han var annerledes. Kanskje til og med spesiell. At ingen forstod ham. Og at de alle undervurderte ham. Thor nådde den høyeste knausen og så flokken. Så godt trente som de var, stod de alle samlet og tygget fornøyd på all gress de kunne finne. Han telte dem og så etter de røde merkene han hadde merket dem på ryggen. Han frøs til da han var ferdig. En sau manglet. Han telte igjen, og igjen. Han kunne ikke tro det: en var borte. Thor hadde aldri mistet en sau før, og faren ville aldri la han leve for dette. Det som var enda være, var at han hatet tanken på at en av sauene hans var borte, alene og sårbar i villmarken. Han hatet at noe uskyldig måtte lide. Thor skyndte seg til toppen av knausen og undersøkte horisonten til han så den, langt der borte, flere fjell unna: den ensomme sauen med et rødt merke på ryggen. Sauen var den villeste av flokken. Hjertet hans slo tungt da han innså at sauen hadde ikke bare flyktet, men hadde valgt, av alle steder, å gå mot vest, til

Mørkskogen. Thor svelget. Mørkskog var forbudt—ikke bare for sauer, men også for mennesker. Stedet lå utenfor landsbygrensen. Og fra den tiden han kunne gå, så visste at han dette stedet skulle man ikke gå til. Det hadde han heller aldri gjort. Dersom du gikk dit så ville du finne døden, fortalte en legende. Mørkskog var et ukjent sted fylt med ondsinnede dyr. Thor så opp på himmelen som mørknet, og vurderte ting. Han kunne ikke la denne sauen gå bort. Han tenkte at dersom han kunne bevege seg raskt, så kunne han komme tilbake tidsnok. Etter et siste blikk tilbake, snudde han og brøt ut i en sprint vestover mot Mørkskog. Samtidig samle tykke tykke skyer seg over ham. Han fikk dårlig følelse om dette, men beinene bærte han av seg selv. Han følte at det var ingen vei tilbake, selv om han ønsket det. Det var som å løpe inn i et mareritt. * Thor løp i full fart ned en serier av fjell uten å pause, og inn mot det villniset i Mørkskog. Stien sluttet der skogen begynte og han løp inn i et ukjent område, mens sommerløv knaste under føttene hans. Akkurat da han kom inni skogen ble han omhyllet av mørke. Lyset var blokkert av trær som tårnet over ham. Det var også kaldere her, og da han krysset grensen følte han en frysning. Det skyldes ikke mørket, eller kulden—men noe annet. Noe han ikke kunne sette navn på. Den var en følelse av at han ble...sett på. Thor kikket på de eldgamle grenene som var knudrete og tykkere enn han selv. De svaiet og knirket i vinden. Han hadde knapt gått femi skritt inn i skogen, da han hørte rare dyrelyder. Han snudde seg og kunne knapt se åpningen hvor han kom fra; det føltes som det var ingen vei tilbake. Han nølte. Mørkskog hadde alltid vært i periferien av landsbyen, og dessuten i periferien av Thors tanker. Det var et sted som var skjult og mystisk. Enhver gjeter som mistet en sau til skogen ville aldri tørt å gå etter sauen. Selv hans far. Beretningene om dette stedet var for dunkle og dessuten vedvarende.

Men det var noe annerledes i dag som gjorde at Thor ikke lengre brydde seg, og fikk han til skyve forsiktighet til siden. En del av ham ville bryte grenser, komme seg bort fra hjemmet så langt som mulig, og la livet ta ham hvor enn den ville. Han gikk inn lengre, pauset, og ble usikker på hvor han skulle gå. Han merket seg spor, slik som bøyde grener. Dette er veien sauen må ha hatt gått, så han gikk i denne retningen. Etter en stund så snudde han igjen. Før en time hadde ert hadde han håpløst gått seg bort. Han prøvde å huske retningen som han kom fra—men var ikke lengre sikker. En ubehagelig følelse begynte å ta form i magen, men han tenkte at den eneste veien ut var forover, så han fortsatte videre. Langt bort så Thor en solstripe og gikk mot den. Nå stod han foran en lysning og stoppet ved kanten av stedet og ble helt urørlig. Han kunne ikke tro hva han så. En mann stod med ryggen til Thor, og var kledd i en blå satengkappe. Nei, ikke en mann—Thor kunne føle det. Han var noe annet. En druide, kanskje. Han stod rakt og var høy. Hodet var dekket av en hette, og han stod helt stille som om han ikke hadde eneste bekymring i verden. Thor visste ikke hva han skulle gjøre. Han hadde hørt om druider, men han hadde aldri møtt en. Fra merkene på kappen som var prydet med gyldne mønstre, visste han at dette var ingen vanlig druide. Dette var kongelige merker. Merker som tilhørte Kongens hoff. Thor kunne ikke forstå det. Hva gjorde en kongelig druide her? Etter det som føltes som evighet, snudde druiden seg sakte og vendte ansiktet mot Thor. Da druiden gjorde dette, gjenkjente Thor ansiktet. Det tok pustet hans. Det var en av de mest kjente ansiktene i kongeriket: Kongens personlige druide. Det var Argon, rådgiveren til kongene i det vestlige kongeriket for mange århundre. Hva han gjorde her, langt unna det kongelig hoff, i midten av Mørkskog, var et mysterium. Thor lurte på om han fantaserte. «Dine øyne lurer ikke deg», sa Argon og stirret rett på Thor. Stemmen hans var dyp, eldgammel, som om den kom fra trærne. De store gjennomskinnelig øynene hans borret rett igjennom Thor og målte ham. Thor

følte en intenst energi stråle fra druiden—som om han stod foran solen. Thor gikk ned på kne og bøyde hodet. «Min herre», sa han. «Jeg beklager at jeg forstyrret deg.» Mangel på respekt ovenfor Kongens rådgiver ville føre til fengsel eller død. Dette faktumet hadde blitt inngrodd i Thor fra da han ble født. «Stå opp barn», sa Argon. «Hvis jeg ønsket at du skulle knele, hadde jeg bedt om det.» Langsomt stod Thor opp og kikket på ham. Argon tok flere steg nærmere. Han stoppet og stirret på Thor, til Thor følte seg ukomfortabel. «Du har dine mors øyne», sa Argon. Thor ble satt ut. Han hadde aldri møtt sin mor, og hadde aldri møtt noen, bortsett fra faren, som kjente henne. Han hadde blitt fortalt at hun døde i barsel, noe som Thor alltid hadde skyldsfølelse for. Han hadde alltid mistenkt at dette var derfor hans familie hatet ham. «Jeg tror du forveksler meg med noen andre», sa Thor. «Jeg har ikke en mor.» «Har du ikke?» spurte Argon med et smil. «Ble du født av en mann?» «Jeg mente å si, min herre, at min mor døde under fødsel. Jeg tror du har tatt feil.» «Du er Thorgrin av klanen McLeod. Den yngste av fire brødre. Han som ikke ble valgt.» Thors øyne ble vidåpne. Han visste knapt hva han skulle si om dette. At noen som Argon visste hvem han var—var mer enn han kunne takle. Han ville aldri tro at han var kjent for noen utenom landsbyen. «Hvordan...visste du dette?» Argon smilte, men svarte ikke. Thor ble plutselig veldig nysgjerrig.

«Hvordan...», la Thor til og rotet etter ord, «...hvordan kjenner du min mor? Har du møtt henne? Hvem var hun?» Argon snudde og begynte å gå. «Det er tid for spørsmål senere», sa han. Thor så han gå og var forvirret. Det var slik et forvirrende og mystisk møte og alt hendte så raskt. Han bestemte at han ikke kunne la Argon gå; han skyndte seg etter ham. «Hva gjør du her?» spurte Thor og skyndte seg for å holde tritt med ham. Argon som brukte sin stav, en eldgammel gjenstand av elfenben, gikk forbløffende raskt. «Du ventet ikke på meg, gjorde du vel?» «Hvem ellers?» spurte Argon. Thor skyndte seg igjen for å holde tritt. Han fulgte Argon inn i skogen og forlot lysningen bak dem. «Men hvorfor meg? Hvordan visste du at jeg ville være her? Hva er det du vil?» «Så mange spørsmål», sa Argon. «Du fyller luften. Du bør lytte istedenfor.» Thor fulgte etter ham, mens de fortsatte gjennom den tykke skogen og gjorde sitt beste for å være stille. «Du kom for å lete etter sauen som ble borte», hevdet Argon. «Et beundringsverdig handling. Men du kaster bort tiden din. Hun vil ikke overleve.» Thors øyne ble vidåpne. «Hvordan visste du dette?» “Jeg kjenner til verdener du aldri vil, gutt. I det minste ikke ennå.» Thor undret mens han gikk raskt for å holde tritt. «Men du vil ikke lytte. Det er din natur. Sta. Slik som din mor. Du kommer til å forsette etter din sau, for du har bestemt deg for å redde henne.»

Thor ble rød da Argon leste tankene hans. «Du en egensidig gutt», la han til. «Du har en sterk vilje. For stolt. Positive egenskaper. Men en dag vil det sikre ditt nederlag. Argon begynte å stige opp en mosete åskam, og Thor fulgte etter. «Du vil være med i Kongens legion», sa Argon. «Ja!» svarte Thor spent. «Har jeg en sjanse? Kan du sørge for at det skjer?» Argon lo, en dyp, hul lyd som sendt frysninger opp Thors ryggrad. «Jeg kan sørge for at alt og ingenting skjer. Din skjebne har allerede blitt skrevet. Men det er opp til deg å velge den.» Thor forstod ikke. De nådde toppen av åskammen. Argon stoppet og vendte seg mot ham. Thor stod bare noen fot unna, og Argons energi brente igjennom ham. «Din skjebne er et viktig», sa han. «Ikke vend ryggen til den.» Thors øyne ble store. Hans skjebne? Viktig? Han følte at han vokste seg stolt. «Jeg forstår ikke. Du snakker i gåter. Vær så snill, fortell meg mer.” Argon forsvant. Thor måpte av overraskelse. Han kikket i alle retninger, lyttet og undret. Hadde han forestilt seg alt sammen? Eller var det en vrangforestilling? Thor snudde seg og undersøkte skogen; fra dette utsiktsstedet, høyt oppe på åskammen, kunne han se lengre enn før. Mens han så utover, så han en bevegelse langt borte. Han hørte en lyd og var sikker på at det var sauen. Han snublet ned den mossekledde åskammen, skyndte seg mot lyden og tilbake gjennom skogen. Mens han sprang av sted kunne han ikke la være å tenke på møtet med Argon. Han hadde knapt forstått hva som hadde skjedd. Hva var det Kongens druide gjorde her av alle steder? Han hadde ventet på ham. Men hvorfor? Og hva mente Argon med hans skjebne?

Jo mer Thor prøvde å løse dette, jo mindre forsto han. Argon hadde advart ham om å ikke forsette, men likevel fristet ham til å gjøre det. Nå som han dro av gårde, følte Thor en stigende følelse av noe illevarslende, som om noe avgjørende kom til å skje. Han snudde ved en sving i stien og stoppet rett opp da han så synet fremfor han. Alle hans verste mareritt hadde blitt til virkelighet i et enkelt øyeblikk. Håret stod rett opp, og han innså at han hadde gjorde en alvorlig feil da han kom så dypt inn i Mørkskog. Foran ham, knapt tretti skritt unna, stod en Sybold. En hukende, muskuløs skapning som stod på alle fire. Den var nesten like stor som en hest og var det mest fryktede dyret i Mørkskog, og kanskje i hele kongeriket. Thor hadde aldri sett en før, men hadde hørt legendene. Den lignet på en løve, men var større og bredere. Manken hadde en dyp skarlagenrød farge, og øynene glødene gule. Legenden fortalte at den røde fargen skyldtes blod fra uskyldige barn. Thor hadde hørt om bare få personer som hadde sett dette dyret, og selv disse fortellingene var tvilsomme. Kanskje det skyldtes at ingen hadde overlevd et møte med dyret. Noen mente at Sybold var Guden av skogene, og et tegn. Hva dette tegnet skulle bety, visste ikke Thor. Han tok et forsiktig steg bakover. Sybolden med sine store kjever på halvt gap med sine spyttdryppene hoggtenner, stirret med sine gule øyner. I munnen lå sauen til Thor; den skrek, hang opp ned med halve kroppen gjennomboret av hoggtenene. Den var nesten død. Det virket som Sybolden nøt å drepe den og tok sin tid; det virket som den elsket å torturere sauen. Thor klarte ikke å holde ut skrikene. Sauen vred seg hjelpeløst og Thor følte seg ansvarlig. Thors første impuls var å snu og løpe, men han visste at det ville være forgjeves. Dette beistet kunne ta igjen alt. Å løpe ville bare terge den. Og han kunne ikke la sauen dø slik. Han stod frosset i frykt, og visste at han måtte gjøre noe. Refleksene tok over. Han rakte langsomt ned i pungen, tok frem en sten og

plasserte den i spretterten. Men en skjelvende hånd, trakk han stenen bakover, tok et skritt frem og skjøt den av sted. Stenen seilte gjennom luften og traff målet. Et perfekt skudd. Den traff sauen i øyeballen og gikk gjennom til hjernen. Sauen ble slapp. Den var død. Thor hadde spart dyret fra sine lidelser. Sybolden skulte og var rasende over at Thor hadde drept dens bytt. Den åpnet langsomt de store kjevene og slapp sauen, som landet med et dunk på skogsbakken. Så festet den øynene sine på Thor. Den snerret en dyp, ond lyd fra magen. Mens den lusket mot ham, slo Thors hjertet tungt. Samtidig plasserte han en sten i spretterten og dro den bakover for å skyte nok en gang. Sybolden brøt ut i et sprang og bevegde seg raskere enn noe Thor hadde sett i sitt liv. Thor tok et steg forover og skjøt stenen. Han bønnfalte at han ville treffe den, ellers ville han ikke ha tid til skyte en sten til før den kom. Stenen traff beistet i høyre øyet og slo den ut. Det var et utrolig skudd og et som hadde tvunget mindre dyr ned på knærne. Men dette var ikke hvilket som helst dyr. Beistet var ustoppelig. Den skrek av skaden, men sakket aldri ned. Selv uten et øye, selv med stenen festet til hjernen, så fortsatte den å angripe Thor uten å la seg sakke. Det var ingenting Thor kunne gjøre. Et øyeblikk senere var beistet på ham. Den slo med sine enorme klær og flerret opp skulderen hans. Thor skrek. Det følte som tre kniver som kuttet kroppen hans og varmt blod sprutet øyeblikkelig ut av såret. Beistet presset ham ned mot bakken på alle sine fire. Vekten var utrolig tung, lik en elefant som stod på brystet hans. Thor kjente at brystkassen var knust. Beistet kastet hodet bakover, åpnet på vidt gap sine kjever for å avsløre sine hoggtenner og begynte å senke dem ned etter Thors hals.

Da beistet gjorde dette, så rakte Thor opp og grep nakken dens; det var som å gripe solid muskel. Thor klarte så vidt å gripe den. Armene hans begynte å riste mens hoggtennene kom nærmere. Han følte varm pust over hele ansiktet, og kjente spytt dryppe ned på nakken. En rumlende lyd kom dypt fra dyrets bryst og brente Thors ører. Han visste at han skulle dø. Thor lukket øynene. Vær så snill, Gud. Gi meg styrke. La meg bekjempe denne skapningen. Vær så snill, jeg ber deg. Jeg vil gjøre alt du spør om. Jeg vil skylde deg alt. Og da hendte det noe. Thor følte en utrolig varme stige fra innsiden av kroppen, som brant gjennom årene, slik som et energifelt som gikk igjennom ham. Han åpnet øyene og så noe som overrasket ham: fra håndflatene glødde et gult lys, og da han dyttet halsen til beistet, så utrolig nok, var han sterk nok og kunne holde den unna. Thor fortsatte å dytte til han faktisk dyttet beistet bakover. Styrkens hans vokste og han følte en energikule—og et øyeblikk senere fløy beistet bakover. Thor hadde sendt den hele ti fot bakover. Den landet på ryggen. Thor satte seg opp, og forsto ikke hva som hadde skjedd. Beistet kom seg på beina. Så i et rasert begynte å angripe igjen—men denne gangen følte Thor seg annerledes. Energien pulserte gjennom ham; han følte seg mer mektig enn noensinne. Da beistet bykset opp, så knelte Thor ned, grep den på magen, og kastet den slik at momentumet bærte beistet videre. Beistet fløy gjennom skogen, krasjet inn i et tre og kollapserte på bakken. Thor stirret forbløffet. Hadde han nettopp kastet en Sybold? Beistet blunket to ganger og så deretter på Thor. Den sto opp og angrep igjen. Denne gangen, mens beistet kastet seg over ham, grep Thor dyret på halsen. Begge to falt ned på bakken, og beistet lå over Thor. Men Thor rullet seg over den. Thor holdt den fast og kvalte den med begge hender. Samtidig prøvde beistet å heve hodet og senke hoggtennene i ham. Den bommet. Thor følte en ny

styrke, grep hardere og slapp ikke taket. Han lot energien pulsere gjennom ham. Og snart, utrolig nok, følte han seg sterkere enn beistet. Han kvalte Sybolden til døde. Til slutt ble beistet helt slapp. Thor slapp ikke taket før et helt minutt hadde gått. Han sto opp sakte, andpusten og stirret ned med øyne som var vidåpne. Samtidig holdt han armen som var såret. Hva hadde nettopp skjedd? Hadde han, Thor, nettopp drept en Sybold? Det var et tegn, følte han. Og på denne dagen av alle dager. Han følte som om noe avgjørende hadde hendt. Han hadde akkurat drept den mest kjente og fryktet beistet i hans kongeriket. Helt alene. Uten et våpen. Det var uvirkelig. Ingen ville tro ham. Han følte verden spinne mens han undret på hva slags kraft hadde kommet over ham, hva det betydde, og hvem han virkelig var. De eneste menneskene som hadde slik krefter var druider. Men hans far og mor var ikke druider, så han kunne ikke være en. Eller kunne han? Han merket at noen var bak ham, og snudde seg for å oppdage at Argon stod der. Druiden stirret ned på dyret. «Hvordan kom du deg hit?» spurte Thor forbløffet. Argon ignorerte ham. «Så du nettopp hva som skjedde?» spurte Thor som fremdeles ikke trodde det selv. «Jeg vet ikke hvordan jeg gjorde det.» «Men du vet», svarte Argon. «Dypt innerst inne vet du. Du er forskjellig fra de andre.» «Det som en... en stor kraftbølge», sa Thor. «Som en styrke jeg ikke visste jeg hadde.» «Energifeltet», sa Argon. «En dag vil du kjenne den svært godt. Du kan til og

med lære å kontrollere den.» Thor grep skulderen; smerten var uutholdelig. Han så ned og så at hånden var dekket i blod. Han følte seg svimmel, og var bekymret om hva som kunne skje dersom han ikke fikk hjelp. Argon tok tre skritt forover, rakte ut og grep Thors ledige hånd. Så plasserte han den fast på såret. Han holdt den der, lente tilbake og lukket øynene. Thor følte en varm sensasjon pulsere gjennom armen. Innen noen sekunder så hadde blodet på håndet tørket bort, og han følte at smerten begynte å minke. Han så ned og kunne ikke forstå det: han var helbredet. Alt som var igjen var tre arr der klørne hadde kuttet ham—men de grodde og så ut som de var flere dager gamle. Det var ikke lengre noe blod der. Thor så på Argon i forbløffelse. «Hvordan gjorde du det?» spurte han. Argon smilte. «Jeg gjorde det ikke. Du gjorde det. Jeg bare dirigerte din kraft.” «Men jeg har ikke kraften til å helbrede», svarte Thor helt paff. «Har du ikke?» svarte Argon. «Jeg forstår ikke. Ingenting av dette gir mening», sa Thor utålmodig. «Vær så snill, fortell meg.» «Noen ting må du lære over tid.» Thor tenkte på noe. «Betyr dette at jeg kan bli med Kongens legion?» spurte han spent. «Hvis jeg klarer å drepe en Sybold, så vil jeg klare meg like godt som de andre guttene.» «Det er sikkert og sant», svarte han.

«Men de valgte min brødre—de valgte ikke meg.» «Dine brødre ville ikke ha klart å drepe dette beistet.» Thor stirret tilbake, og tenkte. «Men siden de har allerede avvist meg. Hvordan kan jeg bli med dem?» «Siden når trengte en kriger en invitasjon?» spurte Argon. Hans ord sank dypt inn. Thor følte at hele kroppen ble varm. «Sier du at jeg burde bare dukke opp? Uinvitert?» Argon smilte. «Du skaper din egen skjebne. Ikke andre.» Thor blunket—og et øyeblikk senere var Argon borte. Nok en gang. Thor snudde rundt og så i alle retninger, men han var ikke til å se. «Over her!» lød en stemme. Thor snudde og så en stor bautastein. Han merket at stemmen kom fra toppen og øyeblikkelig begynte han å klatre opp stenen. Han nådde toppen og var overrasket at han ikke så Argon. Fra dette utsiktsstedet kunne han se over tretoppene til Mørkskog. Han så hvor Mørkskog endte og at den andre solen steg ned i mørke grønn farge. Bortenfor så han veien som ledet mot Kongens hoff. «Veien venter på deg», sa stemmen. «Hvis du ønsker det.» Thor snudde rundt, men så ingenting. Det var bare en stemme som lød som et ekko. Men han visste at Argon var der, et sted, og egget han videre. Og han følte, dypt innerst, at Argo hadde rett. Uten å nøle et øyeblikk, så klatret Thor ned fra stenen. Han begynte å reise igjennom skogen og mot veien som lå langt der borte.

Han løp etter sin skjebne.

KAPITTEL TRE

Kong MacGil—en kraftig mann med et tømmerbryst og et veldig tykt skjegg som matchet med langt grått hår, og en bred panne som var furet med for mange kamper—stod på de øverste vollene på slottet med dronningen ved hans side. Han så utover dagens liv og røre. Hans kongelige sted lå utstrakt under han i all dens herlighet, og strakte seg så langt øyet kunne se. Det var en livlig by som var muret inn med eldgamle stenfestninger. Knyttet sammen av en labyrint av buktende gater, stod steinbygninger i alle former og størrelser—for krigerne, tjenestefolk, hester, Sølvene, Legionen, vaktene, brakkene, våpenhuset, våpenkammeret—og blant dem, hundrevis av boliger for mengden av folk som valgte å leve innfor bymurene. Mellom disse gatene lå det spredt flere mål med gress, kongelige hager, torg som var dekket av limestener, og sprutende fontener. Kongens hoff hadde blitt forbedret i løpet av århundrer av hans far, og hans far før ham—til den var i dag på sitt aller beste. Uten tvil så var denne festningen den tryggeste i det vestlige kongerriket av Ringen. MacGil var velsignet med de fineste og mest lojale krigerne en konge noensinne hadde hatt. Og i hans livstid hadde ingen våget å gjøre et angrep. Den syvende MacGil hadde tronen, som hadde hatt tronen i trettito år, og var en god og vis konge. Landet gjordet svært godt under hans styre. Han hadde doblet militærets størrelse, utvidet byene, gikk folket rikdom, og ikke en eneste klage kom fra folket hans. Han var kjent som den generøse kongen, og det hadde aldri eksistert en slik periode med rikdom og fred etter at han inntok tronen. Noe som paradoksalt var nøyaktig det som holdt MacGil våken om nettene. For MacGil kjente sin historie: i alle aldre hadde det aldri vært en så lang periode uten krig. Han lurte ikke lengre på om ville skje et angrep—men når. Og fra hvem. Den største trusselen var selvfølgelig den som var utenfor Ringen, dvs. fra imperiumet av barbarer som hersket de avsideliggende Villområdene. Barbarer som undertrykket all folk utenfor Ringen, og mot Elvedalen. For MacGil og de syv generasjonene før ham, hadde Villområdene aldri vært en direkte trussel. Det skyldte at hans kongeriket hadde en unik geografi. Den var formet i en perfekt sirkel—en ring—og var adskilt fra resten av verden med en dyp kløft som var en

mil bred og beskyttet av et energiskjold som hadde vært aktiv helt siden den første MacGil. Dermed trengte de ikke frykte Villområdene. Barbarene hadde prøvd mange ganger å angripe og komme igjennom skjoldet for å krysse Kløften, men ingen hadde klarte det. Så lenge han og hans folk holdt seg innenfor Ringen, så fantes det ingen trussel. Imidlertid, betydde ikke dette at det var ingen trussel på innsiden. Og det var det som holdt MacGil oppe om nettene i det siste. Akkurat dette, var faktisk formålet med dagens festiviteter; ekteskapet til hans eldste datter. Et ekteskap som ble arrangert spesifikt for å pasifisere hans fiender, for å vedlikeholde den skjørbare freden mellom de østlige og vestlige kongerikene i Ringen. Ringen strakte seg mer enn åtti mil i hver retning, men var delt på midten av en fjellkjede. Høylandene. På den andre siden av Høylandene lå det østlige kongerriket som hersket over halvparten av Ringen. Og dette kongeriket ble hersket av rivalene McCloudene, som hadde alltid forsøkt å knuse den skjørbare våpenhvilet med MacGilene. McCloudene var misfornøyde med sitt området, og var overbevist at deres side av kongeriket lå på mindre fruktbar jord. De bestridet Høylandene også, og insisterte at hele fjellkjeden tilhørte dem. Selv når minst halvparten tilhørte MacGilene. Det var stadig små angrep ved grensene og konstant trusler om innvasjon. Mens MacGil tenkte alt dette så ble han irritert. McCloudene burde være glade; det var trygge innenfor Ringen. De var beskyttet av Kløften, de levde på et perfekt sted og hadde ingenting å frykte. Hvorfor kunne de ikke være fornøyd med deres egen halvdel av Ringen? Det var bare fordi MacGil hadde gjort militæret så sterkt at for første gang i historien at de ikke tørte å angrepe. Men MacGil, som den kloke kongen han var, merket at noe var i ferde. Han visste at denne freden ikke kunne vare. Derfor hadde han arrangert at hans eldste datter skulle gifte seg med den eldste prinsen blant McCloudene. Og nå hadde den dagen kommet. Da han så ned kunne han skue tusenvis av undersåtter. De var alle kledd i lyse tunikaer, kom fra alle hjørner i kongeriket, og fra begge sider av Høylandene. Nesten hele Ringen hadde strømmet inn i hans festning. Folket hadde forberedt denne dag i flere måneder, slik at alt så overdådig og fremhevet. Dette var ikke bare en dag for ekteskap; det var en dag for å gi en beskjed til McCloudene. MacGil så over sine soldater i hundrevis som stod strategisk plassert langs

vollene, i gatene, langs veggene. Det var flere soldater enn han egentlig trengte, men følte seg tilfreds. Dette var styrken han ville vise. Men han var også nervøs; stemningen var elektrisk, og moden for et skjult angrep. Han håpet at ingen temperamentfulle folk som var fulle skulle finne på noe. Og det gjaldt begge sider. Han så utover området for dysting, spillområdene, og tenkte på dagen som ville komme. Da ville områdene bli fylt med spill, dysting og all slags festiviteter. Det ville bli intenst. McCloudene ville sikkert dukke opp med sin egen liten hær, og hver dysting, hver kamp, hver konkurranse ville få en mening. Hvis noe gikk galt kunne det oppstå strid. «Min Konge?» Han følte en myk hånd på hans og snudde seg for å se hans dronning, Krea. Som var fremdeles den mest vakreste kvinnen han hadde noensinne kjent. Hun var lykkelig gift og hadde gitt ham fem barn. Tre av dem var gutter og hun hadde ikke klaget en eneste gang. Dessuten hadde hun blitt hans mest pålitelige rådgiver. Etterhvert som årene ert, hadde han lært at hun var mer klokere enn alle hans menn. Faktisk mer klokere enn ham selv. «Det er en politisk dag», sa hun. «Men også vår datters bryllup. Prøv å ha det hyggelig. Dette skjer bare en gang.» «Jeg var mindre bekymret da jeg hadde ingenting», svarte han. «Nå som jeg har alt, bekymrer alt meg. Vi er trygge. Men jeg føler meg ikke trygg.» Hun så på ham med medlidende øyne, store og grønn-brune; det så ut som de bevarte verdens visdom. Hennes øyelokker hang ned som de alltid gjorde og virket bare litt søvninge. De var omrisset av hennes vakre, brune hår som hadde et grått skjær, og som falt på begge sider ned ansiktet hennes. Hun hadde noen flere linjer, men hun hadde forandret seg mye. «Det er fordi du er ikke trygg», sa hun. «Ingen konge er trygg. Det er spioner i vårt hoff som du ikke bryr deg om. Og det er slik ting er.» Hun lente seg inn og kysset han. Hun smilte. «Prøv å ha det hyggelig», sa hun. «Det er tross alt et bryllup.» Med det sagt, gikk hun ned fra vollen.

Han så henne gå, og så snudde seg for å se utover hoffet. Hun hadde rett; hun hadde alltid rett. Han ville nyte det. Han elsket sin eldste datter, og det var tross alt et bryllup. Det var den mest vakreste dagen på den meste vakreste tiden av året. Våren var på sitt beste med sommeren like bak. De to solene lå perfekt på himmelen og bare en svak bris lå i luften. Alt var i full blomstring. Trær overalt var farget i et bredt fargespekter av rosa, lilla, oransje, og hvit. Alt han ønsket seg mest nå var å gå ned og sette seg ned med hans menn og se datteren bli gift. Samtidig som han drank flere halvlitere med øl til han ikke klarte å drikke mer. Men dette kunne han ikke. Han hadde en lang liste med plikter før han kunne i det hele tatt gå ut av slottet. Tross alt, så betydde datterens bryllup en obligasjon for kongen: han måtte møte rådet; med hans barn; og med en lang rekke av ansøkere som hadde rett til å treffe Kongen på denne dagen. Han var heldig om han forlot slottet tidsnok for seremonien ved solnedgang. * MacGil var kledd sitt fineste kongelige antrekk. Han hadde på seg sorte fløyelsbukser, et gylden belte, en kongelig kappe laget av den fineste silken i lilla og gull, en hvit mantel, skinnende lærstøvler som gikk opp leggene, og kronen sin—en gullkrone med en stor rubin i midten—og spankulerte ned slottshallene som var opplinjet med folk. Han gikk gjennom rom etter rom, ned trinnene fra brystvernet, inn gjennom hans kongelige kammer, gjennom den store hvelvede hallen med sine høytragende tak og rader av farget glass. Til slutt kom han til en eldgammel eikedør. Den var tykk som en trestamme og hans tjenestefolk åpnet den for han. Tronerommet. Hans rådgivere stod i giv akt da MacGil kom inn. Døren ble lukket med et brak bak ham. «Sett dere», sa han mer abrupt enn vanlig. Han var trett, spesielt på denne dagen, av de endløste formalitetene som bestod av å styre kongeriket, og ville ha dem overstått. Han gikk på tvers av Tronerommet, som aldri hadde sluttet å imponere ham. Taket tårnet femti fot oppover, og på en vegg var det et helt av farget glass. Gulvet og veggene var laget av sten som var en fot tykk. Rommen kunne enkelt ha huset et hundre rangspersoner. Men på slike dager som denne, var det kun hans råd som hadde kommet. Det var bare han og en håndfull rådgivere i denne

enorme settingen. Rommet var dominert av et stort bord som var formet i en semisirkel. Og bak bordet stod hans rådgivere. Han spankulerte gjennom åpningen, rett ned til midten til hans trone. Han gikk på tronetrappen, erte de gylde utskårede løvene, og satte seg ned på en rød fløyelspute i tronen som var fullstendig laget av gull. Hans far hadde sittet i denne tronen, slik som hans far hadde gjort og alle MacGilene før ham. Mens han satt følte han vekten av hans forfedre og av alle generasjonene før ham. Han gransket rådgiverne som hadde kommet. En het Brom, han var hans beste general og hans rådgiver for militære anliggenheter; Kolk var generalen til Legionen for gutter; Aberthol var den eldste av dem og en lærdmann og historiker, samt en læremester for konger i over tre generasjoner; Firth var hans rådgiver for saker i hoffet, og han var en tynn mann med kort, grått hår og uthulet øyne som aldri var rolige. Firth var ikke en mann som MacGil hadde alltid stolt på. Og han forstod aldri hans tittel. Men faren hans og hans far før ham hadde en rådgiver for hoffsaker. Derfor beholdte han posisjonen ut av respekt for dem. Så var det Own, hans skattmester; Bradaigh, hans rådgiver for utenrikssaker; Earnan, hans skatteinnkrever; Duwayne, hans rådgiver for folket; og Kelvin, representativen for de adelige. Selvfølgelig hadde Kongen absolutt autoritet. Men hans kongerike var liberalt, og hans fedre hadde alltid vært stolte av å la de adelige uttrykke sine meninger i alle saker, som ble kommunisert gjennom deres representativer. Det var historisk en ambivalent maktbalanse mellom de kongelige og de adelige. Nå var det harmonisk, men under andre tider så hadde det vært opprør og maktkampter mellom de adelige og kongelige. Det var en fin balanse. Mens MacGil gransket rommet merket han at en person manglet; faktisk den mannen som han ville snakke med mest—Argon. Men som vanlige var det uforutsigbart når og hvor Argon kom. Det var svært irriterende for MacGil, men han hadde ingen valg enn å akseptere det. Druidenes måte var utforståelig for ham. At Argon ikke var tilstede gjorde han mer stresset. Han ville komme igjennom dette, og komme seg til de tusen andre tingene som ventet ham før bryllupet. Gruppen av rådgiverne satt med ansiktet mot ham på det halvrunde bordet med ti fot fra hverandre, og hver av dem satt i en stol av eldgammel eik med elaborerte utskårede armlener av tre.

«Deres majestet, om jeg kunne begynne», sa Owen. «Du har ordet. Men gjør det kort. Min tid er knapp i dag.» «Din datter vil motta mange gaver i dag, og som vi håper vil fylle hennes kister. «Tusenvis av folk vil hedre deg, gi deg personlig gaver og fylle våre bordeller og vertshus, som også vil fylle våre kister. Men likevel vil dagens forberedelser for festivitetene også tømme en god porsjon av det kongelige skattkammer. Jeg anbefaler en økning i skatt for folket og for de adelige. En engangskatt for å minske presset fra den store begivenheten.» MacGil så bekymringen i skattmesterens ansikt og magen hans sank på tanken av at skattkammeret ble redt. Men han kunne ikke heve skatten igjen. «Bedre å ha et dårlig skattkammer og lojale undersåtter», svarte MacGil. «Vår rikdom kommer fra våre undersåtters lykke. Vi skal ikke heve skatten.» «Men deres majestet, hvis vi ikke—» «Det er besluttet. Hva mer?» Owen sank tilbake og var skuffet. «Min Konge», sa Brom i hans dype stemme. «Etter din kommando, så har vi stasjonert mesteparten av våre styrket i hoffet for dagens begivenhet. Vår maktdemonstrasjon vil være imponerende. Men vi blir svekket. Dersom det skjer et angrep et sted i kongeriket, blir vi sårbare.» MacGil nikket, og tenkte igjennom ting. «Vår fiender vil ikke angripe mens vi mater dem.» Mennene lo. «Noen nyheter fra Høylandene?» «Det har ikke blitt rapportert noen aktiviteter i flere uker. Det ser ut som deres tropper har blitt tilbaketrukket for forberedelse for bryllupet. Kanskje de er klare for å skape fred.»

MacGil var ikke så sikker. «Det betyr enten det arrangerte ekteskapet virker, eller at de venter på å angripe oss en annen gang. Hva tror du, gamle mann?» spurte MacGil og vendte seg mot Aberthol. Aberthol kremtet og stemmen hans var hes da han snakket. «Min herre, din far og faren før ham stolte aldri på McCloudene. Bare fordi de er stille betyr ikke at ikke vil røre på seg.» MacGill nikket samtykkende. «Hva med Legionen?» spurte han Kolk. «I dag har vi invitert nye rekrutter», svarte Kold med et kort nikk. «Er min sønn blant dem?» spurte MacGil. «Han står stolt blant dem, og en riktig god gutt er han.» MacGil nikket og deretter så på Bradaigh. «Og hva er nytt bortenfor Kløften?» «Min herre, våre patruljer har sett flere forsøk på å brolegge Kløften i ukene som har gått. Dette kan tyde på at Villfolket mobiliserer et angrep.» Svak hvisking oppstod blant mennenene. MacGil kjente en dårlig magefølelse ved tanken på et angrep. Energiskjoldet var uslåelig; men dette var fremdeles ikke et godt tegn. «Og hva om det skjer et massivt angrep?», spurte han. «Så lenge skjoldet er aktivt så har vi ingenting å frykte. Villfolket har ikke klart å kommet seg gjennom Kløften på flere århundre. Det er ingen grunn til tro noe annet.» MacGil var ikke så sikker. Et angrep fra utsiden var forlengst forventet, og han kunne ikke la være tenke på når det ville skje. «Min herre», sa Firth i en nasal stemme, «Jeg føler meg forpliktet til å legge til

at i dag er hoffet vårt fylt med mange embetsmenn fra McCloud kongeriket. Det vil bli betraktet som en fornærmelse dersom du ikke underholder dem, rivaler eller ei. Jeg vil råde deg å bruke dine ettermiddagstimer til å hilse på alle. De har tatt med et stort følge, mange gaver—og, så sant det sies, mange spioner.» «Hvem kan si at spionene ikke er her allerede?» spurte MacGil som et svar tilbake og så nøy på Firth—og lurte på, som alltid, om han var en spion selv. Firth åpnet munnen for å svare, men MacGil sukket og holdt en håndflate opp, han orket ikke mer. «Hvis dette var alt, så forlater jeg dere nå for å delta i min datters bryllup.» «Min herre,» sa Kelvin og kremtet før han snakket videre, «selvfølgelig, det er bare en ting til. Tradisjonen for dagen på din eldste datters bryllup. Alle MacGil har utnevt en etterfølger. Folket forventer at du også gjør det. De venter spent på det. Det ville ikke være lurt å skuffe dem. Spesielt når Skjebnesverdet er fremdeles uberørt.» «Vil du at jeg skal utnevne en tronarving når jeg fremdeles er i min beste alder?» spurte MacGil. «Min herre, jeg mener ikke noe vondt», sa Kelvin stammende og så bekymret ut. MacGil holdt en hånd opp. «Jeg kjenner til tradisjonen. Og sannelig skal jeg utnevne en i dag.» «Vil du informere oss om hvem du skal velge?» spurte Firth. MacGil stirret avisende på ham og var irritert. Firth var en ryktespreder, og han stolte ikke på denne mannen. «Du vil få vite det når tiden er inne.» MacGil sto opp og de andre også. De bukket, snudde og skyndte seg ut av rommet. MacGil stod der og tenkte en stund uten vite hvor lenge. På slike dager ønsket han at han ikke var konge. *

MacGil gikk ned tronen, støvlene ga gjenlyd i stillheten og krysset rommet. Han åpnet den eldgamle døren, dro i jernhåndtaket og gikk inn et sidekammer. Han likte stillheten og roen i dette koselige rommet, slik han alltid hadde gjort. Rommet var knapt tyve steg i hver retning, men hadde en utrolig høyt hvelvet tak. Rommet var laget fullstendig av sten, med et lite rundt farget glassvindu på en vegg. Lys fløt inn i rommet gjennom vinduet i gule og røder farger. Og lyste opp en eneste gjenstand i rommet. Skjebnesverdet. Det var den, midt i kammeret, liggende horisontalt på jernspisse, slik som en fristerinne. Slik han hadde alltid gjort som da han var en gutt, gikk han nær den, sirklet den, gransket den. Skjebnesverdet. Det sagnomuste sverdet, kilden til makten og styrken til hele hans kongerike, fra en generasjon til den neste. Den som hadde styrken til å løfte den vil bli den Utvalgte, den som var skjebnebestemt til å herske over kongeriket i hele sitt liv, befri kongeriket fra alle trusler, både i og utenfor Ringen. Det var en vakker legende å vokse opp med, og så snart han ble kronet til konge, så hadde MacGil forsøkt å løfte den selv, ettersom bare MacGil konger fikk lov til å forsøke. Kongene før ham, alle kongene hadde mislyktes. Han var sikker på at det ville være annerledes for ham. Han var sikker på at han var den Utvalgte. Men han tok feil. Slik som alle de andre MacGil kongene før ham. Og at han hadde mislyktes hadde svertet kongemakten helt siden da. Mens han gransket, studerte han det lange bladet som var laget av et mystisk metall ingen hadde klart å finne ut av. Sverdets opprinnelse var dessuten enda mer obskurt. Ryktene sa at sverdet hadde steget opp fra jorda under et jordskjelv. Mens han gransket sverdet, følte han stikket av mislykkelse. Han var kanskje en god konge, men var ikke den Utvalgte. Folket visste dette. Hans fiender visste dette. Han var kanskje en god konge, men uansett hva han gjorde så ville han aldri være den Utvalgte. Hvis han hadde vært det, så mistenkte han at det ville ha vært mindre uro i hoffet og færre renkespill. Hans eget folk ville ha mer tillitt til ham, og hans fiender ville ikke en gang tenke på et angrep. En del av ham ønsket at sverdet bare forsvant, og legenden med den. Men det ville ikke skje, visste han. Dette var forbannelsen—og kraften—til en legende. Dette var sterkere enn selv en hær.

Mens han stirret på den for tusende gang, kunne ikke MacGil la være å undre på hvem den Utvalgte var. Hvem i hans blodlinje var forutbestemt til å løfte sverdet? Mens han tenkte på at ansvaret å utnevne en tronarving så undret han hvem, om noen i det hele, kom til å løfte sverdet. «Vekten av sverdet er tungt», sa en stemme. MacGil snudde seg og overasket at han hadde selskapet i det lille rommet. Der, stående i dørinngangen, var Argon. MacGil kjente igjen stemmen før han så Argon. Han var både irritert for at Argon ikke dukket opp tidligere, og tilfreds at han var her nå. «Du er sen», sa MacGil. «Din tidsfølelse gjelder ikke meg», sa Argon. MacGil snudde seg tilbake mot sverdet. «Trodde du i det hele tatt at jeg ville klare å løfte den?» sa han ettertenksomt. «Den dagen jeg ble konge?» «Nei», sa Argon rett ut. MacGil snudde og stirret på ham. «Du visste at jeg ikke ville klare. Du så det, gjorde du ikke?» «Ja.» MacGil tenkte på dette. «Det skremmer meg når du svarer direkte. Det er ikke lik deg.» Argon forble stille, og til slutt innså MacGil at han ikke ville si noe mer. «Jeg skal utnevne min tronarving i dag», sa MacGil. «Det føles forgjeves å utnevne en tronarving på denne dagen. Det frarøver en konges glede fra hans barns bryllup.» «Kanskje en slik glede burde dempes.»

«Men jeg har så mange år igjen på tronen», ba MacGil. «Kanskje ikke så mange som du tror», svarte Argon. MacGil smalnet øynene og undret. Var dette et budskap? Men Argon la ikke til noe mer. «Seks barn. Hvem skal jeg velge?», spurte MacGil. «Hvorfor spør du meg? Du har allerede valgt en.» MacGil så på ham. «Du vet mye. Ja, det har jeg. Men jeg vil fremdeles vite hva du synes.» «Jeg tror du har gjort et klokt valg», sa Argon. «Men husk: en konge kan ikke herske fra hinsides graven. Uansett hvem du velger, så har skjebnen en måte å velge for seg selv.» «Kommer jeg til leve?» spurte MacGil edruelig og stilte spørsmålet han ville spørre helt siden han våknet opp fra gårsdagens fryktelige mareritt. «Jeg drømte sist natt om en kråke», la han til. «Den kom og stjal kronen. Så kom en annen kråke og bar meg avsted. Mens den gjorde det, så jeg kongeriket spre seg under meg. Det ble svart mens jeg ble bært bort. Øde. Et ødemark.» Han så opp på Argon med våte øyne. «Var det en drøm? Eller noe mer?» Drømmer er alltid noe mer, er de ikke?» spurte Argon. MacGil ble slått av en synkende følelse. «Hvor ligger faren? Bare fortell meg dette.» Argon tok et skritt nærmere og stirret inn i øynene hans med en voldsom intensitet, at MacGil føltes som han stirret inn i en helt annen verden. Argon lente forover og hvisket:

«Alltid nærmere enn du tror.»

KAPITTEL FIRE

Thor gjemte seg i høyet bak i vognen, mens den skubbet hans langs landeveien. Han hadde kommet til veien før natten. Han ventet tålmodig til en vogn som var stor nok for at han kunne komme seg opp i den uten at noen la merke til det. Det var mørkt da, og vognen gikk bedagelig langs veien, sakte nok til at han kunne få en god løpefart og hoppe inn fra baksiden. Han landet i høyet og gjemte seg. Heldigvis hadde ikke kusken lagt merke til ham. Thor var ikke helt sikker på om at vognen skulle til Kongens hoff, men den gikk i den retningen, og en vogn på denne størrelsen, og med disse merkene, ville antageligvis ikke dra andre steder. Mens Thor reiste gjennom natten, var han våken i flere timer og tenkte på møtet med Sybolden. Med Argon. Om hans skjebne. Hans tidligere hjem. Hans mor. Han følte at universet hadde svart ham, og fortalte at han hadde en annen skjebne. Han lå der med hendene bak hodet og stirret på nattehimmelen som var synlig bak et fillete vognduk. Han så på universet, som så strålende ut og på de røde stjernene som lå langt der borte. Han var spent. For første gang i hans liv, var han på en reise. Han visste ikke hvor, men han var på vei. På en eller annen måte så ville han komme seg til Kongens hoff. Da Thor åpnet sine øyne, var det morgen. Lys strømmet inn og han innså at han hadde sovnet. Han satte seg opp raskt, så rundt og var irritert at han sovnet. Han skulle ha vært mer på vakt—det var flaks han ikke hadde blitt oppdaget. Vognen beveget seg fremdeles, men skubbet ikke så mye. Det betydde bare en ting: en bedre vei. De måtte være nær en by. Thor så ned og så hvor glatt veien var. Den var tom for stener, grøfter, og var opplinjet med fine hvite skjell. Hjertet hans slo raskere; de nærmet seg Kongens hoff. Thor så ut av baksiden av vognet og ble overvelmet. De skinnende rene gatene var fylt med aktivitet. Dusinvis av vogner, i alle former og størrelser som var lastet med all slags ting, fylte veiene. En var lastet med pels; en annen med tepper; og nok en annen med kyllinger. Blant vognene gikk flere hundre kjøpfolk, noen med kveg, andre bar kurver med varer på hodet. Fire menn bar en haug med silke som lå på flere staver. Det var en hær av folk og alle gikk i en retning.

Thor følte seg levende. Han hadde aldri sett så mange mennesker på en gang, så mange varer, og mye som hendte rundt ham. Han levd i en liten landsby hele livet, og var nå i en storby fylt med mennesker. Han hørte et høylydt bråk, kjetting skar mot hverandre, et stort brak fran noe stort av tre slik at bakken ristet. Et øyeblikk senere kom en annerledes lyd. Det var lyden av hestehover som klakket på en treoverflate. Han så ned og innså at de krysset en bro; under dem var det en vollgrav. De var på en vindebro. Thor stakk hodet ut og så enorme stensøyler og en jernport med pigger over ham. De erte gjennom Kongens port. Det var den største porten han hadde noensinne sett. Han så opp på piggene og tenkte at dersom de kom ned så ville de ha kuttet ham i to. Han så fire av Sølvene til Kongen bevokte inngangen, og hjertet hans slo raskere. De erte en lang stentunnel og et par øyeblikk senere åpnet himmelen seg igjen. De var inne i Kongens hoff. Thor kunne knapt tro det. Det var til og med mer aktivitet her, om det hele tatt var mulig—det som så ut som de var tusenvis av mennesker her og som gikk rundt i alle retninger. Det var store områder med gress som var helt perfekt klippet, og blomstrende blomster overalt. Veien videt seg ut og langs den var det boder, butikker og stenbygninger. Og blant alt dette var Kongens menn. Soldater dekket i rustning. Thor hadde klart det. Thor var så spent at han sto opp uten å tenke på det; og da han gjorde det, stoppet vognen abrupt og sendte han fallende bakover. Han landet på rygget i høyet. Men før han kunne komme seg opp kom det en trelyd som ble senket. Han så opp og så en sint gammel mann som var kledd i filler og skulte på ham. Kusken lente seg inn og grep Thor ved anklene med hans beinete hender, og dro han ut. Thor fløy ut, landet hardt på rygge på den møkkete veien og skapte en støvsky. Bak han kom det latter fra folk. «Neste gang du kjører i min vogn, gutt, så havner du i buret! Du er heldig jeg ikke roper på Sølvene! Den gamle mannen snudde og spyttet, og deretter skyndte seg tilbake på vognen

og pisket hestene fremover. Fremdeles flau prøvde Thor komme til hektene og stå opp. Han så rundt. En eller to forbierende smålo, og Thor flirte tilbake til de snudde bort. Han børste bort støv og gned armene; stolheten var såret, men ikke kroppen. Humøret kom tilbake da han så rundt, helt blendet av ting og innså at han burde være glad for at han hadde kommet så langt. Nå som han var ute av vognen, kunne han fritt se rundt. Og det var et ekstraordinært syn: Kongens hoff var så stort øyet kunne se. It midten lå et storslått stenpalass som var omringet av høye, forsterkede stenvegger som var kronet med brystvern. Og overalt på toppen patruljerte Kongens hær. Rundt han lå det grønne områder som var utmerket vedlikeholdt, stentorg, fontener, og trelunder. Det var en by. Og den var overfylt med mennesker. På alle steder var det en gjennomstrøm av all slags folk—kjøpsfolk, soldater, embetsmenn—alle hadde det travelt. Det tok Thor flere minutter før han forstod at noe spesielt skulle skje. Mens han vandret videre så han forberedelsene— stoler som ble utplassert, et alter som ble satt opp. Det så ut som de forberedte et bryllup. Hjertet hans gjorde et byks, da han så langt der borte en arena for dysting. Den hadde en lang sti av jord og en tau som delte arenaen. På et annet felt så han soldater som kastet spyd på fjerne mål; på et annet felt så han bueskyttere sikte på strå. Det virket som det var konkurranser og spill overalt. Det var også musikk: lutter, fløyter og cymbaler, grupper av musikere som vandret rundt; og vin, store tønner som ble rullet ut; og mat, bord som ble dekket, banketter som strakte seg så langt øye kunne se. Det var som han hadde ankommet midt i en diger feiring. Til tross for alt var så blendende, følte Thor at det hastet å finne Legionen. Han var allerede sen, og han måtte gjøre seg kjent. Han skyndte seg til første person han så, en gammel mann som virket å være, ut i fra hans blodflekket kjortel, en slakter. Mannen skyndte seg ned veien. Alle var så travle her. «Unnskyld meg», sa Thor og grep armen hans. Mannen så ned på Thors hånd med misnøye.

«Hva er det gutt?» «Jeg ser etter Kongens legion. Vet du hvor de trener?» «Ser jeg ut som et kart?» hveste mannen og stormet avgårde. Thor ble satt ut av hvor uhøflig mannen var. Han skyndte seg til neste person han så, ei kvinne som eltet mel på et langt bord. Det var flere kvinner ved dette bordet, alle arbeidet hardt, og Thor tenkte at en av de måtte vite noe. «Unnskyld meg, frue», sa han. «Vet du hvor Kongens legion trener?» De så på hverandre og fniste. Noen av dem var bare noen få år eldre enn ham. Den eldste av dem snudde og så på ham. «Du leter på feil sted», sa hun. «Her forbereder vi festivitetene.» «Men jeg har hørt at de trener i Kongens hoff», sa Thor forvirret. Kvinnene brøt ut i nok en latter. Den eldste satte hendene på hofta og ristet på hodet. «Det virker som det er første gangen du er i Kongens hoff. Har du noen anelse hvor stor den er?» Thor rødmet da de andre kvinnene lo, og til slutt stormet han avsted. Han likte ikke å bli gjort narr av. Foran lå det et dusin veier som snodde og vred seg alle veier gjennom Kongens hoff. Langs stenveggene var det minst et dusin innganger. Størrelsen og omfanget av dette stedet var overvelmende. Han hadde en synkende følelse at han kom til å lete i flere dager og selv da ikke finne frem. Han fikk en ide: et soldat måtte vite hvor de andre trente. Han var nervøst på tanken å tilnærme seg en ekte Kongesoldat, men innså at han måtte det. Han snudde og skyndte seg til veggen, til soldaten som stod vakt ved den nærmeste inngangen og håpet han ikke ville bli kastet ut.

«Jeg leter etter Kongens legion», sa Thor og hentet frem sin modigste stemme. Soldaten fortsatte å stirre rett frem og ignorerte ham. «Jeg sa jeg leter etter Kongens legion!» insisterte Thor, denne gangen høyere. Han var bestemt på å bli hørt. Etter flere sekunder kikket soldaten ned, og snerret. «Kan du fortelle meg hvor den er?» spurte Thor ivrig. «Og hvilke anliggenheter har du med dem?» «Veldig viktige anliggenheter», føyde Thor raskt til og håpet at soldaten ikke skulle spørre videre. Soldaten snudde tilbake for å se rett frem igjen, og ignorerte ham nok en gang. Thor følte hjerte synke, og var redd han aldri skulle få et svar. Men etter det som føltes som en evighet, svarte soldaten: «Gå til østporten, deretter nordover så langt du kan. Ta den tredje porten til venstre, deretter gå mot høyre og deretter høyre igjen. Gå igjennom den andre stenbuen, og så ser du området deres forbi porten. Men jeg sier deg, du kaster bort tiden din. De tar ikke imot besøkende.» Det var alt Thor trengte å høre. Uten å nøle et øyeblikk, snudde han og løp tvers over området, fulgte veibeskrivelsen, repeterte dem i hodet, og prøvde å memorisere dem. Han merket at solen var høyere på himmelen, og bønnfalte at når han ankom, så ville det ikke være for sent. * Thor sprintet ned den skinnende rene stien som var opplinjet med skjell. Han snodde og svingte seg gjennom Kongens hoff. Han prøvde sitt beste å følge veibeskrivelsen, og håpet at han ikke hadde blitt satt på feil spor. I enden av gårdsplassen så han alle portene, og valgte den tredje til venstre. Han løp igjennom og fulgte veien til den delte seg, og svingte ned vei etter vei. Han løp mot trafikken av tusenvis av folk som strømmet inn til byen. Og folkemassen ble tykkere og tykkere for hvert minutt. Han skubbet skuldere mot luttspillere, gjøglere, narr og alle typer underholdningsfolk, og alle var kledd i finstasen.

Thor kunne ikke fordra tanken på at utvelgelsen hendte uten ham, og prøvde sitt beste for å konsentrere seg mens han svingte ned den ene veien etter den andre. Mens han så etter noe som tydet på treningsplassen. Han erte gjennom en bue, og svingte ned nok en vei og da, langt der bort, så han hva som kunne var hans mål: et lite colosseum som var bygget av sten i en perfekt sirkel. Soldater voktet denne store porten som lå i midten. Thor hørte en dempet jubel som kom bak veggene og hjertet hans slo raskere. Dette var stedet. Han sprintet så lungene sprengte. Da han kom til porten steg to vakter frem og senket lansene sin og stengte veien. En tredje vakt steg frem og holdt opp en håndflate. «Stopp der», kommanderte han. Thor stoppet straks, gispet etter pusten og kunne knapt holde igjen spenningen. «Dere...forstår...ikke», klarte Thor å få frem og ordene snublet ut av munnen mellom åndedragene, «Jeg må være der inne. Jeg er sent ute.» «Sent ute for hva?» «Utvelgelsen.» Vokten som var en kort, tung mann med arr på huden, snudde og så på de andre, som så tilbake kynisk. Han snudde og granske Thor med et avisende blikk. «Rekruttene ble tatt inn flere timer siden med den kongelige transport. Hvis du ikke var invitert så kan du ikke komme inn.» «Men dere forstår ikke. Jeg må—» Vakten langet ut og grep Thor på skjorten. «Du forstår ikke, din frekke lille gutt. Hvordan våger du å komme her og prøve å tvinge deg inn? Nå gå—før jeg fengsler deg.» Han dyttet Thor som snublet bakover flere fot. Thor følte et stikk i brystet der vaktens hånd hadde rørt han—men mer enn noe annet følte han stikket av å bli avvist. Han var sta. Han hadde ikke kommet hele

denne veien for å bli avvist en vakt, uten å bli sett en gang. Han var fastbestemt på å komme seg inn. Vakten snudde seg tilbake til hans menn og Thor gikk sakte bort. Han gikk med klokken rundt den sirkulære bygningen. Han hadde en plan. Han gikk til han var ute av syne, og deretter begynte å jogge langs veggene. Han sjekket at vaktene ikke så på, og deretter plukket opp farten til han sprintet. Da han var halvveis rundt bygningen så han en annen åpning inn til arenaen—høyt der opp var det hvelvede åpninger i stenen, som var blokkert av jernstenger. En av disse åpningene manglet sine jernstenger. Han hørte nok et jubel, så han løftet seg selv opp på kanten og kikket inn. Hjertet hans slo raskere. Spredt ut på insiden av denne digre sirkulære treningsområdet stod flere dusiner av rekrutter—inkludert hans brødre. De sto på rekke med ansiktet mot et dusin av Sølvene. Kongens menn gikk blant dem og vurderte dem. En annen gruppe med rekrutter stod på siden, og under de årvåkne øynene til en soldat, kastet spyd på et fjernt mål. En av dem bommet. Thors blodåret brant av sinne. Han hadde klart å treffe de merkene; han var like god som alle en. Bare fordi han var yngre, litt mindre, så var det ikke rettferdig at han ble utelatt. Plutselig følte Thor en hånd på ryggen mens han ble dratt bakover og sent flyvende gjennom luften. Han landet hardt på bakken og mistet pusten. Han så opp og så vakten fra porten som snerret ned mot ham. «Hva sa jeg gutt?» Før han kunne reagere så lente vakten bakover og sparket Thor hardt. Thor følte et skarpt smell mot ribbeinet mens vakten var i ferd med å sparke en gang til. Denne gangen så fanget Thor vaktens fot i luften; han dro den, og fikk han ut av balanse slik at han falt. Thor kom seg raskt på beina. Samtidig så kom vakten seg opp. Thor stirret på ham, og var sjokkert over hva han hadde gjort. Rett ovenfor han raste vakten.

«Ikke skal jeg bare fengsle deg», hveste vakten, «men jeg skal også la deg svi. Ingen rører en av Kongens vakter! Glem det å bli i Legionen—nå skal du råtne bort i fangehullet! Du er heldig hvis du noensinne blir sett igjen!» Vakten tok frem en kjetting med håndjern i enden. Han gikk mot Thor med hevn skrevet i ansiktet. Thor tenkte raskt. Han kunne ikke la seg fenglse—men han ville ikke skade et medlem av Kongens vakter. Han måtte tenke på noe—og det fort. Han husket spretterten sin. Refleksene tok over da han grep den, plasserte en sten, siktet og lot stenen fly av sted. Stenen fløy gjennom luften og slo håndjernet ute av vaktens hånd som ble lamslått; den traff også vaktens fingre. Vakten gikk bakover, rystet hånden sin, skrek i smerte mens håndjernene klirret ned på bakken. Vakten gav Thor et dødsblikk og trakk sverdet sitt. Det kom et umiskjennelig metallisk klirr. «Det var ditt siste feiltakelse,» truet han Thor dystert og angrep. Thor hadde ingen valg; denne mannen vil ikke la ham være. Han plasserte enda en sten i spretterten og skjøt den. Han siktet med vilje—han ville ikke drepe vakten, men han måtte stoppe ham. Så istedenfor å sikte mot hjerte, nese, øye eller hode, så siktet Thor på det eneste stedet hans visste ville stoppe ham, men ikke drepe ham. Mellom vaktens ben. Han lot sten fly—ikke i full styrke, men nok for å legge mannen ned. Det var et perfekt skudd. Vakten knelte, slapp sverdet sitt, grep seg i skrittet mens han kollapserte på bakken og krøllet opp som en ball. «Du kommer til å bli hengt for dette!» stønnet han frem mellom smertegryntene. «Vakter! Vakter!»

Thor så opp og i det fjerne så han flere av Kongens vakter styrte mot ham. Det var nå eller aldri. Uten kaste bort et sekund, sprintet han mot vinduskanten. Han måtte hoppe for å komme gjennom til arenaen og for å gjøre seg kjent. Og han måtte slåss med alle som var i veien for ham.

KAPITTEL FEM

MacGil satt i den øvre hallen i slottet, i sitt personlige møtehall som han brukte for personlige anliggenheter. Han satt på sin personlige trone, den som var skåret av tre og så på sine fire barn som sto foran ham. Hans eldste sønn Kendrick som var tjuefem år, var en fin kriger og en ekte herre. Av alle sine barn så lignet Kendrick mest på ham—noe som var ironisk siden Kendrick var en bastard. En sønn fra ei annen kvinne som han hadde glemt for lenge siden. MacGil hadde oppdratt Kendric med sine ekte barn, til tross for Dronningens protester i begynnelsen. Men på den betingelsen at han ville aldri innta tronen. Det smertet MacGil, fordi Kendrick var den fineste mannen han hadde noensinne kjent. Og en sønn han stolt kunne kalle sin etterfølger. Det ville ikke være noen bedre tronarving enn ham for kongeriket. Ved siden av ham, i rake motsetningen, stod hans andrefødte sønn—men også hans ekte førstefødte sønn—Gareth som var tjuetre, tynn, med hule kinn og store øyne som aldri stoppet å pile frem og tilbake. Hans karakter kunne ikke være mer annerledes enn hans eldre brors. Gareth sin natur var alt det Kendrick ikke var: der hans bror var ærlig, så skjulte Gareth sine sanne følelser; der hans bror var stolt og edel, så var Gareth uærlig og svikefull. Det smertet MacGil at han mislikte sin egen sønn. Han hadde mange ganger forsøkt å rette på hans natur; men etter et tidspunkt i guttens tenårsalder, så besluttet han at hans nature var forutbestemt: renkespill, maktsulten og ambisiøs på alle gale måter som fantes. Gareth hadde også, som MacGil visste om, ingen kjærlighet for kvinner og hadde mange manlige elskere. Andre konger vil ha bortvist en slik sønn, men MacGil var mer åpensinnet, og for ham så var dette ikke en grunn til å ikke elske ham. Han dømmet ham ikke for dette. Hva han dømmet ham før var hans ondskap, hans henfallenhet for renkespill, som MacGil ikke kunne ignorere. Stående ved siden av Gareth var MacGil andrefødte datter, Gwendolyn. Hun hadde nettopp blitt seksten år og hun var den vakreste piken han hadde noensinne sett—og hennes natur utstrålte selv hennes utseende. Hun var snill, generøs, ærlig—den fineste unge kvinnen han hadde noensinne kjent. På denne måten var hun lik Kendrick. Hun så på MacGil med en datters kjærlighet for sin far, og han var alltid glad for hennes lojalitet i hver eneste blikk. Han var enda mer stolt av henne enn hans sønner.

Ved siden av Gwendoly var MacGil sin yngste sønn, Reece som var en stolt og ildfull ung gutt som på fjorten år var i ferd med å bli en mann. MacGil hadde sett med stor glede hans initiering til Legionen, og kunne allerede se mannen han kom til å bli. En dag, MacGil hadde ingen tvil om det, så ville Reece bli hans beste sønn og en stor hersker. Men den dagen var ikke ennå. Han var fremdeles for ung, og hadde mye å lære. MacGil haddet blandet følelse mens han granske disse fire barna, hans tre sønner og datter, som stor fremfor ham. Han følte stolthet bli blandet med skuffelse. Han følte også sinne og irritasjon ettersom to av hans barn manglet. Den eldste, hans datter Luanda, forberedte naturligvis hennes eget bryllup. Og siden hun skulle bli giftet bort til et annet kongerike så angikk ikke denne diskusjonen om tronarving henne. Men hans andre sønn, Godfrey som var attenår og den mellomeldste, var borte. MacGil ble rød av irritasjon. Helt siden han var en gutt hadde Godfrey vært respektløs mot kongedømmet; det hadde alltid vært tydelig at han ikke brydde seg særlig om det og ville aldri herske. Og han, til MacGil største skuffelse, benyttet heller dagene sine i ølhus og med kriminelle venner og forårsaket skam og vanære overfor kongefamilien. Han var en lathans, sov bort mesteparten av dagene og fylte resten med å drikke. På en måte var MacGil lettet over at han ikke var der; men på en annen side så var det en fornærmelse han ikke kunne tillate. Faktisk hadde han forventet dette og hadde sent ut sine menn tidlig for å finkjemme ølhusene og hente ham. MacGil satt stille, ventende, til de hadde funnet ham. Den tunge eikedøren gikk til slutt opp med et smell, og inn marsjerte de kongsvaktene, og dro Godfrey mellom seg. De ga ham et dytt, og Godfrey snublet inn i rommet da vaktene lukket døren med et smell bak ham. Hans brødre og søster snudde og stirret. Godfrey var sjuskete, stinket av øl, ubarbert, og halvt kledd. Han smilte tilbake. Uforskammet. Som alltid. «Hallo far», sa Godfrey. «Gikk jeg glipp av all moroa?» «Du skal stå med dine søsken og vente på at jeg snakker. Hvis du ikke gjør det, måtte Gud hjelpe meg, så skal jeg lenke deg fast i fangehullet med resten av fangene og du kommer ikke til å se mat—ihvertfall ikke øl—i hele tre dager. Trassig stirret Godfrey olmt på sin far. I det blikket oppdaget MacGil et dyp kilde av styrke, noe av han selv, et gnist av noe som kunne en dag tjene Godfrey

godt. Vel, så lenge han kunne overkomme sin egen personlighet. Opprørsk til enden, ventet Godfrey hele ti sekunder før han til slutt gav seg og vaklet over til de andre. MacGil gransket disse fem barna som stod foran ham: bastarden, avvikeren, fylliken, hans datter og hans eldste. Det var en underlig blanding, og han kunne knapt tro at de hadde alle kommet fra ham. Og nå, på hans eldste datters bryllupsdag, hadde han ansvaret for å velge en tronarving fra denne gruppen. Hvordan var det mulig? Det var en forgjeves handling; tross alt han var i sin beste alder og kunne herske for tretti flere år. Uansett hvilken tronarving han valgte i dag ville den personen ikke få tronen før på flere tiår. Hele tradisjonen skapte hodebry. Den var kanskje relevant i hans fars tid, men ikke i nå. Han kremtet. «Vi er samlet her i dag for ære en tradisjon. Som dere vet, på denne dagen, dagen til min eldste datters bryllup, så jeg fått oppgaven å utnevne en etterfølger. En tronefølger for dette kongeriket. Dersom jeg dør, så er det ingen andre enn deres mor som burde herske. Men vårt kongerikets lover dikterer at bare en kongearving kan herske. Derfor må jeg velge.» MacGil holdt pusten sin og tenkte. En tung stillhet lå i luften, og han kunne føle vekten av forventing. Han så i øynene deres og så ulike uttrykk i hver av dem. Bastarden så resignert, vel vitende at han ikke ville bli valgt. Avvikerens øyne glødet med ambisjon som om valget ville naturlig være ham. Drukkenbolten så ut av vinduet; han brydde seg ikke. Hans datter så tilbake med kjærlighet. Hun visste at hun ikke var en del av dette, men elsket faren uansett. Det samme gjaldt den yngste. «Kendrick, jeg har alltid sett på deg som en ekte sønn. Men lovene til vårt kongerike forhindrer meg å gi tronen til en uekte tronarving.» Kendrik bukket. «Far, jeg har aldri forventet at du skulle gjøre det. Jeg er tilfreds med det jeg har. Vær så snill, ikke la dette bry deg.» MacGil fikk vondt at hans svar, for han følte hvor ærlig han var og ville utnevne hans som tronarving enda mer på grunn av det.

«Da gjenstår det fire igjen. Reece du er en fin ung mann, den fineste jeg noensinne har sett. Men du er for ung for å være en del av dette.» «Det har jeg innsett, far», svarte Reece med et svakt bukk. «Godfrey, du er en av mine tre ekte sønner—men likevel så velger du å kaste bort dagene dine i ølhuset som er fylt med skitt. Du har fått alle privilegier i livet, og har avist alle. Dersom jeg har en stor skuffelse i livet, så er det deg. Godfrey gjorde en grimase og rørte ukomfortabel på seg. «Vel, da er jeg vel ferdig her, og drar tilbake til ølhuset. Eller hva, far?» Med et raskt spottende bukk snudde Godfrey og spankulerte rett over rommet. «Kom tilbake hit!» glefset MacGil. «Nå!» Godfrey begynte å gå bredt, og ignorerte ham. Han krysset rommet og dro døren opp. To vakter stod der. MacGil var fylt med raseri da vaktene så på ham spørrende. Men Godfrey ventet ikke; han dyttet seg gjennom dem inn mot den åpne hallen. «Hold ham!» skrek MacGil. «Og hold ham borte fra Dronningens syne. Jeg ville ikke at hans mor skal være plaget av synet av ham på hennes datters bryllups dag.” «Ja, min herre», sa de, lukket døren og skyndte seg etter ham. MacGil satt der, pustet, rød i ansiktet og prøvde å roe seg ned. For tusende gang lurte han på hva han hadde gjort for få fortjent en slik unge. Han så tilbake på barna som var igjen. Fire av dem så tilbake på ham, og ventet i den tykke stillheten. MacGil tok et dypt pust, og prøvde å foke. «Da er det to igjen», fortsatte han. «Av disse to har jeg valgt en etterfølger.» MacGil snudde seg til hans datter. «Gwendolyn, du er utvalgt.»

Det var et gisp i rommet; alle hans barn virket sjokkerte, og mest av alt Gwendolyn. «Sa du det riktig, far?» spurte Gareth. «Sa du Gwendolyn?» «Far , jeg er beæret», sa Gwendolyn. «Men jeg kan ikke akseptere. Jeg er ei kvinne.» «Det er sant, ei kvinne har aldri satt på tronen til MacGilene. Men jeg har valgt at det er på tide å forandre tradisjon. Gwendolyn, du er den fineste i sinn og ånd av alle unge kvinner jeg har møtt. Du er ung, men dersom Gud lar det skje, så vil jeg ikke dø snart, og når tiden kommer, så er du vis nok til herske. Kongeriket skal bli ditt.» «Men far!» skrek Gareth med et forskrekket ansikt. «Jeg er den eldste ekte sønnen! Alltid i hele historien til MacGilene så har tronen gått til den eldste sønnen!» «Jeg er Konge», svarte MacGil dystert, «og jeg dikterer tradisjonen» «Men det er ikke rettferdig!» ba Gareth klagende. «Det er jeg som skal være Konge. Ikke min søster. Ikke ei kvinne!» «Ti stille, gutt!» skrek MacGil helt rystende av sinne. «Våger du tvile mitt valg?» «Blir jeg bortvalgt fremfor ei kvinne? Er det du tenker om meg?» «Jeg har bestemt meg», sa MacGil. «Du skal respektere avgjørelsen, følge den lydig, slik som alle undersåtter i mitt kongerike. Nå kan dere forlate meg.» Hans barn bøyde hodet raskt og skyndte seg ut av rommet. Men Gareth stod ved døren. Han klarte ikke å få seg til å gå. Han snudde tilbake og, alene, konfronterte sin far. MacGil kunne se skuffelse i hans ansikt. Tydeligvis hadde han forventet blir utnevt som en tronarving i dag. Desto mer: han ønsket det. Desperat. Noe som ikke overasket MacGil i det hele tatt—og det var faktisk årsaken til at han ikke

ønsket å gi tronen til ham. «Hvorfor hater du meg, far?» spurte han. «Jeg hater deg ikke. Jeg bare synes du ikke er som hersker for mitt kongeriket.» «Og det skyldes hva da?» ønsket Garth å vite. «Fordi du nettopp ønsker det.» Gareths ansikt ble mørkerødt. Det var tydelig at MacGil fått innsikt i hans sanne natur. MacGil så øynene hans, og så dem brenne av hat mot ham. Et hat han hadde aldri trodd var mulig. Uten et ord, så stormet Gareth ut av rommet og smalt døren igjen. I gjenlyden grøsset MacGil. Han tenkte på sønnens blikk og følte et hat som var så dypt, dypere enn selv hans egne fiender. I det øyeblikket, tenkte han på Argon, og hans uttalelse om en fare som er nærme. Kunne det være så nært som dette?

KAPITTEL SEKS

Thor sprang på tvers av det arenaen, og løp alt han kunne. Bak ham kunne han høre fottrinnene til Kongsvaktene som nærmet seg ham. De jagde ham på tvers av det varme og støvete landskapet, og bannet mens de løp etter. Foran ham var medlemmene—og de nye rekruttene—til Legionen. De var dusenvis av gutter, akkurat som ham, bare eldre og sterkere. De trente og ble testet i ulike formasjoner, noen kastet spyd, andre lette spyd, noen trent grepene sine på lanser. De siktet på fjerne mål, og bommet sjeldent. Disse var konkurrentene hans, og de virket formidable. Blant det var dusinvis av ekte riddere, medlemmer av Sølvene som stod i en stor semisirkel og så på. Og vurderte. De bestemte hvem som skulle bli og hvem som skulle bli sent hjem. Thor visste at han må vise at han dugde og han måtte imponere disse mennene. I løpet av noen øyeblikk ville vaktene være over ham, og hvis han skulle ha noen sjanse for å gjøre et inntrykk, så måtte det være nå. Men hvordan? Han tenkte raskt mens han løp på tvers av gårdsplassen og fastbestemt på å ikke bli avvist. Mens Thor løp på tvers av området begynte folk å merke ham. Noen av rekruttene stoppet med de gjorde og snudde, det samme gjorde noen av ridderne. I løpet av noen øyeblikk følte Thor all oppmerksomhet rettet seg på ham. De så forvirret ut, og han innså at de må ha lurt på hvem han var, som sprang på tvers av området med tre av Kongsvaktene som jaget ham. Dette var ikke slik han ville gjøre et inntrykk. Hele hans liv hadde han drømt om å bli med i Legionen, men dette var ikke slik han hadde forestilt seg at det skulle skje. Mens Thor løp og tenkte over hva han skulle gjøre, så ble det åpenbart hva hans handling skulle være. En stor gutt, en rekrutt, bestemte seg for å imponere de andre ved å stoppe Thor. Han var høy, muskuløs og nesten to ganger større enn Thor og løftet sitt tresverd for å blokkere ham. Thor kunne se at han var bestemt på å slå ham ned, og gjøre narr av ham foran alle sammen. Og dermed ville han få et fortrinn over de andre rekruttene. Dette gjorde Thor rasende. Thor har ingenting ugjort med denne gutten, og dette

var ikke hans kamp. Men han gjorde til hans kamp, bare for å få et fortrinn over de andre. Da han kom nærmere kunne Thor knapt fatte denne gutten størrelse: han tårnet over ham, så olmt ned med lokker av sort hår som dekket pannen, og den største fremtredende haken Thor noensinne hadde sett. Han ante ikke hvordan han kunne hamle opp denne gutten. Gutten angrep ham med tresverdet, og Thor visste at dersom han ikke reagerte raskt så ville han bli slått ut. Thors reflekser ble slått på. Instinktivt tok han ut spretterten, dro den bakover og slynget en sten mot guttens hånd. Stenen traff målet og slo sverdet ut av hånden hans akkurat da gutten skulle slå ned. Sverdet fløy bort og gutten, som skrek, knyttet hånden sin. Thor kastet ikke bort tiden. Han angrep og utnyttet øyeblikket. Han bykset opp i luften og sparket gutten ved å sette føttene rett i guttens bryst. Men gutten var så tykk at det føltes som å sparke et eiketre. Gutten bare snublet bak noen tommer, mens Thor stoppet abrupt og falt ned ved guttens føtter. Det er ikke bra, tenkte Thor mens han landet på bakken med et smell så ørene begynte å ringe. Thor prøvde å komme seg på beina, men gutten var et steg foran ham. Han bøyde seg ned, grep Thor på ryggen og kastet ham slik at han fløy med ansiktet først i bakken. En flokk med gutter samlet seg raskt i en sirkel rundt og heiet. Thor rødmet, og følte seg ydmyket. Thor snuddet for å komme seg opp, men gutten var så rask. Han var allerede over ham, og presset ham ned. Før Thor visste det var han i en brytekamp, og guttens vekt var utrolig. Thor kunne høre dempet stemmer fra andre rekrutter mens de formet en sirkel. De skrek og ville ha blood. Guttens ansiktet skulte ned; gutten tok tommelene sine ut og mot Thor sine øyne. Thor kunne ikke tro det—det virket som denne gutten virkelig ville skade ham. Ville han virkelig ha et fortrinn så mye? I siste sekund rullet Thor sitt hodet unna og guttens hender fór av sted rett ned i bakken. Thor benyttet muligheten til å rulle bort fra ham.

Thor kom seg på beina, og rettet seg mot gutten, som også kom seg opp. Gutten angrep og svingte mot Thors ansikt, og Thor dukket i siste sekund; luften fløy forbi ansiktet, og han innså hvis guttens neve hadde truffet ham, ville den ha knust Thors kjever. Thor langet ut og slo gutten i magen, men det førte knapt til noe; det var som å slå et tre. Før Thor kunne reagere så slo gutten ham i fjesest med albuen. Thor snublet bakover, lammet av slaget. Det var som å bli slått av en hammer, og ørene hans ringte. Mens Thor snublet og fremdeles forsøkte å få igjen pusten, angrep gutten og sparket ham hardt i brystet. Thor fløy bakover, krasjet på bakken og landet på ryggen. De andre guttene heiet. Thor var svimmel og skulle til å sette seg opp, men gutten angrep en gang til. Han svingte armen og slo ham igjen, denne gangen hardt i ansiktet slik at Thor ble slått flat ut på ryggen igjen—og ned for godt. Thor lå der, hørte de dempede heiaropene til de andre, følte den salte blodsmaken som rant fra nesen og såret på ansiktet. Han stønnet i smerte. Han så opp og kunne se den store gutten snu seg, og gå tilbake mot sine venner. Han feiret allerede sin seier. Thor ville gi opp. Denne gutten var enorm. Å slåss mot ham var fåfengt, og han kunne ikke motta mer juling. Men noe inni ham dyttet han videre. Han kunne ikke tape. Ikke foran alle disse menneskene. Ikke gi opp. Kom deg opp. Kom deg opp! Thor klarte på et vis å mane frem styrken. Stønnende, rullet han over og kom seg på hendene og knærne, og så sakte på føttene. Han konfronterte gutten, blødende, med svulme øyne, det var hardt å se, han pustet tung og hevet nevene. Den store gutten snudde rundt og stirret ned på Thor. Han ristet hodet i mistro. «Du burde ha holdt deg nede gutt», truet han mens han gikk tilbake til Thor. «DET ER NOK!» ropte en stemme. «Elden, hold avstand!»

En ridder kom plutselig mellom dem og holdt ut håndflaten. Og stoppet Elden fra å komme nærmere Thor. Folkemengden stilnet mens de så på ridderen; det var tydelig at dette var en mann som krevde respekt. Thor så opp med ærefrykt for ridderens nærvær. Han var i tjueårene, høy, med brede skuldre, en fremtredende kjeve, og brunt, velstelt hår. Thor likte han øyeblikkelig. Rustningen som var av beste kvalitet, en ringbrynje av polert sølv og dekket med kongelige merker: falkeemblemet til MacGil familien. Thors hals ble tørr: han stod fremfor et medlem av kongefamilien. Han kunne knapt tro det. «Har du en forklaring, gutt?» sa han til Thor. «Hvorfor har du løpt inn i våre arena uten å bli invitert?» Før Thor kunne svare, brøt de tre kongsvaktene gjennom sirkelen. Hovedvakten stod der, pustet tungt, og pekte en finger på Thor. «Han adlød ikke våre ordre!» skrek vakten. «Jeg kommer til å sette ham i lenker og ta ham med til Kongens fangehull!» «Jeg gjorde ingenting galt!» protesterte Thor. «Ikke det nei?», skrek vakten. «Bryte inn i Kongens eiendom uten invitasjon?» «Alt jeg ønsket var en sjanse!» skrek Thor, snudde seg og bønnfalt ridderen foran ham. Den som var et medlem av kongefamilien. «Alt jeg ønsket var en sjanse til å bli med i Legionen!» «Dette treningsområdet er kun for de inviterte, gutt», kom det fra en grov stemme. En kriger steg inn i sirkelen. Han var i femtiårene, bred og kraftig, med et skallet hodet, kort skjegg—og en arr som gikk på tvers av nesen. Han så ut som han hadde vært en profesjonell kriger i hele sitt liv—og fra merkene på rustningen, gullnålen på brystet, virket det som han var kommandanten. Thors hjerte slo raskere av synet av ham: en general. «Jeg ble ikke invitert, min herre», sa Thor. «Det er sant. Men det har vært min livs drøm å være her. Alt jeg vil er en sjanse til å vise deg hva jeg kan gjøre. Jeg er like god som disse rekruttene. Bare gi meg en sjanse til å bevise det. Å bli med i Legionen er alt jeg har drømt om.»

«Stridsmarken er ikke for drømmere, gutt», var hans direkte svar. «Den er for stridsmenn. Det finnes ingen unntak for våre regler: rekrutter blir valgt.» Generalen nikket, og Kongsvaktene gikk til Thor med håndlenkene ut. Men plutselig så tok ridderen som var medlem av kongefamilien et skritt frem og la ut håndflaten og blokkerte vakten. «Kanskje vi kan gjøre et unntak for en gang», sa han. Vakten så på ham i protest og ville tydeligvis snakke ut, men måtte tie i resepekt for et medlem av kongefamilien. «Jeg beundrer motet ditt, gutt», fortsatte ridderen. «Men før vi kan vi sende deg av gårde, så ville jeg gjerne se hva du kan gjøre.» «Men Kendric, vi har regler—», sa generalen tydelig utilfreds. «Kongefamilen lager reglene», sa Kendrick bestemt, «og Legionen svarer overfor kongefamilien.» «Vi svarer overfor din far, Kongen—ikke deg», svarte generalen tilbake like motvisende. De stod likt og luften var fylt med spenning. Thor kunne knapt tro hva han hadde startet. «Jeg kjenner min far, og jeg vet hva han ville ha gjort. Han ville ha gitt denne gutten en sjanse. Og det er det vi kommer til å gjøre.» Generalen, etter flere anspente øyeblikk, trakk seg til slutt. Kendrick snudde mot Thor, hans øyne festet seg til hans, brune og intense, ansiktet tilhørte en prins, men også til en kriger. «Jeg vil gi deg en sjanse», sa han til Thor. «La oss se om du kan treffe det målet.» Han pekte mot en høyhaug på tvers av området, med et lite, rødt merket i midten. Flere spyd var i haugen, men ingen av dem innefor det røde merket.

«Hvis du kan klare det ingen av disse andre gutten kan—hvis du kan treffe det målet fra her—da kan du bli med oss.» Ridderen gikk til side, og Thor kunne føle at alle øyner var på ham. Han så et hylle med spyd og så over dem nøye. De var av finere kvalitet enn noen spyd han hadde sett. De var laget av solid eik, og innbundet i veldig fint lær. Hjertet slo da han tok et skritt frem, tørket blodet fra nesen med baksiden av hånden og følte seg mer nervøs enn noensinne i sitt liv. Det var tydelig at han hadde fått en umulig oppgave. Men han måtte prøve. Thor valgte et spyd, ikke for lang, ikke for kort. Han veide den i hånden—den var merkbart tung. Ikke slik som de han brukte hjemme. Men den føltes også riktig. Han følte at kanskje, bare kanskje så kunne han treffe merket. Tross alt, spydkasting var hans beste ferdighet etter stenslynging, og mange dager i villmarken hadde gitt ham masse trening. Han hadde alltid klart å treffe masse mål som selv hans brødre ikke klarte. Thor lukket øynene og pustet dypt. Hvis han bommet ville han bli tatt av vaktene og dratt av sted til fengsel—og sjansene for å bli med i Legionen ville bli ødelagt for alltid. Dette øyeblikket ville avgjøre alt. Han ba til Gud med alt han hadde. Uten å nøle så åpnet Thor sine øyne, tok to steg forover, dro armen bakover og kastet spydet. Han holdt pusten sin mens han så den seile av sted. Vær så snill Gud, vær så snill. Spydet skjærte igjennom den tykke døde stillheten og Thor kunne føle hundrevis av øyer følge den. Så etter en evighet kom lyden. Den umiskjennelige lyden av et spydspiss som stakk gjennom høy. Thor tørte ikke en gang å se. Han visste, han bare visste, at det var et perfekt kast. Det var måten spydet føltes da den forlot hånden, vinkelen til håndleddet, som fortalte han at den ville treffe. Thor våget å se—og så med stor lettelse at han hadde rett. Spydet traff i midten

av det røde merket—det eneste spydet i merket. Han hadde gjort hva de andre rekruttene ikke klarte. Lamslått stillhet omhyllet ham, som om han følte at de andre rekruttene—og ridderen—måpet av forbløffelse mot ham. Til slutt tok Kendrick et steg forover og klappet Thor hardt på ryggen med håndflaten, som en anerkjennende lyd. Han smilte fra øre til øre. «Jeg hadde rett,» sa han. «Du blir!» «Hva, min herre!» skrek Kongsvakten. «Det er ikke rettferdig! Denne gutten kom uinvitert!» «Han traff målet. Det er en invitasjon nok for meg.» «Han er mye yngre og mindre enn de andre. Dette er ikke en gutteklubb», sa generalen. «Jeg vil heller ha en mindre soldat som kan treffet målet enn en kjempe som ikke kan», svarte ridderen. «Et lykketreff!» skrek den store gutten som Thor hadde nettopp slåss mot. «Hvis vi hadde flere sjanser, ville vi ha truffet også!» Ridderen snudde og stirret ned på gutten som skrek. «Ville du?» spurte han. «Skal vi se om du klarer det nå? Skal vi vedde ditt opphold på det?» Gutten var nervøs og senket hodet i skam. Tydeligvis ville han ikke ta i mot utfordringen. «Men denne gutten er en fremmede», protesterte generalen. «Vi vet ikke en gang hvor han kommer fra.» «Han kommer fra lavlandene», sa en stemme. De andre snudde seg for å se hvem som snakket, men Thor trengte ikke—han kjente igjen stemmen. Det var stemmen som hadde plaget han i hele

barndommen. Stemmen til hans eldste bror: Drake. Drake tok et steg frem med sine andre to brødre, og stirret olmt ned på Thor med et avvisende blikk. «Hans navn er Thorgrin, av klanen McCleod av sørlige provins av det østlige kongeriket. Han er den yngste av fire. Vi kommer alle fra samme hjem. Han er på vår fars saueflokk!» Hele gruppen av gutter og riddere brøt ut i et lattekor. Thor kjente at ansiktet ble rødt; han ville dø der og da. Han hadde aldri vært så flau før. Det var akkurat lik hans bror, nemlig å ta bort hans ærestund og gjøre hva han kunne for å holde ham nede. «er på sauene, gjør han?» gjentok generalen. «Da bør våre fiender virkelig være på vakt for ham!» skrek en annen gutt. De brøt ut nok en gang i latter, og Thors ydmykelse ble dypere. «Nok!» skrek Kendrick bestemt. Gradvis minket latteren. «Jeg vil heller ha en sauegjeter som når som helst som kan treffet et mål enn dere—som virker gode til å le, men ikke til noe annet», la Kendrick til. Med det kom det en stillhet over guttene som ikke lengre lo. Thor var definitivt takknemlig ovenfor Kendrick. Han lovet å gjengjelde ham på alle måter han kunne. Uansett hva som hendte med Thor, så hadde denne mannen, i det minste, gjenreist hans ære. «Vet du ikke gutt, at det er ikke en krigers måte å sverte sine venner—spesielt sin egen familie, ditt eget blod?» spurte ridderen Drake. Drake så ned ydmyke. Det var en av de få gangene at Thor hadde sett ham slik.

Men en av de andre brødre, Dross, tok et skritt frem og protesterte: «Men Thor var ikke en gang valg. Vi ble. Han følger bare oss her.» «Jeg følger ikke dere», insisterte Thor og sa endelig i fra. «Jeg er her for Legionen. Ikke for dere.» «Det spiller ingen rolle hvorfor han er her», sa generalen irritert og gikk et skritt frem. «Han kaster bort tiden vår. Ja, det var et godt treff med spydet, men han kan fremdeles ikke bli med oss. Har ingen riddere å følge, og ingen væreiere å trene med.» «Jeg vil trene med ham», sa en stemme. Thor snudde rundt sammen med de andre. Han var overrasket å se, stående noen fot unna, en gutt på hans alder, som faktisk så lik ham, unntatt med blondt hår, lys grønne øyne, og hadde på seg den mest vakreste kongelige rustningen; en ringbrynje som var dekket med purpur og sorte merker—nok et medlem av kongefamilien. «Umulig», sa generalen. «Kongefamilien mengder seg ikke med vanlige borgere.» «Jeg kan gjøre som jeg vil», svarte gutten tilbake. «Og jeg sier at Thorgrin skal være min partner.» «Selv om vi tillater det», sa generalen, «så spiller det ingen rolle. Han har ingen ridder å følge.» «Han vil følge meg», sa en stemme. Alle snudde seg mot en annen retning, og det kom et dempet gisp blant dem. Thor snudde seg for å se en ridder på en hest, dekket i en vakker, skinnende rustning, og bærte all slags våpen på beltet. Han strålte varmt—det var som å se på solen. Thor kunne se på holdningen hans, hans væremåte og på merkene på hjelmen, at han var ulik de andre. Han var en mester. Thor kjente igjen ridderen. Han hadde sett malerier av ham, og hørt om legenden. Erec. Han kunne ikke tro det. Han var den største ridderen i Ringen.

«Men min herre, du har allerede en væreier», protesterte generalen. «Da skal jeg ha to», svarte Erec i en dyp, selvsikker stemme. En lamslått stillhet lå over folkemengden. «Da er alt sagt», sa Kendrick. «Thorgrin har en ridder å følge, og en partner. Saken er avgjort. Han er nå et medlem av Legionen.» «Men du har glemt meg!» skrek Kongsvakten og tok et steg frem. «Ingenting av dette unnskylder faktumet at gutten har slått et medlem av Kongsvaktene, og derfor må han bli straffet. Rettferdighet må skje!» «Rettferdighet vil skje.» Kendricks stemme kunne ha kuttet stål. «Men det vil skje under min diskresjon. Ikke din.» «Men min herre, han må settes i fengsel! Et eksempel må gjøre ut av ham!» «Hvis du forsetter å snakke, så skal du settes i fengsel», sa Kendrick til vakten og stirret han ned. Til slutt vek vakten unna; motvillig snudde han og gikk bort med ansiktet fullt av raseri mot Thor. «Da er det offisielt», sa Kendrick i en høylydt stemme. «Velkommen, Thorgrin, til Kongens legion!» Folkemengden av riddere og gutter jublet og deretter gikk tilbake til treningen. Thor følte seg nummen av sjokk. Han kunne knapt tro det. Han var nå et medlem av Kongens legion. Det var som en drøm. Thor snudde mot Kendrick og var mer takknemlig enn han kunne uttrykke. Han hadde aldri hatt noen i hans liv som brydde seg om ham, noen som tok seg bryet med å e på ham og beskytte ham. Det var en rar følelse. Han følte seg allerede nærmere denne mannen enn hans egen far. «Jeg vet ikke hvordan jeg skal takke deg», sa Thor. «Jeg skylder deg mye.» Kendrick smilte ned. «Kendrick heter jeg. Du kommer til å kjenne navnet godt.

Jeg er Kongens eldste sønn. Jeg beundrer motet ditt. Du kommer til å bli et fint tillegg til denne gruppen.» Kendrick snudde og skyndte seg av sted, og mens han gjorde det, så kom Elden, gutten som Thor hadde slåss mot, bort. « deg», sa gutten. «Vi sover i samme brakke, vet du. Og ikke tro at du er trygg i det hele tatt.» Gutten snudde og stormet av gårde før Thor kunne svare; han hadde allerede fått seg en fiende. Han begynte å lure på hva som ventet ham her, da Kongens yngste sønn skyndte seg bort til ham. «Ikke bry deg om ham», sa han til Thor. «Han er alltid ute etter bråk. Jeg heter Reece.» «Takk», sa Thor og rakte ut hånden, «for at du valgte meg som din partner. Jeg vet ikke hva skulle ha gjort ellers.» «Jeg velger gjerne den som står tå til tå mot den bøllen», sa Reece letthjertet. «Det var en fin slåsskamp.» «Tuller du?», spurte Thor og tok bort tørket blod fra ansiktet, og følte kulen på ansiktet svulme opp. «Han drepte meg.» «Men du gav ikke opp», sa Reece. «Imponerende. Enhver av oss hadde bare blitt nede. Og det var et jævla godt spydkast. Hvor lærte du kaste slik? Vi kommer til å bli partner for livet!» Han så på Thor meningsfylt mens han håndhilste. «Og venner også. Jeg kan føle det.» Mens Thor håndhilste han kunne ikke la være å føle at han hadde fått seg en livslang venn. Plutselig ble han prikket i siden. Han snudde rundt og så en eldre gutt stå der, med hud med aknearr, og et langt og smalt ansikt.

«Jeg er Feitgold. Erec sin væreier. Du er nå hans andre værier. Noe som betyr at du skal svare overfor meg. Og vi har en turnering om noen minutter. Skal du bare stå der når du blitt en væreier til en av de meste berømte ridderne i kongeriket? Følg meg! Kjapt!» Reece hadde allerede snudd bort. Thor snudde og skyndte seg etter væreieren mens han løp på tvers av området. Han hadde ingen aning om hvor de skulle— men han brydde seg ikke. Han feiret innvendig. Han hadde klart det.

KAPITTEL SYV

Gareth skyndte seg over Kongens hoff, kledd i sine beste kongelig klær, og dyttet seg frem blant massene som strømmen inn fra alle retninger for han søsters bryllup. Og han kokte. Han var fremdeles forbannet over møtet med hans far. Hvordan det var mulig at han ble oversett? At hans far ikke hadde valgt ham som konge? Det gav ingen mening. Han var den førstefødte ekte sønnen. Det var slik det alltid hadde vært. Han hadde alltid fra den tiden han ble født antatt at han skulle herske—han hadde ingen grunn til tenke noe annet. Det var skandaløst. Å overse ham fremfor en yngre søsken—og ikke nok med det, med ei jente. Når ryktene spredde seg så ville han bli lattergjort i kongeriket. Mens han gikk føltes det som om pusten hadde blitt slått bort fra ham, og han visste ikke hva han skulle gjøre for å få den tilbake. Han snublet seg videre med massene som gikk mot bryllupsseremonien til hans eldre søster. Han så rundt, så omfanget av fargede kapper, den endeløse strømmen av mennesker, alle de ulike folkene fra ulike provinser. Han hatet å være så nær vanlige borgere. Dette var den tiden da de fattige kunne treffe de rike, og den ene tiden da villfolket fra det østlige kongeriket, fra den fjerne delen av Høylandene, kunne få komme også. Gareth kunne knapt tro at hans søster skulle giftes bort til en av dem. Det var kun et politisk trekk av hans far, et patetisk forsøk på å skape fred mellom kongerikene. Det som var enda merkeligere var at hans søster syntes å faktisk like dette vesenet. Gareth kunne knapt forstå hvorfor. Han kjente henne, og dette var ikke den type mann som hun likte, men det var tittelen, sjansen til å bli dronning over hennes egen provins. Hun hadde fått det hun fortjente; de var alle villfolk, de på den andre siden av Høylandene. I Gareths sinn så manglet de dannelse, hans forfinelse, hans sofistikasjon. Det var ikke hans problem. Hvis hans søster var lykkelig, så la henne bli gift bort. Da var det en mindre søsken å ha rundt som kunne stå i veien for hans vei til tronen. Faktisk, jo lengre unna hun var, jo bedre var det. Ikke at noen av dette gjaldt ham lengre. Etter i dag ville han aldri bli konge. Nå ble han utplassert til å være nok en anonym prins i hans fars kongerike. Nå

hadde han ingen vei til makten; nå var han dømt til et liv i middelmådighet. Hans far hadde undervurdert ham—det hadde han alltid gjort. Hans far så på seg selv som en skarpsindig politiker—men Gareth var enda mer skarpsindig og hadde alltid vært det. For eksempel: det å gifte Luanda til en McCloud så faren på seg selv som en mesterpolitiker. Men Gareth var mer fremsynt enn hans far, var i stand til å betrakte konsekvensene og var alltid et skritt foran. Han visste hvor dette ville føre til. Til slutt ville ekteskap ikke blidgjøre McCloudene, men motivere dem. De var villmenn slik at de ville ikke se dette fredsbudskapet som et tegn på styrke, men som svakhet. De ville ikke bry seg om et bånd mellom familiene, og så snart søsteren ble tatt bort, så var Gareth sikker på at de ville planlegge et angrep. Det var en felle. Han hadde forsøkt å fortelle faren, men han ville ikke lytte. Ingenting av dette spilte noe rolle for ham lengre. Nå var han tross alt bare nok en prins, bare nok et hjul i kongeriket. Gareth brente voldsomt på tanken av det, og hatet sin far på det øyeblikket med et hat han aldri visste var mulig. Mens han klemte seg frem, skulder til skulder med massene, så forestile han måter han kunne hevne seg, måter han kunne få tronen alikevel. Han kunne ikke bare sitte rolig, det var sikkert. Han kunne ikke la tronen gå til hans yngre søster. «Det er du», sa en stemme. Det var Firth, som kom opp ved ham. Han hadde et glad smil og avslørte de perfekte tennene sine. Atten år, høy, tynn, med en lys stemme, jevn hud og rødmusset kinn. Firth var hans elsker for øyeblikket. Gareth var vanligvis glad for å se ham, men var ikke i humør for ham nå. «Jeg tror du har unngått meg hele dagen», la Firth til og tok en arm rundt hans da de gikk. Gareth ristet øyeblikkelig bort armen hans, og sjekket at ingen så noe. «Er du dum?» kjeftet Gareth på ham. «Aldri legg armen din rundt meg offentlig igjen. Noensinne.» Firth så ned rødmende. «Jeg er lei for det», sa han. «Jeg tenkte ikke.» «Det er riktig, det gjorde du ikke. Ikke gjør det igjen, eller vil jeg aldri treffe deg igjen,» kjeftet Gareth på ham.

Firth ble enda rødere, og så virkelig unnskyldende ut. «Jeg er lei for det», gjentok han. Garth sjekket igjen, ble sikker på at ingen hadde sett det, og følte seg litt bedre. «Hva snakker massene om?» spurte Gareth og ville forandre temaet for å riste bort mørke tanker. Firth ble øyeblikkelig blid og fikk smilet tilbake. «Alle venter spent. De venter på kunngjøringen at du har blitt utnevnt som etterfølger.» Gareths ansikt ble nedtrykt. Firth gransket ham. «Har ikke du?» spurte Firth skeptisk. Gareth ble rød mens han gikk, og møtte ikke Firths øyne. «Nei.» «Han overså meg. Kan du tro det? For min søster. Min yngre søster.» Nå falt ansiktet til Firth. Han så forbløffet ut. «Det er umulig», sa han. «Du er den førstefødte. Hun er ei kvinne. Det er ikke mulig», gjentok han. Gareth så på han stenkaldt. «Jeg lyver ikke.» Begge to gikk i stillhet en stund, og da det ble enda mer folksomt, så Gareth seg rundt, og begynte å innse hvor han var og ta det hele inn. Kongens hoff var fullstendig pakket med folk—det må ha vært tusenvis av mennesker som svermet inn fra alle mulige innganger. De gikk mot den elaborerte bryllupsscenen, hvor det var minst tusenvis av de fineste stoler, med tykke puter som var dekket i rød fløyel, og gyldne rammer. En hær av tjenestefolk gikk opp og ned midtgangene, ba folk sette seg ned, og bar drinker. På begge sidene av de endeløse ganger som var prydet med blomster, satt de to familiene—MacGilene og McCloudene—linjen var skarpt inngrenset. Det var

hundrevis av folk på begge sider, alle var kledd i deres beste antrekk, MacGillene i dyp lilla farge for deres klan, og McCloudene i en mørk, oransje farge. I Gareths sine øyne kunne ikke de to klanene se mer ulike ut: selv om de var alle svært pyntet, så følte han at McCloudene bare kledde seg ut, og lot som. De var villfolk under klærne—han kunne se de i ansiktsuttrykkene, på måten de beveget seg, måten de tedde seg på, måten de lo for høyt. Det var noe under overflaten som kongelige klær ikke kunne skjule. Han mislikte at de var innenfor deres porter. Han mislikte hele bryllupet. Det var enda en idiotisk avgjørelse av hans far. Hvis Gareth var konge ville han ha utført en annen plan. Han ville ha arrangert det bryllupet også. Men han hadde ventet til sent på kveld, når McCloudene hadde drukket mye, og stengt dørene til hallen. Og brent dem alle i en stor brann, slik at alle ble drept i en stor vending. «Barbarer», sa Firth da han gransket de andre siden av bryllupsgangen. «Jeg kan knapt tenke meg hvorfor din far lot dem komme inn.» «Det kommer til å bli interessante konkurranser etterpå», sa Gareth. «Han inviterer vår fiende til våre porter, og så arrangerer konkurranser for bryllupsdagen. Er ikke det en oppskrift på et bakholdsangrep?» «Tror du det?» spurte Firth. «En kamp? Her? Med alle disse soldatene? På hennes bryllupsdag?» Gareth trakk på skuldrene. Man kunne aldri vite med McCloudene. «Æren til en bryllupsdag betyr ingenting for dem.» «Men vi har tusenvis av soldater her.» «Det har de også.» Gareth snudde og så en lang linje med soldater—MacGilene og McCloudene sine—stå på begge sider av brystvernet. De ville ikke ha tatt med så mange soldater, visste han, dersom de ikke forventet et bakholdsangrep. Til tross for begivenheten, de fine klærne, overfloden av settingen, de endeløse bankettene med mat, full sommersolverv, blomstene—til tross for alt, var det fremdeles en tung spenning i luften. Alle var på vakt—Gareth kunne se det på måten de hevet skuldrene, holdt ut albuene. De stolte ikke på hverandre.

Kanskje han fikk flaks, tenkte Gareth, og en av dem ville stikke faren i hjertet. Da ble han kanskje konge allikevel. «Jeg antar at vi ikke kan sitte sammen», sa Firth med skuffelse i stemmen mens de nærmet seg sitteområdet. Gareth kastet ham et avisende blikk. «Hvor dum er du?» spyttet han ut med en giftig stemme. Han begynte for alvor å lure på om dette var en god ide å velge denne stallgutten som hans elsker. Hvis han ikke fikk ham bort fra hans følsomme nykker, så ville de bli kastet ut begge. Firth så ned skamfylt. «Jeg kommer til å treffe deg senere i stallen. Nå, kom deg av gårde», sa han og gav ham et lite dytt. Firth forsvant inn i folkemengden. Plutselig følte Gareth et iskaldt grep på armen. For et øyeblikk stoppet hjertet hans, mens han lurte på om han var oppdaget; men han følte de lange neglene, de tynne fingrene, gripe dypt inn i huden og han visste med en gang at det var grepet til hans kone. Helena. «Ikke gjør meg flau på denne dagen», hveste hun med hat i stemmen. Han snudde og studerte henne. Hun så vakker ut, helt pyntet, hadde på seg ei langt hvit satengkjole, håret var satt høyt opp med nåler, hun hadde sitt fineste halskjede av diamant, og hennes ansikt var pyntet med sminke. Gareth kunne se objektivt at hun var vakker, like vakker som den dagen han giftet seg med henne. Men han var fremdeles ikke tiltrukket av henne. Det var nok en ide fra hans far —å gifte han på tross av hans natur. Men det hadde ført til at han fikk en evig vrien ledsager—og rørte opp flere spekulasjoner i hoffet om hans sanne motiver. «Det er din søsters bryllupsdag», fortsatte hun. «Du kan late som vi er et par— for en gangs skyld.» Hun tok armen hans gjennom sin, og de gikk til et reservert området som var inntauet med fløyel. To kongelig vakter lot dem gå igjennom og de kretset med resten av de kongelig

ved foten av midtgangen. En trompet ble blåst, og langsomt ble publikum stille. Så kom myk musikk fra en cembalo, mer blomster ble strødd langs midtgangen og den kongelig prosesjonen begynte å gå ned, par i arm med arm. Gareth ble dyttet av Helena, og han begynte å marsjere ned midtgangen med henne. Gareth følte seg mer iøyenfallende, mer ukomfortabel enn noensinne, og visste knapt hva han skulle gjøre for at hans kjærlighet skulle se ekte ut. Han følte at hundrevis av øyne festet seg på ham, og kunne ikke unngå å føle at de på en måte evaluerte ham. Selv om de ikke gjorde det. Midtgangen var ikke kort nok; han kunne knapt vente til å nå enden, sto ved siden av hans søster ved alteret og bli ferdig med dette. Han kunne også ikke stoppe å tenke på møtet med sin far, og han lurtet på om alle disse tilskuerne visste om nyhetene. «Jeg fikk dårlige nyheter i dag», hvisket han til Helena da de endelig nådde enden, og øynene var ikke lengre på ham. «Tror du ikke at jeg vet det allerede?» glefset hun. Han snudde og så på henne overrasket. Hun så tilbake tilfreds. «Jeg har mine spioner», sa hun. Han smalnet øynene hans og ønsket ikke skade henne. Hvordan kunne hun være så likeglad? «Hvis jeg ikke blir konge, så blir du aldri dronning», sa han. «Jeg forventet aldri å bli dronning», svarte hun. Det overrasket han enda mer. «Jeg forventet aldri at han skulle utnevne deg», la hun til. «Hvorfor skulle han? Du er ingen leder. Du er en elsker. Men ikke min elsker.» Gareth følte han at ble rød. «Og du er heller ikke min», sa han til henne.

Det var hennes tur til å bli rød. Hun var ikke den eneste som hadde en hemmelig elsker. Gareth hadde spioner selv som fortalte om hennes affærer. Han hadde latt henne fortsette med det—så lenge hun holdt det stille, og holdt han ut av det. «Det er ikke som du har gitt meg et valg», svarte hun. «Forventer du at jeg forblir i sølibat i resten av mitt liv?» «Du vet hvem jeg var», svarte han. «Men likevel så giftet du deg med meg. Du valgte makt, ikke kjærligheten. Ikke lat som du er overrasket.» «Vårt ekteskap ble arrangert», sa hun. «Jeg valgte ingenting.» «Men du protesterte ikke», svarte han. Gareth manglet energien til krangle med henne i dag. Hun var en nyttig scenegjenstand, ei dukkekone. Han kunne tolerere henne, og hun kunne være nyttig i noen tilfeller—så lenge hun ikke irriterte ham for mye. Gareth så med intenst kynisime mens alle snudde for å se hans eldste søster bli ledsaget ned midtgangen av hans far, det udyret. At han klarte—han våget til og med å late som han var trist, og tørket en tåre mens han ledsaget henne. En skuespiller til siste scene. Men i Gareths øyner var han bare en tåpelig dåre. Han kunne ikke forestille seg at faren hans kunne føle ekte tristhet for å gifte bort sin datter, som tross alt han kastet til ulvene i McCloud kongeriket. Gareth følte like mye forakt for Luanda, som syntes å nyte hele affæren. Det virket ikke som hun brydde seg å bli giftet bort til folk som var mindre verdt. Hun var også etter makt. Kaldblodet. Kalkulert. På denne måten, av alle hans søsken, var hun mest lik ham. På mange måter kunne han forholde seg til henne, selv om de ikke hadde så mye til overs for hverandre. Gareth skiftet vekten på føttene utålmodig, og ventet på at det skulle ende. Han led seg igjennom seremonien, Argon utføre velsignelsene, uttalte trolldomsformler, og utflørte ritualene. Det var en maskerade og det gjorde ham kvalm. Det var bare en forenig av de to familiene av politiske grunner. Hvorfor kunne de ikke bare si det som det var? Snart, gudskjelov, var det hele over. Publikum gav fra seg et stort jubel mens de to kysset. Et stort horn ble blåst, og den perfekte samlingen i bryllupet ble oppløst i en kontrollert kaos. Den kongelige familien gikk helt tilbake

midtgangen og over til mottakelsesområdet. Selv Gareth, kynisk som han var, var imponert av synet; hans far hadde ikke spart på noe utgifter denne gangen. Utstrakt fremfor dem lå det all salgs bord, banketter, mengder av vin, og en endeløs mengde av stekt gris, sau og lam. Bak dem var de folk som allerede forberedte seg til hovedbegivenheten: konkurransene. Mål ble forberedt for stenkasting,,spydkasting, bueskyting—og i midtpunkten av alt, dystingbanen. Allerede var folkemassen samlet rundt den. Folk hadde allerede delt seg mellom ridderne på begge sider. For MacGilene, var den første som kom, naturligvis, Kendrick. Han red på hesten sin og var dekket i rustning. Etter ham fulgte dusiner av Sølvene. Men det var ikke før Ereck ankom, som skilte seg fra de andre på hans hvite hest, at folkemengden ble stille av ærefrykt. Han var som en magnet for oppmerksomhet; selv Helena lente forover og Gareth merket hennes begjær etter ham, slik som alle andre kvinner. «Han er i riktig alder, men likevel er han ikke gift. Enhver kvinne i kongeriket ville gifte seg med ham. Hvorfor velger han ikke en av oss?» «Hvorfor bryr du deg?» spurte Gareth og følte seg litt sjalu tross alt. Han ville også være der på en hest med rustning på, og dyste i hans fars navn. Men han var ingen kriger. Og alle visste det. Helena ignorerte ham med en avisende håndbevegelse. «Du er ikke en mann», sa hun spottende. «Du forstår ikke slike ting.» Gareth rødmet. Han ville la henne svi, men dette var ikke den rette tiden. Istedenfor så holdt han henne med selskap mens hun satte seg i tilskuerplassen med de andre for å se dagens festiviteter. Denne dagen gikk fra å være ille til å bli verre, og Gareth hadde allerede en kvalm følelse. Det kom til bli en veldig en lang dag, en dag med endløst rivalisering, av pomp og av falskhet. Av menn som såret eller drepte hverandre. En dag han var fullstendig ekskludert fra. En dag som representerte alt han hatet. Mens han satt der, grublet ham. Han ønsket stille at festivitetene ville bryte ut i en massiv slagsmål, slik at det oppsto et digert blodbad rett framfor ham, slik at alt godt med dette stedet ville bli ødelagt, revet til biter. En dag ville han få viljen sin. En dag ville han bli Konge.

En dag.

KAPITTEL ÅTTE

Thor prøvde sitt beste for å holde tritt med Erecs væreier,og skyndte seg for ta han igjen mens hans dyttet seg frem gjennom massene. Det hadde vært et skikkelig virvelvind helt siden arenaen, at han kunne knapt prosessere hva som hendte rundt ham. Han skalv fremdeles innvendig, og kunne knapt tro at at han hadde blitt akseptert for Legionen. Og at han hadde blitt utnevnt som den andre væreieren til Erec. «Jeg har sagt, gutt—prøv å holde tritt!» glefset Feithgold. Thor hatet å bli kalt «gutt», spesielt når væreieren var knapt et par år eldre enn ham. Feithgold sprang inn i folkemassen, nesten som om han prøvde å kvitte seg med Thor. «Er det alltid så folksomt her?» ropte Thor og prøvde å holde tritt. «Selvfølgelig ikke!» skrek Feithgold tilbake. «I dag er det ikke bare sommersolverv, den lengste dagen i året, men også dagen Kongen valgte for hans datters bryllup—og den eneste dagen i historien vi har åpnet våre porter for McCloudene. Det har aldri vært en slik folkemasse her inntil nå. Det er første gang. Jeg hadde ikke forventet dette! Jeg er redd vi blir sen!» sa han i all hast mens han sprang gjennom folkemengden. «Hvor skal vi?», spurte Thor. «Vi kommer til å gjøre hva enhver god væreier gjør: hjelpe vår ridder å forberede seg!» «Forberede seg til hva da?» ville Thor vite og hadde knapt pust i seg. Det ble varmere for hvert minutt og han tørket svette bort fra pannen. «Kongelig dysting!» De nådde endelig kanten av folkemassen og stoppet foran en Kongsvakt, som

gjenkjente Feithgold og pekte han mot de andre for å la dem ere. De gled under et tau og gikk inn i en åpning, bort fra folkemengden. Thor kunne knap tro det; der på nært hold var dystingbanene. Bak tauene stod mengder av tilskuere, og opp og ned jordbanene stod digre krigshester—de største Thor hadde noensinne sett—som var besteget av riddere i all salgs rustning. Blant Sølvene var det riddere fra hele de to kongerikene, fra hver provins, noen i sorte rustninger, noen i hvite, med hjelm og hadde våpen i alle former og størrelser. Det så ut som hele verden hadde kommet til dystingbanene. Noen konkurranser var allerede i gang. Riddere fra steder Thor ikke visste om angrep hverandre, klanket lanser og skjold, etterfulgt av et kort jubel fra folkemengden. På nært hold kunne Thor ikke tro styrken og hurtigheten til hestene, og lydene våpene laget. Det var en dødelig kunst. «Det virker knapt som en sport!» sa Thor til Feithhold mens han fulgte ham langs grensen av banene. «Det er fordi det er ikke» skrek Feithgold tilbake over lyden av et klang. «Det er alvorlige saker, maskert som et spill. Folk dør her, hver dag. Det er en kamp. De som er heldig klarer å gå bort uskadd. De er sjeldne.» Thor så opp idet to riddere angrep herandre og kolliderte i full fart. Det oppstod et fryktelig krasj med metall på metall, og så fløy en av dem bort fra hesten og landet på ryggen, bare en fot unna Thor. Publikum gispet. Ridderen rørte ikke på seg, og Thor så et del av et treskaft sitte i ribbeinet hans, som gikk gjennom rustningen. Han skrek av smerte og blod strømmet ut av munnen hans. Flere væreiere løp over til ham og dro ham bort fra banen. Denne seirende ridderet paraderte sakte, hevet lansen sin til jubelen fra publikum. Thor var forbløffet. Han visste ikke at sporten var så dødelig. «Det de guttene nettopp gjorde—det er din jobb nå», sa Feithgold. «Du er en væreier nå. Mer nøyaktig, en væreier nummer to.» Han stoppet og kom nærmere—så nærme, at Thor kunne lukte den dårlige ånden hans.

«Og ikke glem det. Jeg svarer overfor Erec. Og du svarer overfor meg. Din jobb er å hjelpe meg. Forstår du? Thor nikket tilbake, og prøvde å ta alt inn. Han hadde forestilt at alt skulle skje annerledes i hodet, men visste fremdeles ikke hva som ventet ham. Han kunne føle hvor truende Feithgold var med sin tilstedeværelse, og han følte at han fikk en fiende. «Det er ikke min hensikt å forstyrre din væreierforhold med Erec», sa Thor. Feithgold slapp ut et kort hånende latter. «Du forstyrrer ikke meg, gutt, selv om du prøvde. Bare holde deg unna meg og gjør som jeg sier.» Med det sagt så snudde Feithgold og skyndte seg ned en serie av stier som snodde og vridde seg bak tauene. Thor fulgte etter så godt han kunne, og snart befant han seg i en labyrint av staller. Han gikk ned en smal korridor, og rundt han spankulerte krigshester, mens væreiere stelte dem i en hast. Feithgold tok en sving, snudde, og til slutt stoppet foran en stor mektig hest. Thor måtte få igjen pusten. Han kunne knapt tro at noe som var så stort og så vakkert var ekte. Og heller ikke at det kunne bli satt bak et gjerde. Den så klar ut for krig. «Warkfin», sa Feithgold. «Erecs hest. Eller en av dem—den han foretrekker for dysting. Ikke et enkelt beist å temme. Men Erec har klart det. Åpne porten», kommanderte Feithgold. Thor så på ham forvirret, og så deretter tilbake på porten og prøvde å finne det ut. Han tok et skritt frem, trakk ut en kort stang mellom spilene, og ingenting hendte. Han dro den hardere til den flyttet på seg, og åpnet varsomt treporten. Da han gjorde det, så knegget Warkfin, lente bakover og sparket treverket, like over tuppen til Thors finger. Thor dro hånden tilbake i smerte. Feithgold lo. «Det er derfor jeg lot deg åpne den. Gjør det raskere neste gang, gutt. Warkfin venter ikke på noen. Spesielt ikke deg.» Thor var rasende; Feithgold gikk allerede på nervene hans, og han kunne knapt

forstå hvordan han skulle holde ut med ham. Han åpnet raskt treportene, og denne gangen gikk han unna hesten sparkende ben. «Skal jeg ta ham ut?» spurte Thor nervøst og ville ikke egentlig ta tak i tøylene ettersom Warkfin stompet og svingte på seg. «Selvfølgelig ikke», sa Feithgold. «Det er min rolle. Din rolle er å mate ham— når jeg forteller at du skal. Og måke møkken hans. Feithgold dro Warkfins tøyler og begynte å lede han ned stallene. Thor svelget, og så på. Dette var ikke innvielsen hans hadde i hodet. Han visste han måtte starte et sted, men dette var nedverdigende. Han hadde forestilt seg krig, ære, og kamp, trening, og konkurranse blant gutter på hans egen alder. Han så aldri seg selv som en tjenesteperson som var på vent. Han begynte å lure på om han hadde tatt riktig avgjørelse. De forlot til slutt de mørke stallene og gikk ut i den lyse dagen, tilbake til dystingbanene. Thor myste på grunn av forandringen, og ble for et sekund overvelmet av tusenvis av folk som jublet over ståket som oppstod da de smadret mot hverandre. Han hadde aldri hørt et slikt metallklang før, og jorden skalv av hestenes tunge skritt. Overalt var det dusinvis av riddere og deres væreiere som var i forberedelse. Væreiere polerte riddernes rustninger, oljet våpnene, sjekket sadelen og stropper, og dobbeltsjekket våpene mens ridderne steg på sin krigshester og ventet på at deres navn skal bli ropt. «Elmalkin!» ropte en kunngjører ut. En ridder fra en provins Thor ikke kjente igjen, en stor kar i rød rustning, gallopperte ut porten. Thor snudde og hoppet ut av veien akkurat tidsnok. Ridderen stormet ned den smale banen, og lansen hans børstet bort skjoldet til en motstander. De slo i hverandre, den andre ridderens lanse fikk et treff, og Elmalkin fløy bakover, og landet på ryggen. Publikum jublet. Men Elmalkin kom seg fort til hektene og hoppet på føttene, spant rundt og rakte ut en hånd til hans væreier, som stod ved siden av Thor.

«Stridsklubben!» skrek ridderen ut. Væreieren ved siden av Thor satte straks i gang, grep en stridsklubbe av våpenhyllen og sprang ut mot senteret av banen. Han løp mot Elmalkin, men den andre ridderen hadde sirklet tilbake og angrep igjen. Like før væreieren nådde ham for å gi mesteren sin en stridsklubb i hånden, så tordnet den andre ridderen mot dem. Væreieren nådde ikke frem til Elmalkin i tide. Den andre riddere tok ned lansen sin—og mens han gjorde det, så traff lansen sideveis hodet til væreieren. Væreieren gikk bakover av treffet, spant rundt raskt og gikk ned på bakken med ansiktet først. Han rørte seg ikke. Thor kunne se blood flyte fra hodet hans, selv fra der han stod, og farge bakken. Thor svelget. «Ikke et pent syn, er det?» Thor snudde for å se Feithgold stå ved siden av ham, stirre tilbake. «Stålsett deg, gutt. Dette er en strid. Og vi er midt i det.» Publikum ble plutselig da hoveddystingbanen ble åpnet. Thor kunne føle spenningen i luften mens alle de andre dystingene stoppet i forventning av denne. På den ene siden så kom Kendrick, gående med sin hest, og en lanse i hånden. På den lengste side, mot ham, kom en ridder gående i den kjente rustningen til McCloudene. «MacGilene mot McCloudene», hvisket Feithgold til Thor. «Vi har vært i krig i over tusen år. Og jeg tviler svært på at denne kampen vil avgjøre den.» Hver ridder senket visiret sitt, et horn lød, og med et rop så angrep de to hverandre. Thor var forbløffet hvor mye fart de klarte å få før de øyeblikk senere kolliderte med et øredøvende smell. Thor tok nesten hendene for ørene. Publikum gispet da begge ridderne falt fra hestene sine.

Begge hoppet på benene, og kastet av hjelmene, mens deres væreiere løp ut til dem og gav dem korte sverd. De to ridderne sparret med alt de hadde. Å se Kendrick svinge og smadre med sverdet var som trolldom for Thor: det var vakkert. Men McClouden var også en fin kriger. Frem og tilbake gikk det, begge slet ut den andre, og begge gav seg ikke. Til slutt møtte sverdene i et storslagent sammenstøtt og begge slo hverandres sverd ut av hånden. Væreierene løp ut med stridsklubber i hånden, men da Kendrick skulle ta sin stridsklubben, løp væreieren til McCloud bak ham og slå han i ryggen med hans egen våpen, slaget sendte han i bakken til publikums forbløffede gisp. McCloud ridderen hentet sverdet sitt, tok et skritt frem og pekte den mot Kendricks hals og holdt han nede. Kendrick hadde ingen valg. «Jeg gir meg!» skrek han. Det kom et seirende rop blant McCloudne—men et sint rop fra MacGilene. «Han jukset!» skrek MacGilene. «Han jukset! Han jukset!» lød et ekko av sinte rop. Folkemassen ble mer og mer sint, og snart oppstod et masseprotest som spredde seg på begge sider—MacGilene og McCloudene—begynte å nærme seg hverandre til fots. «Dette er ikke bra», sa Feithgold til Thor mens de stod på sidelinjen og så på. Øyeblikk senere så eksploderte folkemassen; slag ble langet ut, og det ble til et digert slagsmål. Det var kaos. Menn svingte nevene vilt, grep hverandre i låser, kastet hverandre på bakken. Folkemassen svulmet opp og slagsmålet truet med å bli en total strid. Et horn lød, og vakter fra begge sider marsjerte inn, og klarte å dele opp folkemassen. Et annet høyere horn lød, og stillheten falt over folkemassen da Kong MacGil stod opp fra tronen sin. «Det blir ingen konflikt i dag!» ropte han i en mektig kongestemme. «Ikke på denne feiringsdagen! Og ikke i min kongsplass!»

«Hvis det er en konkurranse dere ønsker mellom våre store klaner, så vil det bli avgjort av en stridsmann, en mester fra begge sider.» MacGil se på Kong McCloud som satt på den andre siden sammen med sitt følge. «Enig?» skrek MacGil. «Enig,» sa han. Publikum jublet på begge sider. «Velg deres beste mann!» skrek MacGil. «Det er allerede gjort», sa McCloud. Fra McCloud siden dukket det opp en formidabel ridder, den største mannen Thor hadde noensinne sett, på sin hest. Han så ut som en kjempe, muskuløs med et langt skjegg og et sint uttrykk som virket permanent. Thor merket noe bevege seg bak ham, og ved siden av ham. Erec stop opp, steg opp på Warkfin og gikk forover. Thor svelget. Han kunne knapt tro at dette hendte rundt ham. Han ble stor av stolthet for Erec. Så ble han overvelmet av angst, da han innså at han var på tjeneste. Tross alt så var han væreier og hans ridder var i ferd med å kjempe. «Hva skal vi gjøre?» spurte Thor Feithgold i en hast. «Bare hold deg rolig, og gjør som jeg sier», svarte han. Erec skrittet forover i dystingbanen, og de ridderne stod der, ansikt mot ansikt, og hestene stampet i en intenst duell. Thors hjerte banket hardt i brystet mens han ventet og så på. Et horn lød og de to angrep hverandre. Thor klarte knapt å tro på de vakre og skjønne bevegelsene til Warkfin—det var som å se en fisk hoppe fra havet. Den andre ridderen var enorm, men Erec var en grasiøs og smidig kriger. Han kuttet gjennom luften, hodet var lavt, hans

sølvrustning glinset, mer polert enn noen rustning han hadde sett. Da de to mennene møtes så holdt Erec sin lanse med perfekt sikte og lente til siden. Han klarte å slå ridderen midt i skjoldet hans og samtidig unnvike et slag. Det store fjellet av en menn gikk bakover, og på bakken. Det var som en mektig sten landet. Publikum blant MacGilene jublet mens Erec red forbi, snudde og sirklet tilbake. Han hevet visiret og holdt tuppen av lansen mot mannens hals. «Gi opp!» skrek Erec ned. Ridderen spittet. «Aldri!» Ridderen tok hånden inn i en skjult veske ved midjen, dro ut en håndfull med jord og før Erec kunne reagere, kastet det i Erecs ansikt. Erec, som ble lamslått, tok seg for øynene, slapp lansen og falt ned fra hesten. MacGilene buet og hisset, og skrek ut i protest mens Erec falt holdende for øynene. Ridderen kastet ikke bort tiden, skyndte seg over ga han et kne i ribbeinet. Erec rullet over, og riddere tok en stor sten, holdt den høyt opp og forberedte seg på å ta den ned på Erecs skalle. «NEI!» skrek Thor og gikk frem uten å kunne styre seg selv. Thor så i skrekk mens ridderen tok stenen ned. I siste sekund hadde Erec på en eller annen måte klart å rulle seg bort. Stenen festet seg dypt i bakken, akkurat der skallen hans skulle ha vært. Thor var forbløffet av Erecs spenstighet. Han var allerede tilbake på føttene og møtte denne skitne motstanderen. «Kortsverd!» skrek Kongene ut. Feithgold snudde brått og stirret på Thor med store øyne.

«Gi den til meg!» skrek han. Thors hjerte slo i panikk. Han spant rundt, lette etter Erecs våpenstativ og så desperat etter sverdet. Det var utrolige mange våpener foran ham. Han rakte ut, grep den og gav den til Feithgolds hånd. «Dumme gutt! Det er et mellomlangt sverd!» skrek Feithgold. Thors hals ble tørr; det føltes som hele kongeriket stirret på ham. Synet ble tåkete og fylt med angst, mens han fikk panikk da han ikke viste hvilket sverd han skulle velge. Han klarte knapt å foke. Feithgold kom, dyttet Thor unna, og tok kortsverdet selv. Så sprang han inn til dystingbanen. Thor så han springe av sted, og følte seg ubrukelig, og ille til mote. Han prøvde å forestille seg at det var han som løp der ute, foran alle de menneskene, og hans knær ble svake. Den andre ridderens væreier kom frem først, og Erec måtte hoppe unna mens ridderen svingte sverdet mot ham, og så vidt bommet. Endelig, Feithgold kom frem til Erec og plasserte kortsverdet i hånden hans. Da han gjorde det, så angrep ridderen Erec. Men Erec var for smart. Han ventet til siste øyeblikk, og så hoppet unna. Men ridderen fortsatte å angripe, og løp rett mot Feithgold og ble stående i uflaks der Erec hadde nettoopp vært. Ridderen som var fylt med raseri for at han bommet, fortsatte å angripe og grep Feithgold med begge hånder i håret, og stanget han med hodet hardt i fjeset. Ben ble knust da blod sprutet ut fra Feithgolds nese og han kollapserte på bakken, lamslått. Thor stod der med munnen åpen i sjokk. Han kunne ikke tro det. Heller kunne ikke publikum, som buet og hisset. Erec svingte rundt med sverdet, bommet akkurat på ridderen, og de møtte hverandre igjen. Thor innså at plutselig: var han Erec sin eneste væreier nå. Han svelget. Hva

skulle han gjøre? Han var ikke klar for dette. Og hele kongeriket så på. De to ridderne angrep hverandre intenst med slag etter slag. Det var tydelig at McCloud ridderen var mye sterkere enn Erec—men likevel var Erec en bedre kjemper, raskere og mer spenstig. De svingte, kuttet, og parrerte, men ingen klarte å få overtaket. Til slutt stod Kong MacGil opp. «Lange spyd!» ropte han ut. Thors hjerte hamret. Han visste at dette betydde ham: han var på tjeneste. Han spant rundt og så hyllen, og tok ned det våpenet som virket mest ende. Mens han grep lærskaftet så bønnfalt han at han tok riktig våpen. Han sprang ut på banen og kunne føle tusenvis av øyner på ham. Han løp og løp med alt han kunne, og ville nå Erec så raskt som mulig, og endelig plasserte spydet i hans hånd. Han var stolt å se at han var fremme først. Erec tok spydet og spant rundt, og forberedte seg på å møte den andre ridderen. Som den hederlige krigeren han var så ventet han til den andre ridderen hadde fått våpen før han angrep. Thor skyndte seg til siden, bort fra mennene. Han ville ikke gjenta Feithgolds feiltakelse. Mens han gjorde det, så dro han Feithgolds slappe kropp ut av faresonen. Mens Thor så på, merket han at noe var galt. Erec motstander tok spydet sitt, hevet den rett opp og så begynte å føre den i en rar bevegelse. Mens han gjorde det, så merket Thor at verden kom plutselig i fokus på en måte den aldri hadde gjort før. Han merket intuitivt at noe var galt. Hans øyner festet seg på McCloud ridderens spydhodet, og han så nøye etter, og merket at den løsnet. Ridderen var i ferd med å bruken tuppen av spydet som en kastekniv. Mens ridderen brakte ned spydet, gikk spydhodet av og seilet gjennom luften og rett mot Erecs hjerte. I løpet av sekunder ville Erec være død—det var ikke mulig for han å reagere i tide. Ut i fra det taggete knivbladet så virket det som den kunne gå igjennom rustningen.

Akkurat da følte Thor at kroppen ble varm. Han følte en underlig følelse—den samme følelsen som han opplevde i Mørkskog når han slåss mot Sybolden. Hele verden sakket. Han var i stand til å se tuppen spinne i sakte bevegelse, føle en energi, en varme som hevet seg inni ham—en han ikke visste han hadde. Han gikk frem og følte seg større enn spydhodet. I hans sinn tvinget han den til å stoppe. Han befalte at den skulle stoppe. Han ville ikke se Erec bli skadet. Spesielt ikke på denne måten. «NEI!» skrek Thor. Han tok et skritt til og holdt ut håndflaten og siktet på spydhodet. Den stopp og hang der i luften, rett før den nådde Erecs hjerte. Så falt den harmløst på bakken. De to ridderen snudde begge og så på Thor—det gjorde også de to kongene, så vel som de tusenvis tilskuere. Han følte hele verden stirre på ham, og innså at de hadde nettopp sett hva han hadde gjort. De visste at han ikke var normal, og at han hadde en form for kraft, som hadde påvirket konkurransen, reddet Erec—og forandret kongerikets skjebne. Thor stod det urørlig på stedet, og lurte på hva som nettopp hadde skjedd. Nå var han sikker på at han ikke var lik alle de andre. Han var annerledes. Men hvem var han?

KAPITTEL NI

Thor opplevde at han ble dratt bort, dyttet gjennom folkmengden av Reece, Kongens yngste sønn, og hans nye treningspartner. Helt siden dystingkampen hadde alt vært tåkete. Hva han hadde gjort der, de ukjente kreftene han hadde brukt for å stoppe det spydhodet fra å drepe Erec, så hadde det fanget oppmerksomheten til hele kongeriket. Kampen hadde blitt stanset etter det og avlyst av begge Konger, og våpenhvile ble innført. Hver ridder gikk til sin side, og massene brøt opp et kaotisk virvar, og Thor hadde blitt tatt i armen og ført bort av Reece. Han ble ført bort i et kongelig følge, og splittet massene gjennom bakveien, mens Reece dro i hans armen hele veien. Thor skalv fremdeles fra dagens hendelser. Han kunne knapt forstå hva han hadde gjort, og hvordan det hadde påvirket ting. Han ville bare være anonym, bare en i Kongens legion. Han ville ikke være midtpunktet for oppmerksomheten. Det som var verre var at han ikke visste hvor han ble ført, eller om han skulle bli straffet for å forstyrret kampen. Selvfølgelig hadde han reddet Erecs liv—men han hadde også forstyrret ridderens kamp, og det var forbudt for en væreier. Han var ikke sikkert på om han ville bli belønnet eller straffet. «Hvordan gjorde du det?» spurte Reece og dro ham av sted. Thor fulgte blindt egger, prøvde å tenke gjennom alt selv. Mens han gikk av sted, glante folk på ham, og stirret som om han var et slags misfoster. «Jeg vet ikke», svar Thor rett som det var. «Jeg ville bare hjelpe ham og... så hendte det.» Reece rystet på hodet. «Du reddet Erecs liv. Kan du innse det? Han er vår mest berømte ridder. Og du reddet ham.» Thor følte seg bra da han begynte å forstå det Reece hadde sagt, han følte en bølge av lettelse. Han hadde likt Reece fra det øyeblikket han møtte ham; han hadde beroligende effekt, han visste alltid hva han skulle si. Mens hans tenkte på

det, så innså han at han ikke ville få en straff alikevel. Kanskje, på et vis, ville de se på ham som en slags helt. «Jeg prøvde ikke å gjøre noe», sa Thor. Jeg ville bare at han skulle leve. Det var bare...naturlig. Det var ikke noe spesielt.» «Ikke noe spesielt?» gjentok Reece. «Jeg kunne ikke ha gjort det. Ingen av oss kunne ha gjort det.» De svingte ved hjørnet og Thor så foran dem Kongen slotts, som slå brette ut og rakte høyt mot himmelen. Det så kolossalt tut. Kongens armé stod i giv akt, plassert langs en bronstenbelagt vei som førte til vindebroen og holdt massene unna. De gikk til side for å la Reece og Thor gå forbi. De fulgte veien med soldater stående på begge sider, helt opp til de store buede dørende som var dekket med jernbolter. Fire soldater dro den opp og gikk til side i giv akt. Thor kunne ikke tro den behandlingen han fikk; det føltes som om ham var et medlem av kongefamilien. Da de gikk inn i slottet ble dørene lukket bak dem. Thor var imponert at synet foran ham: innsiden var utrolig, med tårnende stenvegger som var en fot tykk og hadde store åpne rom. Foran han strømmet hundrevis av kongehoffmedlemmer og pratet seg i mellom i et virvar av spenning. Han kunne merke spenningen og forventningen i luften, og alle øyne snudde og så på ham mens han kom inn. Han ble overvelmet av oppmerksomheten. De gikk nærmere hverandre, og det virket som de glanet mens Thor gikk med Reeec ned slottskorridorene. Han hadde aldri sett så mange mennesker kledd i fine klær før. Han så dusinvis av jenter i alle aldre, som var kledd i elaborate antrekk, låste armer med hverandre og hvisket hverandre i ørene og fniste av ham, mens han gikk videre. Han følte seg selvbevisst. Han visste ikke om de likte ham, eller gjorde narr av ham. Han var ikke vant til være midtpunket av oppmerksomheten—ihvertfall ikke blant et kongelige hoff—og visste knapt hvordan han skulle oppføre seg. «Hvorfor ler de av meg?» spurte han Reece. Reece snudde og lo. «De ler ikke av deg», sa han. «De liker deg. Du er berømt.»

«Berømt?» spurte han forbløffet. «Hva mener du? Jeg kom nettopp hit.» «Ryktene sprer seg raskere i et kongehoff enn du kan forestille deg. Og en nykommer som deg—vel, dette skjer ikke hver dag.» «Hvor skal vi?» spurte han og inneså at han ble ført et sted. «Min far ønsker å treffe deg», sa han mens de svingte ned en korridor. Thor svelget. «Din far? Du mener...Kongen?» Plutselig ble han nervøs. «Hvorfor vil han treffe meg? Er du sikker?» Reece lo. «Jeg er helt sikker. Ikke vær så nervøs. Det er bare min far.» «Bare din far?» sa Thor i en vantro stemme. «Han er Kongen!» «Han er ikke så ille. Jeg har en følelse at dette blir en god audiens. Du reddet tross alt Erecs liv.» Thor svelget hardt og håndflatene var svette da nok en stor dør ble åpnet og de gikk inn i en diger hall. Han så opp i ærefrykt på taket som var hvelvet, dekket i et elaborert design og var svimlende høy. Veggene var prydet av buet farget glassvinduer, og om det var mulig, så var de enda flere folk pakket inn i dette rommet. Det må ha vært tusenvis av dem, og rommet svermet nesten over. Det bankettbord på tvers av rommet så langt øyet kunne se, og folk satt på endeløse lange benker og spiste. Mellom disse var en small midtgang med en lang, rød teppe som førte til en plattform hvor kongetronen lå. Folkemengden delte seg da Reece og Thor gikk ned teppet mot Kongen. «Hvor har du tenkt deg med ham?» sa en fiendtlig nasal stemme. Thor kikket opp og så en mann stå over ham, ikke mye eldre enn han selv, og som var kledd i et kongelig plagg, tydeligvis en prins, og blokkerte veien deres mens han stirret olmt ned mot dem. «Det er fars ordre», glefset Reece tilbake. «Det er best du kommer deg unna,

med mindre du vil trosse ordren.» Prinsen holdt på sitt, rynket på pannen, som om han hadde spist noe råttent mens han gransket Thor. Thor likte ham ikke det hele tatt. Det var noe han ikke kunne stole på ved ham, med hans slanke, uvennlige trekk, og øyne som aldri sluttet å vandre. Thor følte bryste stramme seg. Det var tydelig at denne mannen hatet ham, og han hadde ingen anelse om hvorfor. «Skal jeg fortelle far at du sa det?» forsvarte Reece seg selv med og holdt sitt. Motvilling så snudde prinsen og stormet av gårde. «Hvem var det?» spurte Thor Reece mens de fortsatte å gå. «Ikke bry deg om ham», svarte Reece. «Han er bare min eldre bror—eller en av dem. Gareth. Den eldste. Vel ikke virkelig den eldste—han er bare den eldste ekte sønnen. Kendrick som du møtte på stridsarenaen—han er egentlig den eldste. «Hvorfor hater Gareth meg? Jeg kjenner ham ikke en gang.» «Ikke vær bekymret—han hater ikke bare deg. Han hater alle sammen. Og alle som kommer seg nær familien ser han på som en trussel. Ikke bry deg om ham. Han er en av mange.» Mens de forsatte å gå så følte Thor stadig mer takknemlig ovenfor Reece, som, han innså, begynte å bli en ekte venn. «Hvorfor stiller du opp for meg?» spurte Thor nysgjerrig. Reece trakk for skuldrene. «Jeg ble beordret til å ta med deg til far. Dessuten er du min treningspartner. Og er lenge siden sist noen på min alder har kommet og som jeg syntes var verdig.» «Verdig for hva da?» spurte Thor. «Stridsånden. Man kan ikke late som.»

Mens de forsatte å gå ned midtgangen mot Kongen, følte Thor som han hadde alltid kjent ham—det var rart, men på noen måter følte han at Reece var hans egen bror. Han hadde aldri hatt en bror—ikke en ekte bror—og det føltes godt. «Mine andre brødre er ikke som ham, ikke vær bekymret», sa Reece mens folk flokket seg rundt dem for å få øye på Thor. «Min bror Kendrick, han du møtte— han er den beste av alle. Han er min halvbror, men jeg anser ham som min ekte bror—selv mer enn Gareth. Kendrick er som en annen far meg. Han ville også være det for deg, det er jeg sikker på. Det er ingenting han ikke vil gjøre for meg —eller for andre. Han er den mest elsket personen i vår kongefamilien blant folket. Det er et stort tap at han ikke kunne bli konge.» «Du sa brødre. Du har også en annen bror, også?» spurte Thor. Reece trakk et dypt pust. «Jeg har en annen også, ja. Vi er ikke så nær hverandre. Godfrey. Uheldigvis så kaster han dagene sine i ølhuset med vanlige borgere. Han er ikke en stridsmann som oss. Han er ikke interessert i det—han er ikke interessert i noe, egentlig. Unntatt øl—og damer.» Plutselig stoppet de da ei jente blokkerte veien. Thor stod helt fiksert. Hun var kanskje et par år eldre enn ham, og stirret tilbake med blå, mandeløyne, perfekt hud, og langt, jordbærrødt hår. Hun var kledd i en hvit satengkjole med blondekanter, og hennes øyne strålte med glede og ugagn. Hun låste øyene på ham og fengslet ham fullstendig. Han kunne ikke bevege seg selv om han ønsket det. Hun var den mest vakreste personen han hadde sett. Hun smilte, og viste frem perfekte hvite tenner—som om han ikke var fengslet allerede, så holdt smilet han fast og tente hjertet hans med en enkel bevegelse. Han hadde aldri følt seg så levende før. Thor stod der foran henne, og var ikke i stand til å snakke. Ikke å stand til å puste. Det var den første gangen i hans liv at han følte seg slik. «Skal du ikke introde meg?» spurte jenta Reece. Hennes stemme gikk rett inni Thor—den var til og med søtere enn hennes utseende. Reece sukket.

«Og dette er min søster», sa han med et smil. «Gwen, dette er Thor. Thor, Gwen.» Gwen neiet. «Hyggelig å treffe deg», sa hun med smilt. «Thor stod der frosset. Til slutt fniste Gwen. «Ikke så mange ord om gangen, er du snill», sa hun med en latter. Thor følte at han ble rød; han kremtet. «Jeg heter...Jeg... heter.. beklager», sa han. «Jeg heter Thor.» Gwen fniste «Jeg visste det allerede», sa hun. Hun snudde seg til sin bror. «Vel, Reece, din vei er virkelig flink med ord.» «Far vil treffe ham», sa han utålmodig. «Vi kommer til å bli sene.» Thor ville snakke med henne, fortelle henne hvor vakker hun var, hvor han glad var for å treffe henne, hvor takknemlig han var for at hun stoppet. Men tungen hans var fullstendig bundet. Han hadde aldri vært så nervøs før i hele sitt liv. Så istedenfor var dette alt han klarte å si: «Takk skal du ha.» Gwen fniste og lo hardere. «Takke meg for hva da?» spurte hun. Hennes øyne lyste opp. Hun nøt dette. Thor følte at han ble rød igjen. «Ehm.. jeg vet ikke», mumlet han. Gwen lo enda hardere, og Thor følte seg ydmyket. Reece slå albuen i ham, dyttet ham og de to fortsatt å gå videre. Etter et par steg, så sjekket Thor over skulderen sin. Gwen stod der fremdeles og stirret på ham.

Thor følte hjerte hamre. Han ville snakke med henne, og finne ut alt om henne. Han var så flau at han ikke kunne si noe. Men han hadde aldri vært utsatt for jenter egentling, i hans landsby—og ihvertfall ikke til noen så vakker som hun. Han hadde aldri blitt lært nøyaktig hva han skulle si eller hvordan han skulle oppføre seg. «Hun snakker mye», sa Reece mens de fortsatte mot Kongen. «Ikke bry deg om henne.» «Hva heter hun?» spurte Thor. Reece gav ham et rart blikk. «Hun fortalte deg nettopp det!» sa han lattermildt. «Jeg er lei for... jeg..øh..jeg glemte det», sa Thor flaut. «Gwendolyn. Men alle kaller henne for Gwen.» Gwendolyn. Thor gjentok navnet om og igjen i tankene. Gwendolyn. Gwen. Han ville ikke glemme navnet. Han ville ha navnet i bevisstheten. Han lurte på om han ville få se henne igjen. Han gjettet antakeligvis ikke, etter som han var en vanlig borger. Tanken såret ham. Folkemengden stilnet da Thor så opp og innså at de var nær Kongen. Kong MacGil satt på tronen sin, kledd i sin lilla mantel, med kronen på og så fryktinngytende. Reece knelt for ham, og publikum stilnet. Thor gjorde det samme. En stillhet lå dekket over rommet. Kongen kremtet en dyp, tung lyd. Da han snakket eksploderte stemmen hans gjennom rommet. «Thorgrin av Lavlandet av den sørlige provinsen i det vestlige kongeriket», begynte han å si. «Innser du at du i dag har forstyrret Kongens kongelig dysting?» Thor kjente halsen sin bli tørr. Han visste knapt hva han skulle svare; det var ingen god begynnelse. Han lurte på om ham kom til å bli straffet. «Jeg er lei for det, min herre», sa han endelig. «Jeg mente det ikke.»

MacGil lente nærmere og hevet et øyebryn. «Du mente det ikke det? Sier du at du ikke mente å redde Erecs liv?» Thor ble opprørt. Han innså at han gjorde ting verre. «Nei, min herre. Jeg mente å—» «Så da innrømmer du at du mente å forstyrre?» Thor kjente hjertet hamre. Hva skal han si? «Jeg er lei for det, min herre. Jeg antar jeg ville...bare hjelpe.» «Ville hjelpe?» tordnet MacGil, og så lente seg bakover og brølte av latter. «Du ville hjelpe Erec! Vår beste og mest berømte ridder!» Rommet brøt ut i latter, og Thor følte at ansiktet ble rødt, en gang for mange denne dagen. Klarte han ikke å gjøre noe riktig her? «Stå opp og kom nærmere, gutt», beordret MacGil. Thor så opp og var overrasket å se Kongen smile ned på ham, granske han, mens han stod opp og gikk frem. «Det er noe adelig i ansiktet ditt. Du er ingen vanlig gutt. Nei, ikke vanlig i det hele tatt...» MacGil kremtet. «Erec er vår mest elsket ridder. Det du har gjort i dag er en fantastisk dåd. En fantastisk dåd for oss alle. Som belønning, fra denne dagen av, tar jeg deg inn som en del av min familie, med alle det samme forpliktelsene og rettighetene som gjelder for alle mine sønner.» Kongen lente tilbake og tordnet: «La dette bli kjent!» Så kom det en diger jubel og stamping av føtter fra hele rommet. Thor så rundt, oppskaket, og kunne ikke takle alt som hendte. En del av Kongens

familie. Det var forut hans villeste drømmer. Alt han ønsket var å bli akseptert, å få en plass i Legionen. Nå dette. Han var så overvelmet med takknemlighet, med glede, at han visste knapt hva han skulle gjøre. Før han kunne reagere så brøt plutselig rommet ut i sang, dans, og i et matgilde. Alle rundt ham feiret. Det var kaotisk. Han så opp på Kongen, så kjærligheten i hans øyne, beundringen og godtagelsen. Han hadde aldri følt kjærligheten fra en farsfigur i hans liv. Og nå var han, ikke elsket av en mann, men av selve Kongen. På en dag hadde verdens hans forandret seg. Han bare ba om at alt dette var ekte. * Gwendolyn dyttet seg frem gjennom folkemengen, og ville se gutten før han ble ført ut det kongelige hoff. Thor. Hennes hjerte slo raskere på tanken av ham, og hun kunne ikke slutte å gjenta navnet hans i hodet. Hun klarte ikke å la være å tenke på ham fra det øyeblikket hun hadde truffet ham. Han var yngre enn hun, men ikke med mer enn et eller to år—og dessuten, det var noe rundt ham som gjorde ham eldre, mer moden enn de andre, noe dypt. Fra det øyeblikket hun hadde sett ham, føltes det at hun kjente ham. Hun smilte for seg selv mens husket møtet med ham og hvor oppskaket han ble. Hun kunne se det i øynene hans at han følte det samme for henne. Naturligvis så kjente hun ikke en gang gutten. Men hun hadde sett hva han hadde gjort på dystingbanen. Hun hadde sett hvordan hennes yngste bror likte ham. Hun hadde gransket ham helt siden da, og merket at det var noen spesielt ved ham, noe som var annerledes enn de andre. Å møte han bare bekreftet det. Han var ulik alle de andre kongelige typene, fra alle folkene som var født og oppvokst her. Det noen forfriskende ekte ved ham. Han var en utenforstående. En vanlig borger. Men underlig nok, men med adelig nærvær. Det var som han var for stolt for det han var. Gwen gikk til den øvre balkongkanten og så ned. Spredt under var de kongelig hoff, og hun fikk et siste syn av Thor mens han ble ført ut med Reece ved siden av ham. De skulle sikkert til brakkene, for å trene med de andre guttene. Hun følte et stikk av anger og begynte å lure, og planlegge, hvordan hun kunne arrangere det slik at hun traff han igjen. Gwen måtte vite mer om ham. Hun måtte finne det ut. For å gjøre det så måtte hun snakke med den eneste kvinnen som visste mer om alle og alt som hendte i

kongeriket: hennes mor. Gwen snudde og skar seg igjennom folkemengden, snodde seg gjennom bakkorridorene i slottet som hun kjente utenat. Hennes hodet spant. Det hadde vært en forvirrende dag. Først var det morgenmøtet med faren, hans sjokkerende nyheter om hans ønsket at hun skulle styre hans kongeriket. Hun ble fullstendig overrasket,og hadde aldri på noen måter kunne ha forventet dette. Hun klarte knapt å forstå det nå. Hvordan kunne hun i det hele tatt styre et kongeriket? Hun dyttet tanken bort fra hodet, og håpet at den dagen ville aldri komme. Hennes far var tross alt sunn og sterk, og dessuten så ønsket hun at han skulle leve. Å være sammen med henne. Å være glad. Men hun kunne ikke dytte møtet bort fra hodet. Et sted der, luskende, hadde avgjørelsen blitt tatt, slik at en dag, når den dagen endelig kom, så ville hun være neste person for tronen. Hun ville være hans etterfølger. Ikke noen av hennes brødre. Men henne. Det skremte henne; men tanken gav hennes også en følelse av viktighet og selvsikkerhet, som hun aldri hadde følt før. Han hadde syntes at hun var den rette for å herske—henne—for å være den meste vise av dem alle. Hun lurte på hvorfor. Men dette bekymret også henne på mange måter. Hun antok at det ville føre til en stor mengde hat og misunnelse—at hun, ei jente hadde blitt valg for å herske. Allerede nå kunne hun føle Garths misunnelse. Og det skremte henne. Hun kjente hennes eldre bror, og han var fryktelig manipulativ og fullstendig utilgivende. Han ville ikke la seg stoppe av noe for å få det han ville ha, og hun hatet tanken på at hun stod i veien for ham. Hun hadde prøvd å snakke med ham etter møtet, men han ville ikke en gang se på henne. Gwen løp ned spiraltrappen mens skoene lagde ekko fra stenene. Hun svingte ned nok en korridor, erte gjennom bakre kapel, gjennom en annen dør, forbi flere vakter, og gikk inn i det private kammeret til slottet. Hun måtte snakke med sin mor, som hun visste var her og hvilte. Hennes mor hadde ikke lenger mye toleranse for disse lange sosiale affærene—hun likt å trekke seg tilbake til sitt private kammer og hvile så ofte som mulig. Gwen erte nok en vakt, gikk ned nok en hall, og derette endelig stoppet foran døren til hennes mors klesrom. Hun var i ferd med å åpne den, men stoppet. Bak døren hørte hun dempet stemmer, stemmer som hevet seg, og merket at noe var galt. Det var hennes mor som kranglet. Hun lyttet nøye etter

og hørte hennes fars stemme. De kranglet. Men hvorfor? Gwen visste at hun ikke burde lytte—men hun kun ikke la være. Hun rakte ut og dyttet varsomt den tunge eikedøren opp og grep den på dens store dørbanker av jern. Hun åpnet den bare så vidt og lyttet. «Han skal ikke bli i mitt hus», glefset moren. «Du tar en forhastet beslutning, før du får vite hele bakrunnen.» «Jeg kjenner til bakgrunnen», glefset hun tilbake. «Det er nok.» Gwen hørte gift i hennes mors stemme og ble overrasket. Hun hadde sjeldent hørt foreldrene sin krangle—bare et par ganger i hennes liv—og aldri hadde hørt at moren var så opprørt. Hun kunne ikke forstå hvorfor. «Han skal være i brakkene med de andre guttene. Jeg vil ikke ha ham under mitt tak. Forstår du?» understrekte hun. «Det er et stort slott», spyttet faren tilbake. «Han nærvær kommer ikke til å bli merket av deg.» «Jeg bryr meg ikke om den blir merket eller ikke. Jeg vil ikke ha ham her. Han er ditt problem. Det var du som valgte å ta ham inn.» «Du er ikke så uskyldig heller», innvendte faren. Hun hørte fotskritt, så faren gå over rommet og ut døren på den andre siden, og smalt den så hardt igjen at rommet ristet. Hennes mor stod alene i midten av rommen og begynte å gråte. Gwen følte seg ille. Hun visste ikke hva hun skulle gjøre. På den ene siden så tenkte hun det var beste å bare gå bort, men på den andre siden så kunne hun ikke tåle synet av at hennes mor gråte. Hun klarte å ikke å forlate henne slik som dette. Hun kunne også ikke i det hele tatt forstå hvorfor de kranglet om Thor. Hvorfor? Hvorfor ville hennes mor i det hele tatt bry seg? Dusinvis av folk bodde i slottet. Gwen kunne ikke få seg til å bare gå bort, ikke når moren var en slik tilstand. Hun måtte trøste henne. Hun rakte ut og dyttet varsomt døren opp.

Den knirket, og hennes mor gikk bakover fullstendig overrasket. Hun stirret sint på datteren sin. «Vet du ikke at du skal banke på?» kjeftet hun. Gwen kunne se hvor opprørt hun var og følte seg fryktelig. «Hva er galt, mor?» spurte Gwen og gikk mot henne forsiktig. «Jeg mente ikke å snoke, men jeg hørte deg krangle med far.» «Du har rett; du burde ikke snoke», svarte hennes mor. Gwen var overrasket. Hennes mor var alltid en håndfull, men sjelden slik som dette. Brodden av sinnet hennes førte til at Gwen stoppet opp et par fot unna og ble usikker. «Er det om den nye gutten? Thor?» spurte hun. Hennes mor snudde og så bort. Hun tørket en tåre. «Jeg forstår ikke», fortsatte Gwen. «Hvorfor bryr du deg om hvor han skal være?» «Mine saker angår ikke deg», sa hun kaldt, og ville tydeligvis avslutte saken. «Hva vil du? Hvorfor kom du hit?» Gwen var nervøs nå. Hun ønsket at hennes mor fortalte henne alt om Thor, men hun kunne ikke ha valgt et mer verre tidspunkt. Hun kremtet nølende. «Jeg...ville faktisk spørre deg om ham. Hva vet du om ham?» Hennes mor snudder og smalnet øynene mistenksomt. «Hvordan det?» spurte hun med dødens alvor. Gwen kunne føle at moren gransket henne, se rett igjennom henne, og så med hennes ufeilbare tolkning at Gwen likte ham. Hun prøvde å gjemme følelsene hennes, men visste at det var til ingen nytte. «Jeg er bare nygsjerrig», sa hun ikke særlig overbevisende. Pluttselig tok Dronningn tre steg mot henne, grep armene hennes hardt, og stirret

inn i ansiktet hennes. «Hør på meg», hveste hun. «Jeg kommer bare til å si dette en gang. Hold deg unna den gutten. Hører du? Jeg vil ikke at du skal være nær ham i det hele tatt.» Gwen var forskrekket. «Men hvorfor? Han er en helt.» «Han er ikke en av oss», svare moren. «Uansett hva din far tror. Jeg vil at du skal holde deg unna ham. Hører du? Lov meg det. Lov meg det nå.» «Jeg vil ikke love det», sa Gwen og dro armen bort fra moren altfor sterke grep. «Han er en vanlig borger, og du er en prinsesse», skrek moren. «Du er en prinsesse. Forstår du? Hvis du går nær ham i det hele tatt, så vil jeg bortvise ham. Forstår du?» Gwen visste knapt hvordan hun skulle reagere. Hun hadde aldri sett sin mor som dette før. «Ikke fortell meg hva jeg skal gjøre, mor», sa hun til slutt. Gwen gjorde sitt beste for å lage en modig stemme, men dypt inne så skalv hun. Hun hadde komme hit for vite alt; nå følte hun seg skjelven. Hun forsto ikke hva som hadde hendt. «Gjør som du vil», sa moren. «Men hans skjebne ligger i dine hender. Ikke glem det.» Så snudde moren, gikk rask fra rommet, og smalt døren igjen bak henne. Gwen ble etterlat der alene i en øredøvende stillhet med hennes gode humør ødelagt. Hva kunne ha forårsaket en slik sterk reaksjon fra hennes mor og far? Hvem var denne gutten?

KAPITTEL TI

MacGil satt i banketthallen og så utover sine undersåtter. Han satt på enden av bordet og Kong McCloud på den andre enden, mens hundrevis av menn fra begge klaner satt mellom dem. Bryllupsrivalitetene hadde pågått i flere timer til spenningen mellom klanene ble avgjort på dagens dysting. Som MacGil mistenkte så trengte mennene bare vin og kjøtt—og kvinner—for at de skulle glemme sine uenigheter. Nå blandet alle med hverandre på samme bord, lik brødre i krig. Faktisk når MacGil så ut over dem så kunne han ikke lengre si hvem som tilhørte hvilke klaner. MacGil følte seg suksessfull; hans mesterplan hadde fungert tross alt. Allerede nå virket klanene nærmere hverandre. Han klarte det en lang linje med MacGil konger før han ikke hadde klart: å forene begge sider av Ringen, å gjøre dem, om ikke til venner, men i det minste til fredelig naboer. Hans datter Luanda var arm i arm med hennes nye ektemann, McCloud prinsen, og hun virket tilfreds. Hans skyldfølelse minket. Han hadde kanskje gitt henne bort—men han gav henne i det minste en dronningsposisjon. MacGil tenkte tilbake på all planlegging for denne begivenheten, og husket de lange dagene da han diskuterte med sine rådgivere. Han hadde gått i mot rådene til alle sine rådgivere da han arrangerte denne foreningen. Det var ingen enkel fred, og med timen ville McCloudene komme seg i ro på deres side i Høylandene, og bryllupet ville for lengst bli glemt, og en dag ville de begynne skape uro. Han var ikke naiv. Men nå, i det minste, var det et blodsbånd mellom klanene—og spesielt når et barn ville bli født vil det bli vanskelig å ignorere det. Hvis barnet vokste, og til og med hersket. Et barn av to sider av Ringen ville kanskje føre til at hele Ringen ble forent. Høylandene ville ikke lengre være stedet for konflikt, og landet kunne blomstre under et styre. Det var drømmen hans. Ikke for ham selv, men for hans etterfølgere. Ringen måtte tross alt holdes sterk, og forent slik at den kunne vernes mot Kløften. Da kunne den kjempe mot verden utenfor. Så lenge de to klanene forble adskilt så ville de ha en svak front mot resten av verden. «En skål», ropte MacGil og sto opp.

Bordet ble stille mens hundrevis av menn sto opp og hevet drikkebergerne. «For brylluppet til mitt eldste barn! For foreningen av MacGilene og McCloudene! For fred i hele Ringen!» «HØR HØR!» ropte alle sammen. Alle drakk og rommet ble fylt igjen av bråket av latter og spising. MacGil satt ned igjen og undersøkte rommet og så etter sine andre barn. Godfrey var der selvfølgelig, og drank med to never, ei jente på hver skulder og omkringet av sine kriminelle venner. Dette var sannsynligvis den eneste kongelig begivenheten han hadde lyst til å delta i. Så var det Gareth som satt for nær sin elsker Firth, som hvisket i øret hans; MacGil kunne se det fra hans vandrendre, rastløse øyner at han planlagte noe. Tanken på det gjorde at han ble kvalm og han så bort. Der, på helt den andre siden av rommet var hans yngste sønn, Reece som spiste ved væreiernes bord med den nye gutten Thor. Thor føltes allerede som en sønn for ham, og han var glad at hans yngste hadde raskt blitt hans venn. Han skannet ansiktene etter hans yngste datter, Gwendolyn, og fant henne til slutt sittende på siden, omringet av hennes tjenestepiker og fniste sammen med dem. Han fulgte blikket hennes, og merket at hun så på Thor. Hun gransket henne en lang stund, og innså at hun var forelsket. Han hadde ikke forutsett dette, og var ikke sikker på hva han skulle gjøre med det. Han ante trøbbel her. Spesielt fra hans kone. «Alt er ikke som det ser ut til», sa en stemme. MacGil snudde for å se Argon sitte ved siden av ham, og så de klanene spise sammen. «Hva synes du om alt dette?» spurte MacGil. «Kommer det til å bli fred i kongerikene?» «Fred er aldri statisk», sa Argon. «Den stiger og synker lik tidevannet. Hva du ser foran deg er overflaten av fred. Du ser bare den ene siden av ansiktet. Du prøver å fremtvinge fred på en eldgammel rival. Men det har vært hundrevis av år med blodutgytelser. Sjelene roper etter hevn. Og dette kan ikke bli tilfredstilt med et eneste ekteskap.»

«Hva sier du?» spurte MacGil og tok en slurk av vinen. Han følte seg nervøs, slik han ofte følte seg i Argons nærvær. Argon snudde og stirret på ham med en intensitiet så sterk at MacGils hjerte fikk panikk. «Det kommer til å bli krig. McCloudene vil angripe. Vær forberedt. Alle husgjestene du ser foran deg kommer til å gjøre sitt beste for å drepe din familie.» MacGil svelget. «Gjorde jeg en feiltakelse i å gifte henne bort til dem?» Argon var stille en stund til han endelig sa: «Ikke nødvendigvis.» Argon så bort, og MacGil kunne se at han var ferdig med emnet. Det var en million spørsmål han hadde lyst til å vite svarene på, men han visste at denne druiden ville ikke svare dem før han var klar. Så istedenfor så han på Argons øyne og følte blikket hans mot Gwendolyn og deretter til Thor. «Ser du dem sammen?» spurte MacGil som ble plutselig nysgjerrig. «Kanskje», svarte Argon. «Det er fremdeles mye som er ubestemt.» «Du snakker i gåter.» Argon trakk på skuldrene og så bort, og MacGil innså at han ikke kunne få mer ut av ham. «Du så hva som hendte på arenaen i dag?» spurte MacGil. «Med gutten?» «Jeg så det før det hendte», svarte Argon. «Og hva tenker du om det? Hva er kilden til denne guttens krefter? Er han som deg?» Argon snudde og stirret inn i MacGil sine øyne, denne gangen også med en slik intensitet at det nesten fikk han til å snu bort. «Han er mye mektigere enn meg.»

MacGil stirret tilbake i sjokk. Han hadde aldri hørt Argon snakke slik. «Mer mektigere?Enn deg? Hvordan er det mulig? Du er kongens druide—det finnes ingen mer mektigere enn deg i hele landet.» Argon trakk på skuldrene. «Makt kommer ikke i bare en form», sa han. «Gutten har krefter som går forut det du kan forestille deg. Krefter som er går forut hva han vet om. Han har ingen anelse om hvem han er. Eller hvor han kommer fra.» Argon snudde og stirret på MacGil. «Men det gjør du», la han til. MacGil stirret tilbake og undret. «Gjør jeg?» spurte MacGil. «Fortell meg. Jeg må vite det.» Argon ristet på hodet. «Ransak din følelser. De er sanne.» «Hva vil skje med ham?» spurte MacGil. «Han kommer til å bli en stor leder. Og en stor kriger. Han vil styrke kongerikene på hans egen måte. Mye større kongeriker enn din. Og han vil bli en mye større konge enn deg. Det er hans skjebne. I et kort øyeblikk så brente MacGil med misunnelse. Han snudde og gransket gutten som lå harmløst med Reece, ved bordene for væreierne, den vanlige borgeren, den svake utenforståenden, den yngste av gruppen. Han kunne ikke forestille seg hvordan det var mulig. Se på ham nå, han virket knapt klar for å bli med i Legionen. Han lurte et øyeblikk på om Argon tok feil. Men Argon hadde aldri tatt feil og gjorde aldri uttalelser uten en grunn. «Hvorfor forteller du meg dette?» spurte MacGil. Argon snudde og stirret på ham.

«Fordi det er din tid å forberede deg. Gutten trenger å bli trent. Han trenger å få det beste av alt. Det er ditt ansvar.» «Min? Hva med hans far?» «Hva med ham?» spurte Argon.

KAPITTEL ELLEVE

Thor skrellet opp øynene. Han var desorientert og lurte på hvor han var. Han lå på gulvet på en stråhaug, ansiktet lå sideveis og armene dinglet over hodet. Han løftet ansiktet, tørket siklet fra munnen og følte øyeblikkelig en dolkende smerte i hodet rett bak øynene. Det var den verste hodepinen i hans liv. Han husket natten før, Konges gilde, drikkingen og hans første smak på øl. Rommet spant. Halsen var tørr, og akkurat da lovet han seg selv å aldri drikke igjen. Thor så rundt mens han prøvde å komme til hektene i denne hule brakken. Overalt lå kropper, liggende på stråhauger, og rommet var fylt med snorking: han snudde den andre vei og så Reece, et par fot unna, som også hadde sloknet. Det var da han innså: at han var i brakkene. Hærens brakk. Alle rundt ham var på hans alder, omtrent femti av dem. Thor husket vagt at Reece viste ham veien i de tidlige morgentimene, og krasjet på en haug av strå. Tidlig morgenlys strømmet inne gjennom åpne vinduer og Thor innså snart at han var den eneste som var våken. Han så ned og så at han hadde sovnet i klærne, og rakte opp og tok en hånd gjennom håret hans som var fett. Alt han ønsket nå en mulighet til å bade—selv om han ikke viste hvor han kunne gjøre det. Og hva hadde han ikke gitt for slurk med vann. Magen hans romlet—han trengte også mat. Alt var nytt for ham. Han visste knapt hvor han var, hvor livet ville føre ham, hva rutinene til Kongens legion var. Men han var glad. Det hadde vært en fortryllende natt, en av de beste i hans liv. Han hadde blitt nære venner med Reece, og oppdaget at Gwendolyn så på ham en eller to ganger. Han prøvde å snakke med henne, men hver gang han tilnærmet seg så hadde motet sviktet ham. Han følte et stikk av anger da han tenkte på det. Det hadde vært for mange mennesker rundt i nærheten. Hvis det var bare de to alene, da hadde han hatt motet til å gjøre det. Men ville det bli en neste gang? Før Thor kunne fullføre tanken så lød det plutselig et smell på tredørene i brakkene. Og et øyeblikk senere smalt de opp og lys strømmet nn. «Opp på føttene, væreiere!» ropte noen.

Inn marsjerte et dusin medlemmer av Sølvene med ringbrynjer som klirret, og banket på treveggene med metallstaver. Bråket var øredøvende, og rundt hele Thor hoppet guttene opp på beina. Han som ledet gruppen var en fryktinngytende soldate som Thor kjente igjen fra arenaen dagen før, det var han som var kraftig, skallet med arr på nesen sin, som Reece fortalte ham het Kolk. Det virket som han stirret olmt direkte på Thor mens han hevet en finger og pekte på ham. «Du der gutt!» skrek han. «Jeg sa på føttene!» Thor var forvirret. Han stod allerede. «Men jeg er allerede på føttene mine, min herre», svar Thor. Kolk kom frem og slå med bakhånden Thor på tvers av ansiktet. Thor følte slagets sinne mens alles øyne var på ham. «Du våger ikke å snakke imot din overordnede igjen!» irettesatte Kolk. Før Thor kunne svare får beveget mennene seg innover, romstrerte gjennom rommet, dro en gutt etter den andre på føttene, og sparket noen i ribbeinet når de var for trege til å komme seg opp. «Ikke vær bekymret», sa en beroligende stemme. Han snudde og så at Reece stod der. «Det er ikke personlig. Det er bare måten deres. Deres måte å bryte oss ned.» Men de gjorde det ikke mot deg», sa Thor. «Selvfølgelig ikke, de vil ikke røre meg på grunn av min far. Men de vil ikke være akkurat høflig heller. De vil ha oss i form, det er alt. De tror dette vil gjøre oss tøffe. Ikke bry deg særlig om dem.» Alle guttene ble marsjerte ut av brakkene og Thor og Reece fulgte med. Da de kom ut slo det sterke sollyset Thor og fikk han til myse, og holde opp hendene.

Plutselig ble han overvelmet at en bølge av kvalme, og han snudde, bøyde over, og kastet opp. Han kunne høre de andre guttene flire rundt ham. En vakt dyttet ham og Thor snublet forover, tilbake til linjen med de andre, og tørket munnen sin. Thor hadde aldri følt seg så dårlig før. Ved siden av ham, smilte Reece. «Tøff natt, eller hva?» spurte han Thor, og gliste bredt og slå albue i siden på ham. «Jeg fortalte deg at du skulle stoppe etter det andre begeret.» Thor følte seg kvalm mens lyset stakk ham i øynene; lyset hadde aldri følt så sterkt som i dag. Det var en varm dag allerede, og han kunne føle dråper av svette forme bak hans lærbrynje. Thor prøvde å husket hva Reece advarte om natten før—men han kunne ikke huske i det hele tatt. «Jeg husker ikke det rådet», sa Thor tilbake. Reece gliste enda bredere. «Der ser du. Det er fordi du ikke hørte etter», klukklo Reece. «Og disse tåpelig forsøkene på å snakke til min søster», la han til. «Det var utrolig patetisk. Jeg tror jeg aldri har sett en gutt så redd ei jente i mitt hele liv før.» Thor ble rød da han prøvde å huske. Men han klarte ikke. Alt var tåkete for ham. «Jeg mente ikke noe vondt», sa Thor. «Med din søster.» «Du kan ikke fornærme meg. Hvis hun valgte deg, så hadde jeg blitt overlykkelig.» Begge to marsjerte raskere mens gruppen svingte opp et fjell. Solen begynte å bli sterkere med hvert steg. «Men jeg må advare deg: enhver hånd i kongeriket er ute etter henne. Sjansene for at hun vleger deg... Vel, la oss bare si at de er små.» Mens de marsjerte raskere oer de grønne undulerende fjellene til Kongens hoff

så følte Thor seg beroliget. Han følte seg akseptert av Reece. Det var utrolig, men han forsatte å føle at Reece var mer som en bror for ham enn noensinne. Mens de gikk merket Thor at hans ekte brødre marsjerte i nærheten. En av dem snudde og stirret olmt på ham, og så dyttet til hans andre bror som så tilbake med et hånende ansikt. De ristet på hodet og snudde bort. De sa ikke et eneste ord til Thor. Men han forventet ikke noe annet. Thor så opp og så flere av Sølvene samle seg rundt dem og dyttet femti av dem inn en tett linje med dobbel rekke. En mann kom bak og slå gutten foran Thor med en stor bambusstav hardt på ryggen; gutten skrek, og fulgte linjen tettere. Snart var de i to fine rekker og marsjerte stødig gjennom Kongens område. «Når du marsjerer i kamp så marsjerer du som en!» ropte Kolk og gikk ned og opp sidene. «Dette er ikke gårdsplassen til mor! Dere marsjerer til krig!» Thor marsjerte og marsjerte ved siden av Reece. Han svette under solen og lurte på hvor de ble ført. Magen hans rørte fremdeles på seg på grunn av ølet, og han lurte på når han skulle få frokost, og når han skulle få noe å drikke. Nok en gang forbannet han seg selv over å ha drukket i gårsdagens kveld. Mens de gikk opp og ned fjellene, gjennom en buet stenport kom de endelig til de omringende slettene. De erte gjennom nok en buet stenport og gikk inn et slags kolosseum. Treningsområdet for Legionen. Foran dem lå alle ulike mål for spydkast, pilskyting, og stenkasting så vel som hauger med strå for å kutte med svord. Thors hjertet banket raskere ved synet av det. Han ville komme seg inn ditt, for bruke våpene og for å trene. Mens da Thor skulle gå mot treningsområdet så fikk han plutselig en albue i siden fra bak, og en liten gruppe på seks gutter, de fleste av dem var unge slik som Thor, ble ledet bort av hovedlinjen. Han fant seg selv bli adskilt fra Reece og ledet inn til den andre siden av området. «Tror du, du kommer til å trene?» spurte Kolk hånende mens de ble delt fra de andre og ført bort fra målene. «Det er hestene for deg i dag.» Thor så opp og så hvor de skulle: helt på andre siden av området danset flere hester rundt. Kolk så ned på han med et ondt smil. «Mens de andre kaster spyd og tok frem sverd, så skal dere i dag stelle hestene

og rengjøre skitten deres. Vi må starte et sted alle sammen. Velkommen til Legionen.» Thors hjerte falt. Dette var ikke det han hadde forestilt seg. «Tror du at du er spesiell gutt?» spurte Kolk gående ved siden av ham og kom nær ansiktet hans. Thor merket at han prøvde å bryte ham ned. «Selv om Kongen og hans sønn liker deg, så betyr ikke det en dritt for meg. Du er i min min kommando nå. Forstår du meg? Jeg bryr meg ikke om hva slags stilige triks gjorde på dystingarenaen. Du er bare nok en liten gutt. Forstår du?» Thor svelget. Han hadde en lang, hard trening foran seg. Ting ble dessuten verre, for da Kolk vandret bort for å torturere noen andre, så snudde gutten foran Thor som var en kort, kraftig unge med en flat nese, og snerret mot ham. «Du hører ikke til her», sa han. «Du jukset for å komme inn. Du ble ikke valgt. Du er ikke en av oss. Ikke egentlig. Ingen av oss liker deg.» Gutten ved siden av ham snudd og snerret også mot Thor. «Vi kommer til å gjøre alt vi kan slik at du blir kastet ut», sa han. «Å komme seg inn er enkelt i forhold til å bli her inne.» Thor vek tilbake fra deres hat. Han kunne ikke tro at han fikk allerede fiender, og forsto ikke hva han hadde gjort for å fortjene det. Alt han ønsket var å være med i Legionen. « dere selv», sa en stemme. Thor så over og så en høy, tynn rødhåret gutt med fregner på ansiktet og små grønne øyner, som forsvarte ham. «Dere to må også spade sammen med resten av oss», la han til. «Dere er ikke så spesielle heller. Gå å plag noen andre.» « dine egne saker tjenestegutt», skjøt en av de andre guttene tilbake. «ellers kommer vi etter deg også.» «Bare prøv», glefset den rødhårede gutten tilbake.

«Du snakker når jeg sier at du skal snakke», skrek Kolk til en av gutten og slo han hardt rett på hodet. De to guttene foran Thor snudde rundt. Thor visste knapt hva han skulle si; han gikk ved siden av ham og var takknemlig. «Takk», sa Thor. Den rødhårede gutten snudde og smilte til ham. «Navnet er O’Connor. Jeg hadde håndhilst, men de ville ha slått hvis jeg gjorde det. Så ta dette som en usynlig håndhilsen.» Han smilte bredere, og Thor likte ham øyeblikkelig. «Ikke bry deg om dem», la han til. «De er bare redde. Som resten av oss. Ingen av oss vet helt hva vi har meldt oss på.» Snart nådde gruppen deres slutten av området, og Thor telte seks hester som danset rundt. «Ta tøylene!» kommanderte Kolk. «Hold dem rolige, og gå med dem rundt arenaen til de slutter. Gjør det nå!» Thor steg frem og tok tøylene til en av hestene, og da han gjorde det så gikk hesten bakover, danset, og sparket nesten ham. Thor ble overrasket og snublet bakover, mens de andre lo av ham. Kolk slo ham hardt bak på hodet, og han hadde lyst til å snu rundt og slå tilbake. «Du er medlem av Legionen nå. Du skal aldri gi deg. For noen som helst. Ingen mann, ingen dyr. Nå ta de tøylene!» Thor stålsatte seg, steg frem og grep tøylene fra den dansende hesten. Han klarte å henge seg på mens hesten rykket og dro, og begynte å lede hesten rundt det store jordområdet og få den i linje med de andre hestene. Hesten dro i ham motvilling, men Thor dro tilbake og gav ikke opp så lett. «Det blir bedre, har jeg hørt.» Thor snudde seg for å se O’Connor komme opp ved siden av ham. «De vil bryte

oss ned, du vet?» Plutselig stoppet hesten til Thor. Uansett hvor mye han dro i tøylene så rikket den ikke på seg. Så lukte Thor noe illeluktende; det kom mer skitt fra hesten enn han hadde trodd var mulig. Det virket ikke som det aldri skulle slutte. Thor kjente en liten spade bli presset inn i håndflaten, og så over og så Kolk stå ved siden av ham, og smilte ned mot ham. «Rydd det opp!» glefset han.

KAPITTEL TOLV

Gareth stod i den overfylte markedsplassen. Han hadde på seg en frakk selv om det var middagssol, svettet under den og prøvde å forbli anonym. Han prøvde alltid å unngå denne delen Kongens hoff. Disse folksomme bakgatene som stinket av menneskehet og vanlige borgere. Overalt prutet folk, handlet, og prøvde å få overtaket på hverandre. Gareth stod et hjørnestall, lot som han var interessert i en frukt i en salgsbod, og hold hodet lavt. Bare et par fot unna stod Firth, i enden av en mørk bakgate, og skulle gjøre det han hadde kommet hit for. Gareth stod innenfor lytteavstand fra samtalen, med ryggen til slik at han ikke skulle bli sett. Firth hadde blitt fortalt om en menn, en leiesoldatet som kunne selge han en giftampulle. Gareth ønsket noe sterkt, noe som kunne gjøre susen. Han kunne ta ingen sjanser. Det var hans liv som stod på spill tross alt. Det var ikke akkurat en ting han kunne spørre om i det lokale apoteket. Han hadde satte Firth på oppgaven som hadde rapportert tilbake til ham etter å ha lett i svartemarkedet. Etter at Firth hadde vist veien frem, så hadde de kommet til en sjuskete person. Som han nå snakket lavmælt i enden bakgateveien. Gareth hadde insistert å bli med for å overvære den siste transaksjonen. Slik at alt gikk glatt, så han kunne forsikre seg at han ikke ble svindlet eller fikk en falsk giftampulle. Pluss, han var ikke helt fortrolig med Firth kompetanse. I noen saker så måtte han ordne ting selv. De hadde ventet på denne mannen i en halv time, og Garth ble dultet bort i i det travle markedet. Han ba at han ikke ble kjent igjen. Selv om han ble det, tenkte han at så lenge han holdt ryggen mot bakgaten så kunne bare gå unna, dersom noen visste hvem han var. Og ingen ville skjønne situasjonen. «Hvor er ampullen?» spurte Firth misfosteret, og stod et par fot unna. Gareth snudde seg litt, holdt ansiktet forsiktig skjult, og kikke gjennom hjørnet av hans kutte. Stående på motsatt side av Firth var en mann som så ond ut, sjuskete, for tynn, med innsunkne kinn, og stor sorte eyer. Han ut som en rotte. Han stirret ned på Firth uten å blunke.

«Hvor er pengene?» svarte han. Gareth håpet Firth ville håndtere dette bra; han klarte vanligvis på et vis å rote til ting. «Jeg skal gi deg pengene når du gir meg ampullen.» Firth holdt på sitt. Bra, tenkte Gareth imponert. Det oppstod en tykk stillhet, og så: «Gi meg halvparten av pengene nå, og så forteller jeg deg hvor ampullen er.» «Hvor er den?» gjentok Firth med en stemmet hevet i overraskelse. «Du sa at jeg skulle få den.» «Jeg sa at du skulle få den, ja. Jeg sa ikke at jeg skulle ta med den. Tror du jeg er en idiot? Spioner er overalt. Jeg vet ikke hva du planlegger—men jeg antar at det er ikke trivielt. Tross alt, hvorfor skulle noen kjøpe en giftampulle?» Firth pauset, og Gareth visste han hadde blitt overrumplet. Til slutt hørte Gareth den umiskjennelig lyden av mynter, og tittet for å se kongelig gull helle ut fra Firths pengepung til mannens håndflate. Gareth ventet, sekundene straktet seg i en evighet, og ble mer bekymret over at de hadde blitt lurt. «Du må reise til Mørkskog», svarte mannen endelig. «Etter en halv mil så ta den stien som går opp mot fjellet. På toppen, sving igjen, denne gangen til venstre. Du kommer til å igjennom den mørkeste skogen du noensinne har sett, og så kommer du en liten lysning. Der ligger hytten til heksa. Hun kommer til å vente på deg—med ampullen som du vil ha.» Gareth tittet gjennom hetten, og så at Firth var i ferd med å gå. Da han gjorde det så strakte mannen ut og plutselig grep ham hardt i skjorten. «Pengene», knurret mannen. «Det er ikke nok.» Gareth kunne se frykt spre seg i Firths ansikt, og angrett at han sendte Firth for å

gjøre denne oppgaven. Denne sjuskete fyren må hadde oppdaget frykten hans— og utnyttet den. Firth var bare ikke den rette typen for dette. «Men jeg har gitt deg nøyaktig hva du spurte etter», protesterte Firth med en stemme som ble for høy. Han hørtes feminin ut. Og det så ut til å motivere mannen. Mannen gliste ondt. «Men nå spør jeg etter mer.» Firths øyner åpnet seg vidt i frykt, og usikkerhet. Så, plutselig, snudde Firth og så rett på ham. Gareth snudde bort, og håpet at det var for sent. Han håpet at han ikke ble lagt merke til. Hvordan kunne Firth være så dum? Han ba om at han ikke ble oppdaget. Gareths hjerte hamret mens han ventet. Han fingret nervøst frukten, og lot som han var interessert i den. Det var en udefinerbar stillhet bak ham, og Gareth forestilte seg alt som kunne gå galt. Vær så snill, ikke la han komme hit, ba Gareth for seg selv. Vær så snill. Jeg skal gjøre hva som helst. Jeg skal kaste bort hele planen. Han følte en hard håndflate slå ham på ryggen. Han snudde og så. Misfosterets store sorte, sjelløse øyne stirret inn i hans øyne. «Du fortalte meg ikke at du hadde en partner», knurret mannen. «Er du en spion?» Mannen rakte ut før Gareth kunne reagere, og dro hardt ned Gareths hette. Han kikket godt på Gareths ansikt og hans øyne åpnet seg i sjokk. «Den kongelige prinsen» mannen snublet. «Hva gjør du her?» Et sekund senere så smalnet mannens øyne av gjenkjennelse. Han hadde besvart seg selv og med et lite tilfreds smil så satte han sammen hele planen øyeblikkelig. Han var mye smartere enn Gareth hadde håpet på.

«Jeg skjønner», sa mannen. «Denne ampullen—den er til deg, er den ikke? Du skal forgifte noen, skal du ikke? Men hvem? Ja, det er spørsmålet...» Gareths ansikt rødmet med angst. Denne mannen—han var for rask. Det var for sent. Hele verden gikk i oppløsning rundt ham. Firth hadde rotet det til. Hvis denne mannen avslørte Garteh så ville han bli dømt til døden. «Din far kanskje?» spurte mannen med øyne bekreftet svaret. «Ja, slik er det, er det ikke? Du ble ikke valgt. Din far. Du skal drepe din far.» Gareth hadde fått nok. Uten å nøle gikk han frem, tok opp en liten dolk fra innsiden av kutten, og stakk den inn i mannens bryst. Mannen gispet. Gareth ville ikke la noen forbigående se dette, så han grep mannen på kjortelen og dro han nærme til seg, så nært at ansiktene deres nesten kom i kontakt, til han kunne lukte hans råtne ånde. Men den ledige hånden så rakte han opp og lukket munnen hans før han kunne skrike. Gareth følte mannens varme blod renne ned på håndflaten hans, og gjennom fingrene. Firth kom opp ved ham og slapp ut et forskrekket skrik. Gareth holdt ham slik i en god seksti sekunders stund, til han til slutt følte at mannen ble slapp i armene hans. Han lot ham kollapsere, som en haug på bakken. Gareth snudde helt rundt og lurte på om han hadde blitt sett; heldigvis så snudde ingen hoder fra den travle markedsplassen mot denne mørke bakgaten. han fjerne kutten og kastet den over den livløse haugen. «Jeg er så lei for det, så veldig lei for det», fortsatte Firth å si som ei liten jente og skrek hystierisk og skalv mens han tilnærmet seg Gareth. «Går det bra? Går det bra?» Gareth langet ut og slå slo ham med håndflaten. «Hold munn og kom deg bort», hveste han. Firtn snudde og skyndte seg av sted. Gareth var i ferd med å gå, men stoppet og snudde. Han hadde en ting å gjøre:

han strakte ned, tok pungen med mynter fra den døde mannens hånd, og dyttet den ned i hans midjelomme. Mannen kommer ikke til trenge dette.

KAPITTEL TRETTEN

Gareth gikk raskt gjennom skogsstien med Firth og med hetten trukket over hodet til tross for varmen. Han kunne knapt tro at han befant seg nøyaktig i en den situasjonen som han ville unngå. Nå var fantes det et dødt lik, et spor. Hvem kunne vite hvem den mannen hadde snakket med. Firth skulle ha vært mer forsiktig i forhandlingene med denne mannen. Nå kunne ledetrådene lede rett frem til Gareth. «Jeg er lei for det», sa Firth og skyndte seg for å ta ham igjen. Gareth ignorerte ham, gikk dobbelt så raskt mens han raste. «Det du gjorde var idiotisk og svakt», sa Gareth. «Du skulle aldri ha sett mot meg.» «Jeg mente ikke å gjøre det. Jeg visste ikke hva jeg skulle når han krevde mer penger.» Firth hadde rett; det var en vanskelig situasjon. Mannen var egoistisk, en grådig gris som forandret spillets regler og fortjente å dø. Gareth felte ingen tårer for ham. Han bare ba om at ingen hadde sett mordet. Det siste tingen han trengte var en ledetråd mot ham. Det ville oppstå en massiv etterforskning som resultat av mordet på hans far, og han kunne ikke risikere en gang selv den minste ledetråd som kunne følges. I det minste var de nå i Mørkskog. Til tross for sommersolen så var det nesten mørkt her inne. Og de tårnende eukalyptustrærne blokkerte enhver lyssøyle. Det et humøret hans. Gareth hatet dette stedet. Han forsatte å gå videre ned den krokete stien, og fulgte den døde mannens veibeskrivelse. Han håpet at mannen hadde fortalt sannheten og ikke ledet dem på villspor. Hele tingen kunne være en løgn. Eller det kunne være en felle, som ledet dem til en venn av ham som ventet på rane mer penger av dem. Gareth forbannet seg selv. Han hadde stolt for mye på Firth. Han burde ha håndtert dette selv. Som han alltid gjorde.

«Du bør håpe at dette fører oss til heksa», sa Garet hånende, «Og at hun har giften.» De fortsatte ned stien til den delte seg slik mannen hadde fortalt dem. Det var et godt tegn, og Gareth var litt lettet. De følgte stien mot høyre, gikk opp et fjell, og snart delte stien seg igjen. Veibeskrivelsen var riktig, og foran dem lå faktisk den mørkeste skogen Gareth noensinne hadde sett. Trærne var umulig tykke og gikk i hverandre. Gareth gikk inn i skogen og følte øyeblikkelig en grøsning opp ryggen, og kunne føle ondskapen som hang i luften. Han kunne knapt tro at det fremdeles dagslys. Akkurat da han begynte å bli skremt og tenkte på det å snu tilbake, så sluttet stien i en liten lysning. Den var opplyst en enkel solsøyle som brøt igjennom trærne. I midten lå det en liten stenhytte. Hytten til heksa. Gareths hjerte slo raskere. Han gikk inn i lysningen og så rundt for å sørge for at ingen så ham, og for å forsikre seg at dette var ingen felle. «Ser du, han fortalte sannheten», sa Firth med en spent stemme. «Det betyr ingenting», sa Gareth hånende. «Bli utenfor og stå vakt. Bank på hvis noen kommer. Og hold munn.» Gareth brydde seg ikke med å banke på tredøren som var buet foran ham. Istedenfor så grep han jernhåndtaket, dyttet åpent den to tommers tjukke døren, og dukket hodet da han gikk inn, og lukket døren bak ham. Det var mørkt på innsiden og bare opplyst av spredte stearinlys rundt i rommet. Det var en hytte med et enkelt rom, uten vinduer, og omhyllet av en tung energi. Han stod der, kvalt av stillheten, og forberede seg selv på hva som helst. Han kunne føle ondskapen her inne. Det gav ham gåsehud. Fra skyggene oppdaget han en bevegelse og så en lyd. Vaklende mot ham var ei gammel kvinne, skrumpet opp med en pukkelrygg. hun hevet et lys som lyste opp et fjes dekket med vorter og linjer. Hun så eldgammel ut, eldre enn de knudrete trærne som dekket hytten hennes. «Du har på deg en hette selv i mørke», sa hun med et skummel smil. Stemmen

hennes lød som knirkende tre. «Ditt oppdrag er ikke uskyldig.» «Jeg har kommet for ampullen», sa Gareth raskt og prøvde å høres modig og selvsikker, men hørte selv at stemmen skalv. «Sheldrake rot. Jeg har blitt fortalt at du har det.» Det oppstod en lang stillhet, etterfulgt av et fryktelig knitring. Det gav et ekko i det lille rommet. «Om jeg har den eller ikke, er ikke det riktige spørsmålet. Spørsmålet er: hvorfor vil du ha den?» Gareths hjerte hamret mens han prøvde å formulere et svar. «Hvorfor vil du vite?» spurte han til slutt. «Det morer meg å vite hvem du skal drepe», sa hun. «Det har ikke noe med deg å gjøre. Jeg har tatt med penger til deg.» Gareth tok hånden i midjevesken og tok frem en pung med gull, i tillegg til den pungen med gull som ble gitt til den døde mannen, og klasket dem begge ned på hennes lille trebord. Lyden av mynter klirret i rommet. Han ba om at dette ville stilne henne og at hun gav ham det han ville ha slik at han kunne forlate dette stedet. Heksa rakte ut med en enkelt finger med en lang, kurvet negle, og plukket opp en av pungene og undersøkte den. Gareth holdt pusten og håpet at hun ikke stille flere spørsmål. «Dette er kanskje nok til å kjøpe min stillhet», sa hun. Hun snudde og hinket inn i mørket. Det lød et vislende lyd, og ved siden av lyset så kunne Gareth se henne blande væske i en liten glassampulle. Det boblet over og hun puttet en kork på den. Det føltes som tiden sakket mens Gareth ventet og ble økende utålmodig. En million bekymringer fór gjennom hodet: hva om han ble oppdaget? Akkurat her og nå? Hva om hun gav ham gal ampulle? Hva om hun fortalte noen om ham? Hadde hun gjenkjent ham? Han kunne ikke vite det.

Gareth ble stadig motvillig for det hele. Han hadde ikke visst hvor vanskelig det var å myrde noen. Etter som føltes som evig stillheten kom heksa tilbake. Hun gav ham ampullen. Den var så liten at den neste forsvant i hånden. Så gikk hun bort fra ham. «Det er en veldig liten ampulle?» sa han spørrende. «Vil den virke?» Hun smilte. «Du kommer til å bli overrasket hvor lite det må til for å drepe en mann.» Gareth snudde og gikk mot døren, da han plutselig merket en kald finger på skulderen. Han visste ikke hvordan hun hadde klarte å bevege seg så fort over rommet, og det gjorde han forskrekket. Han stod der, fastfrosset for redd for å snu og se på henne. Han snudde ham rundt, og lente nærmere mot ham—en fryktelig lukt kom fra henne—så plutselig tok hun begge hendene ut, grep kinnene hans og kysset ham. Hun presset hennes innskrumpete lepper hardt mot hans. Gareth ble frastøtt. Det var det mest motbydelige ting som hadde hendte ham. Hennes lepper var som leppene til en øgle. Tungen var som presset inn i hans var lik en reptiltunge. Hanprøvde å dytte seg bort, men hun holdt ansiktets han fast og dro ham nærmere. Til slutt klarte han å dra seg unna. Han tørket munnen med baksiden av hånden, mens hun lente seg tilbake og lo. «Først gangen du dreper en mann, er den mest vanskeligste», sa hun. «Du kommer til å synes at det er mye lettere ved neste gang.» * Gareth sprang ut av hytten tilbake ut til lysningen og så at Firth stod der vente på ham. «Hva er galt? Hva skjedde?» spurte Firth bekymret. «Du ser på meg som om du har blitt knivstukket. Skadet hun deg?»

Gareth pauset, pustet tungt, og tørket munnen igjen og igjen. Han visste knapt hvordan han skulle svare. «La oss komme oss bort fra dette sted,» sa han. «Nå!» Mens de fortsatte ut av lysningen til den sorte skogen så ble solen plutselig dekket av skyer som løp langs hummelen, og gjorde den vakre dagen kald og mørk. Gareth hadde aldri sett så tykke, sorte skyer som dukket opp så plutelig før. Han visste hva enn det var som skjedde, så var det ikke normalt. Han bekymret dypt over kreftene til denne heksa, mens den kalde vinden steg i sommerdagen og snek seg opp langs halsenhans. Han kunne ikke la være å tanke at hun på en eller annen måte hadde fanget ham med de kysset, og lagt en slags forbannelse over ham. «Hva skjedde der inne?» ville Firth vite. «Jeg vil ikke snakke om det», sa Gareth. «Jeg vil ikke tenke på denne dagen— noensinne igjen.» Begge to skyndte seg ned stien, ned fjellet og kom snart inn på stien i hovedskogen, som førte tilbake til Kongens hoff. Akkurat da Gareth begynte å føle seg litt mer lettet, og var i ferd med å dytte hele episoden bort fra hodet, så hørte han plutselig et par støvler. Han snudde og så en gruppe menn gå mot dem. Han kunne ikke tro det. Hans bror. Godfrey. Drukkenbolten. Han gikk mot dem og lo mens han var omringet av kriminelle Harry og to andre av hans bråkmakervenner. Av alle steder og tider som han kunne ha møtt på hans bror. I skogen, midt i ingenmannsland. Gareth følte som om hele planen hadde blitt forbannet. Gareth snudde bort, dro hetten over hodet og gikk dobbelt så fort mens han ba om at han ikke hadde blitt oppdaget. «Gareth?» ropte ut en stemme. Gareth hadde ingen valg. Han stoppet rett opp, dro hetten bakover, snudde og så på hans bror som kom lykkelig valsende mot ham. «Hva gjør du her?» spurte Godfrey.

Gareth åpnet munnen sin, men lukket den og famlet etter ord. «Vi går en tur», foreslå Firth og reddet ham. «Dere går en tur?» en av Godfreys venner hånet Firth med en høy feminin stemme. Hans venner lo også. Gareth visste at hans bror og hans venner dømmet han for hans legning—men han kunne knapt bry seg om det nå. Han måtte bare forandre emnet. Han ville ikke at Godfrey skulle lure på hva han gjorde her ute. «Hva gjør du er ute?» spurte Gareth og snudde posisjonen. «Et nytt vertshus har blir åpnet ved Sørskog», svarte Godfrey. «Vi har nettopp prøvd den ut. Det beste ølet i hele kongeriket. Har du lyst på?» spurte han og holdte frem en ølflaske. Gareth ristet på hodet raskt. Han visste han måtte distrahere ham, og tenkte at den beste måten var å forandre emnet ved å irettesette ham. «Far hadde blitt rasende hvis han tok deg i å drikke på dagen», sa Gareth. «Jeg foreslår at du legger den ned og går tilbake til hoffet.» Det virket. Godfrey stirret olmt på ham og det var tydelig at han ikke lengre tenkte på Gareth, men om faren om seg selv. «Og når brydde du deg om fars ønsker?» svarte han tilbake. Gareth hadde fått nok. Han hadde tid til å kaste bort på en drukkenbolt. Han hadde klarte det han ønsket, nemlig distrahere ham. Og nå, forhåpentligvis, trengte han ikke å tenke så mye på hvorfor han hadde truffet ham her. Gareth snudde og skyndte seg ned stien, og kunne høre deres hånende latter bak dem mens han gikk. Han brydde seg ikke lengre. Snart ville det være han som fikk den siste latter.

KAPITTEL FJORTEN

Thor satt ved trebordet, arbeidet med buen og pilen som lå i deler foran ham. Ved siden av ham satt Reece sammen med flere andre medlemmer av Legionen. De huket alle over våpnene og arbeidet hardt med skjære ut buene og stramme buestrengene. «En kriger vet hvordan man strenger ned sin egen bue», skrek Kolk ut mens han gikk ut opp og ned radene av gutter, mens han lente over og undersøkte hver enkel person sitt arbeid. «Spenningen må være akkurat riktig. For lite og pilen din vil ikke nå målet. For mye og siktet kommer til å bli feil. Våpen blir ødelagt under kamp. Våpen blir også ødelagt under reiser. Dere må vite hvordan dere kan reparere dem underveis. Den beste krigerene er en smed, en snekker, skomaker, en reperatør av alt som blir ødelagt. Og man kjenner ikke sitt eget våpen før man har reparert det selv.» Kolk stoppet bak Thor og lente over skulderen hans. Han dro trebuen ut av Thors grep, og strengen skadet ham da han gjorde det. «Strengen er ikke stram nok», kjeftet han. «Den er kroket. Bruker du et slikt våpen under kamp så vil du trolig dø. Og din partner vil dø ved siden av deg.» Kolk smelte buen ned igjen og gikk videre; flere gutter flirte. Thor rødmet da han grep strengen igjen, dro den så stramt han kunn, og snurret den rundt i hakket i buen. Han hadde arbeidet på den i flere timer av toppen av en utmattende dag med arbeid og kjedelige oppgaver. De fleste andre trente, sparret, og fektet. Han så ut og langt der borte så han sin brødre, alle tre av dem som lå mest klakket tresverd; som vanlig følte Thor at de fikk overtaket mens han ble forlatt i bakgrunnen. Det var urettferdig. Han følte stadig at han var uønsket her, som om han ikke var et ekte medlem av Legionen. «Ikke vær bekymret, du kommer til å få det til» sa O’Connor ved siden av ham. Thors håndflater var såre etter å ha forsøkt flere ganger; han dro strengen tilbake en siste gangen, denne gangen med alt han kunne at han svettet, og endelig, til

hans overraskelse så virket det. Strengen et perfekt i hakket. Han følte seg svært tilfreds med buen nå som den var så sterk som den skulle være. Skyggene vokste seg lengre mens Thor tørket pannen med baksiden av hånden og lurte på hvor lenge dette skulle vare. Han tenkte på hva det betydde å være en kriger. I hans hodet hadde han forestilt seg ting annerledes. Han hadde bare sett for seg trening hele tiden. Men antok at dette var en form for trening også. «Dette var ikke det jeg meldte meg på heller», sa O’Connor som om ham hadde lest tankene hans. Thor snudde og ble beroliget da han så hans venns evige smil. «Jeg kommer fra nordlige provins,» forsatte han. «Jeg også drømte å bli med i Legionen hele mitt liv. Jeg antar at jeg forestilte meg konstant sparring og kjemping. Ikke alle disse kjedelig oppgavene. Men det kommer til å bli bedre. Det er bare fordi vi er nye. Det er en form for innvielse. Det ser ut som det er et hierarki her. Vi er også de yngste. Jeg ser ingen nittenåringer gjøre dette. Dette kan ikke vare for alltid. Men det er tross alt en nyttig ferdighet å kunne. Et horn lød. Thor så over og så resten av Legionen samle seg rundt en stor stenvegg i midten av området. Tau ble kastet over veggen med mellomrom på ti fot her. Veggen må ha vært tretti fot høy, og samlet ved bunnen var hauger med høy. «Hva venter dere på?» skrek Kolk. «KOM IGJEN!» Sølvene dukket opp rundt overalt, skrek og før Thor visste det hadde han og de andre hoppet fra benkene og løpt over området til veggen. Snart stod de alle sammen samlet foran tauene. Det var en spent summing i luften mens medlemmer av Legionen stod sammen. Thor var ekstatisk for at han ble endelig inkludert med de andre, og han merket han søkte etter Reece, som stod der med en annen venn av ham. O’Connor ble med dem. «Dere kommer til å oppleve i kamp at de fleste byer er befestet», tornet Kolk ut og så utover ansiktene til guttene. «Å komme seg over befestningen er soldatens arbeidsplikt. Under en typisk beleiring så blir tau og festekroker brukt, slik som de vi har kastet over denne veggen. Og det å klatre en vegg er det mest farligste dere vil gjøre under kamp. Det er få tilfeller hvor dere blir så eksponert og så

sårbar. Fienden vil helle smeltet bly på dere. De vil skyte ned piler. Slippe stener. Dere klatrer ikke en vegg før øyeblikket er perfekt. Og når dere gjør det så må dere klatre for livet—eller risikere å dø.» Kolk tok et dypt pust og skrek ut: «START!» Alle guttene rundt ham brøt ut i handling og hver av dem skyndte seg mot et tau. Thor sprintet mot et ledig tau og var i ferd med å ta det da en eldre gutt kom først, og knuffet ham bort til siden. Thor kom seg på beina og grep den nærmeste han kunne finne; et tau med tykke knotter. Thors hjerte hamret da han i all haste klatret opp veggen. Dagen hadde blitt tåkete, og Thors føtter gled på stenveggen. Men han fikk god tid og kunne ikke la være å merke at han var raskere enn mange av de andre, og nesten tok ledelsen da han klatret raskt opp. Han begynte for første gang i dag å føle seg bra. Han begynte å få en stolthetfølelse. Plutselig så smalt noe hardt mot skulderen. Han så opp og så medlemmer av Sølvene på toppen av veggen. De kastet ned småstener, pinner, og all slags stenrester. Gutten på tauen ved Thor strakte opp med en hånd for å blokkere ansiktet og mistet grepet og falt bakover ned på bakken. Han falt hele tyve fot, og landet på høyhaugen under. Thor begynte også miste grepet, men klarte på et vis å holde seg fast. En klubb kom ned og slå Thor hardt på ryggen, men han fortsatte å klatre. Han fikk god tid og begynte å tenke at han kunne bli den første på toppen, da plutselig han følte et hardt spark i siden. Han kunne ikke forstå hvor det kom fra, til han så over og så en av guttene ved ham som svingte sideveis. Før Thor kunne reagere så sparket gutten ham igjen. Thor mistet grep dette gangen og ble kastet bakover gjennom luftene med hans flakset vilt. Han landet på ryggen i høyet sjokkert, men uskadd. Thor kom seg på hender og knær, fant pusten igjen og så rundt. Alle guttene rundt ham falt som fluer fra tauene og landet i høyet. De ble sparket eller dyttet av hverandre—eller hvis ikke det var tilfellet så ble de sparket Sølvene fra toppen. De som ikke hadde falt fikk sine tau kuttet, slik at de også kom krasjende ned også. Ikke et eneste medlem nådde toppen. «På føttene!» skrek Kolk. Thor hoppet opp slik som de andre.

«SVERD!» Guttene løp samtidig til et stort stativ med tresverd. Thor gjorde som de andre og grep et tresverd, og var sjokkert hvor tungt det var. Den veide dobbelt så mye som noen våpen han hadde bært. Han kunne knapt løfte den. «Tunge sverd, start!» ble det ropt. Thor så opp og så den store tullingen, Elden, han som hadde angrepet ham når han møtte Legionen. Thor husket ham altfor for godt, ettersom ansiktet gjorde fremdeles vondt fra sårene Elden hadde gitt ham. Han så ned på ham med sverdet holdt høyt og med raseri i ansiktet. Thor hevet sverdet i sist øyeblikk og klarte å blokkere Eldens slag, men sverdet var så tungt at han knapt klarte holde den i mot. Elden som var større og sterkere tok et hardt spark i siden på Thor. Thor gikk ned på knærne i smerte. Elden svingte rundt igjen for sparke ham i ansiktet, men Thor klarte å strekke ut og blokkere angrepet så vidt. Men Elden var også rask og sterk; han svingte rundt og kuttet Thor i leggen og slo ham ned på siden. En liten samling av gutter flokket seg rundt dem, jublet og heiet, mens deres kamp ble midtpunktet for oppmerksomheten. Det virket som alle heiet på Elden. Elden brakte sverdet ned igjen, slo hardt ned og Thor rullet unna så han så vidt bommet på ryggen hans. Thor hadde et øyeblikks fordel og utnyttet den—han svingte rundt og traff tullingen hardt bak kneet. Det var et mykt sted, og nok for at han gikk bakover, og deretter ned snublende på baken. Thor benyttet sjansen til å komme seg raskt på beina. Elden stod opp, ansiktet var rødt, og var mer rasende enn noensinne. Og nå festet de blikk på hverandre. Thor visste han ikke kunne stå der; han angrep og svingte sverdet. Men treningssverdet var laget av rart ved og var så tungt; han røpet angrepet sitt. Elden blokkerte det enkelt, og så jabbet Thor hardt i ribbeinet. Han traff et mykt punkt og Thor gikk ned, mistet sverdet med luften slått ut av ham.

De andre skrek av glede. Thor knelte, våpenløst, og følte tuppen av Eldens sverdt dytte mot halsen. «Gi opp!» befalte Elden. Thor så stygt på ham, og smakte salt blodsmak på leppen. «Aldri», sa han motvillig. Elden skar en grimase, hevet sverdet og forberedte seg på ta den ned. Det var ingenting Thor kunne gjøre. Han kom til få et mektig slag. Da sverdet kom ned lukket Thor sine øyne og konsentrerte. Han følte verden sakke ned og følte at han ble fraktet til en annen verden. Han var plutselig i stand til å føle sverdet kutte gjennom luften, bevegelsen og han fikk universet til å stoppe den. Han følte at kroppen ble varm, skalv mens hans fokte. Han følte som om noe hendte. Han følte seg selv kontrollere sverdet. Plutselig frøs sverdet i luften. Thor hadde på en aller annen måte klarte å stoppe den ved å bruke hans krefter. Mens Elden holdt sverdet og var forvirret så brukte Thor sin tankekraft til gripe og klemme Eldens håndledd. Han klemte hardere og hardere i sinnet, og snart skrek Elden og slapp sverdet. Alle gutten stilnet der de stod som fastfrosset, mens de så ned på Thor med store øyne. De var overrasket og redde. «Han er en demon!» skrek en ut. «En magiker!» skrek en annen. Thor var overvelmet. Han hadde ingen forståelse for hva han hadde nettopp gjort. Men han visste at det ikke var normalt. Han var både stolt og flau, selvsikker og redd. Kolk gikk frem inn i sirkelen og stod mellom Thor og Elden. «Dette er ikke et sted for trolldom, gutt, hvem enn du er», refset han Thor. «Det er et sted for kamp. Du bryter våre regler for kamp. Du skal tenkte på hva du har

gjort. Jeg skal sende deg til et sted med ekte far, og vi skal se hvordan godt din trolldom forsvarer deg der. Rapporter til vaktpatruljen ved Kløften.» Det oppstod et gisp blant Legionen, og så ble det stille. Thor forstod ikke hva det betydde, men han visste hva enn det var så kunne det ikke være bra. «Du kan ikke sende ham til Kløften!» protesterte Reece. «Han er for ny. Han kan bli skadet.» «Jeg kan gjøre hva enn jeg vil, gutt», Kolk skar en grimase mot Reece. «Din far er ikke her for å beskytte deg nå. Eller ham. Og det er jeg som styrer Legionen. Og du bør e tungen din—bare fordi du er kongelig, så ikke tro at du kan bryte ordre.» «Fint,» svarte Reece. «Da blir jeg med ham!» «Jeg også!» istemte O’Connor og gikk frem. Kolk så på dem og ristet sakte på hodet. «Idioter. Det er deres valg. Bli med ham dersom dere ønsker det.» Kolk snudde og så på Elden. «Ikke tro at du slipper unna så enkelt heller», sa han til ham. «Du starten denne kampen. Du må betale prisen også. Du blir med deg på patrulje i kveld.» «Men min herre, du kan ikke sende meg til Kløften!» protesterte Elden med øyne store av frykt. Det var den første gangen Thor hadde sett ham være redd for noe. Kolk tok et steg frem nær Elden og hevet hendene til hoften. «Kan jeg ikke?» sa han. «Ikke kan jeg bare sende deg der—jeg kan også sende deg bort for godt, ut av denne Legionen, og til de fjerneste kroker i vårt kongeriket hvis du forsetter å snakke meg imot.» Elden så bort, for oppskaket for å reagere.

«Noen andre som vil bli med dem?» ropte Kolk ut. De andre guttene som var større, eldre og sterkere, så bort i frykt. Thor svelget da han så rundt på de nervøse ansiktene, og lurte på hvor ille Kløften kunne være.

KAPITTEL FEMTEN

Thor gikk på den velbrukte jordveien flanket av Reece, O’Connor og Elden. De fire hadde knapt sagt et ord til hverandre helt side de dro, og var fremdeles i sjokk. Thor så over på Reece og O’Connor med en følelse av takknemlighet han aldri hadde kjent før. Han kunne knapt tro at de hadde ofret seg selv for ham på denne måten. Han følte at han hadde funnet ekte venner, som var mer som brødre. Han hadde ingen aning om hva som ventet dem i Kløften, men hva enn de skulle møte, så var han glad for at ha dem på sin side. Elden prøvde han ikke å se på. Han se at han sparket stener, knuste med dem sinne og kunne se hvor irritert og opprørt han var for å være der på patruljering med dem. Men Thor syntes ikke synd på ham. Som Kold hadde sagt, han hadde startet det hele. Han fortjente det. Alle fire, en blandet gruppe, fortsatte ned veien og fulgte retningene. De hadde gått i flere timer, det var sent på ettermiddagen og Thors ben begynte å bli slitne. Han var også sulten. Han hadde bare fått en liten bolle med byggstuing til lunsj og håpet at noe mat ventet på dem hvor enn de skulle. Men han hadde større bekymringer enn så. Han så ned på hans nye rustning, og visste at den ville ikke bli gitt ham dersom det ikke var en viktig årsak. Før de ble sendt ut så alle fire fått en ny væreier rustning: lær med ringbrynje. De fikk også korte sverd av grovt metall—knapt de fine stålet som ble brukt for å smi en ridders sverd, men ihvertfall bedre enn ingenting. Det føltes godt å ha et ekte våpen ved midjen—i tillegg til, selvfølgelig, hans sprettert som han fremdeles hadde med seg. Selv om han visste at de ville møte på ekte problemer denne kvelden, så ville de kanskje ikke våpene og rustningene de hadde fått være nok. Han lengtet etter de overlegne rustningene og våpene til sine medlemmer i Legionen: middels og lange sverd av det fineste metall, korte spyd, stridsklubber, dolker, og hellebarder. Men disse tilhørte gutter med store berømmelse og ære fra kjente familier som kunne ha råd til slike ting. Thor var ikke en slik person, han var kun en vanlig gjeters sønn. Mens de marsjerte den ukjente veien mot den andre solnedgangen, og langt bort fra de velkomne portene til Kongens hoff mot den fjerne kløften i Kløften, så

kunne ikke Thor la være å føle at alt var hans feil. Av en eller annen grunn så hadde noen andre medlemmer Legionen ikke likte ham, som om de hatet nærværet hans. Det gav ingen mening. Og det gav ham en synkende følelse. Hele livet hadde han bare ønsket å bli med dem. Nå føltes det som om han hadde krasjet inn ved å jukse; ville han noensinne bli akseptert av de andre? Nå, på toppen av det hele så hadde han blitt utpekt til å marsjere bort tjenestegjøre i Kløften. Det var ikke rettferdig. Han hadde ikke startet kampen, og når han brukte sine krefter, for hva enn de var, så hadde det ikke vært med vilje.Han forstå fremdeles ikke kreftene, og hvor de kom fra, og hvordan han mante dem frem eller hvordan han slo dem av. Han burde ikke bli straffet for det. Thor hadde ingen aning hva tjeneste ved Kløften betydde, men fra uttrykket fra de andre, så var det tydelig ikke noe ønskelig. Han lurte på om han marsjerte mot sin død, eller om dette var måten de skulle tvinge ham ut av Legionen. Han var fast bestemt på ikke å gi opp. «Hvor langt unna kan Kløften være?» spurte O’Connor og brøt stillheten. «Ikke langt nok», svarte Elden. «Vi ville ikke havnet i dette rotete dersom det ikke var for Thor.» «Du startet slåsskampen, husker du?» avbrøt Reece inn. «Men jeg kjempet uten å jukse, det gjorde ikke han», protesterte Elden. «Dessuten fortjente han det.» «Hvorfor?», spurte Thor og ville vite svaret på det som hadde brent i ham i en lang stund. «Hvorfor fortjente jeg det?» «Fordi du ikke tilhører her med oss. Du stjal posisjonen i Legionen. Resten av oss ble valgt. Du kjempet deg inn.» «Men er ikke det hva Legionen er om? Kjempe?» svarte Reece. «Jeg vil hevde at Thor fortjener hans plass mer enn noen av oss. Vi ble bare valgt. Han kjempet og slåss for å oppnå det som ikke ble gitt ham.» Elden trakk på skuldrene og var ikke imponert.

«Regler er regler. Han ble ikke valgt. Han burde ikke være blant oss. Det er derfor jeg slåss med ham.» «Vel, du kommer ikke til å få meg bort», svarte Thor med en skjelvning i stemmen, og var bestemt på å bli akseptert. «Vel, vi skal se på det», mumlet Elden mørkt. «Og hva mener du med det?» spurte O’Connor. Elden ville ikke si mer, men fortsatte å gå stille. Thor mage strammet seg. Han kunne ikke la være å føle at han hadde for mange fiender, selv om han ikke forstod hvorfor. Han likte ikke følelsen. «Ikke bry deg om ham», sa Reece til Thor høyt nok til at de andre hørte det. «Du gjorde ingenting galt. De sendte deg til Kløften til tjeneste for de så potensiale i deg. De ville gjøre deg hard ellers ville de ikke ha brydd seg. Du er også i deres sikte, fordi min far valgte deg ut. Det er alt.» «Men består tjeneste ved Kløften av?» spurte han. Reece kremtet og så engstelig ut. «Jeg har aldri gjort det selv. Men jeg har hørt historier. Fra de eldre barna, og fra mine brødre. Det er patruljeringstjeneste. Men på den andre siden av Kløften.» «Den andre siden?» spurte O’Connor med frykt i stemmen. «Hva mener du med den andre siden?» spurte Thor og ikke helt forstod. Reece gransket ham. «Har du noensinne vært i Kløften?» Thor kunne føle at de andre så på ham, og han ristet på hodet selvbevisst. «Du tuller», brøt Elden ut. «Virkelig?» virkelig O’Connor vite. «Ikke en gang i hele ditt liv?» Thor ristet på hodet og ble rød. «Min far tok oss aldri noen steder. Jeg har hørt

om den.» «Du har sikkert ikke vært utenfor din landsby, gutt», sa Elden. «Har du vel?» Thor trakk på skuldrene uten å si noe. Var det så åpenbart? «Han har ikke», sa Elden skeptisk. «Utrolig.» «Hold munn», sa Reece. «La ham være. Det gjør dere ikke bedre enn ham.» Eldnet snerret mot Reece og hevet hånden et kort øyeblikk mot sliren, men slapp den igjen. Det var slik at selv om han var større enn Reece så ville han ikke provosere Kongens sønn. «Kløften er den eneste tingen som holder vårt kongeriket av Ringen trygt», forklarte Reece. «Ingenting annet står mellom oss og hordene av verden. Hvis barbarene fra Villområdene bryter igjennom, så er det slutt på oss alle. Hele Ringen ser på oss, Kongens menn for å beskytte dem. Vi har patruljer som vokter den hele tiden— for meste på denne siden, og noen ganger på den andre siden. Det er bare en bro over, bare en vei inn eller ut, og mesteparten av eliten blant Sølvene står vakt døgnet rundt.» Thor hadde hørt om Kløften hele sitt liv. Han hadde hørte om fryktelige fortellinger om ondskap som lusket på den andre siden, det massive onde riket som omringet Ringen, og hvor nært de levde mot terror. Det var en av grunnene til at han ønsket å bli med i Kongens legion: for å hjelpe å beskytte hans familie og hans kongerike. Han hatet ideen at andre menn ute der konstant beskyttet ham mens han levde komfortabelt i armene til kongeriket. Han ville utføre denne tjenesten og hjelpe med å bekjempe de onde hordene. Han kunne ikke forestille seg noe mer tappert enn de mennene som voktet veien over Kløften. «Kløften er en mil bred, og omringer hele Ringen», forklarer Reece. «Det er ikke enkelt å bryte igjennom. Men selvfølgelig er ikke våre menn det eneste som holder hordene unna. Det finnes millioner av slik skapninger der ut, og hvis de bryte igjennom Elvedal med hele sin vilje så kunne de gjøre det på et blunk. Vår styrke hjelper bare å supplementere energiskjolde til Kløften. Den ekte kraften som holder dem unna er kraften til Sverdet.»

Thor snudde. «Sverdet?» Reece så på ham. «Skjebnesverdet. Har du hørt legenden?» «Denne landsbygutten har sikkert ikke en gang hørt om den», brøt Elden inn. «Selvfølgelig har jeg hørt legenden», glefset Thor tilbake i forsvar. Ikke bare hadde han hørt om den, men han hadde også tilbrakt mange dager og tenkte på lengden i hele sitt liv. Han hadde alltid hatt lyst til å se den. Den sagnomsuste Skjebnesverdet, det magiske sverdet med sin kraft som beskyttet Ringen. Og som fylte Kløften men slik kraft at den beskyttet Ringen mot inntrengere. «Sverdet ligger i Kongens hoff?» spurte Thor. Reece nikket. «Sverdet har vært hos kongefamilien i mange generasjoner. Uten den hadde kongeriket vært ingenting. Ringen hadde blitt overfalt.» «Hvis vi er beskyttet, hvorfor bry seg med å patruljere Kløften i det hele tatt?» spurte Thor. «Sverdet blokkerer bare de store trusselen», forklarte Reece. «En liten og isolert ond skapning kan snike seg inn her og der. Det er derfor vi trenger våre menn. En eneste skapning kunne krysse Elvedale, eller til og med en liten gruppe av dem—de kunne prøve seg på å krysse broen, eller de kunne bruke list og klatre ned Elvedalens veggene på den ene enden og oppd den andre. Det er vår jobb å holde dem ut. Selv en skapning kan skape mye skade. Flere år siden, så gikk en inn og drepte halvparten av barnene i en landsby før han ble tatt. Sverd gjør mesteparten av arbeidet, men vi spiller en uunnværlig rolle.» Thor tok det hele inn. Kløften virket så storslått og deres tjeneste så viktig at han knapt kunne tro at han ville bli en del av dette store formålet. «Men selv med det, så har jeg ikke forklar ting så godt», sa Reece. «Det er mer til Kløften enn kun det.» Han ble stille. Thor så på ham og så noe som lignet frykt eller undre i hans øyne.

«Hvordan kan jeg forklare det?» sa Reece og slet med å finne de riktige ordene. Han kremtet. «Kløften er mye større enn alle oss», sa en rungende stemme. De snudde av lyden og stamping av en hest. Thors øyne ble store. Travende bak dem, dekket fullstendig i en ringbrynje med lange glitrende våpen som hang på siden av hans utrolige hest, var Erec. Han smilte ned på dem og holdt øynene fiksert på Thor. Thor så opp i sjokk. «Det er et sted som vil gjøre deg til en mann», la Erec til, «hvis du ikke er en allerede.» Thor hadde ikke sett Erec helt siden dystingkampen og følte seg svært lettet at han var her. At han hadde en ekte ridder med dem mens de gikk mot Kløften— ingen andre Erec han selv. Thor følte seg uslåelig med ham, og ba om at han skulle bli med dem. Erec lente seg bakover og lo. «Ikke være bekymret unge mann», sa han. «Jeg skal bli med dere.» «Virkelig?» spurte Reece. «Det er en tradisjon at et medlem av Sølvene blir holder medlemmer av Legionen med selskap for det første patruljering. Jeg sa meg frivillig. Erec snudde og så ned på Thor. «Tross alt, så hjalp du meg i går.» Thor følte hjertet sitt bli varm og løfte seg av Erecs nærvær. Han følte også seg løftet i øynene til hans venner. Her var han og ble holdt med selskap av den beste ridderen i kongeriket mens de gikk mot Kløften. Mye av hans frykt begynte å gå bort. «Selvfølgelig skal jeg ikke patruljere med dere», la Erec til. «Men jeg vil lede dere over broen og til leiren deres. Det kommer til være deres plikter å gå ut og patruljere på egenhånd fra der av.»

«Det er en stor ære, min herre», sa Reece. «Takk skal du ha», istemte O’Connor og Elden. Erec så ned på Thor og smilte. «Dessuten hvis du kommer til være min første væreier, så kan jeg ikke la deg dø ennå.» «Første?» spurte Thor mens hjerte bykset. «Feithold knakk beinet i dystingkampen. Han kommer til være skadet i minst åtte uker. Du er min første væreier nå. Og vår treningen burde vel start, eller hva?» «Selvfølgelig, min herre», svarte Thor. Thors tanker svømmet. For første gang på en stund så føltes det lykken hadde snudd for ham. Nå var han første væreier for den største ridderen noensinne. Det føltes som om han hadde bykset over alle sine venner. Alle fem forsatte videre og gikk vestover mens solen gikk ned. Erec gikk sakte på sin heste ved siden av dem. «Jeg antar at du har vært i Kløften, min herre?» spurte Thor. «Mange ganger», svarte Erec. «Min første patrulje var da jeg var like gammel som deg, faktisk.» «Og hvordan var det?» spurte Reece. Alle fire gutter snudde og stirret på Erec med full oppmerksomhet. Erec red videre en stund i stillhet, og så rett frem med kjeven rakt. «Den første gangen vil bli en erfaring dere vil aldri glemme. Det er vanskelig å forklare. Det er et rart, utenlandsk, mystisk og vakkert sted. På den andre siden finnes farer man ikke kan forestille seg. Broen som krysser den er lang og dyp. Det er mange av oss som patruljerer—men alltid, vil du føle deg alene. Det er naturen på sitt beste. Den tvinger mannen til å leve i dens skygge. Våre menn har patruljert den i hundrevis av år. Det er en overgangsrituale. Og du forstår ikke

helt fare uten den; du kan ikke bli en ridder uten den.» Han falt tilbake i stillhet. De fire guttene så på hverandre med uro. «Burde vi forvente et bakholdsangrep på den andre siden da?» spurte Thor. Erec trakk på skuldrene. «Alt er mulig når du kommer til Villområdene. Ikke sannsynlig. Men mulig.» Erec så ned på Thor. «Vil du bli en stor væreier, og en dag en stor ridder?» spurte han og så rett på Thor. Thors hjerte slo raskere. «Ja, min herre. Mer enn noe annet.» «Da er det ting du må lære», sa Erec. «Styrke er ikke nok; kvikkhet er ikke nok; å være en dyktig kjemper er ikke nok. Det er noe annet, noe mer viktig enn alle disse tingene.» Erec falt tilbake i stillhet og Thor kunne ikke lengre vente. «Hva da?» spurte Thor. «Hva er det viktigste?» «Du må ha en sterk ånd», svarte Erec. «Aldri være redd. Du må gå inn i den mørkeste skog, den farligste kampen, med fullstendig sinnsro. Du ha denne sinnsroen med deg, alltid, når som helst og hvor som helst du dra. Aldri ha frykt, vær alltid på vakt. Aldri avslappet, alltid flittig. Du har ikke luksen til å forvente at andre skal beskytte deg lengre. Du er ikke lengre en borger. Du er nå en av Kongens menn. De største kvalitetene til en kriger er mot og sinnsro. Vær ikke redd for fare. Forvent det. Men ikke søk det.» «Ringen vi lever i», la Erec til, «vårt kongerike. Det virker som vi, med alle våre menn, beskytter den mot hordene av verden. Men det gjør vi ikke. Vi er bare beskyttet av Kløften, og bare av trolldommen fra den. Vi bor i magikerens ring. Ikke glem det.Vi lever og dør med magi. Det finnes ingen trygghet, gutt, hverken på den ene eller andre siden av Kløften. Ta bort trolldommen, ta bort magien og

da har vi ingenting.» De gikk videre i stillheten i en lang stund, mens Thor snudde Erecs sine over i tankene igjen og igjen. Det føltes som om Erec hadde gitt ham en skjult beskjed, som om han fortalte ham at hva enn slags krefter han var i besittelse av, så var det ikke noe han skulle være skamfull over. Faktisk var det noe å være stolt over, og en kilde til all energi i kongeriket. Thor følte seg bedre. Han følte han hadde blitt sendt Kløften som en straff for å ha brukt hans magi, og hadde følt seg skyldig for det; men nå følte han at hans krefter, hva enn de var, kunne være en kilde til stolthet. Mens de andre guttene begynte å gå foran, og Erec og Thor falt tilbake, så Erec ned på ham. «Du har allerede klarte å få noen mektige fiender i hoffet», sa han med et fornøyd smil på ansiktet. «Så mange fiender som du har venner, ser det ut til.» Thor ble rød og skammet seg. «Jeg vet ikke hvordan, min herre. Jeg mente det ikke.» «Fiender blir skapt av intensjoner. De blir ofte skapt av misunnelse. Du har klarte å skape en stor misunnelse. Det er ikke nødvendigvis en dårlig ting. Du er midtpunktet for mye spekulasjon.» Thor klødde seg hodet og prøvde å forstå. «Men jeg vet ikke hvorfor.» Erec så fremdeles som han moret seg. «Dronningen selv er blant dine fiender. Du har på et vis fått henne på gal side.» «Min mor?» spurte Reece og snudde seg. «Hvorfor?» «Det er et spørsmål jeg har stilt meg selv», sa Erec. Thor følte seg ille til mote. Dronningen? En fiende? Hva hadde han gjort mot henne? Han kunne forstå det. Hvordan kunne han være viktig nok til at hun la merke til ham? Han visste knapt hva som hendte rundt ham.

Plutselig innså han noe. «Er hun grunnen til at jeg ble sendt hit? Til Kløften?» spurte ham. Erec snudde og så rett frem. Ansiktet hans ble alvorlig. «Det kan være», sa han undrende. «Det kan nok være.» Thor tenkte over hvor omfattende og dybden av fiendene han hadde fått seg. Han snublet inn i et hoff han visste ingenting om. Han ville bare tilhøre et sted. Han bare fulgte sin lidenskap og hans drømme, og gjorde alt han kunne for oppnå den. Han tenkte at ved å gjøre det så ville han skape misunnelse eller sjalusi. Han tenkte på det om og om igjen i hodet, som om det var en gåte men som han ikke kunne løse. Mens Thor grublet over disse tankene så kom de til en knaustopp, og utsikten spredde seg utover foran dem, og alle tanker om andre ting falt bort. Thors pust ble tatt bort—og ikke bare av den sterke ulende vinden. Strakt ut fremfor dem så langt øyet kunne se lå Kløften. Det var den første gangen Thor hadde sett den, og synet sjokkerte ham så mye at han stod fastfrosset på stedet, og ikke stand til å bevege seg. Det var den største og meste majestisk tingen han hadde sett. Den store kløften i jorden så ut til å strekke seg i en evighet, og bare kun på en enkelt smal bro som var opplinjet a soldater. Det virket som broen strakte seg mot slutten av jorden. Kløften var så fylt med grønne og blå farger fra den andre solnedgangen, og de glitrende solstrålene speilte fra fjellveggene. Da han følte beina sine igjen, så begynte Thor å gå med de andre nærmerer og nærmere broen, helt til han var i stand til å se ned dypt i Elvedalens klippe; det virket som de falt ned til jordens indre. Thor kunne ikke engang se bunnen, og visste ikke om det var fordi den ikke hadde noen bunn, eller om den var dekket til med tåke. Stenene som formet klippene så ut som de var en million år gamle, og var formet mønstre som stormer må hatt etterlatt århundre siden. Det var det mest historiske stedet han hadde noensinne sett. Han hadde ingen aning at denne planeten var så svær, så strålende og så levende. Det var som han hadde kommet til begynnelsen av skapelsen. Thor hørte de harde gispe rundt ham også.

Tanken på at de fire skulle patruljere Kløften virket latterlig. De følte seg små bare av synet av den. Mens de gikk mot broen så stivnet soldatene på begge sider, i giv akt og gjorde vei for den nye patruljen. Thor følte pulsen sin gå raskere. «Jeg kan ikke forstå hvordan vi fire kan patruljere dette», sa O’connor. Elden flirte. «Det er mange patruljer enn kun oss. Vi er bare et tannhjul i maskinen.» Men de gikk over broen så kunne de høre bare den piskende vinden, lyden av deres støvler, og Erecs hest mens de gikk. Hovene etterlot en hul og beroligende lyd som Thor tenkte var den eneste virkelige tingen som kunne eksistere i dette surrealistiske stedet. Ingen av soldatene som hadde stivnet i giv akt ved Erecs nærvær sa et ord mens de stod vakt. De må ha ert flere hundrevis av dem. Thor kunne ikke la være å merke seg at på begge sider av dem så var det pigger langs rekkverket med noen fot mellom hverandre. Og på dem lå det spiddet hoder av barbarinntrengere. Noen av dem var fremdeles nye med drippende blod. Thor så bort. Det gjorde alt for virkelg. Han visste ikke om han var klar for dette. Han prøvde å ikke forstille seg de mange angrepene som hadde prodt disse hodene, livene som hadde gått tapt, og hva som ventet ham på den andre siden. Han lurte på om de vil klare seg. Var det meningen med hele ekspedisjonen? Å få ham drept? Han så over broen på de endeløse klippene som forsvant under ham, og hørte skrikene til en fugl langt bort; det var en lyd han aldri hadde hørt før. Han lurte på hva slags fugl det var, og hva slags eksotiske dyr som lusket på den andre siden. Men det var egentlig ikke dyrene som plaget ham, eller til og med hodene på piggene. Mer enn noe annet var følelse av dette stedet. Han kunne ikke si om det var tåken eller den ulende vinden, eller himmelens enorme landskap eller lyst til solen som gikk ned—men noe med dette stedet var surrealistisk, den transporterte ham. Den omslukte ham. Han følte en tung magisk energi henge

over dem. Han lurte på om det var Sverdets beskyttelse, eller en annen form for eldgammel kraft. Det føltes som han ikke bare krysset en landmasse, men krysset over til en annen virkelighet. Bare for noen dager sider hadde han gjetet sauer i hans lille landsby. Det virket utrolig at nå, for første gang i hans liv at han ville tilbringe natten, ubeskyttet på den andre siden av Kløften.

KAPITTEL SEKSTEN

Men solen begynte å falme bort fra himmele i et blanding av mørke røde og blå farger som omhyllet universet, så gikk Thor med Reecem, O’Connor og Elden ned stien som ledet mot skogene i Villområdene. Thor hadde aldri vært så anspent før. Nå var det bare fire av dem. Erec hadde blitt igjen ved leiren. Til tross for småkrangling dem i mellom, så følte Thor at de trengte hverandre mer enn noensinne nå. De måtte bli tettere uten Erec. Før de hadde dratt av sted hadde Erec fortalt at de ikke skulle bekymre seg, og at skulle bli ved leiren, og kunne høre ropene deres. Og ville være der dersom de trengte ham. Det gjorde Thor lite beroliget nå. Mens skogen smalnet mot dem, så Thor rundt på dette eksotiske stedet, på skogsbakken som ved fylt med torner og rare frukter. Grenene til mange av trærne var knudrete og eldgamle, rørte nesten hverandre, så nært at Thor måtte ofte dukke. De hadde torner istedenfor blader og de stakk ut overalt. Gule slyngplanter hang ned i flere steder, og Thor gjorde feil å strekke ut og dytte en slyngplante bort fra ansiktet, men fikk vite at det var en slange. Han skrek og hoppet unna akkurat i tide. Han hadde forventet at de andre skulle le av ham, men de var også ydmyket av frykt. Alt rundt dem besto av fremmede lyder fra eksotiske dyr. Noen var lave og gutturale, noen var lyse og skrikende. Noen lød som ekko langtborte; andre syntes å være umulig nærme. Skumringen kom for raskt da de gikk dypere inn i skogen. Thor var sikker på at hvert øyeblikk så kunne de bli angrepet. Mens himmelen ble mørkere så ble de vanskeligere å se ansiktene til hans følgesvenner. Han grep sverdhåndtaket så hardt at knoklene ble hvite, mens den andre hånden holdt fast spretterten. De andre grep sine våpen også. Thor tvang seg til å være sterk, selvsikker og modig slik en god ridder burde være. Slik som Erec hadde fortalt ham. Det var bedre for han å møte døden enn å leve i frykt for den. Han prøvde å løfte haken og gå modig fremover, og klarte til og med å øke farten og gå et par fot foran de andre. Hjertet hans hamret, men det føltes som om han utfordret sin frykt.

«Hva er det vi patruljerer etter egentlig?» spurte Thor. Så snart han hadde sagt det, så innså han at det var kanskje et dumt spørsmål, og han forventet at Elden skulle gjøre narr av ham. Men til hans overraskelse så kom det bare stillhet. Thor kikketbort og så det hvite i Eldens øyne, og innså at han var enda mer redd. Dette, i det minste, gav Thor litt selvsikkerhet. Thor var yngre, og mindre enn ham, og han hadde latt frykten ta overhånd. «Fienden, antar jeg», sa Reece til slutt. «Og hvem er det?» spurteThor. «Hvordan ser han ut?» «Det finnes all slags fiender her ute», sa Reece. «Vi er i Villområdenenå. Det finnes nasjoner av villfolk her, og slags typer og raser av onde skapninger.» «Men hver meningen med patruljeringen?» spurte O’Connor. «Hvilken forskjell kan vi i det hele tatt bidra til ved å gjøre dette?» Selv om vi dreper en eller to, kommer det til å stoppe millionen som kommer etter på?» «Vi er ikke her for å rede noe», svarte Reece. «Vi er her for å gjøre vårt nærvær kjent, på vegne av Kongen. For la dem vite at de ikke skal komme nær Kløften.» «Jeg tror det gir mer mening å vente til de prøver å krysse den og håndterer dem da», sa O’Connor. «Nei», sa Reece. «Det er bedre å hindre dem i å hele tatt tilnærme seg. Dette er grunnen til disse patruljeringene. Det er ihvertfall det min eldre bror sier.» Thors hjerte hamret mens de fortsatte dypere inn i skogen. «Hvor langt skal vi gå?» spurte Elden og snakket ut for første gang. Stemmen hans skalv. «Husker du hva Kolk sa? Vi må hente den røde fanen og ta den tilbake», sa Reece. «Dette kommer til å være vårt bevis på at vi har gått langt nok for patruljeringen.»

«Jeg har ikke sett en fane noe stender», sa O’Connor. «Faktisk, så kan jeg knapt se noe. Hvordan skal vi komme oss tilbake?» Ingen svarte. Thor tenkte det samme. Hvordan kunne de finne en fane i nattens mørke? Han begynte å lurte på om alt var et triks, en øvelse, nok et psykologisk spill Legionen utsatte guttene for. Han tenkte igjen på Erecs sine ord og hans fiender i hoffet. Han hadde en synkende følelse om denne patruljeringen. Hadde de blitt lurt? Plutselig kom det et skrekkelig skrikende lyd etterfulgt av bevegelse blant grenene—og noen stort løp tvers over stien deres. Thor dro ut sverdet og det samme gjorde de andre også. Lyden av sverd som forlot slirene, av metall på metall, fylte luften mens de stod der alle på samme sted, holdt sverdene foran dem og så nervøst i alle retninger. «Hva var det?» skrek Elden med en stemme som var fylt med frykt. Dyret krysset stien igjen, sprang fra den ene siden av skogen til den andre, og denne gangen fikk de sett godt på den. Thors skuldre slappet av da han kjente det igjen. «Bare en hjort», sa han veldig lettet. «Den merkeligste hjorten jeg har sett—men definitivt en hjort.» Reece lo, en beroligende lyd, en lattersom var for moden hans alder. Da Thor hørte det innså han at det var latteren til en fremtidig Konge. Han følte seg bedre med sin venn med ham. Og da lo han også. All den frykten for ingenting. «Jeg visste ikke at stemmen din sprakk når du blir skremt», ertet Reece Elden, og lo igjen. «Hvis jeg kunne se deg, hadde jeg banket deg opp», sa Elden. «Jeg kan se deg fint», sa Reece. «Kom igjen og prøv deg.» Elden stirret olmt på ha, men tørte ikke å gjøre noe. Istedenfor la han sverdet tilbake sliren, og det gjorde de andre også. Thor beundret Reece for å plage Elden; Elden hånet alle—han fortjente å få samme mynt tilbake. Han beundret at Reece var fryktløs når han gjorde det, fordi tross alt var Elden fremdeles to

ganger større enn ham. Thor kjente til slutt at noen av anspentheten forlot kroppen. De hadde opplevd det første tilfellet, og isen var knust, og de var fremdeles i live. Han lente tilbake og lo, også. Han var glad for at han var i live. «Fortsett å le, dumme gutt», sa Elden. «Vi skal se hvem som får den siste latteren.» Jeg ler ikke av dem, som Reece gjør, tenkte Thor. Jeg er bare lettet over å være i live. Men han brydde seg ikke med å fortelle dette; han visste at det var ingenting han kunne gjøre for å forandre Eldens hat mot ham. «Se!» skrek O’Connor. «Der!» Thor myste, men kunne knapt se hva han pekte mot i den bekmørke natten. Da så han den: fanen til Legionen som hang ned fra grenene. De begynte å løpe mot den. Elden løp forbi de andre, og dyttet dem hardt bort. «Det flagget er mitt!» skrek han. «Jeg så den først!» skrek O’Connor. «Men jeg får den først, og jeg skal være den som tar den med tilbake!» skrek Elden. Thor kokte; han kunne knapt tro Eldens handlinger. Han husket hva Kol hadde sagt—at den som fikk flagget ville bli belønnet—og innså hvorfor Elden sprang av gårde. Men det var ingen unnskyldning. De skulle være et lag, en gruppe— ikke en mot alle. Eldens sanne natur ble avslørt—ingen av de andre prøvde å løpe mot den eller slå de andr. Det gjorde at Thor hatet Elden enda mer. Elden sprang forbi etter å ha slått albuen i O’Connor, og før de andre kunne reagere fikk han flere fot med forsprang og tok fanen.

Da han gjorde det så kom det et nett fra ingensteds. Den kom opp fra bakken, spratt opp i luften, fanget Elden og løftet han høyt opp. Han svingte frem og tilbake foran øynene deres, bare noen fot unna, lik et dyr som hadde blitt fanget. «Hjelp meg! Hjelp meg!» skrek han forskrekket. De sakket mens de gikk nærmere ham; Reece begynte å le. «Vel, hvem er feig nå?» skrek Reece ut og moret seg. «Din lille jævel!» skrek han. «Jeg skal drepe deg når jeg kommer ned herifra!» «Å, skal du kommandere oss, altså?» sa Reece og brøt ut i latter igjen. Reeces snudde og så på Thor. «Jeg tror han skylder oss alle en unnskyldning», sa O’Connor. «Spesielt Thor.» «Jeg er enig», sa Reece. «Vet du hva?», sa han til Elden. «Be om unnskyld—og gjør det ordentlig—og så skal jeg tenkte på det å kutte deg ned.» «Si unnskyld?» gjentok Elden forskrekket. «Aldri, selv på en million soler.» Reece snudde mot Thor. «Kanskje vi bør bare forlate denne dåren her for natten. Det blir god mat for dyrene. Hva synes du?» Thor smilte bredt. «Jeg synes det er en god ide», sa O’Connor. «Vent!» skrek Elden. O’Connor strakte ut og grep fanen fra Eldens dinglende finger. «Da klarte du ikke å slå oss med å få fanen alikevel», sa O’Connor. Alle tre snudde og begynte å gå. «Nei, vent!» skrek Elden. «Dere kan ikke etterlate meg er! Dere våger ikke!»

Alle forsatte å gi videre. «Jeg er lei for det!» Elden begynte å sutre. «Vær så snill! Jeg er lei for det!» Thor stoppet, men Reece og O’Connor fortsatte å gå. Til slutt snudde Reece. «Hva gjør du?» spurte Reece Thor. «Vi kan ikke forlate ham her», sa Thor. Til tross for at Thor mislikte Elden, så var det ikke riktig å forlate ham der. «Hvorfor ikke?» spurte Reece. «Det var hans egen feil.» «Hvis ting var motsatt», sa O’Connor, «så ville han med glede etterlate deg der. Hvorfor bryr du deg?» «Jeg forstår», sa Thor. «Men det betyr ikke at vi skal være som han.» Reece la hendene på hoften og sukket dypt mens han lente fremover og hviset til Thor. «Jeg skulle ikke etterlate han der hele natten. Kanskje bare halve natten. Men du har et poeng. Han takler ikke dette. Han ville sikkert væteseg selv og få hjerteinfarkt. Du er for snill. Det er et problem», sa Reece mens han puttet en hånd på Thors skulder. «Men det er derfor jeg valgte deg som en venn.» «Og jeg», sa O’Connor og la hans hånd på Thors andre skulder. Thor snudde, marsjerte mot nettet, strakte ut og skar den ned. Elden landet med et brak. Han kom seg raskt på beina, kastet nettet bort og lette febrilsk på bakken. «Mitt sverd!» skrek han. «Hvor er den?» Thor så ned på bakken, men det var for mørkt å se. «Den må hatt blitt kastet i trærne da du ble heist opp», svarte Thor. «Hvor enn den er, så er den borte nå», sa Reece. «Du kommer aldri til å finne den.»

«Men du forstår ikke», ba Elden. «Legionen. Det er bare en regel. Aldri forlat ditt våpen. Jeg kan ikke gå tilbake uten den. Jeg kommer til å bli kastet ut!» Thor snudde og lette på bakken igjen, så i trærne, og så overalt. Men han kunne ikke se noen tegn til Eldens sverd. Reece og O’Connor bare stod der, og brydde seg ikke med å se etter den. «Jeg er lei for det», sa Thor. «Jeg ser den ikke.» Elden gikk rundt overalt, og gav opp til slutt. «Det er din feil», sa han og pekte på Thor. «Du har fått oss opp i dette rotet!» «Nei, det har jeg ikke», svarte Thor. «Du gjorde det! Du løp etter flagget. Du dyttet oss bort av veien. Du kan bare skylde på deg selv.» «Jeg hater deg!» skrek Elden. Han angrep Thor, grep han på skjorten og knyttet han ned på bakken. Vekten av ham overrumplet Thor. Thor klarte å snu rundt, men Elden snudde igjen og presset Thor ned. Elden bare altfor stor og sterk, og det var for vanskelig å holde han unna. Men plutselig så lot Elden taket og rullet av ham.Thor hørte lyden av et sverd bli trukket fra sliren, og så opp, og så Reece stå over Elden med tuppen av sverdet mot halsen hans. O’Connor strakte ut og Thor en hånd, og dro han raskt på føttene igjen. Thor stod der med sine to venner, og så ned på Elden som fremdeles var på bakken med Reece sitt sverd på halsen. «Rør min venn igjen», sa Reece sakte til Elden med dødelig alvor, «og så skal jeg love at jeg dreper deg.»

KAPITTEL SYTTEN

Thor, Reece, O’Connor, Elden og Erec satt alle sammen på bakken og dannet en sirkel rundt et ildfult bål. Alle fem satt nedtrykt og stille. Thor var overrasket at det kunne være så kaldt på en sommernatt. Det var noe ved denne dalen, de kalde, mystiske vindene som virvlet rundt, ned ryggen på ham, og som blandet seg med tåken som syntes å aldri gå bort. Noe som fikk han til å bli helt fuktig ned huden. Han lente forover og gned hendene over bålvarmen, men klarte ikke å få dem varme. Thor tygget et stykke tørket kjøtt som de andre hadde delt ut; det var seig og salt, men den gav ham iallefall næring. Erec strakte over og gav han noe og Thor følte emykt vinskin bli presset inn i hånden og væsken som skvulpet i den. Den var overraskende tung da han hevet den mot leppene og klemte innholdet inn i munnen i en lang stund. Han følte seg var for første gang den natten. Alle var stille og stirret inn i flammene. Thor var fremdeles anspent. Å være på denne siden av Kløften, i en fiendtlig territorium, så føltes at han burde være på vakt hele tiden. Og ble forundret over hvor rolig Erec virket å være, som om han bare satt i sin egen bakgård. Thor var iallefall lettet, i det minste, at han ikke var lengre i Villmarkene og sammen med Erec igjen. Og at han satt foran et beroligende bål. Erec voktet skogslinjene, oppmerksom på enhver små lyd, men likevel selvsikket og avslappet. Thor visste at dersom en fare oppstod så ville Erec beskytte dem alle. Thor følte seg tilfreds ved flammene; han så rundt og så at de andre var tilfreds også—unntatt, selvfølgelig, Elden, som hadde vært nedtrykt helt siden de kom tilbake fra skogen. Han hadde mistet sin selvsikre gange tidligere den dagen, og han satt der sur og sverdløs. Kommandantene ville aldri glemme en slik feil— Elden ville bli sparket ut av Legionen når de kom tilbake. Han lurte på hva Elden ville gjøre. Han hadde en følelse at han ikke gi seg så lett, og at han hadde noen triks, en reserveplan opp ermet sitt. Thor antok at hva enn det var, så ville det være bra. Thor snudde og følgte blikket til Erec mot den fjerne horisonten mot sør. En svak glød, en endløse linje så langt øye kunne se, var opplyst i natten. Thor

undret. «Hva er det?» spurte han til slutt Erec. «Den gløden? Som du hele tiden ser på?» Erec var stille en lang stund, og den eneste lyden som hørtes var den piskende vinden. Til slutt, uten å snu seg, sa han: «Goralene» Thor utvekslet et blikk med de andre som så tilbake med frykt. Thors mage strammet seg på tanken av det. Goralene. Så nærme. Det var ingenting mellom dem og ham unntatt en enkel skog og en stor slette. Det var ikke lenger slik at den store Kløften skilte dem fra hverandre, og holdt dem trygge. Hele livet hadde han hørt fortellinger om disse voldelige barbarene fra Villområdene som ikke hadde noen andre ambisjoner enn å angripe Ringen. Og nå var det ingenting som skilte dem fra hverandre. Han ikke tro hvor mange det var av dem. Det var en diger, ventende hær. «Goralene beveger seg som en. Leirene deres er der ute hver natt. Som i mange år. De vil bare angripe Kløften når de mobiliserer hele hæren og angriper som en. Og de ville ikke våget å gjøre det. Kraften til Sverden fungerer som et skjold. De vet de ikke kan bryte igjennom skjoldet. «Så hvorfor slår de leir der ute?» spurte Thor. «Det er deres måte å true på. Og for å forberede. Det har hendt mange ganger i løpet av fortiden, i våres fedre tid, at de har angrepet og prøvd å komme igjennom Kløften. Men det har ikke hendt i min tid.» Thor så opp på den sorte himmelen, de gule, blå og oransje stjernene som blinket høyt der opp og undret. Denne siden av Kløften var et sted av mareritt, og hadde alltid vært helt siden han kunne gå. Tanken på dette gjorde ham redd, men han tvang det bort fra hodet. Han var et medlem av Legionen nå, og kunne reagere slik. «Ikke vær bekymret», sa Erec som om han leste tankene hans. «De kommer ikke til å angripe mens vi har Skjebnesverdet.» «Har du noensinnen holdt den?» spurte Thor Erec plutselig i nysgjerrighet. «Sverdet?» «Selvfølgelig ikke», svarte Erec skarpt tilbake. «Ingen får lov til å holde den,

unntatt etterfølgere av Kongen.» Thor så på ham forvirret. «Jeg forstår ikke. Hvorfor det?» Reece kremtet. «Får jeg lov?» brøte han inn. Erec nikket tilbake. «Det finnes en legende om Sverdet, som sier at den har aldri blitt løftet av noen. Legenden sier at en mann, den utvalgte, vil klare å løfte sverdet. Bare Kongen får lov til å prøve, eller en av Kongens etterfølgere, dersom personen blir utnevnt til Konge. Så der sitter den, urørt.» «Hva med vår nåværende Konge? Din far?» spurte Thor. «Kan ikke han prøve?» Reece så ned. «Han gjorde det en gang. Da han ble kronet. Slik han hadde fortalt oss. Han kunne ikke løfte den. Så den sitter som en gjenstand som har avvist ham. Han hater den. Den er som en levende byrde for ham.» «Når den utvalgte kommer en dag», la Reece til, «så vil han befrie Ringen fra alle sine fiender, og lede oss mot en større skjebne enn vi noensinne har drømt om. Alle kriger vil ende.» «Eventyr og tøvprat», avbrøt Elden. «Sverdet kan ikke bli løftet av noen. Den er for tung. Det er umulig. Det finnes ingen utvalgte. Det bare tullprat. Legenden ble diktet opp for å holde den vanlige mannen nede, for at vi alle skal vente på den såkalte utvalgte, slik at blodlinjen til MacGil ble fremhevet. Det er en veldig praktisk legende for dem.» «Hold munn, gutt», glefset Erec. «Du skal alltid snakke med respekt for din Konge.» Elden så ned i ydmykelse.

Thor tenkte om alt og prøvde å ta det hele inn. Det var så mye prosessere på en gang. Hele livet hans hadde han drømt om å se Skjebnesverdet. Han hadde hørte fortellinger om dens perfekte form. Det ble sagt at den hadde blitt laget av et materiale som ingen forstod, og var ment som et magisk våpen. Det gjorde at Thor lurte på hva som ville skje dersom de ikke hadde sverdet for deres beskyttelse. Ville Kongens hær bli utslettet fra Keiserriket? Thor så ut på de glødene bålene i horisonten. Det virket som de strakk seg i en evighet. «Har du vært der før?» spurte Thor Erec. «Langt der bort? Forbi skogen? I Villområdene?» Alle de andre snudde og så på Erec, mens Thor vent spent på hans svar. I den tykke stillheten så stirret Erec på flammene en lang stund—så lenge at Thor begynte å tvile på at han ville svare i det hele tatt. Thor håpet at han ikke hadde vært for nysgjerrig; han var så takknemlig ovenfor Erec, og ville ihvertfall ikke irritere ham. Thor var også ikke sikker på om han ville vite svaret. Akkurat da Thor ønsket at han kunne ta tilbake spørsmålet, så svarte Erec: «Ja», sa han edruelig. Dette enkle ordet han i luften altfor lenge og i det, kjente Thor tyngden som fortalte ham akkurat det han trengte å vite. «Hvordan er det der ute?» spurte O’Conner. Thor var lettet over at han ikke var den eneste som stilte spørsmålene. «Den blir kontrollert av et nådeløst keiserrike», sa Erec. «Men landet er stort og omfattende. Du har landet til barbarene. Landet til slavene. Og landet til monstrene. Monstre som dere aldri har sett før. Det finnes ørkener, fjell og høyder som langt dere kan se. Så er det myrene, sumpene, og det store havet. Dessuten landene til druidene og dragene.» Thor øyne ble store. «Drager?» spurte han overrasket. «Jeg trodde ikke at de fantes.» Erec så på ham med dødelig alvor.

«Jeg kan forsikre deg at det gjør de. Og det er sted du aldri vil gå til. Et sted selv Goralene frykter.» Thor svelget på tanken. Han kunne knapt forestille seg å gå så langt inn i verden. Han undret om hvordan Erec i det hele tatt hadde klart å komme seg tilbake i liv. Han laget en mental huskelapp for å spørre ham senere. Det var så mange spørsmål Thor ville stille ham—om det onde keiserriket og hvem som styrte den; hvorfor de ville angripe; når Erece hadde reise ut; når han hadde kommet tilbake. Men da Thor stirret inn i flammene ble det kaldere og mørkere, og mens alle spørsmålene virvlet i hodet hans, følte at øynene ble tunge. Dette var ikke den rette tiden å stille spørsmålene. Istedenfor lot han søvnen frakte han av sted. Han la hodet på bakken. Før øynene lukket seg for godt, så han den fremmede jorden og lurte på—eller om—han ville noensinne komme hjem igjen. * Thor åpnet sine øyner, forvirret, og lurtet på hvor han var og hvordan han hadde kommet seg dit. Han så ned og så en tykk tåke opp mot midjen, så tykk at han ikke kunne se føttene. Han snudde og så at soloppgaven bryte ut over Kløften. Langt der borte, på den andre siden, var hans hjemmeland. Han var fremdeles på denne siden, på den gale siden, av skillet. Hjerte slo raskere. Thor så på broen, men underlig nok, var den tom for soldater. Hele stedet, faktisk, virket etterlat. Han kunne ikke forstå hva som hadde hendt. Mens han så på broen, så falt treplankene en etter en, lik dominobrikker. I løpet av et par øyeblikk så kollapserte broen, og falt ned i avgrunnen. Bunnen var så langt nede at han til og med ikke hørte at plankene traff den. Thor svelget og snudde for å se etter de andre—men de var ikke til å se. Han visste ikke hva han skulle gjøre. Nå satt han fast. Her, alene på den andre siden av Kløften med ingen måter å komme tilbake på. Han kunne ikke forstå hvor alle sammen hadde dratt. Han hørte noe og snudde seg for å se inn i skogen. Han oppdaget bevegelse. Han stod opp på føttene og gikk mot lyden. Føttene hans sank ned i jorden mens han gikk. Da han kom nærmere, så han et nett hengende fra en lav gren. Elden satt inne i den, og spant rundt og rundt i sirkler. Grenene knirket mens han beveget

seg. En falk satt på hodet hans. Det var en skapning med et spesielt utseende og hadde en kropp som glinset av sølv. Den hadde og en enkelt svart stripe som gikk ned fra pannen mellom øynene. Den bøyde seg og plukket ut Eldens øyne, og holdt den. Den snudde seg mot Thor med øyet i nebbnet. Thor ville se bort, men klarte ikke. Akkurat da han innså at Elden var død, kom plutselig hele skogen til live. Stormende ut av den, fra alle kanter, var en hær av Goraler. De var store og hadde bare lendeklær på seg. De hadde store voldsomme muskuløse bryster, tre neser plassert i en trekant på ansiktet, og to lange hoggtenner som var bøyd. De hveste og glefste, og løp rett mot ham. Det var en hårreisende lyd, og det var ingen steder Thor kunne gå. Han strakte ned og grep etter sverdet—men så ned og oppdaget at den var borte. Thor skrek. Han våknet rett opp, pustet tungt, og så febrilsk i alle retninger. Alt rundt ham var stille—en virkelig, levende stillhet, ikke stillheten i hans drøm. Ved siden av ham, i de første lysstrålene til daggry, lå Reece, O’Connor, og Erece spredt ut på bakken ved siste glørne i bålet. På bakken, hoppende, var det en falk. Den snudde og kroket hodet mot Thor. Den var stor, sølvaktig og stolt med en eneste stripe som gikk ned pannen, og den stirret på ham. Så ham rett i øyet og skrek. Lyden fikk han til å skjelve; det var den samme falken som i drømmen hans. Det var da han innså at fuglen var en beskjed—at drømmen hans hadde vært mer enn en drøm. At noen var galt. Han kunne føle deg, en svak skjelvning i ryggen, som løp opp armene. Han kom seg raskt på beina og så rundt, og lurte på hva det kunne være. Han hørte ingenting som var galt og ingenting virket utenom det normale; broen var fremdeles der, soldatene var fremdeles på den. Hva kan det være? undret han. Og da innså han var det var. Noen manglet. Elden. Først lurte Thor på om han kanskje hadde forlatt dem, og dratt tilbake over broen

til den andre siden av Kløften. Kanskje han skammet seg over å ha mistet sverdet og hadde forlatt hele stedet. Men Thor så på skogen og så ferske avtrykk i mosen. Fotavtrykkene førte mot stien i morgentåken. Det var ingen tvil at det var Eldens sine fotavtrykk. Elden hadde ikke forlatt dem; han hadde gått tilbake til skogen. Alene. Kanskje for å tømme seg selv. Eller kanskje, innså Thor med et sjokk, for å hente sverdet sitt. Det var en dum handling å gå alene på den måten, og det beviste hvor desperat Elden var. Thor merket med en gang at det var en stor fare. Eldens liv stod på spill. Falken skrek på det øyeblikket som om den bekreftet Thors tanker. Så sparket den seg opp og fløy rett mot Thors ansikt. Thor dukket—klørne bommet akkurat og den løftet seg opp i luften og fløy bort. Thor hoppet i handling. Uten å tenke seg om, uten en gang å tenke over hva han gjorde, så sprang han av sted mot skogen og fulgte fotavtrykkene. Thor stoppet ikke for å kjenne frykten mens mens han sprang av sted dypt inn i Villområdene. His han tenkte hvor galt dette var, så ville han sannsynligvis ha stoppet og blitt fylt med panikk. Men istedefor så reagerte han bare, og følte et trengende behov for å hjelpe Elden. Han løp og løp—alene—dypere inni skogen i det tidlige daggrylyset. «Elden!» skrek han. Han kunne ikke forklare det, men på en eller annen måte sanset han at Elden var i ferd med å dø. Kanskje han ikke skulle bry seg, baserte på hvordan Elden hadde behandlet ham. Men han kunne ikke la være: han gjorde det. Hvis han var i hans situasjon, så ville Elden helt sikkert ikke kommet for å redde han. Det var galskap å sette hans liv på spill for noen som ikke brydde seg om han. Han hadde aldri følt denne sensasjonen før, hvor sansene skrek til ham at han måtte reagere—spesielt over noe han umulig kunne kjenne til. Han forandret seg på en måte, og han visste ikke hvordan. Det føltes som kroppen ble kontrollert av en ny, mystisk kraft, og det gjorde at han følte seg urolig og ute av kontroll. Var han i ferd med å miste vettet? Overreagerte han? Kom dette fra drømmen? Kanskje han skulle snu rundt. Men han gjorde det ikke. Han løt føttene føre han videre og gav ikke etter frykt eller tvil. Han løp og løp til lungene holdt på å sprenge.

Thor snudde ved en sving og det han så fikk han til å stoppe rett opp. Han stod der, prøvde å hente pusten, og prøvde å innse bildet foran ham som gav ingen mening. Det var nok til å slå frykt i enhver hard kriger. Der stod Elden, holdt sitt sverd og så opp en skapning, Thor aldri hadde sett før. Den var skrekkelig. Den tårnet over dem begge, minst ni fot høy, og var like bred som fire menn. Den hevet sin muskuløse, røde armer, med tre lange fingre, slik som negler, på enden av hver hånd, og hadde et hodet til en demon, med fire horn, en lang kjeve, og en bred panne. Den hadde to store gule øyne, og hoggetenner som var bøyd som horn. Den lente bakover og skrek. Ved siden av ham, ble et tykt tre som var mer enn hundre år gammel delt i av selve lyden. Elden stod frosset i frykt. Han slapp sverdet og bakken under han ble våt. Skapningen siklet og snerret, og tok et steg mot Elden. Thor var også fylt med frykt, men til forskjell fra Elden ble han ikke fastfrosset. Av en eller annen grunn så styrket frykten sansene hans, og gjorde at han følte seg mer levende. Det gav ham tunnelsyn og lot ham foke ekstremt godt på skapningen foran ham, på posisjonen til Elden, på dens bredde, høyde, og styrke og fart. På hele dens bevegelse. Den lot også ham å foke på sin egen kroppsposisjon, og hans egne våpen. Thor brøt ut i handling. Han stormet forover mellom Elden og beistet. Beistet brølte, og ånden var så varm at Thor kunne føle den selv på avstand. Lyden hevet alle hårene på nakken og gjorde han ville snu rundt. Men han hørte Erecs sin stemme i hodet, som fortalte han å være sterk. Å være fryktløs. Å ha sinnsro. Og han tvang seg selv til å ikke vike unna. Thor hevet sverdet høyto og angrep. Han styrtet mot ribbeinet til beistet og siktet mot hjertet. Dyr skrek i smerte mens blod strømmet ned hendene til Thor da han stakk sverdet hele veien inn til skaftet. Men til Thors overraskelse så døde den ikke. Beistet virket uovervinnelig. Uten å nøle et øyeblikk så snudde beiste og slo Thor så hardt at han følte at

ribbeinet knakk. Thor fløy av sted gjennom lysningen, krasjet inn i et tre før han kollapsert på bakken. Han følte en fryktelig hodepine mens han lå der. Thor så opp, omtåket og forviriret mens verden spant. Beiset strakte ned og tok Thors sverd ut fra magen. Sverdet virket liten i dens hender, lik en tannpirker. Og beiset lente bakover og kastet den; den fløy av gårde gjennom trærne, knakk av grener og forsvant inn i skogen. Den viet full oppmerksomhet mot Thor og begynte å gå ned mot ham. Elden stod der han var, fremdeles fastfrosset av frykt. Men da beiset angrep Thor, så kom plutselig Elden til unnsetning. Han angrep beiset bakfra og hoppet på rydden dens. Det sakket beiset akkurat nok til at Thor kunne sette seg opp; beistet, som var rasende, flakset armene bakover og kaster Elden. Han fløy av sted gjennom lysningen, smalt inn i et tre og falt sammen på bakken. Beistet som fremdeles blødde, pustet tungt, og snudde oppmerksomheten mot Thor igjen. Den snerret og viste frem hoggtennen mens den nærmet seg ham. Thor hadde ikke flere valg. Sverdet var bort og det var ingenting mellom ham og monsteret. Monsteret gikk rett ned på am, og i siste sekund, så rullet Thor unna. Monsteret traff et tre der Thor hadde vært med en slik kraft at den gikk opp fra røttene. Beistet hevet foten og tok den ned mot Thors hode. Nok en gang rullet Thor seg unna; skapningen etterlot et fotavtrykk der Thors hodet hadde vært. Thor sprang opp på beina, la en sten i spretterten og skjøt og den. Han traff monsteret rett mellom øynene. Et mer kraftig skudd hadde han aldri gjort, og skapningen snublet bakover. Thor var helt sikker på at han hadde drepte den. Men til hans overraskelse så stoppet ikke beistet. Thor prøvde sitt beste for å mane frem hans kraft, hva enn kraft han hadde. Han angrep beistet, sprang fremover, krasjet i den for å takle den og ta den ned på bakken med en overmenneskelig styrke. Men til Thor sjokk så virket ikke kraften hans i det hele tatt. Han var bare nok en

vanlig gitt. En svak gutt i forhold til dette massive beistet. Beistet bare strakte ned, grep Thor på midjen, og løftet ham høyt over hodet. Thor dinglet hjelpeløst i luften—og så ble han kastet. Han fløy av sted som en missil gjennom lysningen, og smalt inn i et tre. Thor lå der, lamslått, hodet banket, og ribbeinet knekt i to. Beistet angrep han og han visste at nå var han ferdig. Den hevet sin røde muskuløse fot og var i ferd med å tråkke ned rett på Thors hodet. Han forberedte seg på å dø. Da, av en eller annen grunn, så frøs beiset luften. Thor blunket, og kunne ikke forstå hvorfor. Beistet strakte opp og grep halsen sin, og Thor merket en pilspiss som stakk gjennom den. Et øyeblikk senere så falt beiset over, og var død. Erec kom til syne, etterfulgt av Reece og O’Connor. Thor så Erec se ned på ham, og spurte om han var i orden. Og han hadde lyst til å svare mer enn noe annet. Men ordene ville ikke komme ut. Et øyeblikk senere lukket øynene, og så ble verden sort.

KAPITTEL ATTEN

Thor åpnet øynene sakte, svimmel i begynnelsen, og prøvde å finne ut hvor han var. Han lå på høy, og for et øyeblikk lurte han på om han var tilbake i brakkene. Han støttet seg selv opp på en albue, for å se etter de andre. Han var et annet sted. Fra det han kunne se så var han i et veldig elaborert rom. Det så ut som han var et i slott. En kongelig slott. Før han kunne finne det ut, så åpnet en stor eikedør og ikke kom Reece. Langt bort kunne Thor høre lyden av dempet bråk fra en folkemengde. «Endelig, han lever», annonserte Reece med et smil mens han skyndte seg frem, grep Thors hånd og dro han på føttene. Thor holdt en hånd mot hodet, og forsøkte å minke ned den fryktelige hodepinet før de ble mer ille. «Kom igjen, la oss gå, alle venter på deg», maste Reece og dro i Thor. «Vent litt, er du snill», sa Thor og prøvde å samle seg. «Hvor er jeg? Hva skjedde?» «Vi er tilbake i Kongens hoff—og du er i ferd med å bli feiret som dagens helt!» sa Reece lykkelig mens de gikk mot døren. «Helt? Hva mener du? Og hvordan...kom jeg meg hit?» spurte han og prøvde å huske. «Det beistet slo deg i svime. Du var borte en ganske lang stund. Vi måtte bære deg tilbake forbi broen i Kløften. Ganske dramatisk. Ikke helt slik jeg forventet at du skulle komme tilbake fra den andre siden!» sa han med en latter. De gikk ut i korridorene i slottet, og mens de gikk, kunne Thor se all slags mennesker—kvinner, menn, væreiere, vakter, riddere—stirre på ham, som om de hadde ventet på at han skulle våkne. Han så noe nytt i deres øyne, noe som lignet respekt. Det var den første gangen han hadde sett det. Helt inntil nå hadde

de fleste se på ham med avsky—nå så de på ham som om han var en av dem. «Hva var det som egentlig hendte?» tenkte Thor hardt etter og prøvde å huske. «Husker du noe av det?» spurte Reece. Thor prøvde å tenke. «Jeg husker jeg løp inn i skogen. At jeg kjempet med det beistet. Og så...» Han husket ikke lengre. «Du reddet Eldens liv» sa Reece. «Du løp fryktløst inn i skogen, alene. Jeg skjønner ikke hvorfor du kastet bort energi på å redde en grisens liv. Men du gjorde det. Kongen er veldig fornøyd med deg. Ikke bare fordi han bryr seg om Elden. Men fordi han bryr seg veldig mye om modighet. Han elsker å feire. Det er viktig for ham å feire slike historier som denne, for å inspirere de andre. Og det reflekterer Kongen selv, og Legionen. Han ønsker å feire. Du er her fordi han skal belønne deg.» «Belønne meg?» spurte Thor overrasket. «Men jeg gjorde ingenting!» «Du reddet Eldens liv.» «Jeg bare reagerte. Jeg gjorde det som var naturlig.» «Og det er derfor Kongen ønsker å belønne deg.» Thor følte seg flau. Han tenkte ikke at hans handlinger fortjente å bli belønnet. Tross alt, dersom det ikke hadde vært for Erec, så hadde Thor vært død nå. Thor tenkte på det, og hjertet ble fylt takknemlighet ovenfor Erec, nok en gang. Han håpet han en dag kunne gjengjelde ham. «Men hva med vår patruljeringstjeneste?» spurte Thor. «Vi fullførte den ikke.» Reece la en beroligende hånd på skulderen hans. «Min venn, du reddet en gutts liv. Et medlem av Legionen. Det er mer viktig enn vår patruljering.» Reece lo. «Det ble visst ingen kjedelig førstepatruljering!» la han til.

I enden av nok en korridor, åpnet to vakter en dør for dem og Thor blinket og fant seg selv i et kongelig kammer. Det må ha vært flere hundre riddere som stod i rommet, som hadde svimlende høye katedraltak, farget glass, og våpen og rustninger som hang overalt i på veggene, like premier. Våpenhallen. Dette var stedet hvor de største krigerne møttes, alle var medlemmer av Sølvene. Thors hjerte hamret da han gransket veggene med berømte våpen, rustninger til heroiske og legendariske riddere. Thor hadde hørt rykter om dette stedet i hele sitt liv. Det hadde vært en drøm å se det en dag. Normalt var ikke væreiere tillatt her—ingen andre enn Sølvene. Enda mer overraskende var, da han kom inn i rommet, at ekte riddere og snudde og så på ham—på ham—fra alle sider. De hadde et blikk av beundring. Thor hadde aldri sett så mange riddere i et et rom, og aldri følt seg så akseptert før. Det var som å gå inn i en drøm. Spesielt fordi et par øyeblikk siden så hadde han vært i søvne. Reece må ha oppdaget Thors forbløffende ansiktsuttrykk. «De best av Sølvene har blitt samlet for å ære deg.» Thor følte seg svulme med stolthet og vantro. «Ære meg? Men jeg har ikke gjort noe.» «Feil», sa en stemme. Thor snudde og følte en tung hånd på skulderen. Det var Erec som smilte ned på ham. «Du har demonstrert tapperhet, ære og mot langt over det som var forventet av deg. Du gav nesten opp livet for å redde en av dine brødre. Det er dette vi ser etter for Legionen, og det er dette vi ser etter for Sølvene.» «Du reddet mitt liv», sa Thor til Erec. «Hvis det ikke var for deg, så ville beistet ha drept meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takke deg.» Erec smilte. «Det har du allerede gjort», svarte han. «Husker du ikke dystingen? Jeg tror vi er skuls nå.»

Thor marsjerte ned løperen mot Kong MacGils trone, på den andre siden av hallen. Reece var på den ene siden av ham og Erec på den andre. Han følte hundrevis av øyne feste seg på ham, og det føltes som en drøm. Stående rundt Kongen var dusinvis av hans rådgivere, sammen med hans eldste sønn, Kendrick. Mens Thor nærmet seg så svulmet Thors hjerte med stolthet. Han kunne knapt tro at Kongen gav han audiens igjen—og at så mange viktige menn var her for å vitne det. De kom til Kongens trone. MacGil stod opp og et dempet hysj gled over rommet. MacGils grublende uttrykk brøt ut i et stort smil mens han tok tre steg forover og til Thors overraskelse, gav han en klem. En stor jubel brøt ut i rommet. Han tok steg tilbake, holdt Thor fast på skuldrene og smilte ned på ham. «Du har tjente Legionen godt», sa han. En tjenesteperson gav Kongen et beger som han hevet. I en stor stemme sa han: «FOR MOT!» «FOR MOT!» skrek hundrevis av menn tilbake i rommet. En spent summing fulgte etter og så ble rommet stille igjen. «For å hedre din dåd i dag», tornet Kongen, «gir jeg deg en stor gave.» King gestikulerte, og en tjenesteperson steg frem med en lang svar hanske, og på den satt en storslått falk. Den snudde og stirret rett på Thor—som om den kjente ham. Den tok Thors pust. Det var nøyaktig den falken var han drøm, med sølvkropp og en enkelt svart stripe som gikk ned pannen. «Falken er symbolet på vårt kongeriket, og vår kongefamilie», tornet MacGil. «Det er en rovfugl av stolthet og ære. Men den er også en dyktig fugl med list. Den er lojal, og ilter, og den svever over alle andre dyr. Den er også et hellig dyr. Det blir sagt at den som eier en falk blir også eid av en. Den vil veilede deg på alle dine reiser. Den vil forlate deg, men den vil alltid komme tilbake. Og nå er

den din.» Falktreneren tok et steg frem, plasserte en tung hanske av ringbrynje på Thors hånd og håndledd, derette plassert fuglen på den. Thor følte seg elektrisk da han fikk den på armen. Han kunne knapt bevege seg. Han følte klørne synke inn, men heldigvis følte han bare et trykk siden han var beskyttet av hansken. Fuglen snudde, stirret rett på ham og skrek. Thor følte at den så rett inn i øynene hans, og han følte et mystisk forbindelse med dyret. Han kunne vite at den kom til være med ham for alltid. «Og hva skal du kalle henne?» spurte Kongen i den tykke stillheten i rommet. Thor tenkte hardt, men tankene var frosset til å fungere. Han prøvde å tenke raskt. Han tenkte på alle navnene på de berømte krigerne i kongeriket. Han snudde og gransket veggene, og så en serie av skilter med navn på ulike slag, på steder i kongeriket. Hans øyne hvilte seg på et sted. Det var et sted i Ringen hvor han hadde aldri vært, men som han alltid hadde hørt var et mystisk og mektig sted. Det høres riktig for ham. «Jeg vil kalle henne Estopheles», ropte Thor ut. «Estopheles!» gjenok publikum og virket tilfreds. Falken skrek som om den reagerte. Plutselig så flakset Estophele vingene og fløy høyt, helt opp til toppen av katedraltaken og ut et åpent vindu. Thor så henne fly av sted. «Ikke vær bekymret», sa falktreneren, «hun kommer alltid tilbake til deg.» Thor snudde og så på Kongen. Han hadde aldri fått en slik gave før, og ikke minst av en slik betydning. Han visste knapt hva han skulle si for å takke ham. Han var overvelmet. «Min herre», sa han og senket hodet. «Jeg vet ikke hvordan jeg skal takke deg.» «Du har allerede gjort det», sa MacGil. Publikum jublet og spenningen i rommet ble brutt. En jovial samtale brøt ut

blant mennene, og mange riddere tilnærmet seg Thor, at han visste knapt hvilken vei han skulle snu. «Dette er Algod av Østprovinsen», sa Reece og introdte ham til en ridder. «Og dette er Kamera av Lavsumpene...Og dette, Basikold av Nordlige...» Snart ble navnene et blurr. Thor var overvelmet. Han kunne knapt tro at alle disse ridderne ville møte ham. Han hadde aldri følte seg så akseptert eller hedret før i hele sitt liv, og han hadde en følelse at en dag slik som denne ville aldri komme igjen. Det var den første gangen i hans liv at han følte seg mye verdt. Og han kunne ikke stoppe å tenke på Estopheles. Mens Thor snudde seg mot alle kanter, hilste på folk med navn som ble borte, navn han kunne knapt huske, kom en budbringer bort mellom ridderne. Han holdt en liten rull som han presset inn i Thors håndflate. Thor rullet den opp og leste den fine, delikate håndskriften.

Møt meg bak i gårdsplassen. Bak porten.

Thor kunne lukte en delikat duft som kom fra den rosa rullen, og undret seg over hvem dette var fra. Den hadde ingen signatur. Reece lente seg over, leste den over skulderen hans, og lo. «Det ser ut som min søster liker deg», sa han smilende. «Jeg ville gå hvis jeg var deg. Hun liker ikke å vente.» Thor følte at han rødmet. «Bakre del av gårdsplassen er gjennom de portene. Skynd deg. Hun er kjent for å raskt skifte mening.» Reece smilte mens han så på ham. «dessuten vil jeg gjerne ha deg i min familie.»

KAPITTEL NITTEN

Thor forsøkte å følge Reece sin veibeskrivelse mens hans snodde seg igjennom det overfylte slottet, men det var ikke lett. Slottet hadde mange kriker og kriker, for mange skjulte bakdører, og for mange lange korridorer som virket som de førte til flere korridorer. Han gikk gjennom Reece sin veibeskrivelse i hodet mens hangikk ned nok en liten trapp, svingte ned nok en korridor, og til slutt stoppet foran en buet dør med et rødt håndtak—den som Reece hadde fortalt ham om—og dyttet den opp. Thor skyndte seg ut og ble slått av det sterke lyset fra sommerdagen; det føltes godt å være ute, utenfor det overfylt slottet, å puste inn friskt luft og få sol på ansiktet. Han mystet, mens øynene vente seg til det sterke lyset, og så rundt. Foran han lå de kongelige hagene, som strakte seg så langt øye kunnet se. Hekkene var perfekt klippet i ulike former, og formet fine rekker med flere veier som lå i mellom dem. Det var fontener, uvanlige trær, frukthager fylt med tidlig sommerfrukter, og eng med blomster i alle størrelser, former og farger. Synet tok pusten hans. Det var som å gå inn i et maleri. Thor så overalt etter Gwendolyn, mens hjertet hamret. Den bakre gårdsplassen var tom, og Thor antok at den var sikkert reservert for kongefamilien. Den var adskilt fra publikum med sine høye stenhagevegger. Til tross for det så kikket han overalt og kunne ikke finne henne. Han lurte på om det var en spøk. Det var det sikkert. Hun gjorde sikkert narr av ham, denne landsgutten, og moret seg selv på hans bekostning. Tross alt, hvordan kunne noen på hennes rang ha noen interesse i ham? Thor så ned og leste beskjede fra henne igjen, og så rullet den opp i skam. Han blitt gjort narr av. For en tåpe han var. Han hadde fått forhåpninger, og det såret ham dypt. Thor snudde og var i ferd med å gå tilbake til slottet med hodet senket. Akkurat da han strakte seg døren, så hørte han stemmen. «Og hvor skal du?» sa en glad stemme. Det hørtes ut som en fuglesang.

Thor lurte på om han forestilte seg det. Han snudde seg, lette, og der var hun, sittende i skyggen fra en slottsvegg. Hun smilte til ham, var kledd i hennes fineste antrekk, en kjole med lag hvitt sateng og rosa blonder. Hun så enda mer vakker enn han hadde husket. Det var henne. Gwendolyn. Jenta som Thor hadde drømt om helt siden de hadde møtt. Jenta med almond formet, blå øyne og langt jordbærfarget hår. Og med et smil som lyste opp hjertet hans. Hun hadde på seg en stor hvittrosa hatt som gav henne skygge mot solen, og under gnistret øynene hennes. I et øyeblikk så ville han snu seg for å sjekke at det var ikke var noen andre der. «Ehm...» begynte Thor. «Jeg...øh...vet ikke. Jeg...øh...skulle gå inn.» Nok en gang ble han nervøs rundt henne, og syntes det var vanskelig å samle tankene og artikulere dem. Hun lo, og det var den mest vakreste lyden han noensinne hadde hørt. «Og hvorfor vil du gjøre det?» spurte hun lekende. «Du kom nettopp.» Thor var oppskaket. Han ble målløst. «Jeg...øh...kunne ikke finne deg», sa han flaut. Hun lo igjen. «Vel, jeg er jo her. Skal du ikke komme hit og hente meg?» Hun holdt ut en hånd; Thor skyndte seg over, strakte ned og tok hennes hånd. Han gnistret av berørelsen av huden hennes, så smidig og myk, og hennes sarte hånd et perfekt i hans hånd. Hun så opp på ham og lot hennes hånd dvele der et øyeblikk, før hun sakte stod opp. Han elsket følelsen av fingertuppene i håndflaten hennes, og håpet hun ville aldri ta de bort. Hun trakk til seg hånden, deretter plassert armen i hans, og låster armer. Hun begynte å gå ned veien som spredte seg i en seire av ulike stier. De gikk langs en stenbelagt sti, og snart var de på innsiden av labyrien, og skjermet fra utsiden. Thor var nervøs. Kanskje han, som var en vanlig borger, ville få problemer fordi han gikk med Kongens datter på den måten. Han følte en lett svette bryte ut på

pannen, og visste ikke om det var varmen eller hennes berørelse. Han var ikke sikker på hva han skulle si. «Du har visst skapt mye bråk, har du ikke?» sa hun med et smil. Han var takknemlig hun brøt den flaue stillheten. Thor trakk på skuldrene. «Jeg er lei for det. Jeg mente det ikke.» Hun lo. «Og hvorfor mener du ikke det? Er det ikke bra å skape litt bråk?» Thor satte seg fast. Han visste knapt hva han skulle si. Det virket som han alltid sa feil ting. «Dette stedet er så overdrevet og kjedelig alikevel», sa hun. «Det er fint å få en nykommer. Min far liker deg visst. Det gjør også min bror.» «Øh...takk», svarte Thor. Han slo seg selv innvendig. Han visste han burde si mer, og han ville det. Men han visste ikke hva han skulle si. «Liker du...», begynte han og tenkte hardt etter riktig ting å si,»...liker du deg her?» Hun lente tilbake og lo. «Om jeg liker meg her?» spurte hun. «Det håper jeg da. Jeg bor her!» Hun lo igjen og Thor følte at han ble rød. Han følte at virkelig rotet til ting. Men han ble ikke oppdratt rundt jenter, og aldri hadde hatt ei kjæreste i landsbyen sin, og visste ikke hva han skulle si henne. Hva kunne han spørre henne? Hvor er du fra? Han visste allerede hvor hun var fra. Han startet å lure på hvorfor hun brydde seg om ham; var det bare for å more seg selv? «Hvorfor liker du meg?» spurte han. Hun så tilbake på ham og laget en søt lyd. «Du er en frekk gutt», lo hun. «Hvem sier at jeg liker deg?» spurte hun med et stort smil. Tydeligvis moret det henne alt det han sa.

Thor følte at han hadde kommet seg bort i mer trøbbel. «Jeg er lei for det. Jeg mente ikke å si det. Jeg bare lurer. Jeg mener..øhm...jeg vet at du ikke liker meg.» Hun lo hardere. «Du er morsom, det må jeg si. Jeg antar at du aldri har hatt ei kjæreste, har du vel?» Thor så ned og rystet på hodet i ymykelse. «Jeg antar du har ingen søstre heller», ville hun vite. Thor ristet på hodet. «Jeg har tre brødre», kom det ut av ham. Endelig, til slutt klarte han å si noe normalt. «Har du?» spurte hun. «Og hvor er de? I landsbyen din?» Thor ristet på hodet. «Nei, de er her i Legionen med meg.» «Vel, det må være trøstende.» Thor ristet på hodet. «Nei. De liker meg ikke. De ønsker at jeg ikke var her.» Det var første gangen smilet hennes ble borte. «Og hvorfor liker de deg ikke?» spurte hun forskrekket. «Din egne brødre?» Thor trakk på skuldrene. «Skulle ønske jeg visste.» De gikk litt til i stillhet. Han ble plutselig redd for at han ødelagte den gode stemningen. «Men ikke vær bekymret, det plager meg ikke. Det har alltid vært slik. Faktisk har jeg truffet mange venner her. Bedre venner enn noensinne jeg hardt.»

«Min bror? Reece?» spurte hun. Thor nikket. «Reece er en god person», sa hun. «Han er min favoritt på noen måter. Jeg har fire brødre, vet du. Tre er gode, og en er ikke det. Den eldste er min fars sønn fra ei annen mor. My halvbror. Du kjenner ham, Kendrick?» Thor nikket. «Jeg skylder ham mye. Takket være ham så fikk jeg en plass i Legionen. Han er en god mann.» «Det er sant. Han er en av de beste i kongeriket. Jeg elsker ham like mye som en ekte bror. Og så er det Reece, som jeg også elsker like mye. De andre to...vel... Du vet hvordan familier er. Ikke alle kommer overens. Noen ganger lurer jeg på hvordan vi har alle kommet fra de samme personene.» Nå var Thor nysgjerrig. Han ville vite mer om hvem de var, hennes forhold til dem, hvorfor de ikke var nære hverandre. Han ville spørre henne, men ville ikke snoke. Og det virket som hun ikke hadde lyst til dvele ved det heller. Hun virket som en glad person, en person som bare likte å foke på glade ting. De fullførte labyrintstien, så åpnet gårsdplassen opp til en ny hage, hvor gresset var perfekt klippet, og designet i former. Det var et slags massivt brettspill som bredte seg minst femti fot i hver retning, med store trebrikker, høyere enn Thor, som var plassert rundt det hele området. Gwen skrek ut av glede. «Vil du spille?» spurte hun. «Hva er det?» spurte han. Hun snudde, og øynene ble store av forbløffelse. «Har du aldri spilt Racks?» spurte hun. Thor ristet på hodet flaut,og følte seg mer som en landsgutt en noensinne. «Det er det beste spillet!» utbrøt hun.

Hun strakte ut med begge henner og tok hans, og dro han ut på feltet. Hun strålte av glede; han kunne ikke la være å smile selv. Mer enn noen annet, mer enn dette feltet,mer enn dette vakre stedet, var det følelse av hennes hender som gjorde han elektrisk. Følelsen av være ønsket. Hun ville at han skulle ble med henne. Hun ville tilbringe tid med ham. Hvorfor ville noen bry seg om ham? Spesielt en som henne? Han følte fremdeles som alt dette var en drøm. «Stå over der», sa hun. «Bak den brikken. Du må flytte den, og du har bare ti sekunder å gjøre det på.» «Hva mener du med å flytte den?» spurte Thor. «Velg en retning, raskt!» ropte hun. Thor plukket om den enorme treblokken, og ble overrasket over vekten. Han bar den flere steg, og la den ned på en annen rute. Uten nøle dyttet Gwen hennes egen brikke over. Den landet på Thors brikke og slo den ut. Hun skrek ut av glede. «Det var et dårlig trekk!» sa hun. «Du gikk for på veien min! Du tapte!» Thor så på brikkene på bakken og undret. Han forsto ikke dette spillet i det hele tatt. Hun lo, tok hans arm og forsatte å lede han ned stiene. «Ikke vær bekymret, jeg skal lære deg», sa hun. Hjertet hans svevde at ordene hennes. Hun skulle lære ham. Hun ville se ham igjen. For å tilbringe tid med ham. Forestilte han alt dette? «Så si meg, hva synes du om dette stedet?» spurte hun mens hun førte ham inn i en ny serie av labyrinter. Denne var dekorert med blomster som var åtte fot høy, og som strålte av farger med rare insekter som svevde over dem. «Det er det mest vakreste stedet jeg noensinne har sett», svarte Thor uten å late som.

«Og hvorfor vil du bli et medlem av Legionen?» «Det er alt jeg har drømt om», svarte han. «Men hvorfor?» spurte hun. «Fordi du ønsker å tjene min far?» Thor tenkte på det. Han hadde aldri lurt på hvorfor—det hadde alltid vært der. «Ja», svarte han. «Det ønsker jeg. Og Ringen.» «Men hva med livet?» spurte hun. «Vil du ha en familie? Gård? Ei kone?» Hun stoppet og så på ham; han ble overrumplet. Han ble satt ut. Han hadde aldri tenkte på disse tingene før, og visste knapt hvordan han skulle reagere. Hennes øyne gnistret mens hun så på ham. «Øhm...jeg...jeg vet ikke. Jeg har aldri tenkt på det.» «Og ville din mor ha sagt om dette?» spurte hun lekent. Thors smile ble mindre. «Jeg har ikke ei mor», sa han. Henne smil ble borte igjen. «Hva hendte med henne?» spurte hun. Thor var i ferd med å svare henne, med å fortelle henne alt. Det ville vært første gangen i hans liv at han snakket om henne med noen. Og det utrolige var at han ville gjøre det. Han hadde desperat lyst til å åpne seg opp for henne, en fremmed person, og la henne vite alt om hans dypeste følelser. Men da han åpnet munnen for å snakke, kom plutselig en hard stemme fra ingen steder. «Gwendolyn!» skrek stemmen. De snudde rundt og så hennes mor, Dronningen som var kledd i hennes beste klær, var i følge med hennes tjenestepiker og marsjerte for hennes datter. Ansiktet hennes var rasende.

Dronningen gikk rett opp til Gwen, grep henne hardt på armen, og dro henne bort. «Du kommer deg inn med gang. Hva sa jeg til deg? Jeg vil ikke at du skal snakke med ham igjen. Forstår du hva jeg sier?» Gwens ansikt ble rødt og deretter forvandlet med sinne og stolthet. «Kom deg bort fra meg!» skrek hun til moren sin. Men det var forgjeves; hennes mor forsatte å dra henne bort, og hennes tjenestepiker omringet henne også. «Jeg sa kom deg vekk!» skrek Gwen. Hun så tilbake på Thor med et desperat, trist ansikt. Det var et ansikt som bønnfalte. Thor forstod følelsen. Det var en følelse han følte selv. Han ville rope på henne og følte at hjertet knuste da han se henne bli dratt bort. Det var som å se et fremtidig liv bli tatt bort fra ham rett foran øynene. Han stod der lenge etter at hun forsvant ut av synet, stirrende, fast på et sted, åndeløst. Han ville ikke gå bort, ville glemme alt dette. Mest av alt så ville han ikke tenke på at han kanskje aldri ville treffe henne igjen. * Thor fant veien tilbake til slottet, fremdeles ekstatis av møtet med Gwen. Han var knapt klar over sine omgivelser. Hodet hans var fylt med tanker av henne, og han kunne ikke se stoppe å se for seg hennes ansikt. Hun var utrolig. Hun var den mest vakreste, snilleste, søteste, mykeste, kjærligste, og morsomme personen hun hadde noensinne møtt. Han trengte å se henne igjen. Han følte faktisk smerte av hennes fravær. Han forstod ikke følelsene for henne, og det skremte han. Han kjente henne så vidt, men han visste at han ikke klarte å være uten henne. Men samtidig så tenkte han tilbake på Dronningen som dro henne unna, og magen hans sank da han tenkte på de mektige kreftene som stod mellom dem. Krefter som ville at de ikke skulle være sammen av en eller annen grunn. Mens han prøvde å finne et svar på dette så følte han plutselig en stiv hånd på brystet, og stoppet han hardt der han gikk.

Han kikket opp og så en gutt, kanskje et par år eldre enn ham, høy og tynn, kledd i de mest dyreste klærne han noensinne hadde sett—i kongelig lilla, grønn og purpurødt silke, med en elaborert fjærhatt—og han skar en grimase ned mot ham. Gutten så jålete, bortskjemt, som om han hadde vokst opp i luksus, og hadde myke hender, høye, buet øyebryn som falt ned usmakelig. «De kaller meg Alton», begynte gutten å si. «Jeg er sønnen til Lord Alton, første fetter til Kongen. Vi har vært lorder av riket for syv århundre. Og det gir meg tittelen hertug. Du, i motsetning, er en vanlig borger», sa han og spyttet nesten ordene. «Det kongelige hoff er for kongelige. Og menn av rang. Ikke for din type.» Thor stod der og hadde ingen aning hvem denne gutten var eller han hadde gjort i mot ham. «Hva vil du med meg?» spurte Thor. Alton flirte. «Selvfølgelig så vet du ikke det. Du vet sikkert ingenting, gjør du? Hvordan våger du å komme her og late som du er en av oss!?» spyttet han. «Jeg later ikke som jeg er noen», sa Thor. «Vel, jeg bryr meg ikke hva du har skylt inn med. Jeg vil bare advare deg før du får flere fantasier inn i hodet, om at Gwendolyn er min.» Thor stirret tilbake i sjokk. Hans? Han visste knapt hva han skulle si. «Vårt ekteskap har blitt arrangert siden fødselen», fortsatte Alton. «Vi er på samme alder, og av samme rang. Planene er allerede satt i gang. Ikke våg å tenk, selv for et sekund, at det kommer til å bli annerledes.» Thor føltes som om pusten hadde blitt slått ut av ham; han hadde ikke engang styrken til å svare. Alton tok et steg nærmere og stirret ned. «Du forstår», sa han i en myk stemme, «Jeg lar Gwen flørte. Hun flørter med mange. En gang i blant så synes hun synd på en vanlig borger, eller kanskje en

tjener. Hun lar dem være hennes underholding, hennes leketøy. Du har kanskje fått den konklusjonen at det er noe mer. Men det er hva det er for Gwen. Du er bare nok en bekjent, nok en underholdning. Hun samler på dem, lik dukker. De betyr ingenting for henne. Hun blir spent av en ny borger, og etter en dag eller to, så kjeder hun seg. Hun kommer til forlate deg raskt. Du er ingenting for henne, egentliog. Og ved årets slutt vil hun og jeg bli gift. For alltid.» Altons øyne åpnet seg vidt opp, og viste sin iltre bestemhet. Thor kjente at hjertet knuste av hans ord. Var det sant? Var han virkelig ingenting for Gwen? Nå var han forvirret; han visste knapt hva han skulle tro. Hun hadde virket så ekte. Men kanskje Thor hadde bare tatt feil konklusjon? «Du lyver», sa Thor til slutt tilbake. Alton hveste, og så hevet en enkelt, bortskjemt finger og stakk den inn i Thors bryst. «Hvis jeg ser deg nær henne igjen, så bruker jeg min autoritet til å kalle på den kongelige garden. De kommer til å fengsle deg!» «For hva da?!» spurte Thor. «Jeg trenger ingen grunner. Jeg har en rang her. Jeg vil finne opp en grunn, og det er meg de vil tro. Før jeg er ferdig med å sverte deg, så vil halve kongeriket tro at du er en kriminell.» Alton smilte og var tilfreds med seg selv; Thor følte seg syk. «Du mangler ære», sa Thor og forstod ikke at noen kunne være så uanstendig. Alton fikk en lys latter. «Jeg har aldri trengt det til å begynne med», sa han. «Ære er for dårer. Jeg har det jeg vil ha. Du kan beholde din ære. Og jeg vil få Gwendolyn.»

KAPITTEL TJUE

Thor gikk med Reece ut porten som var buet fra Kongens hoff, og ut til landsveien som førte til Legionens brakker. Vaktene stod i giv akt for dem, mens de erte forbi, og Thor følte en sterk følelse av tilhørighet, som om han ikke var en utenforstående. Han tenkte tilbake et par dager siden, når en vakt hadde jaget ut han. Så mye hadde forandret seg så raskt. Thor hørte et skrik og så opp for å se. Over han sirklet Estopheles og så ned. Hun stupte, og Thor som var spent, holdt ut håndleddet med fremdeles metallhansken på. Men hun steg igjen, og fløy av sted høyere og høyere, men ikke helt ut av syne. Thor undret. Hun var et mystisk dyr, og han følte et intenst tilknytning til henne som var vanskelig å forklare. Thor og Reece fortsatte i stillhet, og holdt en rask fart mot brakkene. Thor visste at hans medbrødre ville vente på ham, og han lurte på hva slags mottakelse han kom til å få. Ville det oppstå misunnelse eller sjalusi? Ville de bli sint for at han fikk all oppmerksomheten? Ville de gjøre narr av ham fordi han ble bært tilbake over Kløften? Eller ville de endelig akseptere ham? Thor håpet at det var det siste. Han var trett av å kjempe med resten av Legionen, og ville mer enn noe annet å tilhøre et sted. Å bli akseptert som en av dem. Brakkene kom til syne i horisonten, og Thors sinn begynte å bli opptatt med noe annet. Gwendolyn. Thor visste ikke hvor mye han kunne snakke med Reece om dette, ettersom det var hans søster. Men han kunne ikke henne ut av tankene. Han kunne ikke slutte å tenke på møtet med den plagsomme kongelige, Alton, og lurte på hvor mye av det han sa var sant. En del av ham fryktet å diskutere dette med Reece, og ville ikke gjøre ham opprørt på en eller annen måte, og dermed miste sin nye venn over hans søster. Men en annen del av ham måtte vite han syntes. «Hvem er Alton?» spurte Thor til slutt nølende.

«Alton?» gjentok Reece. «Hvorfor spør du om ham?» Thor trakk på skuldrene og var usikker på hva han skulle si. Heldigvis fortsatte Reece. «Han er ikke noe annet enn en plagsom mindre kongelig person. Tredje fetter til Kongen. Hvordan det? Har han plaget deg med noe?» så smalnet Reece sine øyne. «Gwen? Er det ikke? Jeg skulle ha advart deg.» Thor snudde, så på Reece og var ivrig til å høre mer. «Hva mener du?» «Han er en tulling. Han har vært ute etter min søster helt siden han kunne gå. Han er sikkert på at de skal gifte seg. Min mor tror også det.» «Kommer de?» spurte Thor og var overrasket hvor anstrengt stemmen hans var. Reece så på ham og smilte. «Jaså, du har blitt forelsket i henne, har du ikke?» han klukklo. «Det var raskt.» Thor ble rød og håpet at det ikke var så åpenbart. «Om det skjer eller ikke, er avhengig av min søsters følelser for ham», svarte Reece endelig. «Med mindre de tvinger henne inn i ekteskapet. Men jeg tviler min far vil gjøre det.» «Og hva føler hun for ham?» ville Thor vite og var redd han var for nysgjerrig, men trengte å vite det. Reece trakk på skuldrene. «Du må spørre henne, antar jeg. Jeg snakker aldri med henne om det.» «Men ville din far tvinge henne inn i et ekteskap?» ville Thor vite. «Kunne han virkelig gjøre noe slikt?» «Min far kan gjøre hva han vil. Men det er mellom ham og Gwen.» Reece snudde og så på Thor.

«Hvor alle disse spørsmålene? Hva ville du snakke om?» Thor rødmet og var usikker på hva han skulle si. «Ingenting», sa han til slutt. «Ingenting!» lo Reece. «Høres ut som svært mye for meg!» Reece lo hardere, og Thor ble flau. Han lurte på om han bare forestilte seg at Gwen likte han. Reece strakte ut og la en fast hånd på skulderen hans. «Hør her, kamerat», sa Reece, «den eneste tingen du kan vite sikkert om Gwen, er at hun vet hva hun vil ha. Og hun får det hun vil ha. Det har alltid vært slik. Hun er like sta som min far. Ingen tvinge henne til noe—eller like noen—hun ikke vil ha. Så ikke være bekymret. Hvis hun velger deg, så stol på meg, hun kommer til å la deg vite det. Ok?» Thor nikket og følte seg bedre, som vanlig når han hadde snakket med Reece. Han så opp og så de store portene til brakkene for Legionen foran ham. Han ble overrasket at han så flere av guttene stå ved porten, som om de ventet på dem, og enda mer overrasket at de smilte, og deretter jublet da de så ham. De skyndte seg frem, grep Thor på skuldrene, tok armene rundt ham, og dro ham inn. Thor ble forbløffet da han ble feid av sted i en omfavnelse av godvilje av de andre. «Fortell oss om Kløften. Hvordan er det på den andre siden?» spurte en. «Hvordan så skapningen ut? Den du drepte?» spurte en annen. «Jeg drepte ham ikke», protesterte Thor. «Erec gjorde det.» «Jeg hørte at du reddet Eldens liv», sa en. «Jeg hørte at du angrep skapningen helt alene. Uten noen våpen.» «Du er en av oss nå!» skrek en ut, og de andre barna jublet, dyttet han videre som om han var deres lenge fortapte bror. Thor kunne knapt tro det. Jo mer han hørtene ordene deres, jo mer innså han at de kanskje hadde et poeng. Kanskje han hadde vært modig alikevel. Han hadde

egentlig ikke tenkt på det. For første gang på lenge, så begynte han å føle seg bra om seg selv. Spesielt nå, ettersom han endelig følte at han tilhørte sammen med disse guttene. Han følte spenning bli frigjort fra skuldrene hans. Thor ble dyttet ut til hovedområdet for trening, og foran han stod dusinvis flere av Legionen. De også jublet når de så ham. De kom frem og klappet ham på ryggen. Kolk steg frem og de andre stilnet. Thor forberedte seg selv, siden Kolk hadde ingenting enn avsky mot Thor. Men nå, til Thors overraskelse, så han ned på ham med et annerledes uttrykk. Selv om han ikke helt smilte, så hadde han ikke et olmt uttrykk heller. Og Thor kunne sverge på at han oppdaget noe som lignet på beundring i hans øyne. Kolk gikk frem, holdt frem en liten knappenål av en liten sort falk, og satte den på Thors bryst. Legionens knappenål. Thor hadde blitt akseptert. Endelig var han en av dem. «Thorgrin av den sørlige provins av det vestlige kongeriket», sa Kolk alvorlig. «Vi ønsker deg velkommen til Legionen.» Guttene brøt ut en jubel, skyndte seg bort, tok armene sine rundt Thor og svaiet han frem og tilbake. Thor klarte ikke en gang å ta det alt inn. Han prøvde ikke. Han ville bare nyte dette øyeblikket. Nå, endelig, var det et sted han tilhørte. Kolk snudde og så mot de andre guttene. «Ok gutter, ro dere ned», kommanderte han. «I dag er en spesiell dag. Ingen flere høygafler, polering, og hesteskitt for dere. Nå er det på tid å virkelig trene. Nå er det våpendagen.» Guttene gav fra seg et spent rop, og fulgte Kolk mens han gikk over treningsområdet mot et stort sirkulært bygning, som var laget av eik og hadde skinnende bronsedører. Thor gikk med gruppen mens de nærmet seg bygningen med en summing av spenthet i luften. Reece gikk ved siden av ham, og O’Connor kom og ble med dem.

«Trodde jeg aldri skulle se deg igjen», sa O’Connor, smilte og klappet en hånd på hans skulder. «Neste gang, la meg våkne opp først ok?» Thor smilte tilbake. «Hva slags bygning er det?» spurte Thor Reece mens de kom nærmere. Det var tunge jernplater over hele døren, og stedet hadde en fryktinngytende nærvær. «Våpenhuset», svarte Reece. «Det er her de lagrer alle våre våpen. Noen ganger lar de oss ta en titt, selv trene med noen av dem. Det er avhengig av hva slags leksjon de vil gjøre.» Thors mage strammet seg da han merket at Elden kom bort til dem. Thor forberedte seg, og forventet en trussel—men denne gangen, til Thors forbløffelse, så hadde Elden et beundrende uttrykk. «Jeg må takke deg», sa han og så ned i ydmykelse. «For at du reddet livet mitt.» Thor av avstumpet; han hadde aldri forventet dette av ham. «Jeg tok feil av deg», la Elden til. «Venner?» spurte han. Han holdt ut en hånd. Thor, som ikke ble langsint, strakte med glede ut og tok hånden hans. «Venner», sa Thor. «Jeg tar ikke det ordet lett», sa Elden. «Jeg vil alltid stille opp for deg. Jeg skylder deg.» Med så snudde han og skyndte seg tilbake til folkemengden. Thor visste knapt hvordan han skulle forholde seg til dette. Han var forbløffet hvor raskt ting hadde forandret seg. «Jeg antar at han er ikke en helt fullstendig dåre», sa O’Connor. «Kanskje han er grei til tross for alt.» De kom frem til våpenhuset. De enorme dørene ble svinget opp og Thor gikk inn med ærefrykt. Han gikk sakte, med bøyd nakke, gransket hele stedet i en bred

sirkel og tok det hele inn. Det var hundrevis av våpen, våpen han ikke en gang kjente igjen, som hang på veggene. De andre guttene skyndte seg spent forover, løp mot våpene, plukket dem opp, holdt dem, og undersøkte dem. Thor gjorde som de andre, og følte seg som et barn i en godteributikk. Han skyndte seg over til en stor hellebarde, løfte det store treskaftet med to hender, og følte vekten av den. Det var massive og godt oljet. Bladet var slitt og hadde hakke, og han lurte om den hadde drept mange menn i strid. Han satte den ned og plukket opp en pigget stridsklubbe, en pigget metallball som var festet til en kort stav med en lang kjetting. Han holdt trehåndtaket med ngler, og følte vekten av metallpiggene som dinglet i enden av kjettingen. Ved siden av ham tok Reece frem en stridsøks, og O’Connor testet vekten av et langspyd og stakk den i luften mot en forestilt fiende. «Hør her!» skrek Kolk og alle snudde. «I dag skal vi lære å kjempe mot fiende fra en distanse. Kan noen her fortelle meg hva slags våpen som kan brukes? Hva kan drepe en mann som står tretti fot unna?» «Pil og bue», skrek noen.» «Ja», svarte Kolk. «Hva annet?» «Et spyd!» skrek noen. «Hva annet? Det er mer enn kun tre. La meg få høre.» «En sprettert», la Thor til. «Hva annet?» Thor tenkte hardt, men kunne ikke komme på noe mer. «Kastekniver», skrek Reece. «Hva annet?» De andre guttene nølte. Ingen hadde flere ideer.

«Man kaste hammere,» skrek Kolk, «og kaste økser. Så har vi kryssbuen. Langspyd kan også kastet. Og dessuten sverd.» Kolk gikk rundt rommet og så på guttenes ansikt som var fullstendig oppmerksomme. «Det er ikke alt. En vanlig sten fra bakken kan være din beste venn. Jeg har sett en mann, stor som en okse, en krigshelt, bli drept på stedet av et stenkast fra en lur soldat. Soldater innser ikke ofte at rustningen kan også bli brukt som et våpen også. Hansken kan tas av og bli kastet mot fiendens ansikt. Dette kan lamslå han flere fot unna. I det øyeblikket kan du drepe ham. Ditt skjold kan også bli kastet.» Kolk tok en pause. «Det er viktig at når dere lærer å kjempe at dere ikke bare kjemper i distansen mellom dere og fienden. Dere må utvide kampen til en større distanse. De fleste slåss innen tre skritt. En god kriger kjemper innen tretti. Forstått?» «Forstått!» lød et kor av rop. «Godt. I dag skal vi skjerpe kasteferdighetene deres. Gå rundt og finn våpen som kan kastet. Ta med en og kom ut innen tretti sekunder. Skynd dere!» Rommet brøt ut i et virvar, og Thor løp mot veggen for å lete etter noe han kunne ta. Han ble dyttet og knuffet i alle retninger fra andre spente gutter, til han endelig fant hva han ville ha og tok den. Det var en liten kasteøks. O’Connor grep en dolk, Reece et sverd og alle tre sprang ut med de andre gutten til treningsområdet. De fulgte Kolk til enden av området hvor det hadde blitt satt opp et dusin skjold på ulike poster. Alle guttene holdt våpene sine og samlet seg rundt Kolk avventende. «Dere skal stå der», tornet han, og pekte mot en linje på bakken, «og sikt mot de skjoldene når dere kaster våpenen. Dere skal deretter løpe til skjoldene og hente et annet våpen, og trene på å kaste det. Aldri velg samme våpen. Alltid sikt mot skjoldet. For de av dere som bommer på skjoldet, skal dere løpe en runde rundt området. Begynn!»

Guttene sto på linje, skulder mot skulder, bak jordlinjen og begynte å kaste våpene på skjoldene, som må ha vært ihvertfall tretusen meter unna. Thor stelte i seg linje sammen med dem. Gutten ved siden av lente bakover og kastet spydet og bommet så vidt. Gutten snudde og begynte å jogge rundt arenaen. Mens han gjorde så løp en av Kongens menn opp til ham, og la en tung mantel av ringbrynje over skuldrene hans som tynget han ned. «Løp med den, gutt!» beordret han. Gutten, som var tynget ned, svettet allerede og fortsatte å løpe i varmen. Thor ville ikke bommet på målet. Han lente bakover, konsentrerte, dro kasteøksen bakover og lot den gå. Han lukket øynene og håpet at den traff målet, og var lettet over å høre at lyden av øksen sette seg fast i lærskjoldet. Han klarte det så vidt, og traff nedre hjørnet, men i det minste klarte han det. Overalt rundt ham så bommet flere gutte og brøt ut i løperunder. De få som traff løp mot skjoldene for å hente et nytt våpen. Thor kom seg til skjoldene og fant en lang, slank kastedolk som han trakk ut, og så løp tilbake til linjen. De fortsatte å kaste i flere timer, til Thors armer var ulidelige og han måtte løpe flere runder selv. Han dryppet av svette, slik som de andre også. Det var en interessant øvelse å kaste all slags våpen for å bli bedre kjent med følelsen og vekten av de ulike skaftene og metallbladene. Thor følte at han ble bedre, mer vant til det, med hvert kast. Men heten var fremdeles tung, og han ble sliten. Det var bare et dusin gutter som stod foran skjoldene. De fleste av dem løp rundt. Det var for vanskelig å treffe så mange ganger, med så mange ulike våpen, og løperundene og varmen gjorde treffsikkerheten enda mer vanskelig. Thor gispet etter luft, og visste ikke hvor lenge han kunne holde på lengre. Akkurat da han var i ferdt med å kollapsere, så kom Kolk plutselig frem. «Nok!» skrek han. Gutten kom tilbake fra løperundene og kollapserte på gresset. De lå der, pesende, puste tungt, og tok bort de tunge frakkene av ringbrynje som hadde blitt lagt over dem. Thor satt også ned på gresset, armene var utslitten, og drippet av svette. Noen av Kongens menn kom med bøtter med vann og slapp dem på

gresset. Reece strakte ut, grep en, drakk fra den, og så gav den til O’Connor, som drakk den og gav den til Thor. Thor drakk og drakk, mens vennet dryppet ned fra haken og mot brystet. Vannet føltes utrolig. Han pustet tungt mens han gav den tilbake til Reece. «Hvor lenge skal dette vare?» spurte han. Reece ristet på hodet pesende. «Jeg vet ikke.» «Jeg sverget at de vil drepe oss», sa en stemme. Thor snudde og så at Elden hadde kommet bort og satt seg ved siden av ham. Thor var overrasket å se ham der, og innså at Elden virkelig ville være venner. Det var rart å se at han hadde endret oppførsel. «Gutter!» skrek Kok og gikk sakte mellom dem. «De fleste av dere bommer nå, sent på dagen. Som dere kan se, er det vanskelig å være treffsikker når man er trett. Dette er poenget. Under kamp vil dere ikke være uthvilte. Dere ville være utslitte. Noen strid kan forsette i flere dager. Spesielt hvis dere angriper et slitt. Og det er når dere er mest sliten at dere må kaste treffsikkert. Som oftest blir dere tvunget til å kaste hvilket som helst våpen som er tilgjengelig. Dere må være eksperter i alle slags våpner, og i alle tilstander av tretthet. Er det forstått?» «JA SIR!» skrek de tilbake. «Noen av dere kan kaste en kniv eller et spyd. Men den samme personen bommer med en hammer eller en øks. Tror dere at man kan overleve ved å kaste et våpen?» «NEI SIR!» «Tror dere dette er bare en lek?» «NEI SIR!» Kolk kar en grimase mens han gikk, og sparket gutter i ryggen dersom han følte de ikke satte strakt nok. «Dere har hvilt nok», sa han. «Tilbake på føttene!» Thor kom seg på føttene raskt med de andre. Beina var trette og han var ikke

sikker på hvor mye han orket mer. «Det er to aspekter ved distansekjemping», fortsatte Kolk. «Man kan kaster— men det kan også fienden. Han er kanskje ikke trygg tretti skritt unna—men det er kanskje ikke du heller. Dere må lære å forsvare dere ved tretti steg. Er det forstått?» «JA SIR!» «For å forsvare seg mot et flyvende objekt må man ikke bare være oppmerksom og rask på føttene, men også kunne dukke, eller rulle eller bevege seg unna— men også være dyktig med å forsvare seg med et stort skjold.» Kolk gestikulerte og en soldat kom med et stort, tungt skjold. Thor var forbløffet —den var nesten dobbelt så stor som ham. «Har jeg en frivillig?» la Kolk til. Gruppen av gutter var stille, nølende og uten å tenke grep Thor øyeblikket og rakte opp hånden. Kolk nikket og Thor skyndte seg frem. «Godt», sa Kolk. «Minst en av dere er dumme nok til å være frivillig. Jeg liker motet ditt, gutt. En dum avgjørelse. Men bra.» Thor begynte å lure på om han hadde virkelig tatt en dum avgjørelse mens Kolk gav ham de store metallskjoldet. Han festet den til en arm, og kunne ikke tro hvor tung den var. Han kunne knapt løfte den. «Thor, ditt oppdrag er å løpe fra denne enden av området til den andre. Urørt. Ser du de femti guttene som står mot deg?» sa Kolk til Thor. «De kommer alle sammen til å kaste våpen på deg. Virkelig våpen. Forstår du? Hvis du ikke bruker skjoldet til å beskytte deg selv, så kan du dø før du kommer deg til den andre enden.» Thor stirret tilbake i vantro. Guttene ble veldig stille. «Dette er ikke en lek», forsatte Kolk. «Dette er veldig alvorlig. Strid er alvorlig. Det er liv eller død. Er du sikker på at du være frivillig?»

Thor nikket, for fastfrossen av frykt for å si noe annet. Han kunne ikke forandre mening på dette tidspunktet, ikke foran alle de andre. «Bra.» Kolk vinket mot en tjenesteperson som gikk frem og blåste et horn. «Løp!» skrek Kolk. Thor løftet det tunge skjoldet med to hender, og holdt den med alt han kunne. Da han gjorde de så følte han et gjennomtrengende smell, så alvorlig at den skaket skallen hans. Det må ha vært en metallhammer. Den gikk ikke gjennom skjoldet, men sendte et fryktelig sjokk gjennom systemet hans. Han mistet nesten skjoldet, men tvang seg selv til å holde den fast og forsatte å bevege seg. Thor begynte å løpe, småsnublet av sted så fort han kunne med skjoldet. Mens våpen og missiler fløy forbi ham, tvang han selv til å krympe bak skjoldet så godt han kunne. Skjoldet var hans livbøyle. Og mens han krympet seg godt han kunne bak skjoldet. Og mens han løp, lærte han hvordan han kunne holde seg bak den. Piler fløy forbi ham, bommet på ham med en ørliten margin, og han dro haken tettere bakover. Nok en tung gjenstand smalt mot skjoldet og traff han så hardt at han snublet bak flere fot, og kollapsert på bakken. Men Thor kom seg tilbake på føttene og fortsatte å løpe. Med en overlegen innsats, gispende etter luft klarte han endelig å krysset området. «Stopp!» ropte Kolk. Thor slapp skjoldet og var dryppende svett. Han var forbi takknemlighet for at han hadde nådd den andre siden; han visste ikke om han kunne holde det skjoldet noe lengre. Thor skyndte seg tilbake til de andre, og mange av dem gav ham beundrende blikk. Han lurte på hvordan han hadde overlevd. «Bra jobbet», hvisket Reece til ham. «Noen andre frivillige?» ropte Kolk ut.

Det var den død stillhet blant guttene. Etter å ha sett Thor, så ville ingen prøve. Thor følte stolt av seg selv. Han var ikke sikker på om han ville ha vært frivillig hvis han visste hva det innebærte, men nå som det var over, var han glad at han gjorde det. «Fint. Da skal jeg velge ut en frivillig for dere», skrek Kolk. «Du! Saden!» ropte han og pekte på noen. En eldre, tynn gutt gikk frem og så forskrekket ut. «Jeg?» sa Saden med en stemme som sprakk. De andre gutten lo av ham. «Selvfølgelig deg. Hvem andre?» sa Kolk. «Jeg er lei for det, sir. Men jeg vil helle la være.» Et forskrekk gisp lød blant Legionen. Kolk nærmet seg ham med en grimase. «Du gjør ikke hva du vil gjøre» knurret Kolk. «Du gjør det jeg forteller du skal gjøre.» Saden stod frosset og så skremt som døden. «Han burde ikke ha vært her», hvis Reeece til Thor. Thor snudde og så på ham. «Hva mener du?» «Han kommer fra en adelig familie, og de plasserte ham her. Men han ønsker ikke væreher. Han er ingen kriger. Kolk vet det. Jeg tror de prøver knekke ham. Jeg tror de vil ha ham ut.» «Jeg er lei for det, sir. Men jeg kan ikke», sa Saden og lød forskrekket. «Du kan», skrek Kolk. «Og du vil!» Det oppstod en frosen anspent duell.

Saden så ned på bakken med haken hengende ned i skam. «Jeg er lei for det, sir. Gi meg en annen oppgave og jeg vil gjerne gjøre det.» Kolk ble rød i ansiktet, stormet mot ham til han var noen tommer unna ansiktet hans. «Jeg skal gi deg en annen oppgave, gutt. Jeg bryr meg ikke om hvem familien din er. Fra nå av skal du løpe. Du skal løpe rundt dette området til du kollapserer. Og du skal ikke komme tilbake til du gjør deg frivillig til å ta opp dette skjoldet. Forstår du meg?» Saden så ut som han var ferd med å bryte ut i tårer mens han nikket tilbake. En soldat kom over, la en ringbrynje over Saden, og deretter la en annen soldat en ringbrynje til over ham. Thor kunne ikke forstår hvordan kunne bære den vekten. Han klarte knapt å løpe med en. Kolk lente seg tilbake og sparket Saden hardt i baken, og han kom snublene forover og begynte hans lange, langsomme løping rundt området. Thor syntes synd på ham. Mens han så han småsnuble rundt, kunne han ikke la være å lure på om gutten ville overleve Legionen. Plutselig lød et horn, og Thor snudde seg og så et følge av Kongens menn komme ridende, med et dusin av Sølvene med dem, som holdt lange spyd og hadde hjelmer med fjær. De stoppet foran Legionen. «For å hedre Kongens datters bryllupsdag og i ære for sommersolverv så har Kongen erklært resten av dagen for jaktdag!» Alle gutten rundt Thor brøt ut i en jubel. Alle brøt ut i sprang med en gang, og fulgte hestene mens de svingte og sprang avsted på området. «Hva skjer?» spurte Thor Reece, mens han begynte å løpe med de andre. Reece hadde et stort smil på ansiktet. «Det er en gudegave!» sa han. «Vi skal av sted i dag! Vi skal jakte!»

KAPITTEL TJUEEN

Thor jogget ned skogstien med de andre, og holdt spydet som hadde blitt gitt til ham for jakten. Ved siden av var Reece, O’Connor og Elden, sammen med minst femti andre medlemmer av Legionen. Foran dem red et hundretalls av Sølvene på hesteryggen og i lett rustning. Noen bar korte spyd, men de fleste hadde pil og bue over ryggene. Løpende til fots bak var dem var dusinvis av væreiere og tjenestefolk. Ridende helt foran var Kong MacGil, som så stor og stolt som noensinne med et spent uttrykk på ansiktet. Han ble flanket av sine sønner, Kendrick og Gareth, og, som Thor var overrasket å se, selv Godfrey. Dusinvis av pasjer løp blant dem, noen lente bak og blåst horn laget av lange elfenbenhorn; andre dro bjeffende hunder, som ivrig løp forover for å holde tritt med hestene. Det var et fullstendig kaos. Da den store gruppen stormet gjennom skogen så begynte de å dele seg opp i alle retninger. Og Thor visste knapt hvor de skulle gå eller hvilken gruppe han skulle følge. Erec red nær dem, og Thor og andre bestemte seg for følge han. Thor løp opp ved siden av Reece. «Hvor skal vi?» spurte han Reece mens han løp og hadde vansker med å puste. «Dypt inn i skogen», ropte Reece tilbake. «Kongens menn prøver å skaffe vilt for flere dager.» «Hvorfor rir noen Sølvene på hester mens andre går til fots?» spurte O’Connor Reece. «De som er på hestene jakter på lette bytter, slik som hjort og fjærkre», svarte Reece. «De bruker buene sine. De på fot leter etter de mer farlige dyrene. Slik som gulhalet villsvin.» Thor var både spent og nervøs ved tanken på duret. Han hadde sett en når han vokste opp; den var et fryktelig og farlig dyr, som var kjent for å klare å rive en mann i to med liten provosering.

«De eldste krigerne pleier å holde seg på hesteryggen og jakter på hjort og fugler», la Erec til og så ned. «De yngre pleier å holde seg på føttene og gå etter større vilt. Du må være i bedre form for det, selvfølgelig.» «Derfor lar tillater vi denne jakten for dere gutter», skrek Kolk som løp med de andre, ikke så langt unna, «det er trening for dere også. Dere må være til fots under hele jakten, holde tritt med hestene. Mens vi går av sted så vil dere bryte opp i mindre grupper, og hver av dere skal ta ulike stier og jakte deres egne dyr. Dere skal finne det mest iltre dyret dere kan finne—og dere skal bekjempe den til døden. Dette er de samme kvalitetene som gjør dere til en soldat: utholdenhet, fryktløshet, og ikke vike unna fra deres motstander, uansett hvor stor eller hvor ille den er. Kom av sted!» skrek han. Thor løp raskere, og det gjorde også hans medbrødre. Slik at de kunne holde tritt med hestene mens de skar igjennom skogen. Han visste knapt hvilken vei han skulle, men han fant ut dersom han holdt seg nær Reece og O’Connor, så ville alt gå bra. «En pil, raskt!» skrek Erec ned. Thor kom fort i handling, løp opp ved Erecs hest, grep en pil fra koggen på salen og gav den til ham. Erec plasserte den i buen mens han red, sakket ned, og tok et rolig sikte på noe i skogen. «Hundene!» skrek Erec. En av Kongens tjenestefolk løslatet en bjeffende hund, som stupte inn i buskene. Til Thors overraskelse, fløy en stor fugl opp og da den gjorde det, lot Erece pilen fly av sted. Det var et perfekt skudd, rett på nakken, og fuglen falt ned, død. Thor var forbløffet over hvordan Erec hadde fått øye på den. «Fuglen!» skrek Erec. Thor løp, grep den døde fuglen som var varm og hadde blod strømmende ut av nakken, og løp tilbake til Erec. Han kastet den på Erecs sal og hang den der mens han red. Overalt rundt Thor så gjorde ridderne på hesteryggen det samme. De jaget ut

fugler og skjøt dem ned slik at væreierne kunne hente dem. De fleste brukte piler; noen brukte spyd. Kendrick dro spydet bakover, siktet og kastet den mot en hjort. Det var en fulltreffer og traff den rett i halsen, slik at den også falt over også. Thor var forbløffet over overflodet av vilt i disse skogene. Mengden av vilt de ville ta hjem, ville være nok til å mate kongshoffet for flere dager. «Har du vært på jakt før?» ropte Thor til Reece og unngikk så vidt å bli trampet ned av Kongens menns mens de løp. Det var vanskelig å høre i bjeffingen fra hundene, horne som gjallet, og skrikene til menn med seirende latter, mens de felte det ene dyret etter den andre. Reece hadde et stort smil på fjeset mens han hoppet over en trestamme og fortsatte å løpe. «Mange ganger! Men bare på grunn av min far. De lar oss ikke bli med i jakten før man er i en bestemt alder. Det er spennende—selv om det sjeldent at noen kommer fra det uskadet. Mer enn en mann har blitt skadet, eller drept under jakten på et villsvin.» Reece peste mens han løp. «Men jeg har alltid rydd på hesteryggen», la han til. «Jeg har aldri fått lov til å gjøre det til fots før, med Legionen, aldri fått love til å jakte på villsvin. Det er første gangen for meg!» Skogen forandret seg plutselig med dusinvis av stier som strakte foran dem. Hver av dem delte seg i dusinvis av måter. Nok et horn lød, og den store gruppen begynte å bryte opp i mindre grupper. Thor holdt seg nær Erece, og Reece og O’Connor ble med dem; de svingte ned ensmal sti som bøyde seg skarpt nedover. De løp og løp. Thor grep spydet sitt hardt mens han hoppet over en liten bekk. Deres lille gruppe bestod av Erece, og Kendrick på hesteryggen, Thor, Reece, O’Connor og Elden til fots, og det ble seks av dem—og da Thor snudde seg la han merke til to medlemmer til av Legionen som løp bak dem og ble med dem. De var store og bredskuldret, med bølgete sandaktig hår som falt forbi øynene deres, og hadde store smil. De så ut til å være et par år eldre enn Thor—og de var identiske tvillnger. «Jeg heter Conval», sa en av dem til Thor.

«Og jeg heter Conven.» «Vi er brødre», sa Conval. «Tvillinger!» la Conventil. «Håper det ikke gjør noe at vi blir med dere», sa Conval til Thor. Thor hadde sett dem rundt i Legionen, men hadde aldri møtte dem før. Han glad for å treffe nye medlemmer, spesielt medlemmer som var vennlige mot ham. «Glad for å ha dere her», skrek Thor ut. «Jo flere hender, jo bedre», lød det fra Reece. «Jeg har hørt at villsvinene i denne skogen er enorme», bemerket Conval. «Og dødelige», la Conven til. Thor så på de lange spydene som tvillingene bar, de var tre ganger lengre enn hans og undret. Han merket at de så på hans korte spyd. «Det spydet er ikke langt nok», sa Conval. «Disse villsvinnene har store støttenner. Du kommer til å trenge noe som er lengre», sa Conven. «Ta min», sa Elden som løp opp til Thor og tilbød hans spyd. «Jeg kan ikke ta din», sa Thor. «Hva skal du bruke?» Elden trakk på skuldrene. «Jeg klarer meg.» Thor ble rørt av hans generøsitet, og lurte på hvor annerledes deres vennskap var nå. «Ta en av mine», beordret en stemme. Thor så opp og så Erec ridende ved siden av ham, vinket mot saddelen, og som hadde to lange spyd.

Thor strakte ut og grep et langt spyd fra saddelen og var takknemlig for den. Den var tynge og mer vanskelig å løpe med—men han følte seg mer beskyttet, og det virket som han ville trenge den. De løp og løp til luften brente i Thors lunger, og han ikke visste om han klarte å gå lengre. Han var på vakt og så rundtseg etter tegn på dyr. Han følte seg beskyttet med disse mennene rundt seg, og uslåelig med et langt spyd. Men han var fremdeles svært anspent. Han hadde aldri jaktet villsvin før og hadde ingen aning om hva han skulle forvente. Da lungene hans brente så brøt skogen seg opp i en lysning, og heldigvis så stoppet Erec og Kendricks sine hester. Thor antok at de også fikk lov til å stoppe også. De stor der alle, åtte a dem i skogslysningen. Guttene til fots peste etter luft, og Erec og Kendrick gikk ned fra sine hester. Hestene pustet tungt, men ellers var det stille. Og den eneste lyden var vind i trærne. Lyden av hundrevis av menn som sprang gjennom skogen var nå borte, og Thor innså de må ha kommet veldig langt bort fra de andre. Han rundt lysningen og peste. «Jeg har ikke sett noe dyrespor», sa Thor til Reece. «Har du?» Reece ristet på hodet. «Villsvinet er et listig dyr», sa Erec og gikk frem. «Han viser seg ikke alltid. Noen ganger er det han som ser på deg. Han ventet kanskje til du ikke er på vakt, og da angriper han. Så vær alltid på vakt!» «Se opp!» skrek O’Connor. Thor spant rundt og så plutselig en stort dyr eksplodere inn mot lysningen med en voldsom fart; Thor skvatt, og trodde de ble angrepet av et villsvin. O’Connor srek og Reece snudde, og kastet et spyd mot den. Han bommet og dyret fløy opp i luften. Det var da Thor innså at de var en kalkun som forsvant tilbake i skogen. Alle lo og spenningen ble brutt. O’Connor ble rød, og Reece la en beroligende hånd på skulderen hans. «Ikke vær bekymret, min venn», sa han.

O’Connor så bort og var flau. «Det finnes ingen villsvin her», sa Elden. «Vi tok feil sti. Det eneste i denne stien er fjærkre. Vi kommer tomhendt tilbake.» «Kanskje det ikke er en dårlig ting», sa Conval. «Jeg har hørt at et villsvinkamp dreier seg om liv og død.» Kendrick gransket rolig skogen; Erec gjorde det samme. Thor kunne se på ansiktene til disse to mennene at noe var der ute. Han kunne vite det fra deres erfaring og visdom at de var på vakt. «Vel, det virker som stien ender her», sa Reece. «Så hvis vi går videre så blir skogen umarkert. Da kommer vi ikke til finne veien tilbake.» Men hvis vi går tilbake, så er vår jakt over», sa O’Connor. «Men hva skjer om vi kommer tilbake uten noe?» spurte Thor. «Uten et villsvin?» «Da kommer vi til å bli utledd av de andre», sa Elden. «Nei, det blir vi ikke», sa Reece. «Ikke alle finner et villsvin. Faktisk er det mer sjeldent å finne en enn ikke.» Mens gruppen stod der i stillhet, puste tungt, og gransket skogen så innså Thor plutselig at han hadde drukket for mye vann. Han hadde holdt seg under hele jakten og nå hadde han slik en smerte i blæren, at han så vidt klarte å holde seg. «Unnskyld meg», sa han og begynte å gå inn i skogen. «Hvor skal du?» spurte Erec forsiktig. «Jeg må tømme meg. Jeg er straks tilbake.» «Ikke gå langt», advarte Erec. Thor, som var selvbevisst, skyndte seg inn i skogen og kom seg omtrent tyve skritt unna fra de andre, til han fant et sted så vidt ute av syne. Akkurat da han skulle tømme seg, så hørte han plutselig et kvist knekke. Det var

høylydt og merkbart, og han visste—han bare visste—at lyden ikke kom fra et menneske. Han snudde sakte, mens hårene reiste seg bak nakken og kikket. Der borte, kanskje ti steg unna, var en lysning til med en stor sten i midten. Og der ved foten av stenen var det bevegelse. Et lite dyr, han kunne ikke se hva det var. Thor lurte på om han skulle gå tilbake til de andre eller se hva det var. Uten å tenke så krøp han fremover. Hva enn slags dyr det var, så ville han ikke miste det, og hvis han gikk tilbake, så kunne den være borte når han kom igjen tilbake. Thor gikk nærmere, med gåsehud, og skogen ble tykkere og det ble mindre for manøvre seg. Han ikke se noen annet enn tykk skog, og solen som ble oppstykket med skarpe kanter. Endelig, kom han til lysningen. Mens han kom nærmere så løsnet han grepet på spydet, og senket den ned mot hoften. Han ble forbløffet over hva han så foran ham i lysningen, i en liten solflekk. Der i gresset ved stenen, lå en liten leopardvalp og vred seg. Den satt der, vred seg og klynket og myste mot solen. Det virket som den nettopp hadde blitt født, knapt en fot lang, liten nok til e inn under Thors skjorte. Thor stod der forbløffet. Valpen var helt hvit, og han visste en hvit leopardvalp var et veldig sjeldent dyr. Han hørte pluselig blader som raslet bak ham og snudde seg og så hele gruppen skynde seg mot ham. Reece stod foran dem og så bekymret ut. I løpet av noen øyeblikk var ved ham. «Hvor gikk du?» krevde han å vite. «Vi trodde du var død.» Mens alle kom ut til ham og så ned på valpen, kunne de høre dem gispe av sjokk. «Et meget betydningsfullt tegn», sa Erec til Thor. «Du har funnet noe som skjer bare en gang i livet. Det mest sjeldne blant dyr. Det har blitt etterlat. Den har ingen som tar vare på den. Det betyr at den er din. Det er din plikt å oppdra den.» «Min?» spurte Thor forvirret.

«Det er din forpliktelse», la Kendrick til. «Du fant den. Eller, rettere sagt, den fant deg.» Thor var forbløffet. Han hadde et på sauer, men hadde aldri oppdratt et dyr i hele sitt liv, og han hadde ingen aning hvordan det gjøres. Men på samtidig, så følte han et sterkt slektskap med dyret. De små lyseblå øynene åpnet og stirret bare på ham. Han nærmet seg den, bøyde ned, og plukket den opp i hans armer. Dyret strakte opp og slikket kinnet hans. «Hvordan tar man vare på en leopardvalp?» spurte Thor og var overvelmet. «Jeg antar på samme måte som man tar var på noe annet», sa Erec. «Mat den når den er sulten.» «Du må gi den et navn», sa Kendrick. Thor undret, og var forbløffet at dette var den andre gangen han skulle navne et dyr på løpet av så få dager. Han husket en fortelling fra barndommen, om en løve som terroriserte en landsby. «Krohn», sa Thor. De andre nikket i anerkjennelse. «Som legenden», sa Reece. «Jeg liker det», sa O’Connor. «Krohn skal det være», sa Erec. Da Krohn senket hodet mot Thors bryst følte han en sterkere forbindelse til den mer enn noe annet. Han kunne la være å føle at han hadde allerede kjent Krohn i flere liv da dyret vred og klynket mot ham. Plutselig kom en skarp lyd som fikk nakkehåret til Thor til å løfte seg, og gjorde at han snudde raskt og stirret opp på himmelen. Høyt ovenfor var Etopheles. Den stupte plutselig ned, rett mot Thors hodet,

skrek mens den kom, men fikk høyde i siste sekund. Først lurte Thor på om den var misunnelig på Krohn. Men så med et halvt sekund til overs innså Thor: at falken advarte ham. Et øyeblikk senere kom det en skarp lyd fra den andre siden av skogen. Det var en rasling, etterfulgt av noe som kom stormende—det skjedde altfor raskt. På grunn av advarselen fikkThor en fordel—han så den komme og hoppet unna med så vidt et sekund, mens et massivt villsvin stormet rett mot ham. Den bommet på ham bare så vidt. Lysningen brøt ut i et kaos. Villsvinet angrep de andre med et villskap, og stakk støttennene i alle retninger. I et sveip klarte den å kutte O’Connors arm, og blod sprutet ut mens han grep armen skrikende. Det var som å kjempe mot en okse, men uten de riktige våpene. Elden prøvde å stikke den med sitt lange spyd, men villsvinet bare snudde hodet, presset den ned med sin enorme munn, og en ren bevegelse bet den i to. Så snudde villsvinet og angrep Elden. Den traff ham i ribbeinet; heldigvis for Elden så unnvek han så vidt å bli revet i stykker av støttennene. Dette villsvinet var ustoppelig. Den hadde blodtørst, og ville tydeligvis ikke la dem være til den tok dem. De andre sprang unna og kom til handling. Erec og Kendrick trakk frem sverdene, og det gjorde også Thor, Reece og de andre. De sirklet rundt beistet, men den var vanskelig å treffe, spesielt på grunn av dens tre fot lange støttenner som hindret dem å komme nærme. Den løp i sirkler og jaget dem rundt lysningen. Mens de angrep etter tur, så skåret Erec et direkt treff og kuttet den på siden; men dette villsvinet må ha vært av stål, fordi den bare forsatte å angripe. Det var da alt forandret seg. I et kort øyeblikk fanget noe Thors blikk og han snudde og så inn i skogen. Langt borte, skjult mellom trærne, kunne han ha sverget på at han så en mann med en sort kutte; han så ham heve en pil og bue og sikte rett mot lysningen. Det virket som han ikke siktet mot villsvinet, men på mennene.

Thor lurte på om han så ting. Kunne de være under angrep? Her? I midten av ingensteder? Av hvem? Thor lot sitt instinkt ta over. Han merket at de andre var i fare og han løp mot dem. Han mannen sikte buen mot Kendrick. Thor stupte mot Kendrick. Han taklet ham hardt, knuffet ham ned på bakken sammen med seg selv, og et øyeblikk senere fløy en pil forbi og bommet såvidt på ham. Thor så umiddelbart tilbake på skogen, og så etter tegn på angriperen. Men han var borte. Men han hadde tid til å tenke; villsvinet sprang voldsomt rundt i lysningen, kun et par fot unna dem. Nå kom den i deres retning, og Thor hadde ingen tid til å reagere. Han forberedte seg på sammenstøtet mens de lange, skarpe støttennene kom rett mot ham. Et øyeblikk senere kom det et høyt skingrende hvin; Thor snudde og så Erec bykse på beistets rygg, heve sverdet høyt med begge hender, og støtet sverdet inn mot nakken. Beistet brølte, blod sprutet fra munnen mens den vaklet ned på knærne, og så krasjet den på bakken med Erec over den. Den stoppet bare en fot unna Thor. Alle stod fastfrosset, og så på hverandre—og lurte på hva i verden som hadde nettopp hendt.

KAPITTEL TJUETO

Thor, som bar Krohn inni skjorten sin, ble overvelmet at bråket da Reece åpnet døren til ølhuset. En stor gruppe av ventende medlemmer av Legionen og soldater, pakket sammen inne, møtte dem et rop. Det var fylt og varmt inne. Thor ble øyeblikkelig klemt mellom sin medbrødre med skulder til skulder. Det hadde vært en lang jaktdag, og de hadde alle samlet seg her i dette ølhuset dypt i skogen for å feire. Sølvene hadde vist frem veien, og Thor, Reece og de andre fulgte etter. Bak Thor, tvillingene, Conval og Conven, var deres store fangstpremie, villsvinet, som var større enn noen andres, liggende på en lang stav over skuldrene. De måtte sette den ned på utsiden av vertshusdørene før de kom inn. Thor tok et siste blikk; den så virkelig rasende ut at det var vanskelig å tro at de hadde drept den. Thor følte noe vri seg inni jakken hans, og så ned på sin nye følgesvenn, Krohn. Han kunne knapt tro at han faktisk bar på en hvit leopardvalp. Den stirret på ham med sine krystallblåe øyne og klynket. Thor merket at den var sulten. Thor ble dyttet til i ølhuset, dusinvis av flere menn strømmet inn bak ham, og han gikk lengre inn i dette lille overbefolkede stedet, som må ha vært tyve grader varmere—og ikke minste mer fuktig. Han fulgte Erec og Kendrick, og ble fulgt selv av Reece, Elden, tvillingene, og O’Connor, som hadde blitt bandasjert på grunn av villsvinets kutt, men som hadde endelig sluttet å blø. O’Connor virker mer omtåket enn skadet. Det gode humøret hans hadde vendt tilbake, og hele gruppen gikk lengre inn i rommet. Stedet var fylt med skulder til skulder, så tett at det var knapt rom for å snu seg en gang. Det var lange benker, og noen men stod, mens andre satt, sang drikkesanger og skålte med krusene, eller slo dem på bordet. Det var folksom, lystig stemning og Thor hadde aldri sett noe lignende før. «Første gang i et ølhus?» spurte Elden og måtte faktisk skrike for å bli hørt. Thor nikket tilbake, og følte seg som en tåpe igjen.

«Jeg vedder på at du aldri har tatt et ølkrus før, har du?» spurte Conven og klappet ham på skulderen med et latter. «Selvfølgelig har jeg det», skjøt Thor tilbake i forsvar. Men han rødmet, og håpet at ingen ville se det, fordi faktisk hadde han aldri virkelig drukket øl før, bortsett fra det lille smaksprøven i bryllupet. Hans far tillot aldri øl i huset. Og selv når han gjorde det, så var han sikker på at han ikke hadde råd til det. «Så bra da!» ropte Conval. «Bartender, gi oss en runde med ditt sterkeste øl. Thor her er en gammel proff!» En av tvillingene la den en gullmynt. Thor var forbløffet over hvor pengene disse guttene hadde; han lurte på hvilken familie de kom fra. Den mynten kunne ha vart en måned hos hans familie i landsbyen. Et øyeblikk senere kom et dusin krus med øl som skled ned baren, og guttene dyttet seg gjennom og grep dem; et krus ble dyttet inn i Thors hånd. Skummet dryppet over siden på hånden hans, og magen hans vred seg i forventning. Han var nervøs. «For jakten vår!» ropte Reece. «FOR JAKTEN VÅR!» gjentok de andre. Thor fulgte de ordre, og prøvde å virke så normal som mulig mens han hevet skummet væske mot leppene. Han tok en slurk, og hatet smaken. Men så de andre svelge sitt ned, og tok kruset fra leppene til de var ferdige. Thor følte seg forpliktet til å gjøre det samme, eller ville han se ut som en feiging. Han tvang seg selv til å drikke det, svelget så raskt han kunne, til han til slutt var halvveis ferdig og satte den ned og hostet. De andre så på ham og brølte av latter. Elden klappet ham på ryggen. «Det er din første gang, er det ikke?» spurte han. Thor rødmet da han tørket skum fra leppene. Heldigvis før han kunne svare, var det noe som ropet i rommet, og alle snudde for å se flere musikere som dyttet seg frem. De startet å spille på lutter og fløyter, slo cymbaler og den folksomme

stemningen ble enda høyere. «Min bror!» sa en stemme. Thor snudde og så en gutt et par år eldre enn seg, med en liten mage, men brede skuldre, ubarberte, så noe sjuskete ut, kom frem og omfavnet Reece med en rar klem. Han ble holdt med selskap av tre følgevenner, som så lik sjuskete ut. «Jeg skulle aldri trodd jeg fant deg her!» la han til. «Vel, en gang i blant må jeg gå i min brors fotspor, må jeg vel?» ropte Reece tilbake med et smil. «Thor, du kjenner min bror, Godfrey?» Godfrey snudde og håndhilste Thor, og Thor kunne ikke la være å merke hvor mye og tykk den var. Det var ikke en krigers hånd. «Selvfølgelig kjenner jeg nykommeren», sa Godfrey, lente inn altfor nærme og snakket med slørete ord. «Hele kongeriket snakker om ham. En fin kriger har jeg hørt», sa han til Thor. «Fryktelig synd. For et bortkastet talent for ølhuset!» Godfrey lente seg bakover og brølte av latter, og de tre følgevennene lo med ham. En av dem, et hode høyere enn de andre, med en stor mage, lys røde kinn, og fylt med drikke, lente forover og slo en hånd på Thors skuldre. «Tapperhet er en fin egenskap. Men den sender deg til slagmarken, og gjør deg kald. Å være full er en bedre egenskap: det holder deg trygg og varm—og sikrer deg ei varm kvinne ved din side!» Han brølte av latter, og det gjorde andre også. Og bartenderen satt nye krus med øl for alle. Thor håpet at han ikke ble bedt å drikke; han kunne allerede føle ølet strømme inn mot hodet. «Det var vår første jakt i dag!» skrek Reece til sin bror. «Var det altså?» svarte Godfrey. «Vel, da må vi drikke for, må vi vel? «Eller to!» lød fra hans høye venn.

Thor så ned mens en ny kopp ble skøvet inn i hånden hans. «For første gangen!» ropte Godfrey ut. «FOR FØRSTE GANGEN!» gjenok de andre. «Måtte deres liv bli fylt med første ganger!» lød det fra den høye, «unntatt første gangen man er edru!» De brølte med latter mens de drakk. Thor tok en liten slurk, og prøvde å komme seg unna ved å senke ølet—Godfrey så ham. «Det er ikke slik man drikker, gutt!» skrek Godfrey. Han gikk fre, grep kruset, la den mot Thors lepper, og alle mennene lo da Thor svelget det ned. Han satte den ned tom, og de jublet. Thor følte seg letthodet. Han begynte å miste kontrollen, og det var vanskeligere å foke. Han likte ikke følelsen. Thor følte at den vred seg da Krohn stakk ut hodet sitt. «Vel, hva har vi her?» skrek Godfrey ut av glede. «Det er en leopardvalp», sa Thor. «Vi fant den under jakten», la Reece til. «Han er sulten», sa Thor. «Jeg er ikke sikker på hva jeg skal mate ham.» «Vel, selvfølgelig øl!» skrek den høye mannen. «Virkelig?» spurte Thor. «Er det sunt for ham?» «Selvfølgelig!» skrek Godfrey. «Det er bare korn, gutt!» Godfrey strakte ut, dippet fingeren i skummet, og holdt den ut; Krohn lente seg forover og sleiket den opp. Han sleiket igjen og igjen. «Se han liker det!»

Godfrey trakk plutselig fingeren tilbake med et skrik. Han holdt den opp og det var blod på den. «Skarpe tenner på denne!» skrek han—og de andre brøt ut i latter. Thor strakte ned, strøk Krohn på hodet, og Thor helte resten av drikken hans i leopardens munn. Krohn sleiket alt opp, og Thor bestemte seg for å finne ordentlig mat for ham. Han håpet Kok ville la han bli i brakkene, og at ingen i Legionen ville protestere. Musikerne forandret sangen, og flere venner av Godfrey dukket opp. De kom over, og ble med i en ny runde med drukke, og førte Godfrey bort, tilbake inn til folkemengden. «Jeg ser deg senere unge mann», sa Godfrey til Reece før han forlot. Så snudde han seg til Thor: «For håpe du vil tilbringe mer tid i ølhuset!» «For håpe du tilbringer mer tid på slagmarken», ropte Kendrick tilbake. «Jeg tviler sterkt på det!» sa Godfrey og brølte av latter med resten av følget hans, og han forsvant inn i folkemengden. «Feirer de alltid som dette?» spurte Thor Reece. «Godfrey? Han har vært i ølhuset helt siden han kunne gå. En skuffelse for min far. Men han er fornøyd med seg selv.» «Nei, jeg mener Kongens menn. Legionen. Er det alltid en tur til ølhuset?» Reece ristet på hodet. «I dag er en spesiell dag. Den første jakten, og sommersolverv. Dette skjer ikke ofte. Nyt det mens det varer.» Thor begynte å føle seg mer desorientert mens han så rundt i rommet. Dette var ikke stedet han ville være. Han ville være tilbake i brakkene, og trene. Og tankene hans drev av sted nok en gang til Gwendolyn. «Fikk du sett godt på ham?» spurte Kendrick, mens han kom til Thor.

Thor så på ham undrende. «Mannen i skogen, hvem skjøt pilen?» la Kendrick til. De andre presset seg nærmere, og prøvde å lytte mens stemningen ble mer alvorlig. Thor prøvde å huske igjen, men han kunne ikke. Alt var tåkete. «Jeg skulle ønske jeg gjorde det», sa han. «Det skjedde så raskt.» «Kanskje det var bare en av Kongens menn, som skjøt i vår retning ved uhell», sa O’Connor. Thor ristet på hodet. «Han var ikke kledd som de andre. Han var bare kledd i sort, hadde en kappe med hette. Han skjøt bare en pil, siktet mot Kendrick og så forsvant. Jeg er lei for det. Jeg skulle ønske jeg så mer.» Kendrick ristet på hodet og prøvde å tenke. «Hvem ønsker deg død?» spurte Reece Kendrick. «Var det en morder?» spurte O’Connor. Kendrick trakk på skuldrene. «Jeg har ingen fiender som jeg vet om.» «Men far har mange», sa Reece. «Kanskje noen vil drepe deg for å ta ham.» «Eller noen som kanskje vil ha deg unna tronen», postulerte Elden. «Men det er absurd! Jeg er uekte! Jeg kan ikke arve tronen!» Mens de alle ristet på hodet, tok slurk av ølet, og prøvde å finne det ut, kom det nok et rop i rommet, og alle mennenes oppmerksomhet snudde mot trappen som ledet opp til annen etasje. Thor så opp og så en rekke med kvinner gå ut en av gangen på etasjen over, stå ved gelenderet og kikke ned på rommet. De var alle lettkledde og hadde altfor mye sminke. Thor rødmet.

«Vel, hallo menn!» ropte kvinnen som stod foran, med store bryster og hadde på seg et rødt blondeantrekk. Mennene jublet. «Hvem kan bruke penger i kveld?» spurte hun. Mennene jublet igjen. Thors øyne ble store av overraskelse. «Er dette også et bordell?» spurte han. De andre snudde og så på ham i lamslått stillhet, og så brøt ut i latter. «Gud bedre, du er naiv, er du ikke?!» sa Conval. «Si meg, har du aldri vært i et bordell før?» sa Conven. «Jeg vedder på at han aldri har vært sammen med ei kvinne!» sa Elden. Thor følte at alle så på ham, og han følte ansiktet sitt bli rød som en tomat. Han ville bare fordufte. De hadde rett: han hadde aldri vært med ei kvinne. Men han ville aldri fortelle dem det. Han lurte på om det var åpenbart i ansiktet hans. Før han kunne svare, så strakte de to tvillingene opp og klappet en fast hånd på rygget hans og kastet en gullmynt til kvinnen på trappen. «Jeg tror du har fått din første kunde!» skrek han. Rommet jublet, og Thor, til tross for at han dyttet, dro, og var motvillig, følte han seg selv bli dyttet forover av dusinvis av menn, gjennom folkemengden og opp mot trappen. Mens han gikk av sted var tankene fylt med Gwen. Av hvor mye han elsket henne. Av at han ikke ønsket å være med noen andre. Han ville snu og løpe. Men det var bokstavelig ingen steder å flykte. Dusinvis av de største mennene han hadde noensinne sett dyttet ham forover, og ville ikke stoppe. Før han visste ordet av det så var han der opp på trappen og stirret på en kvinne som var høyere enn ham. Og som hadde på altfor mye parfyme, og smilte ned mot ham. Ting var enda mer ille, ettersom Thor var full. Rom spant helt ut

av kontroll, og han følte akkurat da at han kunne kollapsere. Kvinnen strakte ned, dro i Thors skjorte, førte han i et fast grep inn mot et rom, og smalt døren igjen bak dem. Thor var bestemt på å ikke være med henne. I tankene sine var Gwen, og han tvang dem frem. Dette var ikke slik hans første opplevelse skulle være. Men hodet hans lyttet ikke. Han var så full, at han kunne knapt se nå. Og den siste tingen han husket før han sloknet var å bli ført inn i rommet, mot ei kvinnes seng, og håpet at han kom seg dit før han falt på gulvet.

KAPITTEL TJUETRE

MacGil skrellet øynene opp. Han hadde blitt vekket av en evig banking på døren og ønsket øyeblikkelig at det ikke hadde skjedd. Hodet hans dunket. Vond sollys skinte gjennom det åpne slottsvinduet, og han innså at ansiktet var plantet i hans sauskinnteppe. Desorientert prøvde han å huske. Han var hjemme i hans slott. Han prøvde huske gårsdagens natt. Han husket jakten. Så var det et ølhus i skogen. Han hadde drukket altfor mye. På en eller annen måte hadde han kommet seg tilbake hit. Han så over og så konen hans, Dronningen, sov ved siden av ham under teppet og sakte våknet opp. Bankingen fortsatte igjen. En fryktelig lyd fra jernbankeren som smalt. «Hvem kan det være?» spurte hun irritert. MacGil lurte på det samme. Han husket spesifikt at han ba hans tjenere om å ikke vekke ham—spesielt etter jakten. Da ville folk få svi. Det var trolig hans tjener som med nok en smålig fiansiell sak. «Hold opp med den fordømte bankingen!» skrek MacGil til slutt, rullet ut av sengen og satt med albuene på knærne og hendene støtte hodet. Han tok hendene gjennom sitt uvasket hår og skjegg, og så over ansiktet, og prøvde å vekke seg selv opp. Jakten—og ølet—hadde krevd mye av ham. Han var ikke så sprek som han pleide å være. Årene hadde tatt sitt; han var utmattet. Akkurat da ville han aldri drikke igjen. Med en betydelig innsats dyttet han selv opp fra knærne og på føttene. Kledd kun i hans kåpe, gikk han raskt gjennom rommet og endelig til døren, som var en fot tykk, og grep jernhåndtaket og dro den bakover. Stående foran ham var hans beste general, Brom som hadde to løytanter på hver sin side. Løytantene senket hodet av respekt, men hans general stirret rett på ham, med et alvorlig uttrykk i ansiktet. MacGil hatet når han hadde det uttryket. Det betød alltid dårlige nyheter. Det var stunder som nå at han hatet å være

konge. Han hadde en slik fin gårsdag, en fin jakt, og dette hadde minnet ham om da han var ung og bekymringsfri. Spesielt det å kaste bort natten i det ølhuset. Men nå som han ble frekt vekket på denne måten tok bort all illusjoner om fred han hadde. «Min herre, jeg lei for at jeg vekket det», sa Brom. «Du burde være lei deg», knurret MacGil. «Dette bør være viktig.» «Det er det», sa han. Kong MacGil så alvoret i ansiktet hans, og snudde for å sjekke over skulderen sin etter Dronningen. Hun hadde lagt seg igjen. MacGil viste ham inn, så førte ham forbi han store soverom, og gjennom nok en buet dør til et sidekammer, og lukket døren bak dem så de ikke forstyrret henne. Han brukte noen ganger dette lille rommet, som ikke var større enn tyve skritt i hver retning med noe få komfortable stoler, og et stort farget glassvindu, når han ikke hadde lyst til å gå til Storhallen. «Min herre, spioner har fortalt oss om en McCloud troppe av menn som rir østover mot Fabiansjøen. Vår speidere i sør rapporterer om en karavane av skip fra Keiserriket som går nordover. De skal sikkert dit for å møte McCloudene.» MacGil prøve prøve å prosessere informasjonen, men hodet hans bevegde seg for sakte i denne full tilstanden. «Og?» ville han vite utålmodig og sliten. Han var så utmattet av de endløse scenenarioene og spekulasjonene og knepene til hans hoff. «Hvis McCloudene skal virkelig møte Keiserriket så er det bare en grunn til det», fortsatte Brom. «For å planlegge å bryte gjennom Kløften og styrte Ringen.» MacGil så opp på sin gamle kommandør, en mann han hadde kjempet sammen med i tretti år, og kunne se dødelig alvor i hans øyne. Han kunne også se frykt. Det forstyrret ham; dette var ikke en mann han kjente som fryktet noe. MacGil sto sakte helt opp sin egen høyde, som fremdeles var betraktelig, og snudde og gikk på tvers av rommet til han kom til vinduet. Han så ut, og

gransket hoffet nedenfor, tom i denne tidlige morgenen, og undret. Han hadde visste det hele tiden, at en dag som denne ville komme. Han hadde bare ikke forventet at den kom så snart. «Det var raskt», sa han. «Det har gått kun noen få dager siden jeg giftet bort min datter til deres prins. Og nå tror du de allerede planlegger å styrte oss?» «Det gjør jeg, min herre», svarte Brom ærlig. «Jeg ser ingen annen grunn. Alle indikasjoner tyder på at det er et fredelig møte. Ikke et militært.» MacGil ristet sakte på hodet. «Men det gir ingen mening. De kunne ikke la Keiserriket komme. Hvorfor ville de? Selv om de av en eller annen grunn vil klare å senke Skjoldet på vår side og åpne et brudd, hva ville skje da? Keiserriket ville overvelme dem også. De ville ikke være trygge heller. Dette må de sikkert vite.» «Kanskje de skal inngå en avtale», svarte Brom tilbake. «Kanskje de vil la Keiserriket komme inn, til gjengjeld for å angripe kun oss, slik at McCloudene kan kontrollere Ringen.» MacGil ristet på hodet. «McCloudene er for smarte for det. De er utrolig kloke. De vet at Keiserriket ikke kan stoles.» Generalen hans trakk på skuldrene. «Kanskje de vil kontrollere Ringen så mye at de er villig til å ta den sjansen. Spesielt nå som de har din datter som deres Dronning.» MacGil tenkte på dette. Hodet hans banket kraftig. Han ville tenke på dette nå. Ikke så tidlig om morgenen. «Så hva forslår du?» spurte han utålmodig og var lei av all spekulasjon. «Vi kan forhindre dette, min herre, og angripe McCloudene. Tiden er inne.» MacGil måpte mot ham.

«Rett etter at jeg har gitt min datter til dem under et bryllup? Jeg tror ikke det.» «Hvis vi ikke gjør det», slo Brom tilbake, «lar vi dem grave vår grav. Det er tydelig at de vil angripe oss. Om ikke nå, så blir det senere. Og hvis de blir med Keiserriket så er vi ferdige.» De kan ikke krysse Høylandene så enkelt. Vi kontrollerer alle kvelepunktene. Det blir en slakt. Selv med Keiserriket på deres side.» «Keiserriket har flere millioner av menn til bruk», svarte Brom. «De kan tillate seg å bli slaktet.» «Selv med Skjoldet nede», sa MacGil, «så blir det ikke så lett å bare marsjere millioner av soldater over Kløften—eller krysse Høylandene eller komme med skip. Vi ville se en slik mobilisering på lang vei. Vi blir varslet på forhånd.» MacGil tenkte. «Nei, vi skal ikke angripe. Men for øyeblikket kan vi forberede oss: doble patruljene ved Høylandene. Styrke brystvernene våre. Og doble våre spioner. Det er alt. «Ja, min herre», sa Brom, snudde og skyndte segut av rommet med hans løytanter. MacGil snudde tilbake mot vinduet med et dundrende hodet. Han følte at krig lå i horisonten, og at den kom mot slik som en uunngåelig vinterstorm. Han følte videre at det ingenting han kunne gjøre med det. Han så overalt rundt seg, på hans slott, på stenen, på det urørte kongelig hoff som var spredd under ham, og kunne ikke la være å tenke på hvor lenge dette ville vare. Han kunne gitt alt for en drink til.

KAPITTEL TJUEFIRE

Thor kjente en fot dytte bort i ham i ribbeinet og skrellet langsomt opp øynen. Han lå meg ansiktet ned på en haug av strå, og for et øyeblikk visste han ikke hvor han var. Hodet føltes som om den veide en million kilo, halsen var mer tørr enn noensinne, og øynene og hodet holdt på å drepe ham. Det føltes som han hadde falt ned fra en hest. Han ble dyttet til igjen, og da han satte seg begynte rommet å spinne voldsomt.Han lente seg over kastet opp igjen og igjen. Et kor av latter brøt ut rundt ham, og han så opp også Reece, O’Connor, Elden og tvillingene stående over ham og så ned. «Endelig så våkner tornerose!» ropte Reece ut og smilte. «Vi trodde du aldri skulle å våkne», sa O’Connor. «Går det bra?» spurte Elden. Thor satte seg opp, tørket munnen med baksiden av håndflaten, og prøvde prosessere det hele. Mens han gjorde det, så la Krohn et par fot unna, klynket og løp overt til ham, hoppet inn i armene hans og gravde hodet ned i skjorten hans. Thor var lette over å se ham, og glad for at han var nær. Han forsøkte å huske. «Hvor er jeg?» spurte Thor. «Hva skjedde sist natt?» Alle tre lo. «Jeg er redd du hadde en drink for mye, min venn. Noen kan visst ikke holde på ølet sitt. Husker du? Ølhuset?» Thor lukket øynene, gned tinningen, og prøvde å huske. Det kom sporadisk. Han husker jakten...at han kom til ølhuset...drikkingen. Han husket han ble ført opp...bordellet. Etter det var alt sort. Hjertet hans begynte å slå raskt mens han tenkte på Gwendolyn. Hadde han gjort

noe dumt med den jenta? Hadde han ruinert sjansene med Gwen? «Hva hendte?» ville han vite fra Reece, mens han alvorlig grep håndleddet hans. «Vær så snill, fortell meg. Fortell meg at jeg ikke gjorde noe med den kvinnen.» De andre lo, men Reece stirret på hans venn med alvor, og innså hvor opprørt han var. «Ikke vær bekymret, min venn.» svarte han. «Du gjorde ingenting i det hele tatt. Bortsett fra å kaste opp og kollapsere på gulvet hennes!» De andre lo igjen. «Ganske ille for din første gang», sa Elden. Men Thor følte seg utrolig lettet. Han hadde ikke gjort noe skamfullt mot Gwen. «Det er siste gangen jeg kjøper deg ei kvinne!» sa Conval. «Absolutt bortkastet med penger» sa Conven. «Hun ville ikke en gang gi pengene tilbake!» Guttene lo igjen. Thor var ydmyket, men lettet at han ikke hadde ruinert noe. Han tok Reece sin arm og dro ham til siden. «Din søster», hvisket han i all hast. «Hun vet ikke om dette, gjør hun?» Reece brøt ut i et langsomt smil mens han la en arm rundt Thors skulder. «Din hemmelighet er trygg med meg, selv om du ikke gjorde noe. Hun vet ikke. Og jeg kan se hvor dypt du bryr deg om henne, og jeg setter pris på det» sa han og ansiktet endret seg til å bli alvorlig. «Jeg kan se at du virkelig bryr deg om henne. Hadde du gjort hor, så ville det ikke den type svigerbror jeg hadde ønsket meg. Faktisk har jeg blitt bedt å gi deg denne beskjeden.» Reece dyttet en liten rull i Thors håndflate, og Thor så ned forvirret. Han så det kongelige merket på den, det rosa papiret og han visste. Hjertet hans slo raskere. «Fra min søster», la Reece til.

«Jøss!» lød et kor av stemmer. «Noen har fått et kjærlighetsbrev!» sa O’Connor. «Les den for oss!» skrek Elden. De andre lo sammen. Men Thor som ville være i fred, skyndte seg til siden av brakkene bort fra de andre. Hodet hans dundret, og rommet spant fremdeles—men han brydde seg ikke lengre. Han rullet opp den delikate skriftrullen, og leste beskjeden med skjelvende hender. «Møt meg på Skogsryggen ved middag. Ikke vær sent. Ikke skap oppmerksomhet.» Thor stappet beskjeden i lommen. «Hva står det romeo?» ropte Conven. Thor skyndte seg over til Reece, og visste at han kunne stole på ham. «Legionen har ingen øvelser i dag, ikke sant?» spurte Thor. Reece ristet på hodet. «Selvfølgelig ikke. Det er fridag.» «Hvor ligger Skogsryggen?» spurte Thor. Reece smilte. «Å, det Gwens favorittsted», sa han. «Ta veien mot øst ut av Kongens hoff, og hold deg til høyre. Gå opp fjellet,og så begynner den etter den første knausen.» Thor så på Reece. «Vær så snill, jeg vil ikke at noen skal vite om det.» Reece smilte. «Jeg er sikker på at hun ikke vil det heller. Hvis min mor fant det ut, så ville hun ha drept dere begge. Hun ville ha låst min søster inn på rommet sitt, og utvise deg til den sørlige enden av kongeriket.»

Thor svelget på tanken av det. «Virkelig?» spurte han. Reece nikket tilbake. «Hun liker deg ikke. Jeg vet ikke hvorfor, men hun har bestemt seg for det. Skynd deg, og ikke fortell en sjel. Og ikke bekymre deg», sa han og tok han i hånden. * Thor gikk raskt i den tidlige morgenen, mens Krohn løp glad ved siden av ham, og prøvde sitt beste for å ikke bli sett. Han fulgte Reece veisbeskrivelse så godt han kunne, og gjentok dem i hodet mens han skyndte seg forbi utkanten av Kongens hoff, opp et lite fjell,og langs kanten til en tykk skog. Til hans venstre falt bakken under han, og igjen lå en smal sti på kanten av en bratt åskamm, en klippe til hans venstre, og skogen mot hans høyre. Skogsryggen. Hun hadde fortalt ham å møte henne der. Var hun alvorlig? Eller bare lekte hun med ham? Hadde den kongelige primadonnaen, Alton rett? Var Thor bare underholdning for henne? Vil hun bli lei av ham snart? Han håpet, mer enn noe annet at det ikke var tilfellet. Han ønsket å tro at hennes følelse for ham var ekte; men alikevel så var det vanskelig for ham å forstå hvordan det kunne være tilfelle. Hun kjente ham så vidt. Og hun var kongelig. Hvilken interesse kunne hun ha i ham? Ikke nok med det, hun var også et eller to år eldre. Og han hadde aldri opplevd at ei eldre jente hadde vært interessert i ham; faktisk, hadde han aldri opplevd at noen jenter har vært interessert i ham. Ikke at det var mange jenter å velge blant i hans lille landsby heller. Thor hadde aldri tenkt så mye på jenter. Han hadde ikke blitt oppdratt med søstre, og det var få jenter i landsbyen hans. På hans alder så virket heller ikke de andre guttene interessert i jenter heller. De fleste av guttene så ut til å gifte seg når de var rundt attenårsalderen med arrangerte ekteskap—egentlig, var det mer lik forretningsarrangementer. Men av høy rang som ikke ble giftet bort ved deres tjuefemte år nådde Utvelgelsesdagen: de var forpliktet til å enten velge ei brud eller dra av sted og finne en. Men det gjaldt ikke Thor. Han kom fra fattige kår, og folk av hans rang ble vanligvis bare giftet bort på måter som gagnet familiene. Det var som å bytte kveg.

Men da Thor så Gwendolyn hadde alt dette forandret seg. For første gangen i sitt liv så hadde han blitt truffet av noe, en følelse som var så dyp, sterk og hastende at han tenkte ikke på noe annet. Hver gang han så henne så ble følelsen dypere. Han kunne knapt forstå den, men det smertet ham å være borte fra henne. Thor doblet farten sin langs åskammen, og se etter henne overalt. Og lurte på nøyaktig hvor hun ville møte ham—eller om hun ville møte ham i det hele tatt. Den første solen kom høyere på himmelen og den første svetteperlen dannet på pannen. Han følte seg fremdeles syk, og kvalm fra gårsdagens kveld. Mens solen steg høyere opp, og da det virket fånyttes å lete etter henne lengre, begynte han å lure på om hun skulle møte ham i det hele tatt. Han begynte også å lure på hvor stor fare han satte dem i. Hvis hennes mor, Dronningen, virkelig var imot dette, ville hun virkelig sendt ham ut av kongeriket? Fra Legionen? Fra alt han hadde blitt kjent med og elsket? Hva skulle han gjøre da? Mens han tenkte på det, bestemte han seg at det var fremdeles verdt det for få sjansen til å være sammen med henne. Han var villig til å risikere alt for den sjansen. Han bare håpet han ikke ble gjort narr av, eller tok forhastede konklusjoner for hvor sterke hennes følelser var for ham. «Skal du bare gå forbi meg?» sa en stemme etterfulgt av fnising. Thor hoppet av overraskelse, og så stoppet og snudde seg. Stående under i skyggen fra et digert furutre og smilende mot ham, var Gwendolyn. Hjertet hans løftet seg ved smilet. Han kunne se kjærlighet i hennes øyne, og alle bekymringer og frykt smeltet øyeblikkelig bort. Han angret på at han hadde vært så dum at han hadde tvil om hennes intensjoner. Krohn klynket ved siden av henne. «Og hva har vi her?!» skrek hun ut av glede. Hun knelt ned og Krohn kom løpende mot henne, hoppet inn i armene hennes med et klynk; hun plukket ham opp, holdt ham og kjælet ham. «Han er så søt!» sa hun og klemte ham tett. Han slikket ansiktet hennes. Hun fniste og kysset ham til gjengjeld. «Og hva er navnet ditt, småen?» spurte hun.

«Krohn», sa Thor. Endelig var han for første gang ikke så hadde han ikke for stramt tungebånd som før. «Krohn», gjentok hun og så i valpens øyne. «Og er det hver dag du reiser med en leopardvenn?» spurte hun Thor leende. «Jeg fant ham», sa Thor, følte seg selvbevisst nær henne, som han alltid gjorde. «I skogen—under jakten. Din bror sa jeg kunne beholde ham, fordi jeg fant ham. Det var forutbestemt.» Hun så på ham, og hennes ansikt ble alvorlig. «Vel, han har rett. Dyr er veldig hellige skapninger. Du finner dem ikke. De finner deg.» «Jeg håper du ikke har noe i mot at han blir med oss», sa Thor. Hun fniste. «Jeg ville bli trist dersom han ikke gjorde det», svarte hun. Hun så i begge veier som hun sikret seg at ingen så på, og så strakte ut, grep Thors hånd og dro ham inn i skogen. «La oss gå», hvisket hun. «Før noen oppdager oss.» Thor ble begeistret ved hennes berørelse mens hun førte ham inn på skogsstien. De gikk raskt inn i skogen, og stien snudde og svingte seg blant de store futurtrærne. Hun slapp tak i hånden hans, men han glemte ikke følelsen av det. Han begynte å føle seg mer sikker på at hun faktisk likte ham, og det var åpenbart hun ikke ville bli oppdaget heller, trolig av hennes mor. Det var tydelig at hun tok dette på alvor, fordi hun ville også risikere noe ved treffe ham. Men på en annen siden, så tenkte Thor at hun kanskje ikke vil bli oppdaget av Alton—eller noen andre gutter hun kunne ha vært sammen med. Kanskje Alton hadde rett. Kanskje hun skammet seg over å bli sett med Thor. Thor følte alle disse blandede emosjonene spinne rundt i ham.

«Har du mistet tungen din?» spurte hun og brøt endelig stillheten. Thor følte seg revet i to; han ville ikke risikere å ødelegge ting ved å fortelle henne hva han tenkte på—men samtidig så følte han at han trengte å avslutte alle sine bekymringer. Han trengte å vite hvor hun virkelig stod. Han kunne ikke holde ut lengre. «Da jeg forlot deg sist gang, møtte jeg på Alton. Han konfronterte meg.» Gwendolyns ansikt ble mørkt, og det gode humøret ble plutselig ruinert—og Thor ønsket umiddelbart skyldfølelse for at han hadde tatt opp temaet. Han likte hennes gode natur, hennes glede, og skulle ønske han kunne ta ordene tilbake. Han ville stoppe, men det var for sent. Det var ingen vei tilbake nå. «Hva sa han?» spurte hun med en stemme som falt. «Han fortalte at jeg skulle holde meg unna deg. Han sa at du ikke brydde om meg egentlig. Han fortalte meg at jeg var bare underholdning for deg. At du kom til å bli lei av meg i løpet av en eller to dager. Han sa også at du og han skulle bli gift, og deres ekteskap var allerede arrangert.» «Gjorde han?» sa hun med avsky. «Den gutten er den mest arrogante, uutholdelige dusten noensinne», la hun til sint. «Han har vært en torn i siden helt siden jeg kunne gå. Bare fordi våre foreldre er kusiner, tror han at han er en del av kongefamilien. Jeg har aldri møtt noen som ikke har fortjent den mindre. For å gjøre ting verre, så har han fått for seg at vi på en eller annen måte er forutbestemt til å gifte oss. Som om jeg ville ha gått med på alt mine foreldre tvang meg til. Aldri. Og absolutt ikke med ham. Jeg kan ikke fordra ham.» Thor følte seg så lettet av ordene hennes at han følte seg flere millioner ganger lettere; han ville synge fra tretoppene. Det var nøyaktig det han trengte å høre. Nå var han lei seg for at han hadde formørket stemningen over ingenting. Men han var ikke fullstendig tilfreds ennå; han merket at hun fremdeles ikke hadde sagt noe om hvor mye hun virkelig likte ham. «Når det gjelder deg», sa hun og stjal et blikk på ham og deretter så bort. «Jeg kjenner deg så vidt. Jeg trenger knapt å forplikte min følelser nå. Men jeg vil si at jeg ikke ville hatt tilbrakt tid med deg, dersom jeg mislikte deg veldig mye. Jeg har selvfølgelig rett til å forandre mening som jeg selv vil, og jeg kan være ubesluttsom—men ikke når det gjelder kjærlighet.»

Det var alt Thor trengte å høre. Han var imponert av hennes alvor, og enda mer imponert av hennes ordvalg: «kjærlighet.» Han følte seg hel igjen. «Forøvrig,bør du også stilles det samme spørsmålet», sa hun og snudde posisjonen. «Faktisk så tror jeg at jeg har mer å tape enn deg. Tross alt så er jeg kongelig og du en vanlig borger. Jeg er eldre, og du er yngre. Tror du ikke at jeg burde være den som bør ha mer beskyttelse? Rykter kommer til meg om din agenda, din sosiale klatring, om at du bare bruker meg, og er sulten etter rang. Om at du vil bli favorisert av Kongen. Burde jeg tro på alt dette?» Thor var forskrekket. «Nei! Aldri. Disse tingene har jeg aldri tenkt å gjøre. Jeg er bare med deg fordi jeg kan ikke forestille meg å være noen andre steder. Bare fordi jeg ønsker det. Bare fordi når jeg er ikkemed deg, så tenker jeg ikke på noe annet.» Et smil lekte seg i hjørnet av munnen hennes, og han kunne se at uttrykket hennes begynte å lysne. «Du er ny her», sa hun. «Kongens hoff, og det kongelige liv er nytt for deg. Du trenger tid for å forstå hvordan ting virkelig virker. Her mener ingen det de sier. Alle har en agenda. Alle fisker etter makt—rang eller penger eller rikdom eller titler. Man kan ikke stole direkte på det folk sier. Alle har sine spioner, følgere og agendaer. Når Alton fortalte deg at mitt ekteskap hadde allerede blitt arrangert, for eksempel, så prøvde han egentlig å finne ut hvor nær du og jeg var. Han føler seg truet. Og han forteller det kanskje til noen. For han er ikke ekteskap kjærlighet. Det betyr en forening. Helt og holdent for å oppnå rikdom og rang. For oppnå eierskap. I vårt kongelig hoff er ingenting som det ser ut til å være.» Plutselig sprang Krohn forbi dem, ned skogstien og inn til en lysnig. Gwen så på Thor og finste; hun strakte ut, grep hånden hans og løp med ham. «Kom igjen!» skrek hun spent. Begge to løp ned stien og sprang inn i den store lysningen mens de lo. Thor ble overrasket av synet: det var en nydelig eng fylt med villblomster i alle mulige farger opp til knærne. Fugler og sommerfugler i alle farger og størrelser danser, og fløy i luften. Og engen var fylt med liv med lyden av kvitring. Solen skinte glitrende ned og det stedet føltes hemmelig, her skjult midt i denne mørke

skogen. «Har du noen gang lekt Blind hengemann?» spurte hun leende. Thor ristet på hodet, og før han kunne svare tok hun et lommetørkle fra nakken, strakte opp og tok den rundt Thors øyne og knøt den. Han kunne ikke se, og han fniste høyt i øret hans. «Du har den!» sa hun. Så hørte han henne løpe unna i gresset. Han smilte. «Men hva skal jeg gjøre?» ropte han. «Finn meg!» ropte hun tilbake. Stemmen hennes var allerede langt borte. Thor, med blind for øynene, begynte å løpe etter henne og snublet mens han kom av sted. Han lyttet nøye etter raslingen til kjolen hennes, og prøvde å følge etter henne. Det var vanskelig, og han løp med hendene ut foran ham, mens han alltid tenkte at han kom til å løpe på et tre, selv om han visste at det var en åpen eng. I løpet av noen øyeblikk var han desorientert, og det føltes om han løp i sirkler. Men han fortsatte å lytte og hørte lyden av fnisingen hennes langt borte. Han justerte seg etter lyden og løp mot den. Noen ganger virket det som han kom nærmere, men så lengre bort. Han begynte å føle seg svimmel. Han hørte Krohn løpe ved siden av ham, små bjeffe, og han lyttet istedenfor etter Krohn og følgte fotttrinnene hans. Da han gjorde det ble Gwens fnising mer høylydt, og Thor innså at Krohn førte ham mot henne. Han var overrasket hvor smart Krohn som skjønte leken. Snart kunne han høre henne kun et par fot unna; han jaget henne, gikk sikksakk gjennom hele egen. Han strakte ut, og hun skrek av glede da han fanget hjørnet av kjolen hennes. Da han grep henne, falt han, og begge to falt overende på den myke engen. Han snudde seg i siste sekund, slik at han ville falle først og hun over ham, for å mykne fallet hennes.

Da Thor landet på bakken med Gwen over ham, skrek hun av overraskelse. Hun fniste fremdeles da hun strakte opp og dro bort lommetørkelet. Thors hjerte hamret da han så ansiktet hennes bare noen få tommer unna hans. Han følte vekten at hennes kropp på hans, i hennes tynne sommerkjole, og følte enhver kontur av hennes kroppen. Hele vekten av kroppen hennes presset ned mot ham, og hun gjorde ingen tegn på å motstå det. Hun stirret inn i øynene hans, og de pustet lett begge to, og hun så ikke bort. Han gjorde heller ikke det. Thors hjerte hamret så raskt at han hadde vansker med å foke seg. Plutselig lente hun seg inn og la leppene sine på hans. De var mykere enn han kunne forestille seg, og da de møtes, for første gang i hans liv, så følte han seg evig i live. Han lukket øynene, og hun lukket hennes, og de rørte ikke på seg, leppene deres møtes uten han kunne vite hvor lenge. Han ville fryse denne tiden. Endelig, langsomt så dro hun seg bort. Hun smilte fremdeles mens hun langsomt åpnet øynene hennes, og hun lå fremdeles der, med hennes kropp på hans. De lå der slik en lang stund og stirret inn i hverandres øyne. «Hvor kommer du fra?» spurte hun mykt og smilte. Han smilte tilbake. Han visste ikke hva han skulle svare. «Jeg er bare en vanlig gutt», sa han. Hun ristet på hodet og smilte. «Nei, det er du ikke. Jeg kan føle det. Jeg mistenker at du er mer enn det, mye mer enn det.» Hun lente seg inn og kysset ham igjen, og hans lepper møttes hennes, denne gangen i en mye lengre tid. Han strakte opp og tok hånden sin gjennom håret hennes, og hun tok hennes gjennom hans. Han klarte ikke å stoppe sine tanke å virre rundt. Han undret på hvordan dette ville ende. Kunne de i det hele tatt være sammen med alle kreftene som stod mellom dem? Var det mulig for dem å bli et par?

Thor håpet mer enn noe annet i hans liv at det var mulig. Han ville være med henne nå, selv mer enn han ville være i Legionen. Mens han tenkte dette, kom det plutselig en raslende lyd fra gresset, og begge to skvatt. De snudde seg også Krohn bykse gjennom gresset bare noen fot unna. Og så kom det nok en raslende lyd. Krohn klynket, og så knurret—så kom det en hvesende lyd. Til slutt ble det stille. Gwen rullet av Thor mens de begge satte seg opp og kikket. Thor hoppet på beina for å beskytte Gwen og undret på hva det kunne være. Han så ingen. Men noen—eller noe—må være der bare noen fot unna i det høye gresset. Krohn dukket opp foran dem, og inn i munnen hans, i hans små barberskarpe tenner dinglet det en stor, livløs hvit slange. Den må ha vært ti fot lang, og den hadde skinn var som brilliant hvit og den var like tykk som en tregren. Thor innså øyeblikkelig hva som hadde hendt: Krohn hadde reddet dem mot et angrep fra denne dødelige reptilen. Hjertet hans hamret av takknemlighet for valpen. Gwen gispet. «En Hvitsnok», sa hun. «Den mest dødeligste reptilen i hele kongeriket.» Thor stirret på den i ærefrykt. «Jeg trodde ikke denne slangen fantes. Jeg trodde den var bare en legende.» «Den er veldig sjelden», sa Gwen. «Jeg har bare sett den en gang i mitt liv. Dagen da min fars far ble drept. Det er et tegn.» Hun snudde og så på Thor. «Det betyr at døden kommer. Døden til noen veldig nær.» Thor følte en frysning på ryggraden. En plutselig kald bris løp gjennom engen på denne sommerdagen, og han visste, med absolutt sikkerhet, at hun hadde rett.

KAPITTEL TJUEFEM

Gwendolyn gikk alene gjennom slottet, hun tok vindeltrappen, og vred og svingte seg opp mot toppen. Hodet virret med tanker av Thor. Av spaserturen deres. Av kysset deres. Og deretter av den slangen. Hun var fylt med motstridende følelser. På den ene siden hadde hun vært overlykkelig over å være sammen med ham, men på den andre siden så ble hun fylt med angst på grunn av slangen og tegnet om død, som den brakte med seg. Men hun visste for hvem dette tegnet var for, og hun kunne ikke få dette ut av hodet heller. Hun fryktet at det for noen i hennes familie. Kunne det være en av hennes brødre? Godfrey? Kendrick? Kunne det være hennes mor? Eller, hun grøsset på tanken, hennes far? Synet av slangen hadde kastet en dyster skygge på den glade dagen deres, og da stemningen hadde blitt ødelagt, så klarte de ikke å skape den påny. De hadde dratt tilbake sammen til hoffet, og skilt sine veier like før de kom ut av skogen, slik at de ikke skulle bli sett. Det siste hun ville var at morens hennes skulle se dem sammen. Men Gwen ville ikke gi opp Thor så enkelt, og hun ville finne måte bekjempe sin mor på; hun trengte tid for å tenke ut en strategi. Det hadde vært smertefullt å forlate Thor; når hun tenkte på det, så følte hun seg dårlig. Hun hadde tenkt å spørre ham om han ville treffe henne igjen, hadde tenkte å legge planer til en annen dag. Men hun var lamslått, og så forskrekket av synet av den slangen at hun hadde glemt det. Nå var hun bekymret for at han trodde at hun ikke brydde seg om ham. Da hun akkurat ankom Kongens hoff så spurte hennes far tjenere etter henne. Hun hadde straks begynte å gå opp trappene med hjertet bankene og undrende på hvorfor han ville treffe henne med en gang. Skulle han også forby henne å treffe ham? Hun knapt forestille seg det. Han hadde alltid vært på hennes side. Gwen hadde nesten ikke pust igjen da hun nådde toppen. Hun skyndte seg ned korridoren, forbi tjeneren som raskt stod i giv akt og åpnet døren for henne til hennes fars kammer. To flere tjenere ventet på innsiden og bukket ved hennes nærvær.

«Forlat oss», sa hennes far til dem. De bukket og skyndte seg ut av rommet, og lukket døren bak dem med høylydt ekko. Henne far stopp opp fra skrivebordet sitt med et stort smil på ansiktet og gikk mot henne på tvers det store kammeret. Hun følte seg beroliget, som hun alltid gjorde, ved synet av ham og følte seg lettet over at det var ingen sinne i hans ansikt. «Min Gwendolyn», sa han. Han holdt ut armene sine og omfavnet henne med en stor klem. Hun omfavnet ham også og han førte henne bort til to store stoler som var plassert på siden ved en ildfull peise. Flere store hunder, ulvehunder, fleste av dem hadde hun kjent siden barndommen, gikk unna mens de gikk mot peisen. To av dem fulgte henne og hvilte hodene sine på fanget hennes. Hun var glad for peisen: det hadde blitt uvanlig kaldt denne sommerdagen. Hennes far lente seg mot peisen og stirret på flammene som knitret foran dem. «Vet du hvorfor jeg har bedt deg komme?» spurte han. Hun gransket ansiktet hans, men var fremdeles ikke sikker. «Jeg vet ikke, far.» Han så på henne overrasket. «Vår diskusjon her om dagen. Med dine søsken. Om tronen. Det er det jeg vil diskutere med deg om.» Gwens hjerte svevet av lettelse. Dette var ikke om Thor. Det var om politikk. Teite politikk, som hun ikke kunne bry seg mindre om. Hun sukket av lettelse. «Du ser lettet ut», sa han. «Hvor trodde du vi skulle diskutere?» Hennes var også oppmerksom; han hadde alltid vært det. Han var en av de få menneskene som kunne lese henne som en åpen bok. Hun måtte være forsiktig rundt ham.

«Ingenting, far», sa hun raskt. Han smilte igjen. «Så, fortell meg da. Hva synes du om valget mitt?» spurte han. «Valg?» spurte hun. «Av min etterfølger! For kongeriket! «Du mener meg?» spurte hun. «Hvem ellers?» lo han. Hun rødmet. «Far, jeg ble mildt sagt overrasket. Jeg er ikke den førstefødte. Og jeg er ei kvinne. Jeg vet ingenting om politikk. Og bryr ikke særlig om det—eller om det å styre et kongerike. Jeg har ingen politiske ambisjoner. Jeg vet ikke hvorfor du valgte meg.» «Det er akkurat derfor», sa han med et gravalvorlig ansiktsuttrykk. «Det er fordi du ikke ønsker tronen. Du vil ikke bære kongekronen. Og du vet ingenting om politikk.» Han trakk et dypt pust. «Men du kjenner menneskenaturen. Du er veldig oppmerksom. Du har det fra meg. Du har din mors kvikke kløkt, men min hånlag med folk. Du vet hvordan man skal vurdere dem; du klarer å se rett igjennom dem. Og det er en slik konge de trenger. Å vite naturen til de andre. Du trenger ikke noe mer. Alt annet er overfladisk. Vit hvem ditt folk er. Forstå dem. Stol på ditt instinkt. Vær god mot dem. Det er alt. «Det må jo være mer enn det som skal til for å styre et kongerike», sa hun. «Egentlig ikke», sa han. «Alt kommer fra det. Avgjørelser må komme fra det.» «Men far, du glemmer at, for det første, så har jeg ingen begjær etter å herske, for det andre, du kommer ikke til å dø. Dette er bare en dum tradisjon som er

knyttet til din eldste datters bryllupsdag. Hvorfor tenke på dette? Jeg vil heller ikke snakke om det, eller tenke på det. Jeg håper den dagen når du går bort aldri skal komme—så alt dette er irrelevant.» Han kremtet og så alvorlig ut. «Jeg har snakket med Argon, og han ser en mørk framtid for meg. Jeg har følt det selv. Jeg må forberede meg», sa han. Gwen fikk en dårlig magefølelse. «Argon er en dåre. En trollmann. Halvparten av det han sier vil ikke skje. Ignorer ham. Ikke tro på de teite varslene hans. Du har det bra. Du kommer til å leve for alltid.» Men han ristet sakte på hodet, og hun kunne se tristheten i hans ansikt, og hun følte en enda dårligere magefølelse. «Gwendolyn, min datter, jeg er glad i deg. Jeg vil at du er forberedt. Jeg vil at du skal være den neste herskeren av Ringen. Jeg mener alvor med det jeg sier. Det er ingen forespørsel. Det er en ordre.» Han så på henne med en slik alvor at hans øyne mørkne og det skremte henne. Hun hadde aldri sett dette uttrykket i hennes fars ansikt før. Hun følte øynene svulme og strakte up for å børste bort en tåre. «Jeg er lei for at jeg har gjort deg opprørt», sa han. «Så slutt å snakk om dette», sa hun og gråt. «Jeg vil ikke at du skal dø.» «Jeg er lei for det, men jeg kan ikke. Jeg vil at du skal svare meg.» «Far, jeg vil ikke fornærme deg.» «Så si ja.» «Men hvordan jeg i hele tatt herske?» ba hun. «Det er ikke så vanskelig som du tror. Du kommer til å bli omringet av rådgivere. Første regel er å stole på ingen av dem. Stol på deg selv. Du klarer

dette. Din mangel på kunnskap, din naivitet—det er det som vil gjøre deg stor. Du vil ta ekte avgjørelser. Lov meg», insisterte han. Hun så i øynene hans, og så hvor mye dette betydde for ham. Hun ville bytte tema, om ikke annet for å blidgjøre ham og muntre ham opp. «Ok, jeg lover deg», sa hun raskt. «Føler du deg bedre da?» Han lente tilbake og hun kunne se at han var veldig lettet. «Ja», sa han. «Takk.» «Godt, kan vi nå snakke om andre ting? Ting som kan faktisk skje?» spurte hun. Hennes far lente tilbake og brølte av latter; han virket en million ganger lettere. «Det er derfor jeg er glad i deg», sa han. «Alltid så glad. Alltid i stand til få meg til å le.» Han gransket henne og hun kunne merke at han søkte etter noe. «Du virker usedvanlig glad selv», sa han. «Finnes det en gutt i bildet?» Gwen rødmet. Hun stod opp, gikk til vinduet og snudde seg bort fra ham. «Jeg er lei for det, far. Men det er privat.» «Det er ikke privat hvis du kommer til å styre mitt kongerike», sa han. «Men jeg skal ikke snoke. Men din mor har forespurt en audiens med deg, og jeg antar hun ikke kommer til å være så ettergivende. Jeg skal ikke bry meg. Men forbered deg.» Hun fikk en dårlig magefølelse, snudde bort og så ut av vinduet. Hun hatet dette stedet. Hun ønsket hun var alle andre steder enn her. I en liten landsby, på en liten gård, og levde et enkelt liv med Thor. Bort fra alt dette, fra alle disse kreftene som forsøkte å kontrollere henne. Hun følte en varsom hånd på skulderen, og snudde for å se hennes far stå der smilende ned. «Din mor kan være streng. Men hva enn hun bestemmer seg for, så vil jeg være

på din side. Når det kommer til kjærlighet, så må man få lov til å velge selv.» Gwen strakte opp og gav hennes far en klem. I det øyeblikket elsket hun ham mer enn noensinne. Hun prøvde å dytte tegnet fra den slangen bort fra tankene med alt hun kunne. Og ba om at tegnet ikke gjaldt hennes far. * Gwen snodde og svingte ned korridor etter korridor, forbi rader av farget glass, mot hennes mors kammer. Hun hadde å bli tilkalt av moren, hatet hennes kontrollerende måter. På mange måter så var det moren hennes som egentlig styrte kongeriket. Hun var sterkere enn hennes far på mange måter, holdt sin posisjon, og var mindre motvillig til å gi etter. Men selvfølgelig hadde kongeriket ingen anelse; han lå på et hardt ansikt og virket som den mest vise. Men når han vendte tilbake til slottet, bak lukkede dører, var det hun han vendte seg til for råd. Hun var den som var mest vis. Den som var kald. Den som var mer kalkulerende. Den som var mer tøff. Hun var den fryktløse. Hun var klippen. Og hun styrte deres store familie med en jernhånd. Når hun ville ha noe, spesielt hvis hun fikk det i hodet at det var godt for familien, så sørget hun for at det skjedde. Og nå var morens jernvilje i ferd med rette seg mot henne; hun hadde allerede forberedt seg selv til konfrontasjonen. Hun merket at det hadde noe med hennes kjærlighetsliv å gjøre, og var redd for at hun hadde blitt sett sammen med Thor. Men hun var fast bestemt på å ikke gi seg—uansett hvor mye det kostet. Hvis hun måtte forlate dette stedet, så ville hun. Om moren puttet henne i fangehullet, så ville hun heller ikke bry seg. Da Gwen nærmet seg morens kammer, ble den store eikedøren åpnet av hennes tjenere, som gikk til siden da hun gikk inn, og så lukket den bak henne. Hennes mors kammer var mye mindre enn hennes fars, mer intim, med store tepper, og et lite tesett og spillbrett som var satt opp like ved en brølende peis. Og bak dem stor flere delikate, gule, fløyelsstoler. Hennes mor satt i en av stolene, med rygge mot Gwen, selv om hun hadde forventet henne. Hun så mot ilden, ta en slurk av teen sin, og flyttet en av brikkene på spillbrettet. Bak henne sto to tjenestekvinner, den ene stelte håret hennes og den andre strammet trådene på baksiden av hennes kjole.

«Kom inn, barn», sa morens strenge stemme. Gwen hatet når moren gjorde dette—å holde et møte med foran hennes tjenere. Hun ønsket at hun beordret dem bort, slik hennes far gjorde de snakket sammen. Det var det minste hun kunne gjøre for å være privat og anstendig. Men moren gjorde det aldri. Gwen konkluderte at det var et maktspill ved å ha hennes tjenere tilsteder, lyttende for å holde Gwen på vakt. Gwen hadde ingen andre valg enn å krysse rommet og sette seg ned i en fløyelsestolene foran moren, nær peisen. Enda et av morens maktspill: det gjorde at hennes selskap ble for varm, og ble engstelig på grunn av flammene. Dronningen så ikke opp; hun stirret heller ned på brettspillet, og dytte en av elfebensbrikkene i den komplekse labyrinten. «Din tur», sa moren. Gwen så ned på brettet; hun var overrasket at han hennes mor fremdeles spilte dette spillet. Hun husket de brune brikkene, men hun hadde aldri spilt dette spillet med hennes mor på flere uker. Hennes mor var ekspert på sjakk—men Gwen var enda bedre. Hennes mor hatet å tape, og hun hadde tydeligvis analysert spill i en lang tid, og håpet på å gjøre det perfekte trekket. Nå som Gwen var her, så tvang hun Gwen til å spille videre. I motsetning til sin mor, så trengte ikke Gwen å studere posisjonene. Hun bare kikket så vidt på den og så det perfekte trekket i hodet. Hun strakte ut og flyttet en av de brune brikkene sideveis, helt på tvers av brettet. Det satte hennes mor et trekk fra å tape. Hennes mor stirred ned, uten et uttrykk bortsett fra en kort bevegelse i øyebrynet, som Gwen visste var tegn på misnøye. Gwen var smartere, og hennes mor ville aldri akseptere det. Moren hennes kremtet, studertet spillet, og så fremdeles ikke på henne. «Jeg kjenner til alle dine eksapader med den borgergutten», sa hun hånende. «Du trosser meg.» Hennes mor så opp på henne. «Hvorfor?» Gwen trakk et dypt pust, og fikk en dårlig magefølelse, og forsøkte lage det beste svaret. Hun ville ikke gi etter. Ikke denne gangen.

«Min private anliggenheter angår ikke det», svarte Gwen. «Ikke det? De angår meg svært mye. Din private anliggenheter vil påvirke kongedømmet. Skjebnen til denne familien. Til Ringen. Dine private anliggenheter er politiske—like mye som du ønsker å glemme det. Du er ikke en vanlig borger. Ingenting er privat i din verden. Og ingenting er privat for meg.» Hennes mor var stålaktig og kald, og Gwen hatet hvert øyeblikk av dette besøket. Det var ingenting Gwen kunne gjøre enn å sitte der og ventet på at hun var ferdig. Hun følte seg fanget. Endelig så kremtet moren. «Siden du nekter å adlyde meg, så må jeg ta avgjørelser for deg. Du skal aldri treffe den gutten igjen. Hvis du gjør det, så skal jeg overføre ham ut av Legionen, ut av Kongens hoff, og tilbake til hans landsby. Så skal jeg fengsle han—sammen med hele familien hans. Han kommer til bli utstøtt av skam. Og du vil aldri se ham igjen.» Hennes mor så opp på henne, mens hennes underleppe ristet av raseri. «Forstår du meg?» Gwen pustet skarpt inn, og forstå for første gang ondskapen hennes mor var i stand til å lage. Hun hatet henne mer enn noen hun kunne uttrykke det. Gwen så også de nervøse blikkene til tjenerne. Det var ydmykende. Før hun kunne svar, så fortsatte hennes mor. «Dessuten, for å hindre mer av din hensynløse oppførsel så har jeg satt i gang en rasjonell forening for deg. Du skal gifte deg med Alton på den første dagen av neste måned. Du kan begynne dine bryllupsforberedelser nå. Forberede deg på livet som ei gift kvinne. Det var alt», sa moren avvisende, og snudde mot spillet igjen som hun hadde sagt noe allminnelig. Gwen kokte over og brente på innsiden, og ville skrike. «Hvordan våger du?» sa Gwen tilbake mens raseriet kokte. «Tror du jeg er ei hånddukke som du kan leke med? Tror du virkelig at jeg kommer til gifte meg med hvem som helst?»

«Jeg tror ikke», svarte moren. «Jeg vet. Du er min datter, og du svarer overfor meg. Og du skal gifte deg med akkurat den jeg sier at du skal.» «Nei, det vil jeg ikke!» skrek Gwen tilbake. «Og du kan ikke tvinge meg! Faren sier at du ikke kan tvinge meg!» «Arrangerte ekteskap er fremdeles retten til enhver foreldre i dette kongeriket— og de er ihvertfall retten til kongen og dronningen. Din far er motvillig, men du vet like godt som jeg at han ville alltid gi etter min vilje. Jeg får det jeg ønsker meg.» Moren skulte olmt på henne. «Som du ser, så skal du gjøre som jeg vil. Ditt bryllup skal skje. Ingenting kan stoppe det. Forbered deg selv.» «Jeg kommer ikke til å gjøre det», svarte Gwen. «Aldri. Og hvis du snakker til meg om dette lengre, så vil jeg aldri snakke med deg igjen.» Henne mor så opp og smilte med et kaldt, stygt smil. «Jeg bryr meg ikke om du aldri snakker til meg. Jeg er din mor, ikke din venn. Og jeg er din Dronning. Og det kan like godt være vårt siste møte sammen. Det spiller ingen rolle. Til syvende siste, skal du gjøre som jeg sier. Og jeg kommer til e på fra langt unna, mens du lever ut rollen som jeg har planlagt for deg. Moren snudde seg mot spillet igjen. «Du kan gå», sa hun med et vink med hånden som om Gwen var bare en annen tjener. Gwen kokte over av raseri, og hun orket det ikke lengre. Hun tok tre skritt, marsjerte mot hennes mor brettspill, kastet den over med beggehender, og sendte elfenbensbrikkene og det store elfenbensbord krasjende ned så den knuste i flere biter. Hennes mor hoppet bakover i sjokk. «Jeg hater deg», hveste Gwen.

Med de ordene så snudde Gwen, rød i ansiktet, og stormet ut av rommet mens hun børste bort tjenerenes hender. Hun var bestemt på å gå ut av egen vilje—og så aldri hennes mors ansikt igjen.

KAPITTEL TJUESEKS

Thor gikk i flere timer på stiene som snodde seg i skogen, og tenkte på møtet med Gwen. Han kunne ikke la være å tenke på henne. Deres tid sammen hadde vært magisk, fullstendig over hans forvetninger, og han var ikke lengre bekymret om dybden av følelsene hennes for ham. Det var den perfekte dagen—unntatt, selvfølgelig, det som hendte i sluttet av deres møte. Den hvite slangen, som var så sjelden, og et svært dårlig tegn. Det var flaks at de ikke hadde blitt bitt. Thor så ned på Krohn, som gikk lojalt ved siden av, og som var gladere enn noensinne. Han lurte på om hva som hadde hendt dersom Krohn ikke hadde vært der, ikke drepte slangen og reddet livene deres. Ville de være død nå? Han ville alltid være takknemlig for Krohn, og visste han hadde fått en livslang, pålitelig følgesvenn. Men tegnet plagde ham fremdeles: slangen var veldig sjelden og levde ikke en gang i hans del av kongeriket. Den levde lengre sørover, i sumper og myrer. Hvordan kunne den ha reist så langt? Hvorfor dukket den opp akkurat da? Det var for mystisk og han følte at det var absolutt et tegn. Slik som Gwen, følte han at det var et dårlig tegn, et forvarsel om døden. Men for hvem? Thor ville dytte bildet bort fra hodet, glemme om den, og tenkte på andre ting— men han kunne ikke. Det plaget han og gav ham ingen hvile. Han visste at han burde gå tilbake til brakkene, men han var ikke i stand til det. I dag var deres fridag, så han gikk i timevis istedenfor, og sirklet skogstiene mens han prøvde å rense tankene sine. Han følte seg sikker på at slangen hadde en skjult beskjed for ham, og han at ble varslet til å gjøre noe. For å gjøre ting verre, så hadde avskjeden med Gwen hendt så raskt. Da de nådde skogskanten så hadde de dratt fra hverandre så raskt og knapt uten et ord. Hun virket opprørt. Han antok at det skyldes slangen, men han kunne ikke være sikker. Hun hadde sagt noe om å møtes igjen. Hadde hun forandret mening om ham? Hadde han gjort noe galt? Tanken slet Thor i stykker. Han visste knapt hva han skulle gjøre selv, og vandret rundt i sirkler i timevis. Han trengte å snakke med noen som forstå disse tingene,

noen som kunne fortolke tegn og varsler. Thor stoppet rett opp. Selvfølgelig. Argon. Han ville være perfekt. Han kunne forklare alt til ham og lette tankene hans. Thor kikket ut. Han stod ved den nordligste enden av åskammen så lå lengst bort og fra hadde han et utstrakt utsyn over den kongelige byen under ham. Han stå nær et kryssvei. Han visste at Argon bodde alene, i en stenhytte i den nordlige utkanten Kampstenslettene. Han visste at dersom han gikk til venstre, bort fra byen, så ville en av stiene føre ham ditt. Han begynte på sin reise. Det ville være en lang reise, og det var en god sjanse for at Argon ikke en gang var der når Thor kom. Men han måtte prøve. Han kunne ikke hvile før han fikk svarene. Thor gikk med en ny spenst i skrittene sine, og gikk dobbelt så fort mot slettene. Morgenen ble til ettermiddag mens han gikk og gikk. Det var en vakker sommerdag, og lyset skinte strålende på slettene rundt ham. Krohn hoppet etter ham, stoppet nå og da, og for å slå ned et ekorn, som han bar seirende i munnen. Stien ble brattere, svingte mer, og engene gled bort til å bli et mer øde landskap med stener og kampstener. Snart ble stien også borte. Det ble mer kaldt og det var mer vind her opp, mens trærne og så ble borte, og landskapet ble stenete og hakkete. Det var uhyggelig her oppe, og det var små stener, jord, og kampstener så langt øyet kunne se; Thor følte som om han ferdet på et forlatt sted. Da stien ble fullstendig borte, så gikk Thor plutselig på grus og stener. Ved siden ham begynte Krohn å klynke. Det var en uhyggelig stemmning i luften, og Thor følte det også. Det var ikke nødvendigvis ondt; bare annerledes. Som en tung spirituell tåke. Da Thor begynte lure på om han gikk i riktig retning, så merket han på horisonte, høyt oppe på en fjell, en liten stenhytte. Den var helt rund, formet som en ring, bygget på svart, solid sten og lavt på bakken. Den hadde ingen vinduer, og bare en enkelt dør, formet i en bue—men med ingen banker eller håndtak. Kunne Argon virkelig bo der inn, i dette forlatte stedet? Ville han bli opprørt dersom Thor kom uinvitert? Thor begynte å tvile, men tvang seg selv til å forsette. Mens han nærmet seg døren, følte han energien i luften, den var så tykk at han kunne knapt puste.

Hjerte slo raskere av frykt mens han strakte ut og for å banke på med neven. Men før han kunne røre den, så åpnet døren av seg selv på gløtt. Det så mørkt ut der inne, og Thor kunne ikke vite om det var vinden som hadde dyttet den opp. Det var så mørkt at han ikke kunne se om noen var der inne. Thor strakte ut, dyttet varsomt døren opp, og stakk hodet inn. «Hallo?» sa han. Han dyttet den ytterligere opp. Det var fullstendig mørkt der inne, bortsett fra et svakt lysglød fra innsert inne i bygningen. «Hallo?» sa han høyere. «Argon?» Ved siden av ham klynket Krohn. Det var tydelig at dette var den dårlig ide, og at Argon ikke var hjemme. Men han tvang seg selv til å se etter. Han tok to skritt inn, og da han gjorde det så smalt døren igjen bak ham. Thor snudde og der stående ved andre veggen, stod Argon. «Jeg beklager at jeg forstyrret deg», sa Thor mens hjertet hamret. «Du kom uten invitasjon», sa Argon. «Tilgi meg», sa Thor. «Jeg mente ikke å trenge meg på.» Thor så rundt mens øynene hans ble vant til mørket, og så flere lys som var plassert rundt i en sirkel rundt kanten av stenveggen. Rommet var opplyst av et enkelt lys som kom igjennom fra en liten, rund åpning i taket. Dette stedet var overvelmende, øde og surrealistisk. «Få mennesker har vært her», sa Argon. «Men naturligvis ville ikke du ha vært her, med mindre jeg tillot deg. Den åpner seg bare for den den er ment for. For de som ikke er det, ville den aldri åpne seg—ikke med all verdens styrke.» Thor følte seg bedre, men samtidig lurte på hvordan Argon visste at han skulle komme. Alt ved denne mannen virket mystisk. «Jeg opplevde noe jeg ikke forstår», sa Thor med et ønske å fortelle alt og høre

Argons mening. «Det var en slange. En Hvitsnok. Den angrep oss nesten. Vi ble reddet av leoparden min, Krohn.» «Vi?» spurte Argon. Thor rødmet, og innså at han hadde fortalte for mye. Han visste ikke hva han skulle si. «Jeg var ikke alene», sa han. «Og hvem var du med?» Thor bet tungen sin, og visste ikke hvor mye han skulle fortelle. Tross alt så var denne mannen nær hennes far, Kongen, kanskje han ville fortelle det videre. «Jeg forstår ikke hvordan dette er relevant for slangen.» «Det er veldig relevant. Har du ikke lurt på om det er derfor slangen kom til å begynne med?» Thor ble fullstendig overrumplet. «Jeg forstår ikke», sa han. «Ikke alle tegn er ment for deg. Noen er ment for andre.» Thor gransket Argon i det svake lyset, og begynte å forstå. Ble Gwen forutbestemt for noe ondt? Og hvis så, kan han stoppe det? «Kan man forandre det forutbestemte?» spurte Thor. Argon snudde og krysset langsomt rommet. «Selvfølgelig, det er spørsmålet vi har stilt oss å flere århundre», svarte Argon. «Kan skjebnen bli forandret? På den ene siden så er alt forutbestemt, og alt har blitt skrevet. På den andre siden så har vi fri vilje. Vår valg avgjør vår skjebne. Men det virker umulig for disse to—skjebne og fri vilje—å eksistere sammen, side ved side, men likevel så gjør de det. Det er der hor disse krysser—hvor skjebnen møter fri vilje—at menneskelig oppførsel påvirker ting. Skjebnen kan ikke alltid bli brutt, men noen ganger kan den bli bøyd, eller til og med

forandret, av et stort offer og et stor kraft av fri vilje. Men mesteparten av tiden så er skjebnen uforanderlig. Mesteparten av tiden er vi bare tilskuere som har blitt plassert her for å vitne det hele. Vi tror vi spiller en rolle, men vanligvis gjør vi det ikke. Vi er for det meste tilskuere, ikke deltakere. «Så hvorfor bryr universet med å gi oss tegn, hvis det ingenting vi kan gjøre for å endre ting?» «Du er gløgg, gutt, det skal du ha. Mesteparten av tiden blir vi vist tegn for å forberede oss selv. Vi blir vist vår skjebne for å gi oss tid til å forberede. Noen ganger, sjeldent, blir vi gitt et tegn for at vi skal handle, for å endre det som venter oss. Men det er veldig sjeldent.» «Er det sant at Hvitsnoken spår døden?» Argon gransket ham. «Det er sant», sa han til slutt. «Uten tvil.» «Jeg møtte på en her om dagen», sa Thor, «men jeg visste ikke hvem som skal dø. Eller om det er noe jeg kan gjøre for å forhindre det. Jeg vil ikke tenke på det, men klarer ikke å la være. Bildet av slanget er alltid i hodet mitt. Hvorfor?» Argon gransket ham veldig lenge og sukket. «Fordi den hvem enn som skal dø, så vil det påvirke deg direkte. Det vil påvirke din skjebne.» Thor ble stadig mer irritert; han følte at hver svar førte til flere spørsmål. «Men det er ikke rettferdig», sa Thor. «Jeg må vite hvem som skal dø. Jeg må advare den personen!» Sakte ristet Argon på hodet. «Det kanskje slik at du ikke skal vite det», svarte han, «Og hvis du visste det, så kan det være at du ikke gjøre no for å forhindre det. Døden finner sitt mål—selv om noen har blitt advart.» «Så hvorfor ble jeg vist dette tegnet?» spurte Thor sønderevet. «Og hvorfor kan

jeg få det bort fra tankene mine?» Argon gikk frem, så nær at han var tommer unna; intensiteten i øynene hans brente skarpt i dette mørke stedet, og det skremte Thor. Det var som å se på solen, og alt han klarte ikke å se bort. Argon hevet en hånd og la den på Thors skulder. Den var iskald og sendte en grøsning gjennom ham. «Du er ung», sa Argon saktek. «Du lærer fremdeles. Du føler ting for dypt. Å se fremtiden er en stor belønning. Men det kan også være en stor forbannelse. De fleste mennesker som lever ut sine skjebner er ikke klar over det. Noen ganger er den mest smertefulle tingen å være klar oer din egen skjebne, om det som skal skje. Du har ikke en gang begynt å forstå dine evner. Men du vil. En dag når du forstår hvor du kommer fra.» «Hvor jeg kommer fra?» spurte Thor forvirret. «Ditt mors hjem. Langt her i fra. Forbi Kløften, og mot utkanten av Villområdene. Finnes det et slott, høyt oppe i skyene. Den sitter alene på en klippe, og for å nå den så må du ga langs stenvei som snur seg. Det er en magisk vei—som går til selveste himmelen. Det er et sted med uendelig krefter. Det er der du kommer fra. Inntil du kommer til dette stedet så vil du aldri helt forstå. Når du gjør det, så vil alle spørsmålene dine bli svart.» Thor blunket, og da han åpnet øynene sine så fant han seg selv, til sin overraskesle, stående utenfor Argons hus, Han hadde ingen aning hvordan hadde kommet seg ditt. Vinden pisket gjennom det stenete landskapet, og Thor myset mot det sterke sollyset. Ved siden av ham stod Krohn og klynket. Thor gikk tilbake til Argons dør og dundret på den med alt han kunne. Det kom ingenting tilbake, bortsett fra stillhet. «Argon!» skrek Thor. Han ble bare svart av den hvislende vinden. Han prøvde å åpne døren, og satte til og med skulderen mot den—men den ville ikke rikke seg.

Thor ventet en lang stund—han var ikke sikker på hvor lenge—til det ble sent på dagen. Til slutt innså han tiden her var omme. Han snudde og begynte å ned den steinete bakken, og undret. Han følte seg mer forvirret enn noensinne, og var også mer sikker på at døden skulle komme—men enda mer hjelpeløs mot å stoppe den. Mens han gikk i det forlatte stedet så følte han noe kalt på anklene, og så en tykk tåke komme. Den hevet seg og ble tykkere og tykkere for hvert øyeblikk. Thor forstod ikke hva som hendte, og Krohn klynket. Thor prøvde å skynde seg for forsette veien ned fjellet, men i løpet av noen øyeblikk så ble tåken så tykk at han kunne knapt se noe foran seg. Samtidig så følte han at lemmene ble tunge, og, som om det ble forårsaket av magi, himmelen ble mørk. Han kjente at han begynte å bli utslitt. Han kunne ikke ta et skritt til. Han krøp sammen i en ball på bakken, akkurat der han stod og ble pakket inn i den tykke tåken. Han prøvde å åpne øynene, å bevege seg, men han kunne ikke. I løpet av noen få øyeblikk, hadde han sovnet. * Thor så seg stående på en fjelltopp, og se utoer hele kongeriket til Ringen. Fremfor han var Kongens hoff, slottet, brystvernet, hagene, trærne og undulerende fjell så langt øyet kunne se—alt utblomstret om sommeren. Sletten var fylt med frukter og farget blomster, og det var lyden av musikk og festiviteter. Men da Thor snudde sakte og gransket alt, så begynte gresse å bli sort. Fruktene falt av trærne. Og så skrumpet trærne inn til ingenting. Alle blomstene tørket inn til de ble sprøe, og til hans forskrekkelse, så smuldret den ene bygningen etter den andre opp, til hele kongeriket var bare et øde sted med hauger av grus og sten. Thor så ned og så plutselig en stor Hvitsnok åle seg mellom føttene hans. Han stod der, hjelpeløst, mens den snodde seg rundt benene hans, og så midjen, og armene hans. Han merket at han ble kvelt. Livet ble presset ut av ham, og slangen snodde seg hele veien opp og stirret ham i ansiktet, noen tommer unna, hverste, og tungen rørte nesten Thors kinn. Og så åpnet den munnen på vidt gap, avslørte store hoggtenner, lente forover og svelget Thors ansikt.

Thor skrek og så oppdaget at han sto alene inn i Kongens slott. Den var fullstendig tom. Det var ingen trone hvor det pleide være. Skjebnesverdet lå på bakken, urørt. Alle vinduene var knuste, og farget glass lå i hauger på stengulvet. Han hørte musikk fjernt bort, og snudde mot lyden, og gikk gjennom et tomt rom etter den andre. Til slutt nådde han en diger dobbel dør, som var hundre fot høy og åpnet den med alt han kunne. Thor stod ved inngagen til den kongelig festhallen. Foran han sto to lange festbord som strakte seg på tvers av rommet og som hadde et overflod av mat— men tom for menn. I den andre enden av hallen sto en mann. Kong MacGil. Han satt på tronen sin, og stirret rett på Thor. Han virket så langt unna. Thor følte at han måtte komme til ham. Hane begynte å gå på tvers av det store rommet motham, mellom de festbordene. Mens han gikk så ble maten på begger sider dårlig, det ble råtten med hvert steg han tok, og alt ble sort og fullstendig dekket med fluer. Fluer summet rundt og svermet over ham mens de rev i stykker maten. Thor gikk raskere. Kongen var nær nå, knapt ti fot unna, når en tjener dukket opp fra et sidekammer og bar på et stort beger med vin. Det var et unikt beger som var laget av gull og dekket med rader a rubiner og safirer. Mens Kongen ikke så på, så Thor at tjeneren snek hvit pulver i begeret. Thor innså at det var gift. Tjeneren tok den nærmere, og MacGil strakte ned og grep den med begge hender. «Nei!» skrek Thor. Thor stupte frem og prøve å dytte vinen bort fra Kongen. Men han var ikke rask nok. MacGil drakk vinen i store svelg. Den rant ned kinnene hans, ned brystet mens han fullførte den. MacGil snudde og så på Thor, og øynene hans ble vidåpne. Han strakte ut og grep halsen sin mens han ble kvalt, til han rullet over og falt fra tronen; han falt sideveis og landet på harde stengulvet. Kronen hans rulle av, traff stengulvet med et klang, og rullet flere fot. Han lå der, urørlig, øynene åpne, død.

Estopheles stupte ned, og landet på MacGils hodet. Den satt der, så rett Thor og skrek. Lyden var så skingrende at den sendte en grøsning langs Thors rygg. «Nei!» skrek Thor. * Thor våknet skrikende. Han satte seg opp, så rundt, svettet , pustet hardt og prøvde å finne ut hvor han var. Han lå fremdeles på bakken, på Argons fjell. Han hadde sovnet her. Tåken var borte, og han så opp mens han så at det var daggry. En blodrød sol klekket seg i horisonten, og lyste opp hele dagen. Ved siden av ham klynket Krohn og hoppet på fanget hans, og slikket ansiktet hans. Thor klemte Krohn med en hånd mens han pustet hardt og prøvde å finne ut om han var våken eller fremdeles sov. Det tok han lang tid å innse at dette bare var en drøm. Det føltes så ekte. Thor hørte et skrik og snudde og så Estopheles landet på en sten, bare en fot unna. Den store fuglen så rett på ham og skrek, igjen og igjen. Lyden sendt en grøsning opp Thors rygg. Det var det samme skriket fra drømmen, og i det øyeblikket visste han med hele kroppen at drømmen hadde vært en beskjed. Kongen kom til å bli forgiftet. Thor hoppet på føttene og i daggrylyset, sprang ned fjellet mot Kongens hoff. Han måtte komme seg til Kongen. Han måtte advare ham. Kongen tenkte kanskje at han var gal, men han hadde ingen valg—han ville gjøre hva enn han kunne for å redde Kongens liv. * Thor sprang over vindelbroen og løp mot slottets ytre port, og heldigvis, så gjenkjente de vaktene ham fra Legionen. De slapp ham inn uten å stoppe ham, og han fortsatte med Krohn ved siden av. Thor sprang over den kongelige slottsplassen, forbi fontenene, og løp rett mot

den indre porten til Kongens slott. Det stod fire vakter og blokkerte veien. Thor stopp og gispet etter luft. «Hva ønsker du, gutt?» spurte en av dem. «Dere forstår ikke, dere må slippe meg inn», peste Thor. «Jeg må treffe Kongen.» Vaktene så på hverandre skeptisk. «Jeg er Thorgrin av Kongens Legion. Dere må slippe meg inn.» «Jeg vet hvem han er», sa den ene vakten til den andre. «Han er en av oss.»! Men hovedvakten tok et skritt frem. «Hvilke anliggenheter har du med Kongen?» ville han vite. Thor forsøkte fremdeles å ta igjen pusten sin. «En sak som haster veldig. Jeg må treffe ham med en gang.» «Vet, han forventer deg ikke, fordi du er feilinformert. Vår Konge er ikke her. Han forlot med sine karavane flere timer siden for å gjøre hofforetninger. De kommer ikke til å returnere før i kveld, inntil den kongelige festen begynner.» «Fest?» spurte Thor med hjertet hamrende. Han husket drømmen, middagsbordene, og uhyggelig ble alt tydelig. «Ja, fest. Hvis du er i Legionen, så jeg er sikker på at du skal dit. Men nå er han borte og det ingen mulighet for deg å treffe ham. Kom tilbake i kveld med de andre.» «Men jeg må gi ham en beskjed!» insisterte Thor. «Før festen!» «Du kan gi beskjeden til meg hvis du vil. Men jeg kan ikke levere den noe tidligere enn deg.» Thor ville ikke etterlate en slik beskjed til en vakt; han innså at det virket som galskap. Han måtte levere den selv, i kveld, før festen. Han bare ba om at det

ikke ble for sent.

KAPITTEL TJUESJU

Thor skyndte seg tilbake til Legionens brakker ved daggry, og ankom heldigvis før dagens trening skulle begynne. Han hadde ingen pust igjen da han ankom. Krohn var ved siden av ham og han kom bort til de andre guttene akkurat da de hadde våknet, mens de begynte å gå ut for å gjøre dagens oppgaver. Han stod der, pesende, og var mer bekymret enn noensinne. Han visste knapt hvordan han skulle klare seg gjennom dagens trening; han kom til å telle minuttene inntil kveldens fest, til han kunne advare Kongen. Han var sikker på at tegnet ble gitt ham slik at han kunne gi advarselen. Skjebnen til kongeriket lå på hans skuldre. Thor, som så utmattet ut, løp opp ved siden av Reece og O’Connor mens de gikk mot sletten. Og begynte stille seg opp. «Hvor var du sist kveld?» spurte Reece. Thor skulle ønske hva han skulle si—men han visste egentlig ikke selv hvor han hadde vært. Hva skulle han si? At han hadde sovnet ute på bakken på Argons fjell? Det gav ingen mening, selv ikke for ham. «Jeg vet ikke», svarte han og visste ikke hvor mye han skulle fortelle dem. «Hva mener du med at du ikke vet?» spurte O’Connor. «Jeg gikk meg bort», sa Thor. «Gikk deg bort?» «Vel, du er heldig som kommer tilbake nå», sa Reece. «Hvis du hadde kommet sent for dagens oppgaver, så ville de ikke latt deg komme tilbake til Legionen», la Elden til og kom opp ved siden avdem, og klappet en kjøttfull hånd på skulderens hans. «Godt å se deg. Du var savnet i går.» Thor var fremdeles sjokkert over hvor annerledes Elden behandlet ham siden den tiden på den fjerne andre siden av Kløften.

«Hvordan gikk ting med min søster?» spurte Reece lavmælt. Thor rødmet og var usikker på hva han skulle svare. «Traff du henne?» forsøkte Reece. «Ja, det gjorde jeg», begynte han. «Vi hadde det fantastisk. Selv om vi måtte forlate raskt.» «Vel», fortsatte Reece mens de stod på linje side om side foran Kolk og Kongens menn, «du kommer til å se mer av henne i kveld. Ta på deg dine beste klær. Det er Kongens fest.» Thors mage falt. Han tenkte på drømmen, og følte som om skjebnen danset foran øynene hans—og at han var hjelpeløst, og var forutbestemt til å bare se på at det skulle skje. «STILLE!» skrek Kolk, mens han begynte å gå frem og tilbake foran guttene. Thor stivnet til som de andre mens de stilnet. Kolk gikk sakte opp og ned rekkene og gransket dem alle. «Dere fikk det gøy i går. Nå er det tilbake til trening. Og i dag, så vil du lære den eldgamle kunsten å grave grøfter.» Et kollektiv stønn hevet seg blant guttene. «STILLE!» skrek han. Guttene ble stille. «Grøftgraving er hardt arbeid», fortsatte Kolk. «Men det er viktig arbeid. Dere kommer til en dag befinne dere der ute i villmarken og beskytte vårt kongeriket, med ingen hjelper dere. Det kommer til å bli kaldt, så kaldt at man ikke føle tærne, midt i svarteste natten, og dere kommer til gjøre hva som helst for holde varmen. Eller kanskje dere i strid, og må søke dekninge for redde dere selv fra fiendens piler. Det kan være en million grunner til at dere trenger en grøft. Og en grøft kan være ens beste venn.»

«I dag», fortsatte han og kremtet, «vil dere tilbringe hele dagen ved å grave til hendene deres are røde med træler og ryggene deres knekker, og til dere ikke klarer mer. Så, på stridsdagen så ville det ikke virke så ille.» «FØLG MEG!» skrek Kolk. «Fantastisk», sa Elden. «Grøftgraving. Akkurat slik jeg ville ha tilbrakt dagen.» «Kunne ha vært verre», sa O’Connor. «Det kunne ha regnet.» De så opp på himmelen og Thor så truende skyer over seg. «Kanskje dett», sa Reece. «Ikke gi oss uflaks.» «THOR!» ropte noen. Thor snudde og så at Kolk skulte på ham fra siden. Han løp bort til ham og lurte på hva galt han hadde gjort. «Ja, min herre.» «Din ridder har tilkalt deg», sa han kort. «Rapporter til Erec ved slottsplassen. Du er heldig: du får fri i dag. Du kommer til å tjene din ridder istedenfor, slik som alle dyktige væreiere gjør. Men ikke tro at du slipper grøftgravingen. Når du kommer tilbake i morgen, så skal du grave grøfter på egenhånd. Nå gå!» skrek han. Thor snudde og så de misunnelig blikkene til de andre, og så løp bort fra området og mot slottet. Hva ville Erec ham? Hadde det noe med Kongen gjøre? *

Thor løp gjennom Kongens hoff, svingte ned en sti han aldri hadde gåt før—mot brakkene til Sølvene. Deres brakker var mye større og enn Legionens. Bygningene var dobbelt så store, linjet med kobber, og veien deres var dekket med ny sten. For å komme seg ditt må Thor ere gjennom en stor buet port der dusiner av Kongens menn stod akt. Stien ble snart bredere, og strakte seg ut til en stort åpent området og kulminerte i et kompleks av stenbygningene som

var sirklet inn av et gjerde, og voktet av flere dusiner riddere. Det var et imponerende syn, selv fra her. Thor sprang ned stien iøynefallen i den åpne området. Ridderne var allerede forberdt på hans ankomst, selv om han var så langt unna så gikk de frem og kryssen lansene sine, så rett frem og ignorerte ham mens de blokkerte veien. «Hva anliggenheter fører deg hit?» spurte en av dem. «Jeg melder meg til tjeneste», svar Thor. «Jeg er Erecs væreier.» Ridderne vekslet et forsiktig blikk, men en annen ridder kom frem og nikket. De gikk tilbake, krysset fra hverandre våpene, og porten gikk sakte opp mens metallpigger løftet seg knirkende. Porten var enorm, minst to fot tykk, og Thor trodde at dette stedet var mer forsterket enn selv Kongens slott. «Den andre bygningen til høyre», skrek ridderen. «Du finner ham i stallene.» Thor snudde og skyndte seg ned stien gjennom gårsplassen, erte et kompleks av stenbygninger, og tok det hele inn. Alt var strålende her, skinnende rent, og perfekt vedlikeholdt. Hele stedet utstrålte en aura av styrke. Thor fant bygningen, og ble imponert av synet foran ham: dusiner av de største og mest vakreste hestene han noensinne hadde sett, var bundet opp i fine rader utenfor bygningen, og mesteparten av dem var dekket i rustninger. Hestene strålte. Alt var større og mer fantastisk her. Ekte riddere gikk forbi i alle retninger, bar på ulike våpener, og erte gjennom gårdsplassen på vei inn eller ut ulike porter. Det var et travelt sted, og Thor kunne føle nærværet av strid her. Dette stedet handlet ikke om trening; det handlet om krig. Liv og død. Thor erte gjennom en liten, buet inngangsvei, ned en mørk korridor av sten, og skyndte seg forbi stall etter stall mens han så etter Erec. Thor nådde enden av den, men han var ingen steder å se. «Du ser etter Erec, ikke sant?» spurte en vakt. Thor snudde og nikket.

«Ja, min herre. Jeg er hans væreier.» «Du er sen. Han er allerede på utsiden og forbereder hesten sin. Skynd deg.» Thor løp ned korridoren og fór ut av stallene til et åpent område. Der var Erec. Han stod foran en diger, tapper hingst, en skinnende sort hest med en hvit nese. Hesten snøftet da Thor kom og Erec snudde seg. «Jeg er lei for det, min herre», sa Thor andpusten. «Jeg kom så raskt jeg kunne. Jeg mente ikke å være sen.» «Du kom tidsnok», sa Erec med et grasiøst smil. «Thor, hils på Lannin», la han til og viste ham hesten. Lanning snøftet og danset, som om han svarte. Thor gikk frem og strakte ut en hånd og strøk han på nesen; han vrinsket mykt som svar. «Han er min reisehest. Et ridder av rang har mange hester, som du vil vite. Det er en for dysting, en for krig, og en for lange, ensomme reiser. Denne kommer du til få et nært vennskap med. Han liker deg. Det er bra.» Lanning lenter forover og stakk nesen i Thors håndflate. Thor ble overvelmet av dyrets storslåtthet. Han kunne se intelligens skinne i dens øyne. Det var mystisk; han følte at dyret forstå alt. Men noe Erec sa hadde overrasket Thor. «Så du en reise, min herre?» spurte han overrasket. Erec stopp å stramme seletøyet, snudde og så på ham. «I dag er min fødselsdagen. Jeg har nådd min tjuefemte år. Det er en spesiell dag. Kjenner du til Utvelgelsesdagen?» Thor ristet på hodet. «Veldig lite, min herre; bare hva andre har fortalt meg.» «Vi som er riddere av Ringen må alltid fortsette videre, fra den ene generasjonen til den andre», begynte Erec å si. «Vi må innen vår tjuefemte år velge en brud. Hvis ei brud ikke har blitt valgt, da dikterer loven at vi skal finne en. Vi blir gitt et år å finne henne, og ta henne med tilbake. Hvis vi vender tilbake uten en brud,

og så mister vi retten til å velge.» «Så i dag må jeg starte min ferd etter min brud.» Thor stirret tilbake uten ord. «Men min herre, reiser du? I et år?» Thors mage falt på tanken av det. Han følte at verden smuldret rundt ham. Det var ikke før dette øyeblkket at han innså hvor godt han likte Erec; på noen måter så hadde han blitt som en far for ham—ihvertfall mer enn den han hadde hatt. «Men hvem skal jeg være væreier til da?» spurte Thor. «Og hvor skal du dra?» Thor husket hvor mye Erec hadde stilt opp for ham, hvordan han hadde reddet livet hans. Hans hjerte sank på tanken at han skulle dra. Erec lo, en bekymringsløst latter. «Hvilket spørsmål skal jeg svare først?» sa han. «Ikke vær bekymret. Du har fått tildelt en ny ridder. Du skal være hans væreier til jeg kommer tilbake. Kendrick, Kongens eldste søn.» Thors hjerte svevde da han hørte det; han følte et like sterkt bånd til Kendrick, som tross alt, var den første som et på ham og sikret han en plass i Legionen.» «Når det gjelder reisen min...», fortsatte Erec, «...så vet jeg ikke ennå. Jeg vil reise sørover, mot kongeriket jeg kommer fra, og søke etter en brud i den retningen. Hvis jeg ikke finner en innenfor Ringen, da vil jeg kanskje til og med krysse havet til mitt kongeriket for søke etter en der.» «Ditt eget kongeriket, min herre?» spurte Thor. Thor innså at han ikke egentlig visste så mye Erec, og hvor han kom fra. Han hadde alltid antatt at han hadde komme fra et sted i Ringen. Erec smilte. «Ja, langt her i fra, over havet. Men det en historie for en annen gang. Det kommer til å bli en fjern reise, og en lang en, så jeg må forberede meg. Så hjelp meg nå. Det er knap med tid. Feste seletøyet på hesten, og legg med all

slags våpen.» Thors hodet spant mens han spran g i handling, løp til våpenlageret for hester, og tok med den distinkte sorte og sølvaktige rusningen som tilhørte Lannin. Han løp tilbake igjen med en del om gangen, plasserte først ringbrynjen på hestens rygg, og strakte opp for å legge den rundt dens store kropp. Så la Thor til hjelmen; en tynn metallplate. Lannin vrinsket da han gjorde det, men virket som han likte det. Han var en adelig hest, en kriger, det kunne Thor se, og han virket like komfortabel i rustning som en ridder ville ha vært. Thor løp tilbake og hente Erecs gyldne sporer, og hjalp til å feste dem til begge føtter mens Erec steg opp på hesten. «Hvilke våpen kommer du til å trenge, min herre?» spurte Thor. Erec så ned, og virket diger fra dette perspektiet. «Det er vanskelig å forutsi hvilke kamper jeg kommer til å begi meg på i løpet av et år. Men jeg trenger å kunne jakte, og forsvare meg selv. Så selvfølgelig så trenger jeg mitt langsverd. Jeg bør også ta med meg mitt kortsverd, en bue, en kogge med piler, et kort spyd, en stridsklubbe, en dolk og mit skjold. Det skulle holde antar jeg.» «Ja, min herre», sa Thor og brøt ut i handling. Han løp til Erecs våpenstativ ved Lannins stall, og så på dusinvis av våpener. Det var et imponerende våpenutvalg å velge blant. Han tok forsiktig all de våpene som Erec ba om, hentet en om gangen og gav dem til Erec eller sikret dem godt i seletøyet. Mens Erec satt og strammet lærhanskene sine, og forberedte seg på å dra, så klarte ikke Thor å se han forlate. «Min herre, jeg føler at det er min plikt å holde deg med selskap på denne reisen», sa Thor. «Jeg er din væreier, tross alt.» Erec ristet på hodet.

«Det er en reise jeg gjøre alene.» «Da kan jeg i det minste holde deg med selskap til første krysning?» presset Thor frem. «Hvis du drar sørover, så kjenner jeg de veiene godt. Jeg er fra sør.» Erec så ned vurderende. «Hvis du vil holde meg med selskap til første krysning, så ser jeg ingen skade i det. Men det er en hard dagsritt, så vi må reise nå. Ta min væreiers hest som står bak i stallen. Den brune med rød manke.» Thor løp tilbaket til stallen, og fant hesten. Da han steg på den, stakk Krohn hodet ut av skjortenhans, og så opp og klynket. «Det er orden, Krohn», beroliget Thor. Thor lente seg forover, ledet hesten og fór ut av stallen. Erec trengte knapt å vente på at han tok dem igjen da han og Lanning galloperte av sted. Thor fulgte Erec så godt han kunne. De red sammen ut av Kongens hoff, gjennom porten, mens flere vaktmenn gikk unna og stod på siden. Flere av Sølvene hadde stilt opp, ventende, og da Erec red forbi løftet de nevene sin i salut. Thor var stolt over å kunne ri med ham, å være hans væreier, og var spent over å være følget hans, selv om det betydde kun til den første krysning. Det var så mye Thor hadde å si til Erec, så mange ting han ville spørre han—og så mye han ville takke han for. Men det var ikke tid, mens de to gallopert mot sør, og brøt ut over slettene, mens terrenget forandret seg hele tiden mens hestene stormet ned Kongens vei i den sene morgensolen. Mens de erte et fjell, kunne Thor se i det fjerne alle Legionmedlemmene i den sene morgensolen mens de slett ryggene sine med graving. Thor var glad han ikke var blant dem. Mens Thor så på, kunne han se en av dem stoppe og løfte en neve i luften mot ham. Det var vanskelig å se i solen, men han var sikker på at det var Reece som gav en salut. Thor løftet en neve tilbake mens de red videre. De gode vedlikeholdte veiene ble borte og erstattet av landveier som ikke ble vedlikeholdt: smalere, grovere og til slutt ikke til noe mer enn veltråkket stier som skar gjennom landsbygda. Thor visste at det var farlig for vanlige borgere å

ri disse veien alene—spesielt om natten med alle tyvene som lusket rundt på de, men Thor var ikke særlig bekymret for seg selv, spesielt med Erec med ham— faktisk, dersom en raner skulle konfrontere dem så fryktet Thor mer for ranerens liv. Selvfølgelig ville det være galskap for enhver tyv å prøve å stoppe et medlem av Sølvene. De red hele dagen, tok knapt en pause, til Thor var utmattet og andpusten. Han kunne knapt tro Erecs utholdenhet—men han tørte likevel ikke å la Erec vite at han var sliten, for han var redd for å blitt sett på som svak. De erte en stort veikryss og Thor gjenkjente den. Han visste at dersom de tok til høyre, så ville de komme til landsbyen hans. For et øyeblikk ble Thor overvelmet av nostalgi og en del avham ville ta den veien, for å se hans far, og hans landsby. Han lurte på hva hans var gjorde akkurat nå, hvem som et på sauene, og hvor rasende Thor måtte ha blitt da Thor ikke hadde kommet tilbake. Ikke at han brydde seg mye om ham. Han bare savnet for øyeblikket det som var kjent. Han var faktisk lettet at han hadde rømt fra den lille landsbyen, og en del av ham ønsket aldri å vende tilbake. De fortsatte å galoppere videre, lengre og lengre søroer til et territorium Thor aldri hadde vært før. Han hadde hørt om det sørlige krysset, selv om han hadde aldri hatt en grunn til å være der selv. Det var enda en av de større veikryssene som førte til de sørlige områdene i Ringen. Han var en god halv dagsritt fra Kongens hoff, og allerede hadde solen kommet seg langt på himmelen. Thor som svettet og var andpusten, begynte å lure i frykt om han kom til å rekke tilbake i tide for Kongens fest i kveld. Hadde han gjort en feil i å følge Erec så langt? De rundet en fjelltopp, og endelig så Thor den, der på horisonten: det umiskjennelig tegnet på den første krysningen. Den var markert av et stort, skinnende tårn og hadde Kongens flagg på den i alle fire retninger, og medlemmer av Sølvene sto på vakt på rekkverket. Da de så Erec, blåste ridderen på toppen av tårnet trompeten sin. Langsomt åpnet vakthuset seg. De var kun noen hundre lengder unna, og Erec sakket hesten sin til gangfart. Thor hadde en knute i magen, da han innså at dette var hans siste minutter med Erec inntil en lang uvisst tid. Faktisk, hvem kunne vite om han noensinne ville komme tilbake. Et år er en lang tid, og alt kunne skje. Thor var i det minste glad at han fikk denne sjansen til å følge ham. Han følte at han hadde oppfylt sin

plikt. Begge to gikk side om side, hestene pustet tungt, både Thor og Erec pustet tung, mens de nærmet seg tårnet. «Jeg ser deg kanskje ikke om flere måneder», sa Erec. «Når jeg vender tilbake, så vil ha en brud med meg. Ting kan forandre seg. Men til tross for hva som skjer, så vit at du ville alltid være min væreier.» Erec trakk et dypt pust. «Før jeg forlater deg, så er det noen ting som jeg vil at du skal huske. Et ridder blir ikke smidd av styrke—men av intelligens. Mot alene danner ikke en ridder, men mot, ære og visdom sammen. Du må alltid arbeide for å forfine din ånd, ditt sinn. Ridderlighet er ikke iv—den er aktiv. Du må arbeide på det, bedre degselv, hvert øyeblikk av hver eneste dag. «Når flere måner har gått vil du lære all slags våpener, og alle mulige ferdigheter. Men husk: Men husk: det finnes et annet aspekt ved vår måte å slåss på. En magikers måte. Finn Argon. Lær å utvikle dine skjulte krefter. Jeg har merket dem i deg. Du har stort potensiale. Det er ingenting å skamme seg over for. Forstår du meg?» «Ja, min herre», svarte Thor og svulmet av takknemlighet for hans visdom og forståelse. «Jeg har tatt deg under min vinge for en grunn. Du er ikke som de andre. Du har en større skjebne. Større, kanskje, til og med min. Men den er fremdeles uoppfylt. Du må ikke ta den for gitt. Du må arbeidet for det. For å bli en stor kriger må du ikke bare være fryktløst og dyktig. Du må også ha en krigers ånd, og bære alltid den med deg i ditt hjerte og ditt sinn. Du må være villig til å ofre ditt liv for andre. Den største ridderen søker ikke etter rikdom eller ære eller berømmelse eller heder. Du må ta på deg oppdraget å kjempe for de som er svakere enn deg selv. Du må forsvare de som ikke kan forsvare seg selv. Det er ikke et oppdrag for de lettsindige. Dette er heltens oppdrag. Thors hodet spant mens han tok alt inn, og tenkte gjennom Erecs ord nøye. Han ble overvelmet av takknemlig for ham, og visste knapt hvordan han skulle reagere. Han tenkte at det ville ta flere måner før meningene bak disse ordene sank inn.

De nådde porten av den første krysningen, og da de gjorde så kom flere medlemmer av Sølvene ut og hilste på Erec. De red opp til ham, med store smil på ansiktene, og da han steg av hesten, klappe de han hardt på ryggen slik som gamle venner. Thor hoppet ned, tok Lannins tøyler og førte han til vokteren foran porten, for å mate og massasjere ham.Thor stod der mens Erec snudde og så på ham, en siste gang. I deres siste avskjed, var det mye Thor ville fortelle. Han ville takke ham. Men han vil også fortelle ham alt. Om tegnet. Om drømmen hans. Om hans bekymrer for Kongen. Han tenkte kanskje at Erec ville forstå. Men han klarte ikke å tvinge seg til å gjøre det. Erec var allerede omringet av riddere, og Thor fryktet at Erec—og alle de andre—ville tro at han var gal. Så han stod der målbundet mens Erec strakte ut og slo hånden ned på skulderen hans en siste gang. «Beskytt vår Konge», sa Erec bestemt. Ordene sendte en frysning opp Thors rygg, som om Erec leste tankene hans. Erec snudde, gikk gjennom porten med de andre ridderne, og da de gikk igjennom, med ryggen mot ham, så senket metallpiggene seg langsomt bak ham. Erec var borte nå. Thor kjente en synkende følelse. Det kunne gå et helt år før han så ham igjen. Thor steg på hesten sin, grep tøylene, og sparket av hardt. Ettermiddagen var her, og hadde et full dagsritt for å komme seg tilbake for festen. Han følte Erecs siste ord gi ekko i hodet, lik et mantra. Beskytt vår Konge. Beskytt vår Konge.

KAPITTEL TJUEÅTTE

Thor red hardt inn i mørket, og stormet gjennom den siste porten til Kongens hoff. Han sakke så vidt ned da han hoppet av hesten mens han pustet hardt og så gav tøylene til en tjener. Han hadde ridd hele dagen, solen hadde falt for mange timer siden og han kunne se med en gang fra alle de opplyste faklene innenfor, fra all ståket bak portene at Kongens fest var i full gang. Han var irritert over seg selv for å vært så lenge borte, og bare ba om at det ikke var for sent. Han løp til den nærmeste tjeneren. «Er alt i orden der inne?» spurte han raskt. Han måtte finne ut om Kongen var i orden—og selvfølgelig kunne han ikke spørre direkte om han var blitt forgiftet. Tjeneren så forbløffet på ham. «Og hvorfor skulle det ikke være det? Alt er i orden, bortsett fra at du er sent ute. Medlemmer av Kongens Legion er alltid presise. Og din klær er skitne. Du tar deg ikke bra for dine tilhørere. Vask hendene din, og skynd deg inn.» Thor skyndte seg gjennom porten, svettende, la hendene i en liten stenbalje fylt med vann, skvettet vann i ansiktet, og tok det gjennom hans lange hår. Han hadde vært i full bevegelse helst siden tidlig morgen, han var dekket i støv fra veien, og det føltes som det hadde vært ti dager i en. Han trakk et dypt pust, prøvde å roe seg ned og virke velordet, og gikk raskt ned den ene korridoren etter den andre, mot de store dørene til festhallen. Da han gikk inn, gjennom de store buede dørene, var det akkurat som drømmen hans: foran han lå matbordene, minst hundre fot lang, og i enden lengst borte satt Kongen i enden av sitt eget bord, omringet av menn. Bråket slo Thor som en levende ting, hallen var fullstendig fylt med folk. Det var ikke bare Kongens menn, medlemmer av Sølvene og av Legionen som satt ved matbordene, men også hundrevis av andre, grupper av reisende musikere, dansegrupper, narrer, dusinvis av kvinner fra bordellene.... Det var også alle slags tjenere, vakter, og hunder som løp rundt. Det var et galehus. Men drakk fra store begere med vin og øl, og mange av stod, sang drikkesanger,

armer om hverandre, og skålte. Det var haugevis med mat på bordene, med villsvin, hjort, og alle andre typer av kjøtt som grillet på spidd foran peisen. Halvparten av rommet fråtset, mens den andre halvparten minglet rundt i rommet. Da han så kaoset i rommet og hvor fulle mennene var, innså Thor at dersom han hadde kommet tidligere, da det begynte, hadde ting vært velordnet. Nå, i denne sene timen, virket det som ting hadde utviklet til en fyllefest. Thors første reaksjon, bortsett fra å bli overvelmet, var en stor lettelse over å se at Kongen var i live. Han gav fra seg et lettet sukk. Han var ok. Han lurte på igjen om det tegnet betydde ingenting, om drømme hans betydde ingenting, om han bare overreagerte på ting, og gjorde ting til noe de ikke var i hodet sitt. Men likevel, så kunne han ikke dytte bort følelsen. Han følte fremdeles et behov for å nå Kongen, for å advare ham. Beskytt vår Konge. Thor dyttet seg frem gjennom den tykke folkemengden, og forsøkte å gå gjennom den lange veien mot Kongen. Det gikk sakte. Mennene var fulle og bråkete, stod skulder til skulder og MacGil satt hundre fot unna. Thor klarte å komme halveis gjennom folkemengden da han stoppet og plutselig så Gwendolyn. Hun satt ved en av de mindre ordene, bort i siden av hallen, omringet av hennes tjenestepiker. Hun så furten ut, noe som virket ikke lik henne. Maten og drikken hennes var uberør og hun satt til siden, adskilt fra andre medlemmer av kongefamilien. Thor lurte på hva som kunne være galt. Thor brøt ut fra folkemengden og skyndte seg over til henne. Hun så opp og så han komme, men istedenfor å smile, slik hun alltid gjorde, så mørknet ansiktet hennes. For første gang, så Thor sinne i hennes øyne. Gwen tok stolen sin ut, stod opp, snudde ryggen og begynte å marsjere unna. Thor følte som en kniv hadde blitt skjøvet inn i hjertet hans. Han kunne ikke forstå reaksjonen hennes. Hadde han gjort noe galt? Han sprang rundt bordet, og skyndte seg over til henne, og grep varmsomt håndleddet hennes. Hun overrasket ham ved å kaste hardt bort grepet hans, snudde og skulte mot

ham. «Du rører ikke meg!» skrek hun. Thor tok et skritt tilbake, sjokkert over hennes reakson. Var dette den samme Gwendolyn han kjente? «Jeg er lei for det», sa han. «Jeg mente ikke å gjøre det deg noe. Det var ikke meningen. Jeg ville bare snakke med deg.» «Jeg har ingenting å si deg», raste hun med øyner som glødde av raseri. Thor kunne knapt puste; han hadde ingen aning om hva han hadde gjort galt. «Vær så snill å fortell meg hva jeg gjort for å ha fornærmet deg? Hva enn det er, så ber jeg om unnskyld.» «Hva du har gjort er hinsides tilgivelse. Ingen unnskyldning er tilstrekkelig. Det skyldes deg.» Hun begynte å gå igjen, og en del av Thor tenkte han burde la henne være; men en annen del av ham klarte ikke bare å gå bort, ikke etter det de hadde gjort. Han måtte vite det—han måtte vite grunnen til at hun hatet ham så mye. Thor løp foran henne og blokkerte veien hennes. Han kunne ikke la henne gå. Ikke på denne måten. «Gwendolyn, vær så snill. Bare gi meg i det minste en sjanse til å vite hva jeg har gjort. Vær så snill, la meg få vite.» Hun stirret tilbake, rasende, med hendene på hoften. «Jeg tror du vet. Jeg tror du vet det veldig godt.» «Det gjør jeg ikke», sa Thor ærlig. Hun stirret, som om hun vurderte ham, og til slutt virket det som hun trodde ham. «Natten før du traff meg, ble jeg fortalt at du besøkte bordell. At du var med mange kvinner. Og at du nøt dem hele natten. Og så da solen brøt frem komdu til

meg. Husker du nå? Jeg synes din oppførsel er avskyelig. Jeg synes det er avskyelig at jeg i det hele tatt traff deg, at du i det hele tatt rørte meg. Jeg håper jeg aldri ser ditt ansikt igjen. Du har gjort narr av meg—og ingen gjør narr av meg!» «Min frue!» skrek Thor i et forsøk på å stoppe henne og ville forklare seg. «Det er ikke sant!» Men en gruppe musikere kom i mellom dem, og hun gikk av sted. Hun snek seg gjennom folkemengden så raskt at han ikke finne henne. I løpet av noen øyeblikk, så hadde han fullstendig mistet synet av henne. Thor brente inni seg. Han kunne ikke tro at noen hadde gått til henne og fortalt disse løgnene om ham. Og fått henne i mot ham. Han lurte på hvem som stod bak dette. Det spilte ingen rolle; sjansene med henne hadde blitt ruinert nå. Han døde innvendig. Thor snudde og begynte å vakle gjennom rommet, husket Kongen, og følte seg uthult som om han hadde ingenting å leve for. Før han hadde gått et par fot, så dukket plutselig Altonopp og blokkert veien mens han snerret med et tilfreds smil. Han hadde på silke strømper, en fløyelsblazer og en fjærhatt. Han så ned på Thor med hans lange nese og hake, og med den største arrogansen og selvstolthet. «Vel, vel», sa han. «Er det ikke den vanlige borger. Har du funnet din neste brud her ennå? Selvfølgelig har du ikke. Jeg tror ryktene om ditt eventyr i bordellet har allerede spredd seg langt og mye.» Han smilte og lente nært inn og avsløre små, gule tenner. «Faktisk, er jeg sikker på at de har.» «Du vet hva de sier: hvis det er et snev sannhet så setter det i gang et rykte. Jeg har funnet et snev av sannhet. Og nå er rykte ditt ødelagt, gutt.» Thor kokte over med raseri og kunne ikke takle det lengre. Han angrep og slo Alton i magen, slik at han falt overende. Et øyeblikk senere var kropper over. Legionmedlemmer og soldater kom seg i mellom dem og dro dem fra hverandre. «Du har tråkket over grensen, gutt!» skrek Alton ut og pekte på ham over

kroppene. «Ingen rører en kongelig! Du kommer til å henge i fengsel i resten av livet ditt! Jeg skal få deg arrestert! Det skal du være sikker på! Så fort dagen gryr skal de komme etter deg!» skrek Alton så snudde han og stormet av gårde. Thor kunne ikke bry seg mindre om Alton eller hans vakter. Han tenkte bare på Kongen. Han børstet bort Legionmedlemmene og snudde seg mot MacGil. Han dyttet folk unna mens han skyndte seg mot Kongens bord. Hodet svømte i følelser, og han kunne knapt tro hva som hadde hendt. Her var han, akkurat da han hadde fått et godt omdømme, men for å bare bli ødelagt av en ondsinnet slange slik at hans kjærlighet ble tatt fra ham. Og nå, i morgen, så ble han truet med å bli fengslet. Og med Dronningen stilt opp mot ham, så fryktet han at ville nettopp bli det. Men Thor brydde seg ikke om det nå. Alt han brydde seg om var å beskytte Kongen. Han dytter hardere mens han vred seg gjennom folkemengden, kom bort til en narr, gikk rett gjennom fremførelsens hans, og til slutt dyttet seg gjennom tre tjenere til han kom seg til Kongens bord. MacGil satt midt i bordet med et stort skinnflaske med vin i en hånd, kinnene var røde, og han lo av underholdningen. Han var omringet av alle hans beste generaler, og Thor sto foran dem, og dyttet seg frem til benken. Og endelig merket Kongen ham. «Min herre!» skrek Thor ut, og hørte sin egen desperasjon. «jeg må snakke med deg! Vær så snill!» En vakt kom for å dra Thor bort, men Kongen hevet en hånd. «Thorgrin!» tordnet MacGil i sin dype, kongelige stemme som fylt med vin. «Min gutt. Hvorfor har du kommet til vårt bord? Legionens bord er over der.» Thor bukket lavt. «Min Konge, jeg er lei for det. Men jeg må snakke med deg.» En musiker slo en cymbal i Thors øre og til slutt vinket MacGil til ham for få han til å stoppe.

Musikken stilnet, og alle generalene snudde og så på Thor. Thor kunne føle at all oppmerksomhet var på ham. «Vel, unge Thorgrin, du har vår oppmerksomhet. Snakk. Hva er det som ikke kan vente til i morgen?» sa MacGil. «Min herre», begynte Thor, men så stoppet. Hva skulle han si egentlig? At han hadde en drøm? At han så et tegn? At han trodde at Kongen kom til å bli forgiftet? Ville det høres absurd? Men han hadde ingen valg. Han mått fortsette. «Min herre, jeg hadde den drøm», begynte han. «Det var om deg. I denne festhallen, på dette stedet. Drømmen sa at...du ikke bør drikke.» Kongen lente forover med øyne vid åpne. «At jeg ikke skal drikke?» gjentok han sakte og høyt. Så etter et øyeblikk av lamslått stillhet, så lente MacGil tilbake og brølte av latter, så hele bordet ristet. «At jeg ikke skal drikke?» gjentok MacGil. «For en drøm det var! Jeg ville ha kalt den et mareritt!» Kongen lente bakover og gaplo, og alle hans menn lo med. Thor ble rød, men han kunne ikke gi seg. MacGil vinket, og en vakt kom frem og grep Thor og begynte å ta ham bort— men Thor dro vakten hardt bort fra han. Han var fast bestemt. Han måtte gi Kongen denne beskjeden. Beskytt vår Konge. «Min Konge, jeg krever at du lytter!» skrek Thor, rød i ansiktet og presset seg frem og slo bordet med neven. Det ristet bordet og alle mennene snudde og stirret på Thor. Det var en lamslått stillhet, mens Kongens ansikt endret seg til et skulende blikk.

«DU krever?» skrek MacGil. «Du kan ikke kreve noe av meg, gutt!» skrek han mens han ble sint. Bordet ble stille igjen, og Thor følte at kinnene ble røde av ydmykelse. «Min Konge, tilgi meg. Mente ikke noe vondt. Men jeg er bekymret for din sikkerhet. Vær så snill. Ikke drikk. Jeg drømte at du ble forgiftet! Vær så snill. Jeg bryr meg veldig mye om deg. Det er den eneste grunnen til at jeg sier dette.» Sakte så løftet MacGil sitt skulende blik seg. Han stirret dypt inni Thors øyne, og tok et dypt pust. «Ja, jeg kan se at du bryr deg. Selv om du en dum gutt. Jeg tilgir deg for din mangel på respekt. Gå nå. Og ikke la meg se ansiktet ditt før om morgen.» Han vinket til vaktene sine, og de dro Thor bort, hardt denne gangen. Bordet gikk sakte tilbake til sitt livlig seg da alle begynte å drikke å igjen. Thor ble dratt bort flere fot unna, og erget seg veldig. Han var bekymret for det han hadde gjort her i kveld, og hadde synkende følelse om at i morgen så ville han måtte betalen prisen for det. Kanskje han til og med ville bli bedt å forlate dette stedet. For alltid. Mens vaktene gav han et siste dytt, fant Thor seg selv ved Legionens bord, kanskje tyve fot unna Kongen. Han følte en hånd på skulderen og snudde for å se Reece stå der. «Jeg har lett etter deg i hele dag. Hva skjedde med deg?» spurte Reece. «Du ser ut som du har sett et spøkelse!» Thor var for overvelmet til å svare. «Kom og sitt med meg—jeg har satt av et sete for deg», sa Reece. Reece dro Thor ned ved siden av ham, ved et bord som ble satt av for Kongens familie. Godfrey hadde drikke i hver hånd, og ved siden av ham satt Gareth som kikket med pilende øyne. Thor håpet alt han kunne at Gwendolyn og kanskje var der, men det var hun ikke. «Hva er det Thor?» ville Reece vite mens han satt seg ned ved siden av ham.

«Du stirrer på dette bordet som det vil bite deg.» Thor ristet på hodet. «Hvis jeg fortalte deg, så ville du ikke tro meg. Så det er best at jeg ikke sier noe.» «Fortell meg. Du kan fortelle meg alt», presset Reece intenst. Thor så øynene hans, og innså at, endelig, så var det noen som tok ham på alvor. Han trakk et dypt pust og begynte. Han hadde ingenting å tape. «Forleden dag, i skogen, med din søster, så vi en Hvitsnok. Hun sa at det var et tegn på døden, og jeg tror på det. Jeg gikk til Argon og han bekreftet at døden kommer. Kort etter hadde jeg en drøm der din far ble forgiftet. Her. I kveld. I denne hallen. Jeg kjenner det på kroppen. Han kommer til bli forgiftet. Noen prøver å myrde ham»;, sa Thor. Han sa alt i en fart, og det føltes godt å få det ut. Det føltes godt å ha noen som faktisk lyttet. Reece var stille mens han stirret inn i hans for en lang stund. Til slutt snakket han. «Du sier sannheten. Jeg har ingen tvil om det. Jeg setter pris at du bryr deg om min far. Jeg tror på deg. Det gjør jeg. Men drømmer er vanskelige. Vi tolker dem ikke alltid rett.» «Jeg fortalte Kongen», sa Thor. «Og de lo av meg. Og selvfølgelig, kommer han til å drikke i kveld.» «Thor jeg tror på at du drømte dette. Og jeg tror på at du føler dette. Men jeg har hatt fryktelige drømme også, hele mitt liv. Forleden natt så drømte jeg at ble dyttet ut av slottet, og da jeg våknet så trodde jeg at det var slik. Men det var ikke tilfellet. Forstår du? Drømmer er rare ting? Og Argon snakker i gåter. Du må ikke ta det så alvorlig. Min far har det bra. Jeg har det bra. Vi har alle det bra. Prøv å sett deg ned, drikk, og slapp av. Og nyt deg selv.» Med det sagt så lente Reece seg bakover i stolen sin, som var dekket i pels, og drakk. Han vinket bort til en tjener, som la en stor porsjon rådyrkjøtt foran Thor,

sammen med et drikkebeger. Men Thor bare satt der og stirret på maten sin. Det følte som hele hans liv oppløste seg rundt ham. Han visste ikke hva han skulle gjøre. Han kunne fremdeles ikke tenke på noe annet enn hans drøm. Det var som å være i et våkent mareritt å sitte der, se alle drikke og feste rundt ham. Alt han kunne gjøre var å se på alle drikkene, alle begrene som kom til Kongen. Han så nøye på hva eneste servitør og hver eneste beger. Hver gang Kongen drakk, så bevegde Thor brått på seg. Thor var besatt. Han kunne ikke se bort. Han så og så i det som virket som flere timer. Til slutt merket Thor seg spesielt en tjener som nærmet seg Kongen med et beger som var ulikt de andre. Den var stor, laget av spesiell gull, og dekket med rader rubiner og safirer. Det var akkurat det samme begeret fra Thors drøm. Thor med et hamrende hjerte i brystet, så med forskrekkelse da tjeneren kom nærmere mot Kongen. Da han var bare noen fot unna, så kunne ikke Thor holde ut lengre. Hver eneste del av kroppen hans skrek at dette var begeret med gift i. Thor bykset fra bordet, dyttet seg frem gjennom den tykke folkemengden, og knuffet albuen hardt bort folk som stod i veien. Akkurat da Kongen skulle ta begeret i hånden så bykset Thor opp på bordet hans, strakte ut og slo begeret bort fra Kongens hånd. Et forskrekket gisp fylte helle hallen mens begeret fløy i luften og landet på stengulvet med en har klink. Hele hallen ble helt dødstille. Hver musiker, hver gjøgler stoppet. Hundrevis av menn og kvinner snudde og stirret. Kongen sto sakte opp og skulte ned mot Thor. «Hvordan våger du?» skrek Kongen. «Din respektløse lille gutt! Jeg vil putte deg i fengsel for dette!»

Thor stod der forskrekket. Han følte hele verden kollapsere ned på ham. Han ville bare forsvinne. Plutselig kom en hund over til en lille dammen av vin som hadde formet seg på gulvet, og slikket det opp. Og før Thor kunne svare, før rommet kunne bevege seg igjen, så var alle øyne på hunden, som startet å lage fryktelig, ille lyder. Et øyeblikk senere så frøs hunden stille og falt på siden, død. Hele rommet så på hunden med et forskrekket gisp. «Du visste at drinken var forgiftet!» skrek en stemme. Thor snudde og så Prins Garteh sto der, og komme nær opp mot Kongen, og pekte anklagende på Thor. Thor prøvde å forgifte Kongen!» skrek Gareth ut. Hele folkemengden ropte i forskrekkelse. «Ta ham til fangehullet», kommanderte Kongen. Et øyeblikk senere kjente Thor at vakter grep ham hardt bakfra, og dro han gjennom hallen. Han vred seg og prøvde protestere. «Nei!» skrek han. «Dere forstå ikke!» Men ingen lyttet. Han ble dratt gjennom folkemengden, raskt og hurtig. Og mens han ble dratt så han alle forsvinne foran seg. Han så hele livet sitt forsvinne fra ham. De krysset hallen og ut en sidedør, og så ble døren lukket med et smell bak dem. Det var stille her. Et øyeblikk senere, så følte Thor at han gikk nedover. Han ble dratt av flere hender ned en vindeltrapp. Det ble mørkere og mørkere, og snart kunne han høre ropene til fanger. En jerndør ble åpnet, og han innså hvor han ble ført. Fangehullet. Han vred seg, forsøkte å protestere og komme seg løs. «Dere forstår ikke!» skrek han. Thor så opp og så en vakt gå frem, en diger, grov mann med et ubarbert ansikt og gule tenner. Han skulte ned mot Thor.

«Å, jeg forstår svært godt», sa hans raspete stemme. Han trakk armen bakover og det siste Thor så var hans neve, som kom ned rett mot ansiktet hans. Så ble verden hans sort.

TILGJENGELIG NÅ!

KONGENES MARSJ (Bok #2 i Magikerens Ring)

"MAGIKERENS RING inneholder alle ingrediensene til en braksuksess; sammensvergelser, motsammensvergelser, mystikk, heroiske riddere, og blomstrende forhold som er fylt med knuste hjerter, bedrag og svik. Boka vil fengsle deg i timesvis og falle i smak blant alle aldre. Anbefalt for det faste biblioteket for fanatasylesere. -- Books and Movie Reviews, Roberto Mattos

KONGENES MARSJ tar oss et skritt videre i Thors episke reise mot manndommen. Han begynner å vite mer om hvem han er, hvilke krefter han har, mens han reiser av sted for å bli en kriger.

Etter at han rømmer fra fangehullet, så blir Thor forskrekket over at det har skjedd enda et mordforsøk på Kong MacGil. Når MacGil dør så bryter kongeriket inn i kaos. Alle forsøker å ta tronen, og Kongens hoff florerer mer enn noensinne med familiedrama, maktkamper, ambisjoner, sjalusi, vold, og svik. Og en tronarving må velges blant barna, og det eldgamle Skjebnesverdet, som er kilden til all makt, vil nå få sjansen til bli brukt av en ny person. Men alt dette kan bli forhindret: mordvåpenet blir funnet, og man begynner å nærme seg sporet av morderen. Samtidig så møter MacGilene en ny trussel fra McCloudene, som er klar for å angripe nok en gang fra innad Ringen.

Thor kjemper for å vinne tilbake Gwendolyns kjærlighet, men er det kanskje ikke nok tid: Han blir fortalt å pakke sammen, for forberede med hans medbrødre til Hundredagene, et hundre krevende dager med helvete som alle medlemmer av Legionen må overleve. Legionen må krysse Kløften, forbi

beskyttelsen til Ringen, inn til Villområdene, og seile over Tartuviansjøen til Tåkeøya, som sies å bli voktet av en drage, for deres initering til manndommen.

Kommer de til å klare seg? Vil Ringen overleve i deres fravær? Og vil Thor til slutt få vite hemmeligheten om sin skjebne?

KONGENES MARSJ ER MED SIN SOFISTIKERTE VERDENSOPPBYGNING OG KARAKTERISERING en episk fortelling om venner og elskere, rivaler og friere, riddere og draker, intriger og politiske renkespill, det å bli voksen, knuste hjerter, bedrageri, ambisjoner og svik. Det er en beretning om ære og mot, det forutbestemte og uforanderlige, og magi. Dette er en fantasy-fortelling som tar oss med til en uforglemmelig verden, og som vil appellere til alle aldre og begge kjønn.

Bok #2--#16 i serien er også nå tilgjengelig!

Lytt på MAGIKERENS RING serien i lydformat!

Nå tilgjengelig på: Amazon Audible iTunes

Bøker av Morgan Rice

THE SORCERER’S RING MAGIKERENS RING HELTENS OPPDRAG (Bok #1) KONGENES MARSJ (Bok #2) DRAGENS SKJEBNE (Bok #3) ET ROP FOR ÆRE (Bok #4) ET ÆRESLØFTE (Bok #5) ET TAPPERT ANGREP (Bok #6) ET SVERDRITUALE (Bok #7) ET VÅPENRETT (Bok #8) EN HIMMEL MED MAGI (Bok #9) ET HAV MED SKJOLD (Bok #10) ET STYRE AV STÅL (Bok #11) ET LAND AV ILD (Bok #12) ET STYRE AV DRONNINGER (Bok #13)

OVERLEVELSE-TRILOGIEN ARENA TWO (Book #2)

ARENA EN: SLAVEHOLDERE (Bok # 1)

VAMPIRJOURNALENE OMVANDLET (Bok #1) ELSKET (Bok #2) SVIKET (Bok #3) FORUTBESTEMT (Bok #4) BEGJÆRET (Bok #5) TROLOVET (Bok #6) SVERGET (Bok #7) FUNNET (Bok #8) GJENOPPSTÅTT (Bok #9) LENGTET (Bok #10) SKJEBNEBESTEMT (Bok #11)

Om Morgan Rice

Morgan Rice er #1 bestselgende forfatter av VAMPIRJOURNALENE, en bokserie for unge voksne som består hittil av elleve bøker; #1 bestselgende bokserien OVERLEVELSE-TRILOGIEN, en postapokalyptisk spenningsserie som består hittil av to bøker; og den #1 bestselgende fantasy-serien MAGIKERENS RING, som består hittil av tretten bøker.

Morgan sine bøker er tilgjengelige på lyd – og bokformater, og oversettelser av bøkene finnes på tysk, fransk, italiensk, spansk, portugisisk, japansk, kinesisk, svensk, nederlandsk, tyrkisk, ungarsk, tsjekkisk, og slovakisk (flere språk kommer).

Morgan vil gjerne høre fra deg, så vennligst besøk www.morganricebooks.com for å melde deg på e-postlisten, få en gratis book, få gratis gaver, last ned gratis app, få de siste eksklusive nyhetene, hold kontakten med Facebook og Twitter, og hold kontakten!