Kongenes Marsj (bok #2 I Magikerens Ring) 825s

KONGENES MARSj

(Bok #2 I MAGIKERENS RING)

Morgan Rice

Oversatt av An Ngoc Phan

Om Morgan Rice

Morgan Rice er #1 bestselgende forfatter av VAMPIRJOURNALENE, en bokserie for unge voksne som består hittil av elleve bøker; #1 bestselgende bokserien OVERLEVELSE-TRILOGIEN, en postapokalyptisk spenningsserie som består hittil av to bøker; og den #1 bestselgende fantasy-serien MAGIKERENS RING, som består hittil av tretten bøker.

Morgan sine bøker er tilgjengelige på lyd – og bokformater, og oversettelser av bøkene finnes på tysk, fransk, italiensk, spansk, portugisisk, japansk, kinesisk, svensk, nederlandsk, tyrkisk, ungarsk, tsjekkisk, og slovakisk (flere språk kommer).

Morgan vil gjerne høre fra deg, så vennligst besøk www.morganricebooks.com for å melde deg på e-postlisten, få en gratis book, få gratis gaver, last ned gratis app, få de siste eksklusive nyhetene, hold deg oppdatert med Facebook og Twitter, og hold kontakten!

Utvalgte omtaler om Morgan Rice

«MAGIKERENS RING inneholder alle ingrediensene til en braksuksess; sammensvergelser, motsammensvergelser, mystikk, heroiske riddere, og blomstrende forhold som er fylt med knuste hjerter, bedrag og svik. Boka vil fengsle deg i timesvis og falle i smak hos alle aldre. Anbefalt for det faste biblioteket for fanatasylesere.» -- Books and Movie Reviews, Roberto Mattos

«Rice gjør en fantastisk jobb med å dra deg inn i fortellingen fra begynnelsen, og skildrer settinger med en fantastisk kvalitet som overgår en ordinær redegjørelse av settinger....Boka er godt skrevet og er en sidevender.»

«En perfekt fortelling for unge lesere. Morgan Rice har gjort en god jobb med sin interessante vri på et populært tema... Forfriskende og unikt. Serien foker seg på en jente... en ekstraordinær jente!... Den er enkel å lese, men holder et ekstremt høyt tempo... For barn over 13 år. » --The Romance Reviews (om Omvandlet)

«Fanget oppmerksomheten min fra begynnelsen og slapp ikke taket .... Denne fortellingen er et vidunderlig eventyr med høyt tempo og spenning rett fra begynnelsen. Det finnes ikke et eneste kjedelig øyeblikk. » --Paranormal Romance Guild (om Omvandlet)

«Fylt med action, romanse, eventyr og spenning. Skaff deg boka og bli forelsket igjen»

--vampirebooksite.com (om Omvandlet)

«Dette er en fantastisk fortelling. Dette er ei bok som er vanskelig å legge fra seg om natten. Slutten har en så spenningsfylt avslutning at du vil umiddelbart kjøpe den neste boka for å vite hva som skjer. » --The Dallas Examiner (Om Elsket)

«Ei bok som utfordrer TWILLIGHT og VAMPIRE DIARIES, og som får deg til å lese til siste side! Hvis du liker eventyr, kjærlighet og vampirer, da er denne boka for deg! » --Vampirebooksite.com (om Omvandlet)

«Morgan Rice beviser nok en gang at hun er en ekstremt begavet forfatter .... Boka vil appellere til et bredt publikum, inkludert yngre fans av vampir/fantasysjangeren. Boka sluttet med en uventet hendelse som vil sjokkere deg. » --The Romance Reviews (om Elsket)

Bøker av Morgan Rice

MAGIKERENS RING HELTENS OPPDRAG (Bok #1) KONGENES MARSJ (Bok #2) DRAGENS SKJEBNE (Bok #3) ET ROP FOR ÆRE (Bok #4) ET ÆRESLØFTE (Bok #5) ET TAPPERT ANGREP (Bok #6) ET SVERDRITUALE (Bok #7) ET VÅPENRETT (Bok #8) EN HIMMEL MED MAGI (Bok #9) ET HAV MED SKJOLD (Bok #10) ET STYRE AV STÅL (Bok #11) ET LAND AV ILD (Bok #12) ET STYRE AV DRONNINGER (Bok #13)

OVERLEVELSE-TRILOGIEN ARENA EN: SLAVEHOLDERE (Bok # 1) ARENA TO (Bok #2)

VAMPIRJOURNALENE OMVANDLET (Bok #1) ELSKET (Bok #2) SVIKET (Bok #3) FORUTBESTEMT (Bok #4) BEGJÆRET (Bok #5) TROLOVET (Bok #6) SVERGET (Bok #7) FUNNET (Bok #8) GJENOPPSTÅTT (Bok #9) LENGTET (Bok #10)

SKJEBNEBESTEMT (Bok #11)

Lytt på MAGIKERENS RING serien i lydformat!

Tilgjenglige på:

Amazon Audible iTunes

Kopirett © 2012 av Morgan Rice

Alle rettigheter reservert. Unntatt som tillatt i henhold til U.S Copyright Act 1976, kan ingen deler av denne publikasjonen bli reprodt, distribuert eller overført i noen form eller måter, eller bli lagret i en database eller gjenfinningssystem, uten forhåndsgitt tillatelse av forfatteren.

Denne e-boken er lisensiert kun for ditt personlig underholdningsbruk. Denne eboken kan ikke selges på nytt eller gis bort til andre. Hvis du vil dele denne boka med andre, vennligst kjøp en ekstra kopi for hver mottaker. Hvis du leser denne boka og har ikke kjøpt den, eller den ble ikke kjøpt for kun din bruk, vennligst returner boken og kjøp din egen kopi. Takk for at du respekterer forfatterens arbeid på boken.

Dette verket er fiksjon. Navn, personer, forretninger, organisasjoner, steder, begivenheter, og hendelser er enten et resultat av forfatterens fantasi eller blir brukt som fiksjon. Alle likheter til faktisk personer, levende eller døde, er fullstendig tilfeldig.

Forsidebildet har kopirett RazzomGame, og brukes under lisens fra Shutterstock.com

INNHOLD

KAPITTEL EN KAPITTEL TO KAPITTEL TRE KAPITTEL FIRE KAPITTEL FEM KAPITTEL SEKS KAPITTEL SJU KAPITTEL ÅTTE KAPITTEL NI KAPITTEL TI KAPITTEL ELLEVE KAPITTEL TOLV KAPITTEL TRETTEN KAPITTEL FJORTEN KAPITTEL FEMTEN KAPITTEL SEKSTEN KAPITTEL SYTTEN KAPITTEL ATTEN

KAPITTEL NITTEN KAPITTEL TJUE KAPITTEL TJUEEN KAPITTEL TJUETO

«Er det en dolk jeg ser foran meg, med skaftet mot min hånd? Kom la meg gripe deg. Jeg har deg ikke, men likevel så ser jeg deg fremdeles.»

—William Shakespeare Macbeth

KAPITTEL EN

Kong MacGil snublet inn i kammeret sitt. Han hadde tydeligvis drukket for mye for rommet spant og hodet hamret fra nattens festiviteter. Ei kvinne, som han ikke visste navn på, klenget seg rundt ham med en arm rundt midjen, blusen hennes var halveis av, og førte ham med et fnis mot sengen hans. To tjenere lukket døren bak dem og forsvant diskret. MacGil visste ikke hvordan hans dronning var, og på denne kvelden så brydde han seg ikke. Delte sjelden sengen lengre—hun trakk seg ofte til sitt eget kammer, spesielt på festnetter når måltidene forsatte alltid for lenge. Hun kjente til sin ektemann forlystelser, og så ikke ut til å bry seg. Tross alt, så var han konge, og MacGil konger hadde alltid hersket etter sin egen vilje. Men da MacGil gikk etter sengen så begynte rommet å spinne altfor voldsomt, slik at han plutselig ristet seg av denne kvinnen. Han var ikke lengre i humør for dette. «Forlat meg!» kommanderte han og dyttet henne bort. Kvinnen stod der, forbløffet og såret, og døren åpnet og tjenerne kom tilbake. Begge grep en hånd på kvinnen og førte henne ut. Hun protesterte, men skrikene hennes ble dempet da de lukket døren bak henne. MacGil satt på sengekanten og hvilte hodet i hendene, og forsøkte å få hodepinen til å slutte. Det var uvanlig for ham å få en slik hodepine så tidlig, før det han hadde drukket fikk tid til å mist effekt, men i kveld var ting annerledes. Ting hadde forandret seg så raskt. Festen har gått så bra; han hadde satt i gang med et fint utvalg av kjøtt og sterk vin, da den gutten, Thor, hadde dukket opp og ødelagt alt. Først var det avbrytelsen med den teite drømmen hans; så var han frekk nok til å slå bort drikkebegeret fra hans hender. Så dukket det opp en hund som slikket opp vinsølet og falt død om foran alle sammen. MacGil hadde vært opprørt helt siden da. Det han innså slo ham som en hammer: noen hadde forsøkt å forgifte ham. Å myrde ham. Han kunne knapt fatte det. Noen hadde sneket seg forbi vaktene, vinen og matsmakerene. Han

hadde vært et hårbredde unna døden, og gjorde ham fremdeles skjelven. Han husket at Thor ble ført bort til fangehullet, og lurte nok en gang på om det var den riktige avgjørelsen. På den ene siden så var det ingen mulighet for at gutten kunne vite at begeret var forgiftet med mindre han gjorde det selv, eller på en eller annen måte var delaktig i denne kriminelle handlingen. På den andre siden, så visste han at Thor hadde dype, mystiske krefter—for mystiske—og kanskje hadde han fortalt sannheten: kanskje han faktisk hadde sett dette i en drøm. Kanskje Thor hadde, faktisk, reddet livet hans, og kanskje MacGil hadde sendt til fangehullet en person som var faktisk lojal mot ham. MacGils hodet hamret ved tanken mens han satt der, gned seg på pannen som hadde altfor mange rynker, og prøvde å løse alt sammen. Men han hadde drukket altfor mye denne kvelden. Hodet var tåkete, tankene virret rundt, og han kunne ikke komme til bunns i dette. Det var altfor varmt her inne på denne kokende varme sommernatten. Kroppen hans var overopphetet av timer med mesking av mat og drikke, og han kjente svetten renne. Han strakte ut og kastet av mantelen, deretter ytterskjorten til han var avkledd med kun underskjorten igjen. Han tørket svetten fra pannen, deretter fra skjegget. Han lente seg tilbake og dro av de store, tunge støvlene av, en om gangen, og krøllet tærne da de fikk frisk luft. Han satt og pustet hardt, og prøvde å bli avbalansert. Magen hans hadde vokst i dag, og det var tyngende. Han sparket beina opp og lå ned med hodet hvilende på puten. Han sukket og så opp, forbi de fire sengstavene, mot taket og ønsket at rommet skulle slutte å spinne. Hvem ønsket å drepe meg? Under han nok igjen. Han elsket Thor som en sønn, og en del av ham følte at det ikke kunne være Thor. Han lurte på hvem andre det kunne være, hva slags motiv de hadde—og kanskje det mest viktigste av alt, om de kom til å prøve å igjen. Var han trygg? Var Argons spådommer sanne? MacGil kjente øynene bli tunge akkurat han merket at svaret lå utenfor sinnets rekkevidde. Hvis hodet vare bare litt tydeligere så kanskje kunne han løse det hele. Men han måtte vente til morgenlysten før han tilkalte sine rådgivere for å starte en etterforskning. Spørsmål som lå i hodet hans var ikke hvem som ønsket ham død—men hvem som ikke ønsket ham død. Hoffet hans var fylt med mennesker som ønsket tronen. Ambisiøse generaler; manøvrende styremedlemmer; maktsultne adelsfolk og lorder; spioner; gamle rivaler; snikmordere fra McCloudene—og kanskje til og med fra Villfolket. Kanskje

nærmere enn så. MacGil sine øyne flagret da han begynte å falle i søvne; men noe fanget oppmerksomheten hans og holdt dem åpne. Han merket bevegelse og så bort for å oppdaget at hans tjenere var ikke der. Han blunket i forvirrelse. Tjenerne hadde forlatt ham. Faktisk kunne han ikke huske sist gang at han hadde vært alene i dette rommet med kun seg selv. Han husket ikke at han beordret dem til å forlate rommet. Det som var enda merkeligere: døren hans var helt åpent. I samme øyeblikk hørte MacGil en lyd fra andre siden av rommet, og snudde og så. Der, krympende langs veggen, ut av skyggene, inn mot fakkellyset, var en høy tynn mann som hadde en sort kappe med en hette over ansiktet. MacGil blunket flere ganger, og lurte på om ham så ting. Først var han sikker på at det var bare skygger kastet av flakkende fakkellys som lurte øynene hans. Men et øyeblikk senere var personen flere steg nærmere og kom raskt mot sengen hans. MacGil prøvde å foke i det svake lyset, for å se hvem det var; av instinkt begynte han å sette seg opp og som den gamle krigeren han var, strakte han mot midjen etter et sverd, eller i det minste en dolk. Men han hadde kledd av seg, og han hadde ingen våpen på seg. Han satt, ubevæpnet, i sengen. Skikkelsen beveget seg raskt nå, lik en slang i natten, og kom enda nærmere. Og da MacGil satte seg opp, klarte han å se ansiktet. Rommet spant fremdeles rundt, og beruselsen forhindret ham fra å forsto helt hva som hendte, men for et øyeblikk kunne han sverge på at ansiktet tilhørte han sønn. Gareth? MacGil sitt hjerte ble plutselig fylt med panikk, mens han undret på hva i alle verden gjorde han her, uten å være forventet, og så sent om kvelden. «Min sønn?» sa han. MacGil så den dødelige hensikten i hans øyne, og det var alt han trengte å se— han startet å hoppe ut av sengen. Men skikkelsen beveget seg for raskt. Han bykset til handling, og før MacGil kunne heve hånden i forsvar, så var det et metallglimt i fakkellyset, og raskt, altfor raskt, skar et knivblad gjennom luften—og sank inn i hjertet hans.

MacGil skrek, et dypt skrik av smerte, og ble overrasket av lyden av hans eget skriv. Det var et kampskrik, et han hadde hørt altfor mange ganger. Det var et skrik til en kriger som ble dødelig såret. MacGil kjente kald metall grave seg gjennom ribbeinet, dytte seg gjennom muskel, blandet seg med blodet hans, og gikk dyperer og dypere inn. Smerten var så intenst at han ikke tro det og det virket som knivbladet aldri sluttet. Med et stort gisp følte han varm, salt blod fyll munnen og han merket at pusten ble tung. Han tvang seg selv til å se opp, på ansiktet under hetten. Han ble overrasket: han hadde tatt feil. Det var ikke ansiktet til hans sønn. Det var noen andre. Noen han gjenkjente. Han kunne ikke huske hvem, men det var noen som stod han nær. Noen som så ut som hans sønn. Hodet hans strevde med forvirring mens han prøvde å sette et navn på ansiktet. Mens skikkelsen stod over ham og holdt en kniv, klarte MacGil på en eller annen måte å heve en hånd og dytte den inn i mannens skulder, for å prøve å stoppe ham. Han følte et utbrudd av en gammel krigers styrke vokse innad, følte styrken til hans forfedre, følte en dyp del av ham som gjorde ham til konge og som ville ikke gi opp. Med et digert dytt klarte han å dytte med all sin styrke snikmorderen tilbake. Mannen var tynnere, mer skjørbar enn MacGil trodde, og snublet bakover med et skrik, og vaklet over rommet. MacGil klarte å stå opp og med et betydelig innsats, strakte ned og dro kniven ut fra brystet. Han kastet den tvers over rommet og den traff stengulvet med et klang mens den sklidde tvers over og slamret inntil den ytterste veggen. Mannen, som nå hadde hetten kastet bak skuldrene, kom seg på føttene og stirret tilbake med vidåpne øyner i skrekk da MacGil begynte å kaste seg over ham. Mannen snudde og løp tvers over rommet, og stoppet bare lenge nok til å ta med seg dolken før ham flyktet videre. MacGil prøvde å jage ham, men mannen var for rask, og plutselig steg smerten og skar gjennom brystet. Han følte at han ble svak. MacGil stod der, alene i rommet, og så ned på blodet som rant ned fra brystet, og inn i hans åpne hender. Han sank ned på knærne. Han følte kroppen bli kald, lente seg tilbake og prøvde å rope ut.

«Vakter», klarte han å svakt rope. Han trakk et dypt pust og med utrolig smerte, klarte å vekke hans dype stemme. Stemmen til en tidligere konge. «VAKTER!» skrek han. Han hørte fotskritt komme fra en fjern hall og som langsomt kom nærmere. Han hørte en fjern dør bli åpnet, og merket at kropper kom nær ham. Men rommet spant igjen, og denne gangen var det ikke på grunn av drikkingen. Det siste han så var det kalde stengulvet som steg opp for å møte ansiktet hans.

KAPITTEL TO

Thor grep dørbankeren av jern på den digre døren foran ham, og dro den med alt han kunne. Den åpnet seg sakte, knirkende, og foran han stod kongens kammer. Han tok et steg inn mens han kjente hårene på armene reise seg da han gikk over dørterskelen. Han kunne føle et stort mørke her inne, som lå luften som tåke. Thor tok flere steg inn i kammeret og hørte knitringen av fakkellyset på veggene mens han beveget seg nærmere mot kroppen, som lå i en haug på gulvet. Han hadde allerede sanset at det var kongen, og at han hadde blitt myrdet—at han, Thor, hadde vært for sent ute. Thor kunne ikke la være å under på hvor vaktene kunne være, og hvorfor ingen var her for å redde ham. Thors knær ble svake da han tok de siste stegene mot kroppen; han knelte ned på stenen, grep skulderen, som var allerede kald, og vendte kongen over. Der var MacGil, hans tidligere konge, som lå der med vidåpne øyne, død.. Thor så opp og plutselig så at kongens tjener stod over dem. Han holdt en stor, besmykket drikkebeger, den som Thor hadde gjenkjent i festen, som var laget av solid gull og dekket av rader av rubiner og safirer. Mens han stirret på Thor så helte han begerets innhold på kongens bryst. Vinen plasket over hele Thors ansikt. Thor hørte et skrik. Ha snudde og så at falken hans, Estopheles, hadde landet på kongens skulder; hun slikket vinen fra kinnet hans. Thor hørte en lyd, snudde og så Argon stå over ham, mens han så strengt ned. I en hånd holdt han kronen som skinte. Og i den andre hånden, hans stav. Argon gikk bort og plassert kronen fast på Thors hodet. Thor kunne føle den, vekten av den gravde seg, den et perfekt, og metall grep tinningene hans. Han så opp på Argon undrende. «Du er Konge nå», proklamerte Argon. Thor blunket, og da han åpnet øynene sine, så stod alle medlemmene av

Legionen, Sølvene, hundrevis av menn og gutter samlet sammen i kammeret, og alle så rett på ham. De knelte alle sammen og så bukket mot ham med ansiktene ned mot gulvet. «Vår Konge», sa et kor av stemmer. Thor våknet brått. Han satte seg opp, pustet tungt, og så rundt. Det var mørkt her, og fuktig. Han innså at han sa på et stengulv med ryggen til en vegg. Han myste i mørket, så jerngitter i det fjerne og forbi dem, en flakkende fakkel. Så husket han: fangehullet. Han hadde blitt dratt ned hit, etter festen. Han husket at vakten hadde slått ham i ansiktet og han innså at må ha vært bevisstløs; han visste ikke hvor lenge. Han satte seg opp, pustet enda tyngre, og prøvde å vaske bort den grusomme drømmen. Den hadde virket så ekte. Han håpet at den ikke var ekte, at kongen ikke var død. Bildet av den døde kongen var festet i hodet hans. Hadde Thor virkelig sett noe? Eller var det bare fantasien hans? Thor kjente at noen sparket på fotsålen hans, og så opp på en skikkelse som stod over ham. «Det er på tide du våkner opp,» sa en stemme. «Jeg har ventet i flere timer.» I det svake lyset klarte Thor å tyde et ansikt som tilhørte en tenåringsgutt på omtrent hans alder. Han var tynn, kort, hadde hule kinn og ujevn hud—men det var noe vennlig og intelligent bak hans grønne øyne. «Jeg heter Merek», sa han. «Din cellekamerat. Hvorfor sitter du inne?» Thor satte seg rett opp, og prøvde å klarne tankene. Han lente tilbake mot veggen, dro hendene gjennom håret, og prøvde å huske for å sette alt sammen. «De sa at du prøvde å drepe kongen», fortsatte Merek. «Han prøvde å drepe ham, og vi kommer til å rive ham i stykker hvis han noensinne kommer seg ut fra de gitterene», snerret en stemme. Et kor av klankelyder oppstod fra tinnkopper som slo på jerngitterne. Og Thor så at hele korridoren var fylt med celler, fanger med groteske utseender som stakk hodet mot gitterne og, i det flakkende fakkellyset, snerret mot ham. De fleste var

ubarberte, manglet tenner og noen så ut som de hadde vært her nede i mange år. Det var en fryktelig syn, og Thor tvang seg selv til å se bort. Var han virkelig her nede? Ville han sitte fast her nede, med disse folkene, for alltid? «Ikke bekymre deg for dem», sa Merek. «Det er bare du og jeg i denne cellen. De kan ikke komme inn. Jeg bryr meg ikke det hele tatt om du forgiftet kongen. Jeg vil gjerne forgifte ham selv.» «Jeg forgiftet ikke Kongen», sa Thor sint. «Jeg forgiftet ingen. Jeg prøvde å redde ham. Alt jeg gjorde var å slå bort begeret hans.» «Og hvordan visste du at begeret var forgiftet?» skrek en stemme ned fra gangen. Personen hadde tydeligvis tyvlyttet. «Magi, antar jeg?» Det kom et kor av kynisk latter fra opp og ned langs korridoren. «Han er en tankeleser!» skrek en av dem hånende. De andre lo. «Nei, det var flaks!» skrek en annen og moret de andre. Thor ble irritert. Han hatet anklagene og ville forklare seg. Men han visste at det var bortkastet tid. Dessuten trengte han ikke å forsvare seg selv mot kriminelle folk. Merek gransket ham med et blikk som ikke var så skeptisk slik som de andres. Han så ut som han diskuterte noe. «Jeg tror deg», sa han stille. «Gjør du?» spurte Thor. Merek trakk skuldrende. «Tross alt, hvis du skulle forgifte Kongen, ville du ha vært så dum at du lot ham vite det?» Merek snudde og gikk bort et par lengder til hans side av cellen, og lente tilbake mot veggen, og satte seg ned med ansiktet mot Thor.

Nå ble Thor nysgjerrig. «Hva sitter du inne for?» spurte han. «Jeg er en tyv», svarte Merek stoltaktig. Thor ble satt ut; han hadde aldri vært i nærheten av en tyv før, en ekte tyv. Han hadde aldri tenkt på stjeling, og hadde alltid vært forbløffet over at noen gjorde det. «Hvorfor gjorde du det?» spurte Thor. Merek trakk på skuldrene. «Familien hadde ingen mat. De måtte spise. Jeg har ingen utdannelse, eller noen ferdigher i det hele tatt. Stjeling er det jeg kan. Ikke noe stort. Bare mat for det meste. Nok til at de kunne overleve. Jeg ble ikke tatt i årevis. Og så ble jeg tatt. Dette er tredje gangen, faktisk. Tredje gangen er den verste.» «Hvorfor det?» spurte Thor. Merek var stille, og så ristet sakte på hodet. Thor kunne se øynene hans svulme opp med tårer. «Kongens lov er streng. Ingen unntak. Tredje lovbrudd og så tar de hånden din.» Thor ble forskrekket. Han kikket ned på Mereks hender; de var begge der. «De har ikke hentet meg ennå», sa Merek. «Men de kommer til.» Thor følte seg fryktelig. Merek så bort, som om han var skamfull, og Thor gjorde det samme også, for han ville heller ikke tenke på det. Thor la hodet i hendene, hodet holdt på å drepe ham, og forsøkte sette tankene sine sammen. De siste få dagene hadde vært som en virvelvind; så mye hadde hendt så raskt. På den ene siden så følte han suksess, en følelse av seier: han hadde sett fremtiden, hadde spådd forgiftning av MacGil og reddet ham. Kanskje skjebnen kunne forandres allikevel—kanskje skjebnen kunne bøyes. Thor kjente en stolthetsfølelse: han hadde reddet kongen hans.

På den andre siden, var han i fangehullet og ikke stand til å renvaske navnet sitt. Alle hans håp og drømmer var knust. Alle sjanser for å bli med i Legionen var borte. Han var heldig om han ikke tilbrakte alle siden dager her nede. Det smertet han å tenke at MacGil, som hadde tatt Thor til seg som en far, den eneste faren han noensinne hadde hatt, trodde at Thor faktisk prøvde å drepe ham. Det smertet ham å tenke på at Reece, hans beste venn, kanskje trodde at han prøvde å drepe hans far. Eller enda verre, Gwendolyn. Han tenkte på dere siste møte—at hun trodde at han besøkte bordeller—og følte at alt som var godt i livet hans hadde blitt tatt bort fra ham. Han lurte på hvorfor alt dette hendte ham. Tross alt så ville han bare gjøre godt. Thor visste ikke hva som skulle skje med ham; han brydde seg ikke. Alt han ville nå var å renvaske navnet sitt, slik at folk skulle vite at han ikke prøvde å skade kongen; at han hadde ekte krefter, at han virkelig så fremtiden. Han visste ikke hva som skulle skje med ham, men han visste en ting: han måtte ut her i fra. På en eller annen måte. Før Thor kunne fullføre tanken, hørte han fotskritt, tunge støvler som trampet seg ned stenkorridorene; så hørte han raslende nøkler, og noen øyeblikk senere kom en brautende fengselvokter, det var mannen som hadde dratt Thor ned hit og slått ham i ansiktet. Ved synet av ham følte Thor smerten svulme opp i kinnet, og ble klar over den for første gang, og følte en fysisk kvalme. «Vel, er det ikke den lille valpen som prøvde å drepe Kongen», fengselvokteren skulte mens han snudde jernnøkkelen i låsen. Etter flere høylydet klikk strakte han over og åpnet celledøren. Han bar lenker i den ene hånden, og en liten øks hang fra midjen. «Du kommer til få straffen din», snerret han mot Thor og deretter snudde mot Merek, «men nå er det din tur, din lille tyv. Tredje gangen», sa han med et ondsinnet smil, «ingen unntak.» Han gikk etter Merek, grep han hardt, dro en arm bak ryggen hans, satte lenken på og så satte den andre enden i en krok på veggen. Merek skrek, dro vilt mot lenken og prøvde å komme seg fri; men det var nytteløst. Vokteren gikk bak ham og grep ham, holdt ham i en bjørneklem, tok den ledige hånden og plasserte den på en stenkant. «Dette vil lære deg å ikke stjele», snerret han.

Han fjernet øksen fra beltet og hevet den høyt over hodet. Munnen hans var vidåpne og de stygge tennene hans stakk ut da han snerret. «NEI!» skrek Merek. Thor satt der, forskrekket, helt urørlig mens vokteren brakte ned våpenet og sikte mot Mereks håndledd. Thor innså at om noen sekunder ville denne fattige guttens hånd bli kuttet av, for alltid, for ingen annen grunn enn for hans ubetydelige stjeling av mat, for å hjelpe å gi mat til hans familie. Urettferdigheten brente i ham, og han visste at han ikke kunne tillate det. Det var bare ikke rettferdig. Thor kjente hele kroppen bli varm, og så følte at det brant innvendig. Det steg opp fra føttene hans og brant gjennom håndflatene. Han følte at tiden gikk tregere, følte at han beveget seg raskere enn mannen, følte hvert øyeblikk i hvert eneste sekund mens mannens øks hang midt i luften. Thor kjente en brennende energiball i håndflaten og kastet den mot vokteren. Han så forbløffet at den gule sfæren fløy fra håndflaten, gjennom luften, lyste opp den mørke cellen mens den etterlot seg et spor—og gikk rett mot vokterens ansikt. Den traff ham på hodet, og da det skjedde så mistet han øksen og gikk flyvende tvers over cellen, dundret rett i veggen og kollapserte. Thor reddet Merek med et halv sekund før øksebladet traff håndleddet hans. Merek så over på Thor med vidåpne øyne. Vokteren ristet på hodet og begynte å stå opp for å ta Thor. Men Thor følte kraften brenne igjennom ham, og da vokteren kom seg på beinene og vendte mot ham, løp Thor forover, hoppet i luften og sparket ham i brystet. Thor følte en kraft han aldri hadde kjent før strømme gjennom kroppen og hørte lyden av noe brekk da sparket hans sendte den store mannen flyvende bakover gjennom luften, dundrende mot veggen og ned i en haug på gulvet, denne gangen ble han fullstendig bevisstløs. Merek stod der, sjokkert, og Thor visste nøyaktig hva han måtte gjøre. Han grep øksen, skyndte seg over, holdt Mereks lenke mot stenen og hugget den. Et stor gnist føyk gjennom luften da lenken ble kuttet av. Merek beveget seg brått, deretter hevet hodet og så på lenken som dinglet ned mot føttene, og innså at han var fri.

Han stirret på Thor med munnen på gap. «Jeg vet ikke hvordan jeg skal takke deg», sa Merek. «Jeg vet ikke hvordan du gjorde det, uansett hva det var, eller hvem du er—eller hva du er—men du reddet mitt liv. Jeg skylder deg en. Og dette er ikke noe jeg tar lett på.» «Du skylder meg ingenting», sa Thor. «Feil», sa Merek, strakte ut og grep Thors underarm. «Du er min bror nå. Og jeg vil gjengjelde deg. På en eller annen måte. En dag.» Så snudde Merek, skyndte seg ut den åpne celledøren og løp ned korridoren i ropene fra de andre innsatte. Thor så bort på den bevisstløse vakten, den åpne celledøren, og visste at han måtte gjøre noe også. Ropene fra de innsatte ble stadig høyere. Thor gikk ut, så i begge retningene og bestemte seg å løpe i motsatt vei fra Merek. Tross alt, så kunne de ikke fange dem begge på en gang.

KAPITTEL TRE

Thor løp gjennom natten, gjennom de kaotiske gatene til Kongens hoff og var forbløffet av alt liv rundt ham. Gatene var fulle og mengder av folk skyndte seg rundt ham i en intens røre. Mange bar på fakler som lyste opp natten og kastet mørke skygger på ansikter, mens slottsklokkene ringte uten å stoppe. Det var en mørk klang som kom hvert minutt og Thor visste hva det betød: døden. Dødsklokker. Det var bare en person i kongeriket som klokkene vil ringe for på denne kvelden: kongen. Thors hjerte hamret mens han undret. Dolken fra hans drøm glimtet foran øynene. Hadde det vært sant? Han måtte vite det. Han strakte ut og grep en forbierende, en gutt som løp i motsatt retning. «Hvor skal du?» ville Thor vite. «Hvorfor er det folk overralt?» «Har du ikke hørt det?» skjøt gutten tilbake i panikk. «Vår konge dør! Stukket! Folkemengder samler seg foran Kongens port, for å få nyhetene. Dersom det er sant, så er det fryktelig for oss alle. Kan du tro det? Et land uten en konge?» Med det sagt så dyttet gutten Thors hånd bort, snudde og løp tilbake inn i natten. Thor stod der, hjertet hamret, og ville ikke innse virkeligheten rundt ham. Hans drømmer, hans spådommer—de var mer enn fantasier. Han hadde sett fremtiden. To ganger. Og det skremte ham. Hans krefter var dypere enn han trodde, og det virket som de ble sterkere med hver dag som gikk. Hvor ville alt dette føre til? Thor stod og prøvde å finne ut hva han skulle gjøre nå. Han hadde rømt, men nå hadde han ingen aning hvor han skulle gå. Kongelige vakter ville trolig i løpet av noen få øyeblikk—og trolig hele Kongens hoff ville være på utkikk etter ham. Faktumet at Thor rømte ville bare få han se mer skyldig ut. Men faktumet at MacGil ble stukket mens Thor var i fengsel—ville ikke det renvaske ham? Eller ville det føre til at han ble en del av en konspirasjon? Thor kunne ikke ta sjanser. Det var tydeligvis at ingen i kongeriket var i humøret

til å høre en rasjonell forklaring—det virket som alle rundt ham var blodtørstige. Og han ville sannsynligvis bli syndebukken. Han måtte finne ly, et sted å gå til hvor han kunne vente på at stormen var over og for å renvaske navnet sitt. Det tryggeste stedet ville være langt bort fra her. Han burde flykte og finne tilfluktsted i hans landsby—eller lengre bort, så mye avstand fra her som han kunne få. Men Thor ville ikke ta den tryggeste veien; det var ikke slik han var. Han måtte bli her, renvaske navnet sitt, og beholde posisjonen sin i Legionen. Han var ikke en svekling, og han ville ikke flykte. Mest av alt ville han se MacGil før han døde—dersom han var fremdeles i live. Han trengte å se ham. Han følte seg overvelmet med skyldfølelse, fordi han ikke klarte å stoppe mordet. Hvorfor hadde han blitt dømt til å se kongens død hvis det var ingenting han kunne gjøre med det? Og hvorfor hadde han sett ham bli forgiftet når han faktisk ble stukket? Mens Thor stod der, diskuterende, kom det til ham: Reece. Reece var den eneste personen han kunne stole på som ikke ville gi han til autoritetene. Kanskje til og med gi han et trygt sted å være. Han følte at Reece ville tro på ham. Han kjente til Thors kjærlighet for hans far var ekte, og dersom noen hadde sjansen til å renvaske Thor s navn, så ville det være Reece. Han måtte finne ham. Thor tok av sted med en sprint gjennom bakgatene, snudde og svingte gjennom folkemengden, mens han løp bort fra Kongens port og mot slottet. Han visste hvor Reece sitt kammer lå—på østvingen som lå nær den ytre bymuren—og han håpet at Reece var der inne. Hvis han var det, så kunne han få han til lytte og hjelpe ham med å finne en vei inn til slottet. Thor hadde en synkende følelse at dersom han var her lengre, i gatene, så ville han snart bli gjenkjent. Og når denne folkemengden oppdaget han, så ville de rive ham i stykker. Mens Thor svingte ned gate etter gate mens føttene gled i gjørmen fra sommernatten, kom han endelig til stenveggen til de ytre vollene. Han holdt seg nær og løp langs den, rett under øynene til de våkefulle soldatene som stod fra hverandre med et par fot i mellom. Da han nærmet seg Reece sitt vindu, strakte han ned og plukket opp en glatt sten. Heldigvis så hadde glemte å ta fra han sin trofaste, gamle sprettert. Han tok den frem fra midjen, plasserte stenen og skjøt den av gårde. Med et perfekt sikte så sendte Thor stenen flyvende over slottsveggen og rett inn

i det åpne vinduet til Reeces rom. Thor hørte at den slo mot den indre veggen, deretter ventet, mens han dukket lavt langs veggen for å unngå bli oppdaget av Kongens vakter som beveget brått på grunn av lyden. Ingenting hendte i flere øyeblikk, og Thors hjerte falt mens han lurte på om Reece ikke var i rommet tross alt. Dersom det var tilfellet, så måtte Thor flykte fra dette stedet; det var ingen måte han kunne få et tilfluktsted. Han holdt pusten mens hjertet hamret. Han ventet og så på vindusåpningen til Reece sitt rom. Etter som føltes som en evighet, så var Thor i ferd med å snu bort, men da så han en skikkelse lene hodet ut av vinduet med beggene hendene holde fast på vinduskanten og så rundt med et forvirret uttrykk. Thor stod opp, sprang flere steg bort fra veggen, og vinket høyt med en arm. Reece så ned og merket ham. Reece sitt ansikt lyste av gjenkjennelsen, som var synlig i fakkellyset, selv fra her, og, Thor var lettet over å se glede i ansiktet hans. Det fortalte ham hva han trengte å vite: Reece ville ikke angi ham. Reece signalerte at han skulle vente, og Thor skyndte seg tilbake til veggen. Han satte seg lavt på huk akkurat da en vakt snudde seg mot han. Thor ventet, men visste ikke hvor lenge. Han var når som helst klar for å flykte fra vaktene, da Reece endelig dukket opp. Han sprang ut gjennom en dør i ytterveggen, pustet tungt mens han så i begge retninger og deretter så Thor. Reece skyndte seg over og omfavnet ham. Thor var overlykkelig. Han hørte noe klynke, og så ned, til hans glede, Krohn som var gjemt under Reece sin skjorte. Krohn hoppet nesten ut av skjorten da Reece strakte ned og gav ham til Thor. Krohn—den voksende hvite leopardvalpen som Thor hadde reddet—bykset opp i Thors armer og da Thor klemte han klynket og hvinte Krohn mens han slikket Thors ansikt. Reece smilte. «Når de tok deg bort, prøvde han å følge etter, og jeg tok ham for å sørge for at han var trygg.» Thor grep Reeces underarm i takknemlighet. Så lo han mens Krohn slikket han.

«Jeg har savnet deg også, gutt», Thor lo og kysset ham. «Stille nå, ellers vil vaktene høre oss.» Krohn ble stille som om han forstod. «Hvordan rømte du?» spurte Reece overrasket. Thor trakk på skuldrene. Han visste ikke helt hva han ville si. Han følte seg fremdeles ukomfortabel å snakke om kreftene sine, som han ikke forstod. Han ønsket ikke at de andre skulle tro han var et slags misfoster. «Jeg hadde flaks, antar jeg», svarte han. «Jeg så en mulighet og tok den.» «Jeg er overrasket over at folk ikke rev deg i stykker», sa Reece. «Det er mørkt», sa Thor. «Jeg tror ikke noen kjente meg igjen. Ikke ennå, iallefall.» «Vet du at alle soldater i kongeriket er på utkikk etter deg? Vet du at min far har blitt stukket?» Thor nikket alvorlig. «Går det bra med ham?» Ansiktet til Reece sank. «Nei», svarte han dystert. «Han er døende.» Thor følte seg sønderknust, som om det var hans egen far. «Du vet at jeg ikke var innblandet, ikke sant?» spurte Thor håpende. Han brydde seg ikke hva andre trodde, men han trengte at hans beste venn, MacGils yngste sønn, visste at han var uskyldig. «Selvfølgelig», sa Reece. «Ellers ville jeg ikke være her.» Thor kjente en bølge av lettelse, og klappet Reece på skulderen i takknemlighet. «Men resten av kongeriket ville ikke ikke tro på deg som meg», la Reece til. «Det tryggestet stedet for deg er langt fra her. Jeg skal gi deg min raskeste hest, en pakke med forsyninger, og sende deg langt bort. Du må gjemme deg til alt dette stilner, til de finner den riktige morderen. Ingen tenker klart nå.»

Thor ristet på hodet. «Jeg kan ikke dra», sa han. «Det vil føre til at jeg ser skyldig ut. Andre må vite at jeg ikke gjorde dette. Jeg kan ikke løpe fra problemene mine. Jeg må renvaske navnet mitt.» Reece ristet på hodet. «Hvis du blir her, så finner de deg. Du blir fengslet igjen—og deretter henrettet —hvis du ikke blir først drept av en mobb.» «Det er en sjanse jeg må ta», sa Thor. Reece stirret på ham lenge og hardt, og uttrykket forandret fra å være bekymret til å bli beundrende. Til slutt nikket han sakte. «Du er sta. Og dum. Veldig dum. Det er derfor jeg liker deg.» Reece smilte. Thor smilte tilbake. «Jeg må treffe faren din», sa Thor. «Jeg må få en sjanse til å forklare ham, ansikt til ansikt, at det ikke var meg, at jeg ikke var innblandet. Hvis han bestemmer seg for å fengsle meg, så la det skje. Men jeg må få en sjanse. Jeg vil at han skal vite dette. Det er alt jeg ber fra deg.» Reece stirret tilbake i oppriktighet mens han vurderte Thor. Til slutt, etter det som føltes som en evighet, nikket han. «Jeg kan ta deg med til ham. Jeg vet om en bakvei. Den fører til hans kammer. Det er farlig—og når du er inne, så er du på egenhånd. Det er ingen vei tilbake. Det er ingenting jeg kan gjøre for deg da. Det kan føre til døden. Er du sikker på at du vil ta den sjansen?» Thor nikket tilbake med dødelig alvor. «Ja vel», sa Reece og plutselig strakte ned og kastet en kappe til Thor. Thor fanget den og så opp overrasket; han innså at Reece hadde planlagt dette fra begynnelsen av.

Reece smilte da Thor så opp. «Jeg visste at du ville være dum nok til å bli. Jeg forventet ikke noe annet fra min beste venn.»

KAPITTEL FIRE

Gareth gikk rundt i kammeret sitt, og gjennopplevde kveldens hendelser mens han var fylt med angst. Han kunne tro hva som hadde hendt i festen, og at det hadde gått så galt. Han kunne knapt forsto hvordan den teite gutten, den utenforstående Thor, som hadde på en eller annen måte fått vite om forgiftningsplanen hans—og i tillegg, klart å faktisk hindre begeret å bli drukket. Gareth tenkte tilbake på det øyeblikket han så Thor hoppe opp, slå bort begeret, da han hørte begeret treffe sten, vinen bli sølt ut på gulvet og så alle sine drømmer og ambisjoner renne ut med vinen. I det øyeblikket hadde Gareth blitt ruinert. Alt han levde for hadde blitt knust, Og da den hunden slikket opp vinden og falt død om—visste han at han var ferdig. Han så hele livet ere forbi, så at han ble oppdaget, dømt til et liv i fangehullet for mordforsøk på hans far. Eller verre, ble henrettet. Det var idiotisk. Han skulle aldri ha gjennomført planen og aldri besøkt den heksa. Garteh hadde, i det minste, handlet raskt. Og tok en sjanse og hoppet på beinene og var den første som å la skylden på Thor. Da han tenkte tilbake, ble han stolt av seg selv, for at han hadde reagert så raskt. Det hadde vært et øyeblikk av inspirasjon, og til hans forbløffelse så hadde det virket. De hadde dratt Thor unna, og etterpå hadde fest gått videre. Men naturligvis så var ikke alt det samme etter hendelsen, men i det minste så lot det til at mistenksomheten falt rett på gutten. Gareth ba om det forble slik. Dette hadde vært tiår siden et mordforsøk hadde hendt på en MacGil, og Gareth fryktet at dette kom til bli en etterforskning, at de ville undersøke ting mer grundigere. Han tenkte tilbake og innså at det var idiotisk å forgifte ham. Hans var uslåelig. Gareth burde ha visst det. Han hadde handlet over evne. Og nå kunne han ikke la være å føle at det var bare et tidsspørsmål før mistenksomheten ble rettet mot ham. Han ville gjøre alt han kunne for å bevise Thors skyld og få ham henrettet før det var for sent. I det minste hadde Gareth på en måte gjenreist seg: etter det mislykkede forsøket så hadde han avlyst mordet. Nå følte Gareth seg lettet. Etter å ha sett planen falle sammen, hadde han innsett at det var en del av ham, dypt inne, som ikke ønsket

å drepe faren allikevel og som ikke ønsket ha blod på hendene. Han ville ikke bli konge. Han ville kanskje aldri bli konge. Men etter kveldens hendelser som ikke falt i god smak. I det minste ville han være fri. Han ville aldri trenge å håndtere stresset med dette igjen: hemmelighetene, det å dekke over ting, den konstante angsten for å bli avslørt. Det var altfor mye for ham. Mens han gikk frem og tilbake, ble kvelden senere og til slutt, sakte, begynte han å roe seg ned. Akkurat da han begynte føle seg normal igjen, og var i ferd med å legge seg, kom et plutselig brak. Han snudde og så døren braste opp. Firth sprang inn med vidåpne øyne og var panisk. Han hastet seg inn rommet som om han ble jaget. «Han er død!» skrek Firht. «Han er død! Jeg drepte han. Han er død!» Firth var hysterisk og slo rundt. Gareth hadde ingen aning hva han snakket om. Var han full? Firth løp gjennom rommet, skrek, gråt og holdt hendene opp—og det var Gareth merket seg håndflatene hans som var dekket i blod, og hans gule tunika som hadde røde flekker. Gareth sitt hjerte hoppet over et slag. Firth hadde nettopp drept noen. Men hvem? «Hvem er død?» ville Gareth vite. «Hvem snakker du om?» Men Firth var hysterisk og kunne ikke foke seg. Gareth løp til ham, grep skuldrene hardt og rystet ham. «Svar meg!» Firth åpnet øynene og stirret med øyner lik en vill hest. «Din far! Kongen! Han er død! Med mine hender!» Ved disse ordene kjente Gareth som om en kniv hadde blitt stukket i hjertet hans. Han stirret tilbake med vidåpne øyne, og stod stille, mens han følte hele kroppen bli nummen. Han løsnet grepet sitt, tok et skritt tilbake og prøvde å få pusten tilbake. Han kunne se fra all det blodet at Firth snakket sant. Han kunne ikke en

gang forstå det. Firth? Stallgutten? Den mest viljesvake av alle sine venner? Hadde drept hans far? «Men...hvordan er det mulig?» Gareth gispet. «Når?» «Det skjedde i kammeret hans», sa Firth. «Akkurat nå. Jeg stakk ham.» Nyhetens virkelighet begynte å synke inn, og Gareth klarnet tankene sine; han merket sin åpne dør, løp til den, og slamret den igjen etter at han sjekket at ingen vakter så ham. Heldigvis var korridoren tom. Han dro den tunge jernbolten over døren. Han skyndte seg tilbake over rommet. Firth var fremdeles hysterisk, og Gareth måtte roe ham ned. Han trengte svar. Han grep ham på skuldrene, snudde ham og slå han med håndflate hardt nok til at han stanset. Endelig fokte Firth på ham. «Fortell meg alt», beordret Gareth kaldt. «Fortell meg nøyaktig hva som skjedde. Hvorfor gjorde du dette?» «Hva mener du med hvorfor?» spurte Firth forvirret. «Du ville drepe ham. Din gift virket ikke. Jeg trodde jeg kunne hjelpe deg. Jeg trodde det var det du ønsket.» Gareth ristet på hodet. Han grep Firth på skjorten og ristet ham igjen og igjen. «Hvorfor gjorde du dette!?» skrek Gareth. Gareth følte hele verden falle sammen. Han ble sjokkert da han innså at han følte for hans far. Han kunne ikke forstå det. Bare noen timer siden så var alt han ønsket at faren skulle bli forgiftet, og død ved bordet. Nå som tanken at han hadde blitt drept så opplevde han det som om en bestevenn hadde dødd. Han var overvelmet med anger. En del av ham ville ikke at han skulle død tross alt— spesielt ikke på denne måten. Ikke ved Firths hånd. Og ikke av et knivblad. «Jeg forstår ikke», klynket Firth. «Bare noen timer siden så prøvde du å drepe ham selv. Din plan med begeret. Jeg trodde at du ville være takknemlig!» Til hans overraskelse så strakte Gareth bakover og slo Firth rett over ansiktet.

«Jeg fortalte ikke at du skulle gjøre dette!» spyttet Gareth. «Jeg fortalte aldri at du skulle gjøre dette. Hvorfor drepte du ham? Se på deg. Du er dekket i blod. Nå er vi begge ferdige. Det er bare et tidsspørsmål før vaktene tar oss.» «Ingen så noe», sa Firth stolt. «Jeg er ikke dum. Jeg kvittet meg med den.» «Og hva slags kniv brukte du?» spurte Gareth mens hodet spant med implikasjoner. Han gikk fra anger til bekymring; hodet hans ble fylt med alle detaljer av sporet denne mumlende tulligen hadde kanskje latt være igjen, detaljer som kunne føre til ham. «Jeg brukt et som ikke kunne spores», sa Firth og var stolt av seg selv. «Det var en sløv, anonymt kniv. Jeg fant den i stallene. Det var fire andre som var lik den. Den kan ikke spores», gjentok han. Gareth følte hjertet synke. «Var det en kort kniv, med et rødt håndtak og et kurvet knivblad? Som hang på veggen ved siden av min hest?» Firth nikket tilbake og så tvilende ut. Gareth skulte. «Din idiot. Selvfølgelig kan kniven spores!» «Men var ingen merker på den!» protesterte Firth. Han hørtes skremt ut og stemmen hans skalv. «Under! Du sjekket ikke nøye nok. Din idiot.» Gareth gikk frem og ble rød. «Emblemet til min hest er innrisset under den. Alle som kjenner kongefamilien godt kan spore kniven tilbake til meg.» Han stirret på Firth, som virket avstumpet. Han ville drepe ham. «Hva gjorde du med den?» ville Gareth vite. «Si meg at du har den på deg. Si meg at du tok den med deg. Vær så snill.» Firth svelget.

«Jeg kvittet meg med den forsiktig. Ingen vil noensinne finne den.» «Nøyaktig hvor?» «Jeg kastet den ned et stenhull som fører til slottets jernpotte. De tømmer hullet hver time inn i elven. Ikke være bekymret, min herre. Den er dypt nede i elven nå.» Slottsklokkene begynte plutselig å slå, og Gareth snudde og løp til det åpnet vinduet mens hjertet ble fylt med panikk. Han så ut og så all kaoset og bråket nedenfor, mobber omringet slottet. Klokkene som slo kunne bare bety en ting: Firth løy ikke. Han hadde drept kongen. Gareth følte kroppen bli iskald. Han kunne tro at han hadde satt i gang en slik ondskap. Og Firth, av alle mennesker, hadde fullført det. Plutselig hamret det på døren, og da den sprang opp, skyndte flere kongelige vakter inn i rommet. For et øyeblikk så var Gareth sikker på at de ville arrestere ham. Men til hans overraskelse, stoppet de og stod i giv akt. «Min herre, din far har blitt knivstukket. Det kan være en morder løs. Du bør holde deg trygt på rommet ditt. Han er alvorlig skadd.» Håret reiste seg bak nakken til Gareth ved det siste ordet. «Skadet?» gjentok Gareth og ordet satt nesten fast i halsen. «Er han fremdeles i live da?» «Det er han, min herre. Og måtte Gud være med ham. Han kommer til å overleve og fortelle oss hvem som utførte denne grufulle handlingen.» Med et kort bukk så skyndte vakten seg ut av rommet og slamret døren igjen. Et raseri overvelmet Gareth og han grep Firth på skuldrene. Og dyttet han tvers over rommet og slamret han hardt mot en stenvegg. Firth stirret på ham med vidåpne. Han så forskrekket ut og var målløs.

«Hva har du gjort?» skrek Gareth. «Nå er vi begge ferdige!» «Men..men...», mumlet Firth, «...jeg var sikker på at han var død!» «Du er sikker på mange ting», sa Gareth, «og du tar hele tiden feil!» En tanke slo Gareth. «Den dolken», sa han. «Vi må få tak i den, før det er for sent.» «Men jeg kastet den bort, min herre», sa Firth. «Den er vasket bort inn i elven!» «Du kastet den i jernpotten. Det betyr ikke at den er ennå i elven.» «Men er sannsynlig at den er det!» sa Firth. Gareth kunne ikke holde ut mumlingen fra denne idioten lengre. Han sprang forbi ham, ut av døren, med Firth løpende etter. «Jeg blir med deg. Jeg skal vise deg nøyaktig hvor jeg kastet den», sa Firth. Gareth stoppet i korridoren, snudde og stirret på Firth. Han var dekket i blod, og Gareth var forbløffet over at vaktene ikke hadde sett det. Det var flaks. Firth var nå en risiko enn noensinne. «Jeg kommer bare til å si dette en gang», knurret Gareth. «Kom deg tilbake til rommet mitt med en gang, skift klærne og brenn dem. Få bort all spor av blod. Deretter forsvinner du bort fra dette slottet. Hold deg unna meg denne natten. Forstår du meg?» Gareth dyttet ham bakover, snudde og så så løp av sted. Han sprintet ned korridoren, løp ned vindeltrappen av sten, gikk ned nivå etter nivå, mot rommene til tjenerene. Endelig sprang han inn i kjelleren og så tjenere snudde seg mot ham. De hadde nettopp skrubbet enorme gryter, og koket store spann med vann. Brølende flammer stod fra murovner, og tjenerene hadde på seg forkler med flekker og var gjennomvåt av svette. På den andre siden av rommet så Gareth et enorm kammerpotte og avfall kom

ned fra et stenhull og plasket inn i den for hvert minutt. Gareth løp til den nærmeste tjeneren og grep desperat armen hans. «Når ble jernpotta sist tømt?» spurte Gareth. «Det ble tatt til elven for noen minutter siden, min herre.» Gareth snudde og sprang ut av rommet, sprintet ned slottskorridorene, opp vindeltrappen og sprang ut inn den kjølige natteluften. Han løp over gressletten andpusten og mot elven. Men han nærmet seg, fant han et sted å gjemme seg, bak et stort tre, nær bredden. Han så to tjenere heve den store jernpotten og helle den i elvestrømmen som strømmet av gårde. Han så på den til den var opp ned og all innhold var tømt, til de kom tilbake med jernpotten og dro tilbake mot slottet. Til slutt var Gareth tilfreds. Ingen hadde sett noen knivblad. Hvor enn den var, så var den nå i elvestrømmen og ble vasket bort til anonymitet. Hvis faren hans skulle dø på denne natten, så ville det ikke være noen bevis igjen for spore opp morderen. Eller ville det?

KAPITTEL FEM

Thor fulgte hakk i hæl på Reece og Krohn var bak ham mens de snodde seg gjennom bakveien til kongens kammer. Reece hadde tatt med gjennom en hemmelig dør, som var skjult i en av stenveggene. Nå holdt han en fakkel og ledet dem i en fil gjennom den trange plassen. De tok seg frem i den indre delen av slotten som bestod av en forvirrende rekke av svinger og hjørner. De gikk opp en smal stentrapp som førte til nok en asje. De svingte, og foran dem lå nok en trapp. Thor var forbløffet over hvor kompleks denne asjen var. «Denne asjen ble bygget i slottet for flere hundre år siden», forklarte Reece hviskende mens de gikk av sted og pustet tungt da de gikk oppover. «Den ble bygget av my fars oldefar, den tredje MacGil kongen. Han bygget den etter et angrep—det var en rømningsvei. Ironisk nok, så har vi aldri vært under angrep siden da, og disse asjene har ikke blitt brukt på flere århundre. De ble dekket til og jeg oppdaget dem da jeg var liten. Jeg pleide å bruke dem av og til for å komme meg rundt i slottet uten at noen kunne vite hvor jeg var. Når vi var yngre, Gwen og Godfrey og jeg, så lekte vi gjemsel i dem. Kendrick var for gammel, og Gareth likte ikke å leke med oss. Ingen fakler, det var regelen. Helt stummørkt. Det var fryktelig.» Thor prøvde å holde tritt mens Reece navigerte igjennom asjen med en imponerende evne, det var tydelig at han kjente hvert eneste steg utenat. «Hvordan i all verden kjenner du til alle disse svingene?» spurte Thor forbløffet. «Du blir eneste når du vokser opp som en gutt i dette slottet», Reece forsatte, «spesielt når alle andre er eldre, og du er for ung for å bli med i Legionen, og da det er ingenting å gjøre. Jeg satte meg som mål å utforske alle kriker og kroker av dette stedet.» De svingte igjen, gikk ned tre stentrinn, snudde gjennom en smal åpningen i veggen, og så gikk ned en lang trapp. Til slutt stod de foran en tykk, eikedør som var dekket med støv. Han lente et øre mot den og lyttet. Thor gikk bort til ham. «Hva slags dør er dette?» spurte Thor.

«Shhh,» sa Reece. Thor ble stille, lente øret mot veggen og lyttet. Krohn stod bak ham og så opp. «Det er bakdøren til min fars kammer», hvisket Reece. «Jeg vil høre hvem som er der inne med ham.» Thor lyttet med et hamrende hjerte til de dempede stemmene bak døren. «Høres ut som rommet er fullt», sa Reece. Reece snudde og gav Thor et meningsfylt blikk. «Du kommer til å gå inn i en ildstorm. Hans generaler er der, hans råd, hans rådgivere, hans familie—alle sammen. Og jeg er sikker på at alle er på utkikk etter deg, hans mistenkte morder. Det vil være som å gå til en lynsjemobb. Hvis min far fremdeles tror at du prøvde å drepe ham, så er du ferdig. Er du sikker på at du vil gjøre dette?» Thor svelget hardt. Det var nå eller aldri. Halsen ble tørr da han innså at dette var et av vendepunktene i hans liv. Det ville være enkelt å snu nå og flykte. Han kunne leve et trygt liv et sted, langt bort fra Kongens hoff. Eller kunne han gå igjennom den døren og potensielt tilbringe rest av sitt liv i fangehullet, med de sprø menneskene—eller til og med bli henrettet. Han pustet tungt, og bestemte seg. Han måtte møte sine demoner uten å vike. Han kunne ikke snu nå. Thor nikket. Han var redde for å åpnet munnen, redd at dersom han gjorde det, så ville han ombestemme seg. Reece nikket tilbake med et anerkjennende blikk, deretter dyttet han jernhåndtaket og lente skulderen mot døren. Thor myste i det lyse fakkellyset da døren slo opp. Han befant seg i midten av kongens private kammer med Krohn og Reece bak ham. Det var minst to dusiner av folk som hadde samlet seg rundt kongen, som lå på sengen sin; noen stod over ham, andre knelte. Kongen var omringet av hans rådgivere og generaler, sammen med Argon, Dronningen, Kendrick, Godfrey— selv Gwendolyn. Det var en dødsvake, og Thor forstyrret denne familiens private stund.

Stemningen i rommet var edruelig og ansiktene alvorlige. MacGil lå stelt opp på puter, og Thor var lettet over å se at han var fremdeles i live—i det minste for nå. Alle ansiktene snudde seg med en gang og var overrasket over Thor og Reece sin plutselig ankomst. Thor innså at det må ha vært et sjokk å se de komme plutselig i midten av rommet, ut av en hemmelig dør i stenveggen. «Det er den gutten!» skrek noen fra folkemengden og stå og pekte på Thor med hat. «Han er den som prøvde å forgifte kongen!» Vakter kom mot ham fra alle hjørner i rommet. Thor visste knapt hva han skulle gjøre. En del av ham ville snu og flykte, men han visste at han møte denne sinte mobben, måtte snakke med kongen. Så han forberedte seg selv mens flere vakter løp forover for å gripe ham. Krohn, som stod ved siden av, snerret og advarte angriperne. Mens Thor stod der følte han plutselig en varme stig opp inni ham. En kraft bygget seg opp innvendig; han hevet en hånd, uten å ville det, og holdt ut en håndflate og rettet energien hans mot dem. Thor var forbløffet over at de alle stanset rett der de kom, noen fot unna, som om de ble frosset. Han kraft, hva enn det var, som svulmet opp innvendig hadde holdt dem unna. «Hvordan våger du å marsjere inn her og bruk din magi, gutt!» Brom—kongens beste general—skrek og trakk ut sverdet. «Var det ikke nok å drepe vår konge en gang?» Brom nærmet seg Thor med sverdet trukket; da han gjorde det så følte Thor noe komme over ham, en følelse sterkere enn noensinne. Han lukket øynene og fokte. Han kjente energien i i Broms sverd, formen, metallet, og på en eller annen måte, så ble han et med det. Han tvang den til å stoppe med tankene hans. Brom stod fastfrosset rett der han kom med vidåpne øyne. «Argon!» skrek Brom. «Stopp denne magien med en gang! Stopp denne gutten!» Argon kom fra folkemengden, og tok sakte bort hetten hans. Han stirret på Thor med intense, brennende øyne.

«Det er ingen grunn til å stoppe ham», sa Argon. «Han har ikke kommet for å gjøre skade.» «Er du gal? Han holdt å drepe vår Konge!» «Det er det du tror», sa Argon. «Det er ikke hva jeg tror.» «La ham være», sa en tung, dyp stemme. Alle snudde mens MacGil satte seg opp. Han så bort med en svak bevegelse. Det var tydeligvis tungt for ham å snakke. «Jeg vil se gutten. Han er ikke den som stakk meg. Jeg så mannens ansikt, og det var ikke ham. Thor er uskyldig.» Langsomt ble de andre mindre vaktsomme, og Thor slappet av og lot dem gå fritt. Vaktene gikk tilbake mens de så på Thor med forsiktighet, som om han var fra en annen verden, og langsomt la sverderne tilbake i slirene. «Jeg vil se ham», sa MacGil. «Alene. Forlat meg. Alle sammen.» «Min Konge», sa Brom. «Tror du det er virkelig trygt? Bare du og denne gutten alene?» «Thor skal ikke røres», sa MacGil. «Nå, forlat oss. Alle sammen. Inkludert min familie.» En tykk stillhet falt over rommet mens alle sammen stirret på hverandre, og var tydeligvis usikker på hva de skulle gjøre. Thor stod der, sittende fast på stedet og kunne knapt fatte hva som hendte. En etter en så gikk de ute av rommet, inkludert Kongens familie da Krohn forlot dem med Reece. Kammeret, som var fylt med folk noen øyeblikk siden, ble plutselig tom. Døren ble lukket. Det var bare Thor og kongen som var alene i stillheten. Han kunne knapt tro det. Å se MacGil ligge der, så blek, i slik en smerte, fikk Thor til å få vondt mer enn han kunne si. Han visste ikke hvorfor, men det var som om en del av ham var døende her også, på den sengen. Alt han ville var at kongen skulle bli bedre.

«Kom her, min gutt», sa MacGil svakt. Stemmen var hes, og knapt et hvisk. Thor senket hodet og skyndte seg bort til kongen, og knelte. Kongen strakte ut en slapp hånd; Thor tok hånden og kysset den. Thor så opp og sa MacGil smilte svakt ned. Thor var overrasket at kjenne varme tårer strømme ned kinnene sine. «Min herre», Thor begynte å si, i all hast, uten å holde det igjen. «vær så snill å tro meg. Jeg forgiftet deg ikke. Jeg kjente til planen bare fra drømmen min. Med en evne som jeg ikke forstår. Jeg ville bare advare deg. Vær så snill, tro meg—» MacGil holdt opp en håndflate og Thor ble stille. «Jeg tok feil av deg», sa MacGil. «Jeg måtte bli stukket av en annens manns hånd for at jeg skulle innse at det ikke var deg. Du prøvde bare å redde meg. Tilgi meg. Du var lojal. Kanskje det eneste lojale medlemmet av mitt hoff.» «Som jeg ønsket at jeg tok feil», sa Thor. «Som jeg ønsket at du var trygg. At mine drømmer bare var illusjoner; at du aldri ble myrdet. Kanskje jeg tok feil. Kanskje du kommer til å overleve.» MacGil ristet på hodet. «Min tid har kommet», sa han til Thor. Thor svelget, og håpet at det ikke var sant, men følte at det var det. «Vet du hvem som utførte denne fryktelige handlingen, min herre?» Thor stilte spørsmålet som hadde brent i tankene hans helt siden han hadde hatt den drømmen. Han kunne ikke forestille seg at noen ville drepe kongen, eller hvorfor. MacGil så på taket og blunket med en anstrengelse. «Jeg så ansiktet hans. Det er et ansikt jeg kjenner godt. Men av en eller annen grunn, så kan jeg ikke plassere det.» Han snudde og så på Thor.

«Det spiller ingen rolle nå. Min tid har kommet. Om det ble forårsaket av hans hånd, eller av noen andres, så er slutten den samme. Det som er viktig nå», sa han, og strakte ut og grep Thors håndledd med en styrke som overrasket ham, «er det som skjer etter at jeg er borte. Vi vil bli et kongerike uten en konge.» MacGil så på Thor med en intensitet som Thor ikke forstod. Thor ville ikke vite nøyaktig hva han sa—eller hva han nøyaktig ønsket. Thor ville spørre, men han kunne se hvor vanskelig det var for MacGil å trekke pusten, og ville ikke risikere å avbryte ham. «Argon hadde rett om deg», sa han og slapp langsomt grepet. «Din skjebne er mye større en min.» Thor følte et elektrisk sjokk gjennom kroppen ved kongens ord. Han skjebne? Større enn Kongens? Hele iden at Kongen i det hele tatt ville diskutere Thor med Argon, var men enn Thor kunne fatte. Og faktumet at han ville si at Thors skjebne var større en Kongens—hva i all verden kunne det bety? Var Kong MacGil bare desillusjonert i hans siste time? «Jeg valgte deg...jeg tok deg inn i familien for en grunn. Vet du hva den grunnen er?» Thor ristet på hodet, og ville desperat vite det. «Vet du ikke hvorfor jeg ville at du skulle være her, bare deg, i min siste time?» «Jeg er lei for det, min herre», sa han og ristet på hodet. «Jeg vet ikke.» MacGil smilte svakt mens øynene hans begynte å lukke seg. «Det finnes et stort land, langt fra her. Forbi Villområdene. Selv forbi Dragenes land. Druidenes land. Hvor din mor er fra. Du må gå ditt for å finne svar.» MacGils øyne ble vidåpne og stirret på Thor med en intensitet som Thor ikke kunne forstå. «Vårt kongerike er avhengig av det», la han til. «Du er ikke som de andre. Du er spesiell. Til du forstår hvem du er, så vil aldri vårt kongerike kunne være i fred.» MacGils øyne lukket seg og pustens hans ble mer grunn og hvert pust kom ut

som et gisp. Grepet hans på Thors håndledd ble langsomt svekket, og Thor følte at hans egne tårer kom frem. Hodet hans spant med alt det kongen hadde sagt, mens han prøve å forstå alt sammen. Han kunne knapt konsentrere seg. Hadde han hørt alt riktig? MacGil begynte å viske noe, men det var så svakt at Thor knapt kunne høre det. Thor lente nærmere inn med øret mot MacGils sine lepper. Kongen løftet sitt hodet en siste gang, og med en siste anstrengelse sa: «Hevn meg.» Så, plutselig, stivnet MacGil. Han lå der i noen få øyeblikk og deretter rullet hodets hans til siden, mens øynene ble vidåpne og frosset. Han var død. «NEI! hylte Thor. Hans hyl måtte ha vært så høyt at vaktene hørte det, fordi et øyeblikk senere så hørte han en dør smelle opp bak seg, og lyden av dusinvis av folk som skyndte seg inn til rommet. I hjørnet av hans bevissthet så forstod han at det var bevegelse rundt ham. Han hørte svakt slottsklokkene ringe, igjen og igjen. Klokkene slo og slo sammen med blodet i tinningen hans. Men alt ble tåkete mens rommet spant. Thor svimte av og falt mot stengulvet i en stor kollaps.

KAPITTEL SEKS

Et vindgufs slo Gareth i ansiktet og han så opp. Han blunket tårene tilbake i det bleke lyset til den første soloppgangen. Hele dagen var i ferd med å lysne opp, men fremdeles på dette fjerne stedet, på kanten av Kolvianklippen, så hadde hundrevis av kongefamilien, venner og nære kongelige undersåtter samlet seg her for å håpe kunne delta i begravelsen. Like mellom dem, og som holdt dem tilbake, var en armé av soldater. Gareth kunne se folkemasser strømme inn. Det var tusenvis av mennesker som så begravelsen på avstand. Sorgen på ansiktene deres ekte. Hans var elsket, det var sikkert. Gareth stod der med resten av den nærmeste familie, i en halvsirkel rundt farens kropp, som var opphøyd på planker over et jordhull i jorden, med tauer rundt, og var klar for å bli senket. Argon sto foran folkemengden, og hadde på den dype, skarlagenderøde gevantene som han brukte kun for begravelser. Uttrykket hans var uleselig mens han så den på Kongens kropp og hetten skjulte ansiktet hans. Gareth prøvde desperat å analysere ansiktet, for å tolke hva Argon visste. Visste Argon at han myrdet sin far? Og hvis det var tilfellet, ville han fortelle det til de andre—eller la skjebnen gå sin gang? Til Gareths uflaks så hadde den irriterende Gutten, Thor blitt renvasket for skyld; åpenbart så kunne han ikke ha stukket kongen mens han var i fangehullet. Det gjorde ting verre for Gareth. En råd hadde allerede blitt dannet for å undersøke saken, for å granske alle detajlene av hans mord. Gareths hjerte hamret da han stod der med de andre, og stirret på kroppen som var i ferd med å bli senket i jorden; han ville bli med den. Det var bare et tidsspørmål før ledetråden førte frem til Firth—og når det skjer, så ville Gareth falle sammen med ham. Han måtte handle raskt for å avlede oppmerksomheten og legge skylden på noe andre. Gareth lurte om på de rundt ham mistenkte ham. Han hadde trolige blitt paranoid, og da han undersøkte ansiktene så han at ingen så på ham. Hans brødre, Reece, Godfrey, og Kendrick; hans søster Gwendolyn stod der; og hans mor med et ansikt fylt med sorg, og så urørlig ut; faktisk, helt siden hans fars død så hadde hun blitt en annen person, og klarte knapte å snakke. Hun hørte at da hun fikk nyhetene så hadde noe hendt inni henne, en slags paralyse. Halve ansiktet hennes var frosset; når hun åpnet

munnen så kom ordene ut for sakte. Gareth undersøkte ansiktene til Kongens råd bak henne—hans førstegeneral, Brom og Legionens overhodet, Kolk, stod foran, og bak dem stå farens endeløse rekke av rådgivere. Alle lot som de var i sorg, men Gareth visste bedre. Han visste at alle disse menneskene, alle rådsmedlemmene og rådgivere, og generaler —alle adelsfolk og lorder bak dem—knapt brydde seg. Han gjenkjente i ansiktene deres ambisjon. Maktbegjær. Mens hver av dem stirred ned på kongens lik, så følte han at hver enkelt lurte på hvem som kunne ta tronen. Det akkurat samme tanke som Gareth tenkte. Hva ville skje i etterkanten av en slik kaotisk mord? Hvis det hadde vært rent og enkelt, og skylden kunne leges på noe andre, da ville Gareths plan ha vært perfekt—og tronen ville bli gitt ham. Tross alt, så var han den førstefødte ekte sønnen. Hans far hadde overlatt makten til Gwendolyn, men ingen hadde vært tilstedet på den møtet, unntatt hans søsken. Og hans ønsker hadde ikke blitt gyldiggjort. Gareth kjente rådet, og visste hvor seriøst de tok loven. Uten en gyldiggjøring så kunne hans søster ikke herske. Som igjen førte til at tronen gikk til ham. Hvis ting gikk som de pleide å gjøre— og Gareth var bestemt på å sørge for det skjedde—så ville tronen gå til ham. Slik var loven. Hans søsken vil kjempe mot ham, det hadde han ingen tvil om. De ville huske møtet med deres far, og trolig insistere at Gwendolyn skal herske. Kendrick ville ikke ta makten for seg selv—han var for renhjertet. Godfrey var likegyldig. Reece var for ung. Gwendolyn var hans eneste trussel. Men Gareth var optimistisk: han tror ikke at rådet er klar for en kvinne—ihvertfall ikke en tenåringsjente—skal herske over Ringen. Og uten en gyldiggjørelse fra kongen, så hadde de en perfekt unnskylding for å ignorere henne. Den eneste ekte trussel som var i Gareths tanker, var Kendrick. Tross alt, he, Gareth var allment hatet, mens Kendrick var elsket blant de vanlige borgerne, blant soldatene. Tatt i betrakningen av situasjonen, så var det alltid en mulighet for rådet ville gi tronen til Kendrick. Jo tidligere Gareth tok makten, jo tidligere kunne han bruke hans makt for å knuse Kendrick. Gareth følte noe dra i hånden hans, og så ned at tauet med knuter brente håndflaten. Han innså at de hadde begynt å senke hans fars kiste; han så bort og

så at hans søsken holdt en tau lik som han, og langsomt senket kisten. Gareth ende var skjev ettersom han var sen med å senke den, og han strakte ut og grep tauet med hans andre hånd til den endelig jevnet seg ut. Det var ironisk, selv i døden så kunne han ikke tilfredstille hans far. Klokker i det fjerne ringte fra slottet, og Argon gikk frem og hevet en håndflate. «Itso ominus domi ko resepia...» Det tapte språket til Ringen, det kongelig språket som ble brukt av hans forfedre for tusenvis av år siden. Det var et språk som Gareth privatelærere hadde drillet han i helt siden han var en gutt—og det var et språk han ville trenge når han fikk sine kongelige makter. Argon stoppet plutselig, så opp, og stirret rett på Gareth. Det sendte en frysning ned Gareths sin rygg da Argons gjennomsiktige øyne så ut til å brenne rett igjennom ham. Gareths ansikt ble rød, og han lurte på om hele kongeriket så på ham, og visste hva det betydde. I det blikket følte han at Argon kjente til at han var involvert. Men likevel så var Argon mystisk, og alltid nektet å bli involvert i det som skjebnen førte til. Hvorfor ville han tie om dette? «Kong MacGil var en god konge, en rettferdig konge», sa Argon sakte med en dyp og utenomjordisk stemme. «Han brakte stolthet og ære til hans forfedre, og rikdom og fred til denne kongeriket som vi aldri har opplevd før. Han liv var for tidlig tatt bort, men det var Guds vilje. Men han etterlot seg en arv som er dyp og rik. Nå er det opptil oss å fullføre den arven.» Argon pauset. «Vår kongeriket av Ringen er omringet av trusler som er dype og altomfattende på alle sider. Bortenfor Kløfte, som er kun beskyttet av vårt energiskjold, så ligger en nasjon av villfolk og skapninger som vil rive oss i filler. Innad vår Ring, i motsatt side av Høylandene, er det en klan som vil skade oss. Vi bor i en usammenlignbar velstand og rikdom; men likevel er vår trygghet skjørbar.» «Hvorfor tar gudene noen fra oss i hans beste alder—en god og vis og rettferdig konge? Hvorfor var hans skjebne å bli myrdet på denne måten? Vi er bare brikker, dukker i skjebnens hånd. Selv når vi er sterkest kan vi ende opp under

jorden. Spørsmålet vi må stille oss er ikke hva vi strever etter—men hvem vi strever etter å bli.» Argon senket hodet, og Gareth følte håndflatene brenne mens de senket kisten helt ned; til slutt traff den jorden med et dunk. «NEI!» skrek noen. Det var Gwendolyn. Hysterisk løp hun til kanten av hullet, som om hun skulle kaste seg selv inn; Reece løp forover, grep henne og holdt henne. Kendrick kom frem for å hjelpe. Men Gareth følte ingen sympati for henne; istedenfor følte han seg truet. Hvis hun ville under jorden så kunne han ordne det. Ja, faktisk kunne han ordne det.

*

Thor stod kun et par fot unna Kong MacGils kropp mens han så den bli senket ned i jorden, og følte seg overvelmet av synet. På kanten av den høyeste klippen av kongeriket, hadde kongen valgt et spektakulært sted for å bli begravet. Det var et ensom sted som syntes å nå opp mot skyene. Skyene hadde flekker av oransje, grønne, gule, og rosa farger, samtidig som den første stigende solen krøp høyere opp på himmelen. Men dagen var dekket av en tåke som ikke ville løfte seg, som om kongeriket selv sørget. Krohn, som stod ved ham, klynket. Thor hørte et skrik, og så opp på Estopheles som sirklet høyt over og så ned på dem. Thor var fremdeles nummen; han kunne knapt tro det som hadde skjedd de siste dagene, at han stod her nå, midt blant kongens familie, og så på at denne mannen som han hadde blitt så fort glad bli senket ned i jorden. Det virket umulig. Han hadde knapt begynte å kjenne ham, han som var den første mannen som hadde noensinne følt som en ekte far, og nå ble han tatt bort. Mer enn noe annet, så kunne ikke Thor la være å tenke på kongens siste ord: Du er ikke som de andre. Du ser spesiell. Og før du forstår hvem du er, så vil

aldri vårt kongerike kunne være i fred. Hva hadde kongen ment med det? Hvem var han egentlig? Hvordan var han spesiell? Hvordan visste kongen det? Hva hadde skjebnen til kongeriket med Thor å gjøre? Hadde kongen bare vært omtåket? Det finnes et stort land, langt fra her. Forbi Villområdene. Selv forbi Dragenes land. Druidenes land. Hvor din mor er fra. Du må gå ditt for å finne svar. Hvordan kunne MacGil ha visst om hans mor? Hvordan visste han hvor hun levde? Og hva slags svar hadde hun? Thor hadde alltid antatt at hun var død— tanken at hun kunne være i live gav han nytt mot. Nå var han bestemt, mer enn noensinne, på å lete etter henne, å finne henne. Å finne svarene, oppdage hvem han var og hvorfor han var spesiell. Mens klokkene rang og MacGils lik begynte å bli senket, lurte Thor på skjebnens onde handlinger; hvorfor hadde han fått lov til å se fremtiden, å se denne store mannen bli drep—men likevel gjort maktløs for å forhindre det? På noen måter så ønsket han at han aldri hadde sette no av dette, aldri hadde visst på forhånd det som skulle skje; han ønsket han var bare en uskyldig tilskuer som resten, som en dag våknet og fikk vite at kongen var død. Nå følte han som han var en del av det. På et vis følte han seg skyldig, som om han kunne ha gjort noe mer. Thor lurte på hva som skulle skje med kongeriket nå. Det var et kongeriket uten en konge. Hvem ville herske? Ville det være slik som alle spekulerte, Gareth? Thor kunne ikke forestille seg noe verre. Thor så utover folkemengden og så det alvorlige ansiktene til adelsfolk og lorder som var samlet her fra alle hjørnet av Ringen; han visste at de var mektig menn, fra det Reece hadde fortalt ham, i et rastløst kongeriket. Han kunne ikke la være å tenke på hvem morderen kunne være. I alle de ansiktene så virket det som alle var mistenkte. Alle disse mennene strebet etter makt. Ville kongeriket blir revet i stykket? Ville deres styrker gå i tottene på hverandre? Hva ville hans egne skjebne bli? Og hva med Legionen? Vil den bli oppløst? Ville hæren bli oppløst? Ville Sølvene gjøre opprør om Gareth ble konge? Etter alt det som hadde skjedd, ville de andre virkelig tro at Thor var uskyldig? Ville han bli tvunget til dra tilbake til landsbyens hans? Han håpet ikke det. Han elsket alt han hadde; han ville mer enn noe annet å bli her, på dette stedet, i

Legionen. Han ville at alt var som det var, at ingenting skulle forandre seg. Kongeriket, bare noen dager siden, hadde vært så substansielt, så permanent; det virket som MacGil ville holde tronen for alltid. Hvis noe så sikkert, så stabilt kunne plutselig kollpasere—hva slags håp lå det igjen for resten av dem? Ingenting føltes permanent for Thor lengre. Thors hjerte ble knust da han så Gwendolyn prøve å hoppe ned i graven med farens hennes. Da Reece holdt henne tilbake, kom tjenere frem og begynte å skuffe jorden over hullet, mens Argon forsatte sin sermonielle messing. En sky erte på himmelen, og blottla den første solen for et øyeblikk, og Thor følte en kald vind piske seg gjennom den sommerdagen som rask ble varm. Han hørte en klynking og så ned, og så Krohn ved føttene sine kikke opp på ham. Thor visste knapt hva som ville skje med noe lengre, men han visste en ting: han måtte snakke med Gwen. Han måtte fortelle henne hvor lei han var, hvor opprørt han var, også, over hennes fars død, fortelle henne at hun ikke var alene. Selv om hun bestemte seg for å aldri se Thor igjen, så måtte han fortelle henne at han hadde blitt falsk anklaget, at han ikke hadde gjort noe i det bordellet. Han trengte bare en sjanse, bare en sjanse, for la sannheten komme frem, før hun avviste ham for godt. Da den siste spaden med jord ble kastet over kongen, og klokkene ringte igjen og igjen, så begynte folkemassen å forandre seg: rader av folk strakte seg så langt Thor kunne se, gikk langs klippen, hver av dem holdt en enkelt sort rose, og stelte seg i kø for å gå forbi den ferske jordhaugen som markerte kongens grav. Thor gikk frem, knelte ned, og plasserte rosen på denne allerede voksende haugen. Krohn klynket. Mens folkemassen begynte å spre seg og folk gikk i rundt i alle retninger, så merket Thor at Gwendolyn brøt seg fri fra Reece sitt grep og løp, hysterisk bort fra graven. «Gwen!» ropte Reece etter henne. Men hun var ikke til å stoppe. Hun skar seg gjennom den tykke folkemengden og løp ned en jordsti langs klippekanten. Thor taklet ikke å se henne slik; han måtte forsøke å snakke med henne. Thor braste gjennom folkemengden selv, med Krohn hakk i hæl, og snodde seg gjennom folkemengden den ene og den andre veien, mens han forsøkte å følge

etter henne og ta henne igjen. Endelig kom seg ut av folkemengden og så henne løpe langt der borte. «Gwendolyn!» ropte han. Hun forsatte å løpe, og Thor løp etter henne med dobbelt fart. Krohn småklynket ved siden av ham. Thor løp raskere og raskere til lungene hans brent, og til slutt klarte han å ta igjen avstanden mellom dem. Han grep en av hennes hender, og stoppet henne. Hun stoppet brått og snudde seg. Hennes øyene var røde, fylt med tårer, hennes lange hår var klistret til kinnene, og kastet hånden hans bort. «La meg være!» skrek hun. «Jeg vil ikke se deg igjen! Aldri igjen!» «Gwendolyn», ba Thor, «jeg drepte ikke din far. Jeg hadde ingenting med hans død å gjøre. Han sa det selv. Innser du ikke det? Jeg prøvde å redde ham, ikke skade ham.» Hun prøvde å flykte, men han holdt hennes håndledd og lot henne ikke gå. Han kunne ikke la henne gå—ikke denne gange. Hun gjorde motstand, men forsøkte ikke å løpe lengre. Hun var for opptatt med å gråte. «Jeg vet at du ikke drepte ham», sa hun. «Men det gjør deg ikke noe bedre. Hvordan våger du å komme og prøve å snakke med meg, etter at ha ydmyket meg foran alle andre? Spesielt nå, av alle tider.» «Men du forstår ikke. Jeg gjorde ingenting i det bordellet. Det var bare løgn. Ingenting av det var sant. Noen prøver å sverte meg.» Hun smalnet øynene mot ham. «Så du forteller meg at du ikke dro til det bordellet?» Thor nølte, og var usikker på hva han skulle si. «Jeg gjorde det. Jeg ble med de andre.» «Og sier du at du ikke gikk inn i et rom med ei fremmede kvinne?»

Thor så ned, flau, og var usikker på sitt svar. «Jeg antar jeg gjorde, men—» «Ingen men», avbrøt hun. «Da innrømmer du det. Du er avskyelig. Jeg vil ikke ha noe med deg gjøre.» Ansiktet hennes forandret seg fra å være fortvilet til å bli forbannet. Hun stoppet å gråte, mens uttrykket hennes ble rasende. Hun ble veldig rolig, kom nært ham, og sa. «Jeg vil aldri se ansiktet ditt igjen. Aldri igjen. Forstår du meg? Jeg vet ikke hva jeg tenkte på da jeg tilbrakte tid med deg i det hele tatt. Min mor hadde rett. Du er bare en vanlig borger. Du er ikke god nok for meg.» Hennes ord stakk han rett i sjelen. Det føltes som om han ble knivstukket. Han slapp håndleddet hennes, og tok flere skritt tilbake. Kanskje Alton hadde rett tross alt. Kanskje han hadde bare vært nok et leketøy for henne. Han snudde uten å si noe mer og gikk bort fra henne med Krohn ved siden av ham, og for den første gangen siden han hadde kommet hit, lurte han på om det var noe igjen her for ham.

KAPITTEL SJU

Gwendolyn stod der, på kanten av klippen, og så Thor gå av sted. Hun følte seg enda mer revet ui stykket av smerte, enn hun noensinne hadde følt før. Først hennes far; nå Thor. Det var en dag uten motstykke. Hun kunne ikke en gang beskrive den ubegripelige sorgen som rev henne i stykker ved tanken på at hennes far var død. Drept av en morders hånd, tatt bort fra henne uten å gi hennes et øyeblikks varsel. Det var ikke rettferdig. Han var lyset i hennes liv, og en fremmed hadde tatt ham fra henne for alltid. Da Gwen hadde oppdaget nyhetene hadde hun lyst til å dø selv. Sist natt hadde vært et langt mareritt, og denne morgenen var den verste delen. Da kroppen hans gikk ned i jorden ville hun hoppe ned sammen med ham, og aldri komme ut. Da Gwen braste ut fra folkemengden hadde hun til og med tenkt på å hoppe over klippekanten med ham. Like før Thor kom. Det å se ham, på et rart vis, fikk henne til å tenke på noe annet, og det gjorde ting bedre. Det hadde tatt tankene bort fra hennes far—til tross for i en annen retning, så hadde det også gjort ting enda verre. Hun var fremdeles rasende på ham, fremdeles brent hun av sinne for at han hadde gjort narr av henne i det bordellet. Hun hadde tatt en sjanse ved å være sammen med en vanlig borger, og han hadde bevist alle sammen at hun var uforsiktig. Inkludert hennes mor. Hun hadde aldri følt en slik skam før. Og nå våget han, i all frekkhet, å dukke opp her, for å gjøre ting rett igjen, mens han selv innrømmet at han hadde vært der, med den kvinnen. Tanken på det gjorde henne syk. Da hun så Thor skynde seg ned stien og bort klippen, med Krohn ved siden av ham, så følte hun allikevel en følelse av lengsel og fortvilelse, hun undret på hvordan ting kunne bli være. Hun så ut over den endeløse landskapet, over de senkningene og dalene av Kolvianklippene, så vestover i kongeriket. Hun visste at der borte et sted, lengre enn hun kunne se, lå Høylandene, og bortenfor der, McCloud kongeriket. Hun lurte på om hennes var allerede der borte, med hennes nye ektemann, om hun nøt hennes liv. Hun var heldig som var langt bort fra her.

Men på en annen side, så hadde hennes søster aldri vært nær deres far. Og Gwen lurte om hun ville i det hele tatt bry seg når hun hørte nyhetene om denne tragedien. Gwen, av alle, hadde vært nærmest ham. Reece og Kendrick hadde også vært nær, og hun kunne se hvor tungt nyheten hadde truffet dem. Godfrey hatet deres far, selv nå, da hun så på ham var hun overrasket å se at han var også opprørt. Og så var det Gareth. Han så like kald og ufølsom som alltid, selv nå når deres far var død. Han så også opptatt med noe, som om øynene hans var allerede på makten som han så desperat ville gripe. Tanken på det fikk henne til å grøsse. Hun husket farens skjebnefulle tale som tildelte henne kongeriket på en dag som ikke ville komme på lenge. En dag hun var sikker ville aldri komme. Hun husket hennes løfte til ham. Løftet om at hun skulle herske. Og nå, her var hun med kongeriket rett i hendene. Ville de tvinge henne til å herske? Hun håpet ikke det. Hvordan kunne hun? Men hun hadde lovet sin far at hun skulle gjøre det. Hva kom til å skje med henne? «Der er du», sa en stemme. Gwen snudde og så Reece stå et par fot unna. Han så på henne bekymret. «Jeg var bekymret for deg.» «Hva, trodde du at jeg skulle hoppe?» glefset hun tilbake mot ham for hardt. Hun mente ikke at det skulle komme ut på den måten, men hun var opprørt og klarte knapt å kontrollere seg selv. «Nei, selvfølgelig ikke», sa Reece. «Jeg var bare bekymret for deg, det er alt.» «Ikke vær bekymret for meg», sa hun. «Jeg er din eldste søster. Jeg kan ta vare på meg selv.» «Jeg har aldri sagt du ikke gjorde», sa Reece i forsvar. «Jeg vil bare at du skal vite...at du er ikke den eneste som lider. Jeg elsket far også.» Gwen tenkte på det. Hun så tårene i hans øyne, og visste han hadde rett; hun var egoistisk. Deres fars død såret dem alle. «Jeg er lei for det», sa hun mykt. «Jeg vet at du gjorde det. Og jeg vct at han

elsket deg også. Veldig mye. Faktisk så så han seg selv mest i deg.» Reece så opp på henne med et håpefullt, trist uttrykk. Han så så fortapt ut, og hennes hjerte knuste for ham. Hvem ville oppdra ham nå? Lurte hun. Han fjorten, ikke en gutt, men knapt en mann. Dette var den tiden en gutt trengte sin far mest, en som han kunne ha som forbilde. Helt siden kongens død hadde dere mor blitt nesten paralysert, tilbaketrukket og ikke tilstede for noen av dem. Hennes eldre søster var borte; Gareth var aldri tilstede; Godfrey levde i ølhuset; og Kendrick levde på slagmarken. Det var Gwens ansvar å være Reece sin mor og far. «Du kommer til å klare deg», sa hun og fikk mot da hun sa det. «Vi kommer alle til å klare oss.» «Så jeg Thor komme denne veien?» spurte Reece. Tanken på det fikk Gwens mage til å vende seg. «Han kom hit», sa hun flat. «Og jeg sendte ham bort.» «Hva mener du?» spurte Reece forsiktig. «Jeg trodde dere stod nær hverandre.» Hun gryntet. «Ikke lengre. Ikke etter det han gjorde.» «Hva gjorde han?» spurte han med vidåpne øyne. «Som om du ikke vet det allerede? Ikke kom og fortell meg at hele kongeriket ikke vet at han har gjort narr av meg?» «Narr av deg? Hva snakker du om?» spurte Reece og virket ekte nysgjerrig. Hun gransket ham og kunne se at han ikke visste det, noe som overrasket henne. Hun hadde forestilt seg at hele kongeriket visste om det, og gjorde narr av henne bak hennes rygg. Kanskje det ikke var så ille som hun hadde forestilt seg; kanskje det ikke var så ille som Alton hadde fortalt. «Jeg har gjørt om alt han gjorde i det bordellet. Hans stund med de kvinnene», sa hun.

Reece sitt ansikt falt. «Og hvem hørte du dette av?» Gwen pauset, og var plutselig ikke sikker på seg selv lengre. «Vel, Alton. Selvfølgelig.» Reece gliste. «Og du tror på det?» Gwen stirret tilbake, følte en hjertet slå litt raskere, og begynte å lure på om hun hadde gjort en fryktelig feiltakelse. «Hva mener du?» spurte hun. «Jeg var der med ham den dagen», sa Reece. «Vi var alle der. Hele Legionen. Etter jakten. Han gjorde ingenting galt. Det var mer et vertshus enn et bordet. Faktisk, så var jeg med ham da kvinnene kom ut. Han hadde blitt overrasket at det var kvinner der i det hele tatt. Han hadde, faktisk, prøvd å flykte. Mennene dyttet han fremover. Han gikk ikke med egen vilje.» «Men likevel, så gikk han», sa Gwen anklagende. Reece ristet kort på hodet. «Du ble feilinformert. Thor gjorde ingenting. Han nådde platået, og svimte av. Han traff gulvet før ei kvinne kunne legge en hånd på ham. Han rørte ingen kvinner, jeg lover deg. Alton lyver tildeg. Det var Alton som gjorde narr av deg. Din ære forblir intakt.» Gwen følte hele kroppen bli varm ved ordene hans. Hun følte seg overvelmet med lettelse, men også med skam. Hun hadde tatt feil om Thor. Hun tenkte de harde ordene til ham. Hun hadde aldri ment å kalle ham en vanlig borger; hun visste ikke hvorfor hun hadde sagt det. Hun lød så hovmodig, så arrogant; hun syntes hun var avskyelig. Hvordan kunne hun være så ondskapsfull? «Hva så du nøyaktig til ham?» spurte Reece.

Gwen senket kjeven. «Noe veldig dumt. Veldig, veldig dumt. Noe jeg ikke mente.» Gwen følte seg overvelmet; hun strakte ut og gav Reece en klem, og han klemte henne tilbake. Hun gråt over hans skulder. «Jeg savner vår far», sa hun. «Jeg vet», sa Reece over skulderen hennes og hans ord var dempet. «Jeg savner ham også.» Reece slapp taket og så på henne. «Jeg skal snakke med Thor. Hva enn du sa, så skal jeg glatte over det.» Gwen ristet sakte på hodet og var usikker. «Noen ting kan ikke tas tilbake», sa hun mykt.

KAPITTEL ÅTTE

Gareth gikk med sine brødre, Kendrick, Godfrey og Reece, og med hans søster, Gwen, til den store slottshallen, sammen med hundrevis av kongens menn, som gikk rørt i en stor bevegelse. Den lillen gruppen av dem ble påskyndet gjennom folkemengden, mens riddere fra alle provinser i Ringen strakte ut for å kondolere mens de kom forbi. «Vi elsket ditt far, min herre», sa en ridder til Gareth. Det var en robust man han hadde aldri møtt før. «Han var en stor konge.» Gareth kjente ikke disse mennene—og brydde seg ikke om å kjenne dem. Han ville ikke ha deres sympati. Det var en sympati han ikke delte. Nå som han hadde tid å reflektere over det, for å la virkeligheten synke inn, så var han glad for at hans far var død. Hans far hadde aldri vist ham noe kjærlighet, og selv om Gareth hadde vært opprørt over hans død gårsdagens natt, så begynte han å føle seg annerledes om saken. Han følte en stort lettelse—til og med seirende—at hans mordplan hadde vært vellykket. Selv om han ikke hadde faktisk drept kongen selv, og selv om han far ikke til og med døde på den måten han planlagte, så hadde han i det minste satte planen i gang. Uten ham hadde ingenting av dette hendt. Gareth så rundt på disse ridderne, på denne store folkemengden, så kaotisk, og ble sjokkert da han innså at han var ansvarlig for alt dette. Han hadde på helt på egenhånd forandret livene til disse mennene, uansett om de visste det eller ikke. Søskengruppen ble påskyndet gjennom folkemengden av flere tjenere, mens de gikk mot den store hallen, hvor kongens råd ventet på å møte dem. Gareth følte en klump i brystet mens de marsjerte fremover og lurte på hva som ventet dem. Selvfølgelig så måtte de utnevne en etterfølger. De kunne ikke la kongeriket være foruten en, lik et skip uten et ror. Gareth håpet at de ville utnevne ham. Hvem ellers ville de velge? Kanskje de ville bruke møtet til å utnevne hans søster som hersker. Han så på sine søsken som var rundt ham. Ansiktene deres var alvorlige og stille. Han lurte på om de ville kjempe for tronen. De ville trolig gjøre det; de hatet alle ham, og

tross alt, så hadde dere far gjort det tydelig at han ville at Gwen skulle herske. Dette var det eneste øyeblikket i hans liv som han måtte virkelig kjempe for. Hvis han gikk ut av dette møtet suksessfylt så ville han gå ut som en konge. Men han lurte også på, med en dårlig følelse, om han gikk inn i et felle. Kanskje de tilkalte ham for å anklage ham, foran alle sammen, for presentere bevis for at han hadde drept hans far; kanskje de ville dra han bort for henrettelse. Hans følelser gikk fra optimisme til angst, mens han undret på hvilke drastiske følger dette møtet ville få. Til slutt kom de seg gjennom folkemengden, som tydelig ventet på å høre avgjørelsen til rådet, og ble påskyndet gjennom en åpen hvelvet dør som ble straks lukket bak dem av fire vakter. Stående foran dem var den digre, halvrunde bordet til rådet, og bak den satt kongens rådgivere—på samme plass som de hadde sittet i flere hundre år. Det var rart å komme hit og se at hans far ikke satt på tronen. Den store, gyldne tronen var tom for første gang i deres liv. Rådets medlemmer satte vendt mot den, som om de ventet på at en hersker skulle falle ned fra himmelen og lede dem. Søskengruppen gikk ned til midten av rommet, mens Gareths hjerte hamret, og mellom halvdelene av de halvrunde bordet. Og da de snudde så stod de foran de mange rådsmedlemmene. De stirret på dem alvorlig og Gareth kunne ikke la være å tenke på om dette var en inkvisjon. Sittende sammen med dem, på en besmykket tronen til siden, flanket av hennes tjenere, satt hans mor. Hun så alt som hendte med et blankt ansikt, og virket paralysert av sjokk. I midten av bordet satt Aberthol, den eldste av dem, en skolar og en historiker, en mentor for kongene i over tre generasjoner. Han så tydelig eldgammel ut med dype rynker og hadde på seg sitt lange, kongelige gevanter som han trolig hadde hatt påseg helt siden dagene før selv hans far var født. Han var den eldste og meste vise, slik at de andre fulgte han når han ledet møtet. Han var flanket av Brom, Kolk, Owen, skattemesteren, Bradaigh, den kongelige rådgiveren for utenrikssaker; Earnen, overhodet for skatteinnsamling, Duwayne, den kongelig rådgiveren for folkemassen; og Kelvin, representativen for adelsfolk. Det var en formidabel gruppe med menn og Gareth gransket dem alle, og forsøkte å se om de var i ferd med å dømme ham. Ingen så på ham direkte.

Aberthol kremte mens han så ned på en papirrull og deretter så stille opp på søskengruppen. «Vår råd ønsker å begynne med å gi vår dypeste kondolanse for deres fars død. Han var en stor mann, og en stor kong. Hans nærvær i dette kammet, og i dette kongeriket, vil bli dypt savnet. Jeg synes det er rett å si at dette kongeriket vil aldri være den samme igjen uten ham. Jeg har kjente ham helt siden han kunne gå, jeg var hans fars rådgiver før ham, og han var en nær venn av meg. Vi vil gjøre alt vi kan for å finne hans morder.» Aberthol gransket dem sakte, og Gareth prøvde ikke å være paranoid da mannens blikk landet på ham. «Jeg har kjent dere alle helt siden dere ble født; jeg er sikker på at deres far er veldig stolte av dere. Til tross for at vi ønsker å gi dere tid for å sørge, så er det hastende saker angående styret av dette kongeriket som må håndteres. Det er derfor vi har tilkalt dere hit.» Han kremtet. «Det som haster mest er vår etterforskning av deres fars mord. Vi skal samle en kommisjon som skal etterforske årsaken til og hvordan hans død hendte, og stille morderen for retten. Til vi gjør det, så tror jeg det er trygt å si at ingen medlemmer av dette kongeriket kan være fred. Inkludert meg selv.» Gareth kunne sverge på at han så at øynene hans stoppe på ham, og han lurte på han gav ham en beskjed. Han så bort og prøvde ikke å la tankene gå ditt hen. Gareths tanker virret rundt mens han prøvde å finne en plan for å avlede oppmerksomheten bort fra ham. Han trengte å legge skylden på noen og han trengte å gjøre det raskt. «I mellomtiden så sitter vi i et kongerike uten en konge. Det er et rastløst rike, og dette er ikke et trygt sted å være. Jo lengre tid vi mangler en hersker, jo lengre får folk tid til å konspirere for å ta makten, og styrte det kongelige hoff. Jeg trenger ikke å fortelle dere at det finnes mange menn som gjerne vil ha tronen.» Han sukket. «Loven til Ringen fastsetter at kongedømmet må overføres til den førstefødte sønnen til faren. I dette tilfellet, så gjør det meg vondt å legge til, at den

førstefødte legitime sønnen—inkluderer ikke deg, Kendrick.» Kendrick senket hodet. «Ingen far skjedd, min herre.» «Da betyr det at», sa Aberthol, og kremtet, «kongedømmet må overføres til Gareth.» Gareth følte en glede ved hans ord. Han kjente en maktfølelse han ikke kunne beskrive. «Men min herre, hva med vår søster, Gwendolyn?» protesterte Kendrick. «Gwendolyn?» spurte Aberthol med en overrasket stemme. «Før vår far døde», forsatte Kendrick, «fortalte han oss at hans ønske var Gwendolyn skulle ha tronen.» Gareths ansikt var brennede rød da hele rådet snudde og stirret på Gwendolyn. Hun så ned på gulvet, opprørt, kanskje til og med flau. Han antok at hun ble la på et oppvisning av ydmykhet. Han ville sannsynligvis herske mer enn det han ville. «Er det sant, Gwendolyn?» spurte Aberthol. «Ja, min herre», svarte hun mykt og så fremdeles ned. «Det er hva min far ønsket. Han fikk meg til å love ham at jeg ville akseptere rollen. Og jeg gav et løfte. Jeg skulle ønske jeg ikke gjorde det. Jeg ønsker dette ikke i det hele tatt.» En opprømt og oppskaket gisp kom fra rådsmedlemmene, mens de snudde seg mot hverandre. De var tydelig overrasket. «Ei kvinne har aldri styrt kongeriket», sa Brom ergerlig. «Ihvertfall ikke ei ung jente», la Kolk til. «Hvis vi gav kongedømmet til ei jente», sa Kelvin, «så ville trolig adelsfolket forsøke å ta makten. Det ville sette oss i en svak posisjon.» «Å ikke glem McCloudene», la Bradaigh til. «De ville ha angrepet oss. De ville

ha testet oss.» Abertho hevet en hånd, og sakte så stilnet de alle sammen. Han satt der, så ned på bordet, med hans håndflate liggende flat på den, og så ut som et eldgammelt tre som var festet til røttene der han var. «Om kongen ønsket det eller ikke, så er det ikke opptil oss å avgjøre. Det er ikke det som er viktig. Loven er viktig. Og lovlig sett så gjorde vår konge et uvanlig valg for en tronearving som aldri ble gyldiggjort. Og uten gyldiggjørelse så er det ikke ifølge loven.» «Men det hadde blitt gyldiggjort ved neste rådsmøte!» sa Kendrick. «Kanskje», svarte Aberthol, «men uheldigvis så har ikke det møtet hendt ennå. Derfor har vi ingen nedtegnelser og ingen gyldiggjørelse for at det skal bli en lov.» «Men vi har vitner!» skrek Kendrick intenst ut. «Det er sant!» skrek Reece. «Jeg var der!» «Det var jeg også!» skrek Godfrey. Gareth tiet, selv om de andre så på ham. Innvendig så brente han av sinne. Han følte som om hans drømmer å bli konge ble revet ned foran ham. Han foraktet sine søsken mer enn noensinne, og det virket som de satte seg sammen i mot ham. «Jeg er redd for at vitner alene ikke er tilstrekkelig når det kommer til saker som er viktig som kongedømmet», sa Aberthol. «Alle offisielle dekreter må bli gyldiggjort av rådet. Uten dette så er det ikke lovmessig. Noe som betyr at loven må følges slik den har blitt for flere århundre for MacGil konger: den eldste, den førstefødte og må arve kongedømmet. Jeg er lei for det, Gwendolyn.» «Mor!» skrek Kendrick bedende og snudde seg mot Dronningen. «Du kjenner fars ønsker! Gjør noe! Fortell dem!» Men dronningen satt der med henden samlet i fanget og stirret ut i rommet. Hun var i en paralysert tilstand og var uutgrunnelig.

Etter flere øyeblikk med stillhet så snudde Kendrick seg til slutt mot rådet. «Men det er ikke riktig!» skrek han. «Om det er gyldiggjort eller ikke, det var kongens ønske. Vår fars ønske. Dere har alle tjent ham. Dere burde resepektere ønsket. Gareth burde ikke herske. Gwendolyn bør herske.» Min kjære bror, vær så snill, det er nok», sa Gwen mykt til Kendrick og la en hånd på hans håndledd. «Og hvem sier at jeg ikke skal herske?» skrek Gareth til slutt tilbake og kokte av raseri. Han hadde fått nok. «Jeg er kongens førstefødte sønn, tross alt. I motsetning til deg», spyttet han mot Kendrick. Gareths ansikt brant av sinne og han angret det øyeblikkelig. Han visste at han skulle ha holdt munnen lukket, skulle ha ventet og la det virke som ham ikke ønsket kongedømmet. Men han holdt ikke ut lengre. Han kunne se av blikket i Kendricks øyne at han hadde såret ham med hans ord. Han var glad at han gjorde det. «Nok om dette», sa Aberthol sakte, «loven er loven. Jeg er lei for det. Men Gareth, sønn av Kong MacGil, i henhold med den eldgamle loven av Ringen, erklærer jeg herved deg til å bli den åttende MacGil kongen i det vestlige kongeriket av Ringen. La det bli hørt av alle som er samlet her: hører dere vår proklamasjon?» «Ja!» var responsen. En jernstav smalt og en metallisk klang tordnet gjennom rommet. Gareth skvatt og følte hele kroppen riste, med den lyden følte han seg transportert. Med den lyden ble han Konge.

KAPITTEL NI

Kong McCloud red foran det lille militære følget, kledd i hans krigsrustning. Han hadde på seg den umiskjennelige McCloud rustningen i brent oransje farge. Han var en høy, sterk mann, dobbel så bred som andre, og det var lite fett på ham; med en kort, klippet rødt skjegg, langt hår som for det meste var grått, en bred nese, som hadde blitt knust i for mange slag, og selv en bredere kjeve. Han var en mann som ikke fryktet noe i livet. Han var allerede, i en alder av femti år, blitt kjent som den mest aggressive og brutale McCloud som noensinne hadde levd. Det var et rykte han likte. McCloud var en mann som alltid klemte ut av livet det som kunne bli gitt ham. Og det som ikke ble gitt ham, tok han. Faktisk likte han mer å ta enn å motta; han likte å gjøre andre ulykkelige, og likte å styre kongeriket sitt med en jernneve. Han likte å ikke vise nåde, og holdt sine soldater på plass med en disiplin som var uten like noensinne blant McCloudene. Og det fungerte. Et dusin av hans menn red bak ham i en perfekt rekkefølge, og ingen ville heller våge å snakke til ham, eller gjør en eneste liten ting mot hans vilje. Dette inkluderte hans sønn, prinsen som red nært bak ham, og et dusin av hans beste bueskyttere, som red bak hans sønn. McCloud og han menn hadde ridd hardt hele dagen. De hadde nådd østlige krysset av Kløften tidlig om morgenen, og hans lille militærfølge hadde forsatt østover. De forsatte uten en pause gjennom de støvete slettene i Nevari, og var på vakt på et bakholdsangrep. De red og og red, mens den andre solen steg og gikk videre. Nå, til slutt, dekket i støv fra slettene , så McCloud Ambreksjøen på horisonten. Den gallopperende lyden av hestene fylte ørene hans og nå kom lukten av sjøen mot ham. Det var sval ettermiddag om sommeren. Den andre solen var høyt på himmelen, og kastet fargede skyer med turkise og rosa fargetoner på horisonten. McCloud følte at håret hans ble blåst bakover i vinden, og så frem til ankomme sjøbredden. Det hadde vært år siden han så sjøen: det var for risikabelt å dra hit uten forbehold, ettersom de møtte ri gjennom Kløften og deretter åtte mil i et ubeskyttet territorium. Selvfølgelig så hadde McCloudene sin egen flåte av skip i sjøen, slik som MacGilene hadde på deres side av Ringen—men likevel så var

det farlige affærer ettersom det var utenfor energiskjoldet til Kløften. Nå og da så ville Keiserriket senke en av skipene deres, og det var lite McCloudene kunne gjøre med det. Keiserriket overgikk dem fullstendig tallmessig. Men denne gangen var det annerledes. Et McCloud-skip hadde blitt avskåret på sjøen ved Keiserriket, og vanligvis så krevde Keiserriket løsepenger fra McCloudene. McCloud hadde aldri betalt noen løsepenger, noe han var stolt over; istedenfor lot han alltid Keiserriket drepe hans menn. Han nektet å gi dem mersmak. Men noe hadde forandret seg, fordi denne gangen hadde de løslatt hans menn og sendt skipet tilbake med en beskjed: de ville møte McCloud. McCloud antok at det kunne bare gjelde en ting: å bryte grensen til Kløften. Invadere Ringen. Og slo seg sammen med ham for å slå ned MacGilene. I årevis hadde Keiserriket forsøkte å overtale McCloudene til å la dem bryte grensen til Kløften, energiskjoldet og la dem komme inn i Ringen, slik at de kunne erobre og dominere det siste gjenstående territoriumet på denne planeten. Til gjengjeld så lovet de å dele makten. Spørsmålet som brent i McCloud sitt sinn var dette: hva ville han få for det? Hvor mye ville Keiserriket være villig til å gi ham? I årevis hadde han avfeid deres tilnærmelser. Men nå var ting annerledes. MacGilene hadde blitt for sterke, og McCloud begynte å innse at han aldri ville oppnå drømmen å kontrollere Ringen uten hjelp fra utsiden. Da de nærmet seg stranden, kikket McCloud over skulderen på hans sønns nye brud, som red med ham. Hans trofékone fra MacGilene. Hvor dum MacGil hadde vært som gav hans datter bort. Hadde han virkelig trodd at dette ville føre til fred mellom dem? Trodde han at McCloud var så myk, så dum? Selvfølgelig hadde McCloud akseptert bruden, slik som han ville ha akseptert en kvegflokk. Det var alltid bra å ha eiendeler, sjetonger for kjøpslåing. Men det gjorde han ikke klar for fred. Om noe annet så gav han mer pågangsmot. Det fikk han til å ville ta over MacGil sin side av Ringen enda mer, spesielt etter bryllupet, etter å ha vært i Kongens hoff og ha sett premien deres. McCloud ville ha alt for ham selv. Han brente etter å få alt for seg selv. De red på sanden, hestenes hover sank ned, og hans vekt ble ujevnt fordelt mens hele følget kom nært mot vannkanten. Den kjølige tåken slo McCloud i ansiktet, og det føltes godt å være tilbake hit, på sjøbredden han hadde ikke sett på årevis.

Som Konge hadde han blitt for travel; det var på slike dager som denne at han ønsket å forlate alle sin plikter og tilbringe tid på å leve igjen. Over bølgene, langt der borte, kunne McCloud se karavanen til sorte Keiserrikeskip: de seilte med et gult flag, et emblem med et skjort skjoldt i midten med to horn som stakk ut. Det nærmeste skipet var knapt hundre lengder fra sjøbredden, og hadde satt anker mens de vente på de skulle ankomme. Bak det var to dusiner flere skip. McCloud undret: var dette bare en styrkedemonstrasjon? Eller ville Keiserriket angripe dem? Dette var sjansen han tok. McCloud håpet at det var førstnevnte. Tross alt så ville det å drepe ham føre til ingenting: det ville ikke hjelpe dem bryte grensen til Kløften, noe som var alt de ønsket å gjøre. Det var derfor McCloud bare tok med et dusin menn: han tenkte at ville føre til han virket sterkere. Men han hadde tatt med seg et dusin av hans beste bueskyttere, og alle hadde giftpiler som var klare, i tilfelle noe hendte. McCloud og hans menn stoppet ved vannkanten med hester som pustet tungt. Han gikk av hesten og de andre gjorde det samme. De samlet seg rundt ha. Keiserriket må ha sett dem, fordi McCloud så en liten trebåt ble senket ned fra skipet og på vannet, og den hadde minst et dusin av de villfolkene. De forberedte seg på å komme i land. McCloud så seilene og fikk en vond følelse: han hatet å forhandle med disse barbarene, disse skapningene som gjerne ville svike ham, som gjerne ville bryte grensen til Kløften og angripe begge sider av Ringen dersom de kunne det. McClouds men samlet seg rundt ham. «Ved ethvert tegn på trøbbel, så skal dere antenne pilene og la dem fly. Sikt mot seilene deres. Dere kan sette fyr på hele flåten med et dusin piler.» «Ja, min herre», så et kor av stemmer. McCloud sin sønn Devon stod ved ham, mens hans nye kone, MacGil-kvinnen stod ved siden av ham, og så nervøst på vannet. Det hadde vært McCloud sin ide å ta med kvinnen. Han ville plante frykt i henne. Han ville at hun skulle vite at hun var McCloud-eiendel nå, at hun var avhengig av dem, og kun dem for hennes trygghet. Han ville at hun skulle vite at hennes far og hans kongerike var langt borte, og at hun kom aldri til å vende tilbake. Det virket. Hun stod der, livredd, og klenget seg mot Devon. Devon, som den dumme sønnen han var, likte det. Han innså ikke verdien av noe av det. Til

McClouds frastøtelse så det faktisk ut som han var betatt av den jenta. «Hva tror du de ønsker fra oss?» spurte Devon ham og kom bort. «Hva ellers vil de?» glefset McCloud. «Dumme gutt. Å åpne portene til Kløften.» «Skal du la dem gjøre det? Kommer du til inngå en avtale med dem, far?» McCloud snudde og stirret olmt på hans gutt. Han sendte sinne gjennom øynene til hans gutt endelig så bort. «Jeg diskuterer aldri mine tanker med noen. Du vil vite min avgjørelse når jeg tar den. I mellomtiden, stå og se på. Og lær.» De stod alle sammen i den tykke stillene mens båten fra Keiserriket kom nærmere land. Den var fremdeles flere minutter unna. Den rodde hardt mot bølgene, som krasjet utover mot sjøen, i disse underlige strømmene i Ambrek. De brøt ut omtrent hundre lengder, og man måtte bekjempe dem for å komme seg forbi, og til land. Det gjorde McCloud glad at han ikke rodde: han husket fra ungdommen hvor tungt arbeid det var, mens han så båten å gå opp og krasje ned i den ene bølge etter den andre. Plutselig hørte McCloud en hest galoppere. Det gav ingen mening: ingen skulle være i nærheten av ham på flere mil, og han ble øyeblikk på vakt. Hans menn snudde også, og de dro alle sammen deres sverd og buer frem, i forberedelse på et angrep. McCloud hadde fryktet dette: hadde det hele vært en felle? Men da han så på horisonten kunne han ikke se en hær komme; han var forvirret av det han så. Det var en enkelt hest som galopperte over slettene, og skapte en støvsky mens den forsatte å ri rett mot stranden, rett mot dem. Mannen som red hesten var en av hans: kledd i oransje med blå striper over skulderen slik som en budbringer. En budbringer som red mot dem i dette forlatte stedet. Han må ha fulgt dem hele veien fra kongeriket. McCloud undret: hva kunne være så hastende at hans folk ville sende ham en budbringer hit på dette stedet? Det må være viktige nyheter. Budbringeren red opp til dem og steg fra hesten mens den knapt hadde stoppet. Han stod der, pustet tungt, og deretter tok flere skritt mot McCloud og knelte ned

foran ham med hodet bøyd. «Min herre, jeg har nyheter fra kongeriket», sa han gispende. «Hva er det da?» glefset McCloud utålmodig og sjekket over skulderen på Keiserriket sitt båt som kom roende nærmere. Hvorfor i all verden hadde budbringeren kommet nå? Akkurat da han trengte mest å være på vakt mot Keiserriket? «Raskt, ut med det!» skrek McCloud. Budbringeren stod opp og pustet hardt. «Min herre, Kong MacGil er død.» Et overrasket gisp kom fra mennene hans—spesielt fra McCloud selv. «Død?» spurte han uforstående. Han hadde nettopp forlatt ham, en kongen på høyden av hans makt. «Myrdet», svarte budbringeren. «Stukket til død i hans kammer.» Et fryktelig skrik steg opp ved siden av ham, og McCloud snudde og så MacGildatteren hyle og flakse armene hennes hysterisk. «NEI!» skrek hun. «Min far!» Hun skrek og flakset vilt og Devon prøvde å stoppe henne, å grip armene hennes, men hun kunne ikke roes ned. «Slipp meg!» skrek hun. «Jeg må tilbake. Nå med en gang! Jeg må treffe ham!» «Han er død», sa Devon til henne. «NEI!» hylte hun. McCloud kunne ikke risikere at Keiserriket så en av deres kvinne skrike, helt uten kontroll. Han ville heller ikke at hun skulle røpe nyhetene. Han måtte tie henne. McCloud gikk frem og slå kvinnen rett over ansiktet, så hardt at han slå henne

ut. Hun kollapset i Devons armer—og han så opp på sin far forskrekket. «Hva har du gjort?» ropte Devon. «Hun er min brud!» glefset han i sinne. «Hun er min eiendel», rettet McCloud på ham. Han stirret olmt på sønnen sin lenge nok til at han snudde bort. McCloud snudde tilbake til budbringeren. «Er du sikker på at han er død?» «Veldig sikker, min herre. Hele siden deres av Ringen er i sorg. Hans begravelse hendte denne morgenen. Han er død.» «I tillegg», la budbringeren til, «har de allerede utnevnt en ny konge. Hans førstefødte sønn, Gareth.» Gareth, tenkte McCloud. Så perfekt. Den svakeste blant dem, han som ville være bli den dårligste kongen. McCloud kunne ha bedt om bedre nyheter. McCloud nikket sakte, gned skjegget sitt og tok det hele inn. Det var sannelig oppmuntrende nyheter. MacGil, hans rival, død, etter alle disse tiårene. Myrdet. Han lurte på av hvem. Han ville takke mannen. Han var bare lei for at han ikke hadde gjort det selv. Han hadde selvfølgelig forsøkt å sendte snikmordere over årene, hadde forsøkt å infiltrere hoffet, men hadde aldri lykkes. Og nå, hadde trolig en av MacGils egne menn klarte det han ikke hadde klart. Dette forandret alt. McCloud snudde tilbake, tok flere skritt mot sjøen og så Keiserrikets båt komme nærmere og nærmere. Den hevet seg på bølgene og var nå knapp tretti lengder fra sjøbredden. MacGil gikk nærmere vannet og stod der alene, flere fot unna de andre, hendene på hoften og tenkte. Denne nyheten ville forandre hans møtet med Keiserriket. Nå som MacGil var død, og den sveklingen som kongen, så ville MacGilene være sårbare. Nå, faktisk, ville være det perfekte øyeblikket for å angripe. Nå trengte de kanskje selv ikke hjelp fra Keiserriket. Båten kom til sjøbredden, og McCloud gikk tilbake da den ankom sanden, mens hans menn flanket ham. Det var minst et dusin menn fra Keiserriket på båten. De rodde hardt, alle barbarene som var kledd i lyserøde lendeklær som var vanlig

blant Villfolket. Da de reiste seg så han hvor store og truende de var. McCloud var selv en stor mann—men likevel så var hver enkelt av disse barbarene minst et hode høyere enn ham, med brede skuldre, og muskler som bulte ut på den røde huden deres. De har store kjever, lik som dyr, øyene sto for langt fra hverandre og nesene sank inn i huden deres i en liten triangelform. Med deres smale lepper, lange hoggtenner, og krøllede gule horn som kom ut fra deres hoder, så måtte McCloud innrømme for seg selv at han var redde. De var monstre. Lederen deres, Andronicus stod bak i båten og han var enda høyere enn de andre. Han var et prakteksemplar. Nesten to ganger høyere enn McCloud med gule øyne som skinte da han smilte et ondt smilt og viste frem rader av skarpe tenner. Med to skritt hoppet han fra båten og stod på sjøbredden. Han hadde på seg et skinnende halsbånd, båndet var gull, og på den hang innskrumpede hoder av hans fiender. Han strakte opp og fingret den, og viste hender som, akkurat lik de andre, endte i tre skarpe klør. Da han hoppet på sanden, hoppet hans menn ut rundt ham og formet en halvsirkel med deres leder i midten. Andronicus. McCloud hadde hørte historier om denne mannen. Han hørte om hans ondskap, hans barbareri, hans jerngrep over hele Keiserriket, som var hver eneste provins unntatt Ringen. McCloud hadde aldri trodd historiene om hvor truende han var, før nå, nå som han stod foran ham. Han følte det selv. For første gangen på lenge, som han kunne huske, følte han fare selv med hans menn rundt ham. Han angret på at han kom for dette møtet. Andronicus gikk frem og tok armene ut bredt på siden, med håndflatene opp og klør som glinset, og smilte et bredt smil. Det var egentlig mer som et snerr, for det kom en gurglende lyd fra halsen hans. «Vær hilset», sa han med en stemme som var ufattelig dyp. «Vi har en gave til deg fra Villområdene.» Han nikket og en av hans menn gikk frem og holdt ut en besmykket kiste. Den glitret i den sene ettermiddagssolen, og McCloud så ned på den og undret. Tjeneren dro lokket tilbake og strakte inn, og holdt et avhogget hodet fra en mann.

McCloud var forskrekket da han se på den: mannen syntes å være i femtiårene, øynene var vidåpne med et dødsblikk, han haddet et buskete sort skjegg, og blod dryppet fremdeles fra det som var igjen av hans hals. McCloud stirret på den og undret. Han så opp på Andronicus og prøvde å virke uberørt. «Er det en gave?» ville McCloud vite. «Eller er det en trussel?» Andronicus smilte. «Både», svarte han. «I vårt kongeriket så er det rituale å gi som gave et hodet av dine fiender. Det blir sagt at dersom du drikker blodet fra halsen, mens det er fremdeles ferskt, så vil du få kraften av mange menn.» Tjeneren strakte ut og McCloud tok det blodige, slitte håret til skallen og holdt hodet opp. Synet av det var frastøtende, men han ønsket å virke svak foran disse barbarene. Han strakte rolig bakover og gav den til en av hans folk uten å se på den igjen. «Takk skal du ha», sa han. Andronicus smilte bredere og McCloud hadde en snikende følelse at han så rett igjennom ham. Han følte seg overrumplet. «Vet du hvorfor vi har arrangert dette møtet?» spurte Andronicus. «Jeg kan gjette», svarte McCloud. «Du trenger vår hjelp til å gå inn i Ringen. For å krysse Kløften.» Andronicus nikket med øyner som blinket med noe som lignet begeistring og begjær. «Vi ønsker virkelig dette. Og vi vet at du kan hjelpe oss.» «Hvorfor går du ikke til MacGilene?» McCloud stilte spørsmålet som hadde lenge vært i tankene hans. «Hvorfor oss?» «De er sneversynte. Men ikke du.» «Men hvorfor tror du at vi er annerledes?» spurte McCloud og testet ham. Han ville vite hvor mye han visste.

«Mine spioner har fortalt oss at du og MacGilene ikke kommer overrens. Du ønsker å kontrollere Ringen. Men nå vet du at du kommer aldri til å klare det. Hvis det dette du virkelig ønsker, så trenger du en mektig alliert for å hjelpe deg. Du vil la oss komme inn i Ringen. Og vi skal hjelpe deg å få den andre halvdelen av kongeriket.» McCloud gransket ham og undret. Andronicus sine øyne var uleselige, store og gule og glimtet; han hadde ingen aning om hva han tenkte. «Hva får du får dette?» spurte McCloud. Andronicus smilte. «Selvfølgelig når vår hær hjelper deg å overta Ringen, så vil ringen være en del av Keiserriket. Du vil vil styre en av våre suverene områder. Du skal svare overfor meg, men du kan styre fritt etter eget ønske. Jeg lar deg herske over hele Ringen. Du beholder alt av verdi. Vi vinner begge to.» McCloud gransket ham og gned skjegget sitt. «Men hvis jeg får alt av verdi og styre etter eget ønske, hva vil du oppnå?» Andronicus smilte. «Ringen er det eneste kongeriket på denne planeten som jeg ikke kontrollerer. Jeg liker ikke ting jeg ikke kontrollerer.» Plutselig ble smilet hans til en grimase, og McCloud fikk et glimt av hans voldsomhet. «Det setter et dårlig eksempel for de andre kongerikene.» Mens bølgene slo ned rundt dem og solen sank lavere ned, stod McCloud der og tenkte. Det var svaret han hadde forventet. Men han hadde fremdeles ikke svaret til spørsmålet som opptok mesteparten av tankene hans. «Og hvordan kan jeg vite om du er til å stole på?» spurte McCloud. Andronicus smilte bredt. «Du kan ikke», svarte han. Hans ærlige svar overrasket McCloud, og, ironisk, fikk det ham til å stole på

ham enda mer. «Men vi kan heller ikke vite om vi kan stole på deg», la han til. «Tross alt, så vil vår hær var sårbar innenfor Ringen. Du kan finne på å forsegle Kløften når vi er på innsiden. Du kan bakholdsangripe vår menne. Vi må stole på hverandre.» «Men du har flere menn enn det vi har», svarte McCloud. «Men hvert liv er dyrebart», sa Andronicus. Nå visste McCloud at han løy. Forventet han virkelig at han skulle tro det? Andronicus hadde flere millioner soldater som han kunne bruke, og McCloud hadde hørt historier om hvordan han ofret hele hærer, millioner av menn for oppnå et lite område bare for å sette et eksempel. Ville han gjøre det samme for å svike McCloud? Ville han la McCloud kontrollere Ring, og så, en dag når han ikke forventet, drepe ham også? McCloud tenkte på det. Dagen før så hadde det vært en sjanse han var villig til å ta: tross alt så ville det føre til at han kontrollerte hele Ringen, å utkonkurrere MacGilene, og slik McCloud så det, kunne han svike Keiserriket først, bruke deres med for å erobre Ringen, deretter reaktivere skjoldet og drepe Keiserrikets menn som ble fanget på innsiden. Men etter i dag, etter at han hørte at MacGil var død, at Gareth var den nye kongen så hadde McCloud skiftet mening om ting. Han trengte kanskje ikke Keiserriket tross alt. Hvis han bare kunne ha fått denne beskjeden tidligere, før han hadde sagt seg enig til dette møtet. Men McCloud ønsket ikke å fullstendig avvise Keiserriket heller; de kan bli nyttige på et senere tidspunkt. Han måtte la dem vente, og kjøpe mer tid mens han prøvde sin nye strategi. Han strakte opp og strøk skjegget sitt, lot som han vurderte tilbudet mens bølgene slo ned rundt ham og himmelen ble lilla. «Jeg er takknemlig for ditt tilbud og vil virkelig vurdere det.» Andronicus gikk plutselig frem, så nært at McCloud kunne lukte hans fryktelige ånde, mens han stirret olmt ned. McCloud lurte på om han hadde fornærmet Andronicus, og hadde lyst til å ta frem sverdet. Men han var for nervøs for å gjøre det. Denne mannen kunne rive ham i to, dersom han ønsket det.

«Ikke tenk for lenge», raste han og all hans humor var borte. «Jeg liker ikke en mann som trenger tid for å tenke. Og mitt tilbud ville ikke vare lenge. Hvis du ikke lar oss komme inn, så finner vi en vei. Og hvis vi kommer inn på egenhånd, så vil vi knuse deg. Tenk på dette når du vurderer mulighetene.» McCloud ble rasende rød. Ingen, noensinne, snakket på den måte til ham. «Er det en trussel?» spurte McCloud. Han ville høres selvsikker ut, men stemmen hans skalv. En dyp gurglende lyd bølget gjennom Andronicus sitt bryst, og så ut gjennom halsen. Først trodde McCloud at han hostet—men så innså han at det var latter. «Jeg truer aldri», sa han ned til McCloud. «Du kommer til vite dette veldig, veldig godt om meg.»

KAPITTEL TI

Thor gikk med hodet hengende, senket ned, og sparket sten på veien. Krohn gikk ved ham og Estopheles sirklet et sted høyt over, mens Thor fant veien sakte mot Legionens brakker. Helt siden begravelsen og møtet med Gwen, så hadde han følt seg nedtrykt. Smerten over å se Kong MacGil bli senket ned i jorden tok noe fra ham—som om den av ham sank i jordet med den kisten. Kongen hadde tatt han under sine vinger, vist han godhet, gitt ham Estopheles og hadde vært en farsfigur for ham. Thor følte at han skyldte ham noe, at det hadde vært hans ansvar å redde ham og han hadde mislyktes. Da klokkene slo, følte Thor som om de ringte for hans mislykkelse. Så var det møtet med Gwen. Hun hatet ham nå, det var tydelig. Ingenting han sa kunne forandre hennes mening. Det som var verre, var at hennes sanne tanker kom frem i dag: hun følte at han var ikke god nok for henne. En vanlig borger. Det virker som Alton hadde rett fra begynnelsen av. Tanken på det knuste ham. Først hadde han mistet kongen; så hadde han mistet jenta han hadde blitt glad i. Mens han gikk tilbake til Legionen innså han at det var det eneste ting som han kunne klamre seg til. Han brydde seg ikke om landsbyen sin, eller hans far, eller hans brødre. Uten Legionen og Reece—og Krohn—så visste han ikke hva han hadde igjen. Krohn bjeffet og så opp og der var brakkene foran ham. Kongens flagg var på halv stang, og han kunne allerede se dusinvis av gutter som var triste, og kjente at humøret var nede. Det var sorgens dag her. Kongen, dere leder, hadde blitt myrdet, og det som var verre, ingen visste hvem som gjorde det, eller hvorfor. Det lå også en forventningsfullt stemning i luften. Ville hærene bli oppløst? Legionen også? Thor så de skeptiske blikkene til guttene mens han gikk gjennom den store buede stenporten. De stoppet og stirret på ham. Han lurte på hva de tenkte om ham. Bare kvelden før så hadde han blitt kastet inn i fangehullet, og Thor var sikker på at ryktet om at han var innblandet med forgiftelsen av kongen hadde spredd seg. Visste disse guttene at han hadde blitt renvasket? Mistenkte de ham fremdeles? Eller tenkte de at han var en helt som prøvde å redde kongen?

Ut i fra blikkene deres så kunne han ikke vite det. Men spenningen i luften var tykk, og han kunne forstå at han hadde vært temaet for mange samtaler. Mens Thor gikk inn i den store trebygningen i brakkene, merket han at dusinvis av guttene stappet deres klær og ulike gjenstander i striesekker. Det så ut som Legionen var i ferd med å pakke. Skal Legionen oppløses? Undret han plutselig i panikk. «Der er du», sa en stemme han gjenkjente. Han snudde og så O'Connor stå der smilende med sitt vanlige gode humør og med sitt røde hår og fregner på ansiktet. Han strakte ut og grep Thors underarm. «Det føles som flere dagen siden sist jeg så deg. Er alt i orden? Jeg hørte at du ble kastet i fangehullet? Hva skjedde?» «Se, det er Thor!» skrek en stemme. Thor snudde og så Elden skynde seg mot ham med et godhjertet smil på ansiktet og klemte ham. Thor var fremdeles forbløffet over Eldens oppførsel mot ham, helt siden han hadde reddet hans liv i Kløften, spesielt fordi han husket den uvennlige hilsen Elden hadde en gang gitt ham. Tvillingene, Conval og Conven, kom bort til ham. «Glad for å ha deg tilbake», sa Conven og omfavnet Thor. «Jeg også», sa Conval. Thor var lettet over å se dem alle sammen, spesielt da han innså at de ikke antok at han var innblandet i mordet. «Det er sant», svarte Thor og så først på O'Connor. Han var ikke sikker på hvilket spørsmål han skulle svare først. «Jeg ble kastet inn i fangehullet. Først trodde de at jeg var innblandet i forgiftningen av kongen. Men etter at han ble drept innså de at jeg ikke var innblandet.» «Så de lot deg gå?» spurte O'Connor. Thor tenkte på det, og var ikke sikker på hva han skulle svare.

«Ikke helt. Jeg rømte.» De så alle sammen på ham med vidåpne øyne. «Rømte?» spurte Elden. «Da jeg var ute, hjalp Reece meg. Han tok meg med til kongen.» «Du traff kongen før han døde?» spurte Conval sjokkert. Thor nikket til ham. «Han visste at jeg var uskyldig.» «Hva annet sa han?» spurte O'Connor. Thor nølte. Det føltes rart å skulle fortelle dem om hva kongen sa om hans skjebne og om det å være spesiell. Han ville ikke fremstå som en skrøt, eller virket omtåket, eller forårsake misunnelse. Så han bestemte seg for å utelate den delen, og bare fortelle dem hvordan det endte. Thor så ham in øynene. «Han sa: hevn meg.» De andre så ned på gulvet med et dystert blikk. «Vet du hvem som gjorde det?» spurte O'Connor. Thor ristet på hodet. «Like lite som du.» «Jeg ville ha elsket å ta ham», sa Conven. «Det ville jeg også», la Elden til. «Men jeg forstår ikke», sa Thor og så rundt, «hva er det med all denne pakkingen? Det ser ut som alle skal dra.» «Det skal vi», sa O'Connor . «Inkludert deg.» O'Connor strakte ut, grep en striesekk og kastet den til Thor. Den traff Thor hardt

på brystet og han fanget den før den falt på gulvet. «Hva mener du?» spurte Thor forvirret. «Hundredager starter i morgen», svarte Elden. «Vi forbereder oss alle.» «Hundredager?» spurte Thor. «Vet du ingenting?» spurte Conval. «Det ser ut som vi må lære den unge fyren et par ting», la Conven til. Conven gikk frem og tok en arm rundt Thors skulder. «Ikke vær bekymret, min venn. Det er alltid mye å lære i Legionen. Hundredager er Legionens måte å gjøre oss til harde krigere—og luke bort noen. Det er et overgangsrituale. Hvert år, ved sommertid, så sender de oss ut i hundre dager for den mest tøffeste treningen du noensinne kommer til opplevel. Noen av oss vil vende tilbake. De som gjør det vil få ære, våpen og et fast sted i Legionen. Thor så rundt og var fremdeles forvirret. «Men hvorfor pakker dere?» «Fordi Hundredager er ikke her», forklarte Elden. «De sender oss av gårde. Bokstavelig talt. Langt bort her i fra. Vi må reise gjennom Kløften, inn til Villområdene, på tvers av Tatuviansjøen og helt til Tåkeøya. Det er hundre dager med helvete. Vi frykter alle sammen det. Men vi må gjennomføre det, hvis vi ønsker å være i Legionen. Vårt skip seiler i morgen, så pakk raskt.» Thor så ned på sekken i hånden og kunne ikke tro det. Han kunne knapt forestille seg å pakke sine få ting, krysse Kløften inn mot Villområdene, gå ombord et skip og tilbringe hundre dager på en øy med alle medlemmer av Legionen. Tanken på det gjorde han begeistret; det gjorde han også skrekkslagen. Han hadde aldri vært på et skip før, og hadde aldri krysset sjøen. Han elsket tanken på bedre hans ferdigheter, og håpet at han ville klare og ikke bli luket bort. «Før du pakker så må du rapportere til din ridder», sa Conven. «Du er væreieren til Kendrick, nå som Erec er borte, stemmer det ikke?» Thor nikket tilbake. «Ja, er han her?»

«Han var utenfor med noen av de andre ridderne», svarte han. «Han stelte i stand sin hest, og jeg vet at han så etter deg.» Da Thor stod der så virret tankene hans. Tanken på Hundredager gjorde han mer begeistret enn noensinne. Han ville bli testet, dyttet mot det ekstreme, for se oom han var like god som de andre. Og hvis han klarte seg—og han var sikker på at han ville gjøre det—så ville han returnere som en sterkere kriger. «Er du sikker på at jeg er inkludert, at jeg for lov til å bli med også?» spurte Thor. «Selvfølgelig får du det», sa O'Connor. «Gitt at, selvfølgelig, din ridder ikke trenger deg her. Du trenger hans tillatelse.» «Spør ham», sa Elden, «og vær rask. Det er mye som må forberedes, og du ligger allerede langt bak. Skipet vil ikke vente. Og den som ikke kan dra, kan ikke være i Legionen.» «Prøv våpenhuset», sa O'Connor . «Jeg så Kendrick her kun en time siden.» Thor trengte ikke å høre mer. Han snudde og løp fra brakkene, ut døren og over slettene mot våpenhuset. Krohn bjeffet og løp i hælene på ham. I løpet av noen øyeblikk kom han til våpenhuset mens han pustet tungt, og fant Kendrick der. Han stod alene, inne i våpenhuset, og så opp på en vegg med hellebarder. Han så tankefull ut, intenst, som tapt i tankene sine. Thor følte at han forstyrret ham og følte seg skyldig for avbryte ham. Kendrick snudde med øyne som var rød av tårer. Thor tenkte på kongens begravelse, og husket at Kendrick senket ham ned i jorde, og følte seg ille til mote. «Tilgi meg, min herre», sa Thor og hentet igjen pusten sin. «Jeg er lei for at jeg forstyrrer deg. Jeg skal gå.» Da Thor snudde for å gå begynte Reece å si noe. «Nei. Bli. Jeg vil gjerne snakke med deg.» Thor snudde tilbake og ventet. I stillhet følte han Kendricks smerte. «Han kjente

knapt deg, men jeg kunne se hans kjærlighet for deg. Den var ekte.» «Takk, min herre. Jeg elsket din far også.» «Folket i dette kongeriket, og i den kongelige hoff, de har aldri betraktet meg som hans ekte sønn. Bare fordi jeg var sønnen til ei annen mor.» Kendrick snudde seg mot Thor med et bestemt blikk i øynene. «Men jeg er hans sønn. Like mye som de andre. Han var en far for meg. Min eneste far. Min far av blod. Bare fordi vi ikke deler samme mor, så betyr det ikke at jeg er mindre verdt», tenkte Kendrick høyt. Han strakte ut og fingret tuppen av et knivegg som var festet på veggen mens øynene hans var tåket. «Jeg kjente ikke ham lenge», sa Thor, «men fra det jeg så, så kunne jeg se hans kjærlighet for deg og hans anerkjennelse for deg. Det virket som dette var like ekte og sterk som det var for de andre.» Kendrick nikket, og Thor kunne se i hans øyne at han var takknemlig. «Han var en god mann. Han kunne være en hard mann, og en tøff mann. Men han var en god mann, alltid rettferdig. Vårt kongerike vil aldri bli den sammen uten ham.» «Jeg skulle ønske du ble konge», sa Thor. «Du ville være den beste til herske.» Kendrick så på knivbladet. Vårt kongeriket har sine lover, og jeg må følge dem. Jeg føler ingen misunnelse for min bror, Gareth. Loven dikterer at han skal herske, og det vil han gjøre. Men jeg er opprørt for min søster som ble oversett. Det var ikke min fars ønske. Men for meg selv, så føler jeg ingen anger. Jeg vet ikke om Kendrick kommer til å bli en god konge. Men slik er loven, og loven er ikke alltid rettferdig. Den har ingen kompromisser: slik er dens natur.» Kendrick snudde mot Thor og gransket ham. «Og hvorfor kom du hit?» spurte han. «Siden Erec har dratt, så har jeg blitt fortalt at jeg har blitt din væreier nå. Det er

en stor ære, min herre.» «Ah, Erec», sa Kendrick og så bort med et fjernt blikk. «Den beste ridderen vi har. Han har dratt av sted på grunn av Utvelgelsesdagen, har han ikke? Ja, jeg er glad for ha deg som min væreier, selvom jeg er sikker på at det ikke kommer til å vare lenge. Han kommer tilbake. Han kan ikke være borte fra Kongens hoff altfor lenge.» Kendricks uttrykk forvandlet seg plutselig til et forståelsesfullt blikk. «Så du har kommet til meg for å be om tillatelse til å reise av sted for Hundredager, stemmer det ikke?» spurte han. «Ja, min herre. Hvis det er orden med deg. Hvis det er ikke, så forstår jeg, og jeg er her for tjene din behov.» Kendrick ristet på hodet. «Alle unge Legionmedlemmer må gjennom Hundredager. Det er et overgangsrituale. Egoistisk nok, så ønsker jeg deg her, men jeg skal ikke holde deg igjen. Gå. Du kommer til å vende tilbake som en sterkere kriger og en mye bedre væreier.» Thor ble overvelmet av takknemlighet overfor Kendrick. Han var i ferd med å spørre ham om hva som lå forut i Hundredager da døren til våpenhuset smalt opp. Thor og Kendrick snudde og så Alton så der, kledd i hans fineste kongelig klær, og flanket av to vakter fra det kongelig hoff. «Der er han!» skrek Alton og pekten en hånende finger mot Thor. «Han er den som slo meg på gårsdagens fest! En vanlig borger, kan dere tro det? Han slo et medlem av den kongelige familien. Han har brutt vår lov. Arrester ham!» De tok vaktene begynte å gå mot Thor da Kendrick gikk frem og trekk sverdet fra sliren. Lyden av metall klirret i våpenhuset, og da Kendrick stod der, ilter, holdt sverdet trukket så stanset vaktene med en gang. «Kom nærmere og så vil dere få lide», truet Kendrick.

Thor kunne høre i stemmen hans noe dypt og mørket, en tone han hadde hørt før; vaktene må ha følt det også, fordi de våget ikke å bevege seg. «Jeg er et medlem av kongefamilien», rettet Kendrick på ham. «Et ekte medlem. Du, Alton, er ikke. Du er sønnen til en tredje fetter av kongen. Vakter, dere vil svare overfor meg først, ikke denne bløffmakeren. Og Thor er min væreier. Han skal ikke røres. Ikke nå eller noensinne.» «Men han brøt loven!» klynket Alton og knyttet nevene sine lik en baby. «En vanlige borger kan ikke slå kongelige!» Kendrick smilte. «I dette tilfellet, så er jeg svært glad at han gjorde det. Faktisk, dersom jeg var der så hadde jeg slått deg. Hva enn du gjorde, så er jeg sikker på at du fortjente det—og mye mer.» Alton skulte og ble rød. «Jeg forslår dere vakter forlater nå. Og dersom dere foretrekker det, kom nærmere, og betal prisen. Jeg lengter etter å bruke sverdet mitt, faktisk.» De to vaktene gav hverandre et varsomt blikk, snudde begge to, satte sverdene tilbake i slirene, og gikk ut av våpenhuset. Bare Alton var der igjen, stående alene, og så med frustrasjon at vaktene gikk. «Jeg foreslår at du følger dem kvikt, før jeg finner et godt bruksområde for sverdet jeg holder i mine hender.» Kendrick tok et steg fremover, og Alton snudde plutselig og løp ut av døren. Kendrick satte sverdet tilbake smilende, og snudde mot Thor. «Jeg vet ikke hvordan jeg skal takke deg», sa Thor. Kendrick tok et steg frem og la en hånd på hans skulder. «Det har du allerede. Bare å ha sett det uttrykket på den snørrungens ansikt var verdt det.»

Kendrick lo og Thor lo også. Deretter så Kendrik på ham med full alvor. «Min far tok ikke folk under sin vinge helt uten videre. Han så noe stort i deg. Jeg ser det, jeg også. Du kommer til å gjøre oss stolte. Gå til Hundredager og fullfør det. Gå og bli den store krigeren som jeg vet du kommer til å bli.»

*

Thor gikk i sommerslettene som lå utenfor Legionens bygninger. Krohn var ved ham, og det var sent på dagen. Den andre solen sank samtidig som den fylte himmelen med spektakulære rosa, oransje og lilla farger. Krohn klynket av glede da Thor førte ham dypere og dypere inn i slettene, Thor ville gi ham muligheten til å løpe, leke, jage dyr og fange middagen sin. Krohn bar i munnen sin en ursutuay, et underlig vesen som var omtrent like stor som en kanin og hadde lilla pels og tre hoder, som han hadde stolt fanget noen minutter siden. Krohn ble større og større rett foran øynene hans. Nå var han nesten dobbelt så stor enn da han fant ham, og ønsket mer å løpe og gå rundt. Krohn ble også mer leken, og ville at Thor skulle ta ham på lengre turer, og løpe med ham. Hvis Thor ikke ville løpe med ham så han ønsket, så ville Krohn bite lekent på Thors ankler, og la ham være før Thor jaget ham. Så ville Krohn sette av sted med gledesskrik til Thor ble lei av å jage ham. Etterhvert som dagen gikk ønsket Thor seg en pause fra brakkene, fra all de paniske forberedelsene. Han hadde pakket alt nå, slik som de andre, og det virket som de telte ned timene til de forlot Ringen. Thor visste ikke nøyaktig når de skulle dra, men ble fortalt at det ville være innen neste dag eller om to dager. Stemningen i brakkene var tung og vond, fylt med angst for turen og sorg for kongen. Det var som en stor forandring hadde plutselig rammet dem. Thor ville ha en siste sjanse til å være alene før turen, for å tømme tankene sine, som fremdeles virret rundt kongens død og hans møte med Gwendolyn. Tankene hans gikk til Erec, om hvor enn han var nå. Ville han returnere? Han tenkte på hvor midlertidlig livet kunne være: alt virket så permanent, men det var sjeldent slik. Det fikk han til å føle seg mer—og mindre—i live på samme tid.

«Ingenting er som det ser ut til å være», sa en stemme. Thor vendte rundt og var sjokket over å se Argon stå der, kledd i hans skarlagenrøde gevanter, holde en stav og så ut mot den fjerne horisonten som gikk ut mot den enorme åpne himmelen. Thor, som alltid, undret på hvordan Argon hadde dukket så plutselig. Thor så på ham, og hadde en følelse av både frykt og begeistring. «Jeg letet etter deg, etter begravelsen», sa Thor. «Det var så mange spørsmål jeg ville stille deg. Selv før kongen ble drept. Men jeg kunne ikke finne deg.» «Jeg ønsker ikke alltid å bli funnet», sa Argon. Hans øyne skinte lyseblå. Thor stirret på ham, og lurte på hvor hva Argon så nå. Så han fremtiden? Ville han fortelle deg dersom han gjorde det? «Vi drar i morgen», sa Thor, «for Hundredager.» «Jeg vet», svarte Argon. «Kommer jeg tilbake?» spurte Thor. Argon så bort. «Kommer jeg fremdeles til være i Legionen? Kommer jeg til å bestå testen? Bli en stor kriger?» Argon stirret tilbake uttrykksløst. «Mange spørsmål», sa Argon før han snudde og så bort. Thor innså at han ikke kom til å svare på noen av dem. «Dersom jeg fortalte deg din fremtiden, så kan den bli påvirket», Argon sa videre. «Hvert valg du tar, er det som skaper den.» «Men jeg så MacGils fremtid», sa Thor. «I den drømmen. Jeg så at han kom til å dø. Og likevel så prøvde jeg hjelpe og det førte til ingenting. Hva var mening med å forutse det? Jeg skulle ønske jeg aldri visste det.» «Gjør du?» spurte Argon. «Men det å vite påvirker skjebnen. Det var mening at

han skulle bli forgiftet. Du forhindret det.» Thor stirret tilbake forvirret. Han hadde aldri tenkt på det. «Men han ble drept likevel», sa Thor. «Men ikke av gift. Av en dolk. Og du vet ikke hvilken effekt den lille forandring har på dette kongerikets skjebne.» Thor tenkte på det så hodet gjorde vondt. Det var for mye for at han kunne forstå det. Han forstod ikke helt hva Argon hintet til. «Kongen ville se meg før han døde», fortsatte Thor raskt og var ivrig etter svar. «Hvorfor meg? Av alle mennesker? Og hva mente han når han snakket om min mor? Om min skjebne som var større enn hans? Var dette bare ord fra en døende mann?» «Jeg tror du vet at de var enn det», svarte Argon. «Så er det sant?» spurte Thor. «Er min skjebne selv større enn hans? Hvordan er det mulig? Han var en konge. Jeg er ingen.» «Er du det?» spurte Argon ham. Argon tok flere skritt frem og sto noen fot fra Krohn. Han sitter ned på ham. Krohn klynket, så snudde og løp unna. Thor følte en gysning mens Argon stirret rett gjennom ham. «Gud velger ikke den arrogante for hans vilje. Han velger den som er mest ydmyk. Den minst usannsynlige. De som blir oversett av andre. Har du tenkt på det? Alle dine dager med jordbruk, og e på din fars sauer i din landsby. Det er en krigers—en sann krigers—fundament. Ydmykhet. Refleksjon. Det er dette som skaper en kriger. Følte du det aldri? At du var større enn det du var? At du var ment for noe annet?» Thor tenkte, og innså at han hadde følt det. «Ja», svarte Thor. «Jeg følte...at jeg kanskje var ment for større ting.»

«Og nå som de ankommer, vil du fremdeles ikke tro det?» spurte Argon. «Men hvorfor meg?» spurte Thor. «Hva er mine krefter? Hva er min skjebne? Hvor kom jeg fra? Hvem er min mor? Hvorfor må alt i mitt liv være en gåte?»? Argon ristet langsomt på hodet sitt. «En dag vil du få svar på de spørsmålene. Men du har fremdeles mye å lære. Du må først blir den du er. Dine krefter store, men du må vite hvordan du kan bruke dem. En kraftig elv flyter inni deg, men den ligger i dvale. Du må få den frem. Du må lære mye i dine hundre dager. Men husk at det ville bare være begynnelsen.» Thor så opp på Argon og lurte på hvor mye han så. «Jeg føler meg skyldig for å være i livet», sa Thor. Han ville desperat fortelle Argon hva han tenkte på. Han var den eneste personen som kunne forstå. «Kongen er død, og jeg lever. Jeg føler at hans død skyldes meg. Og det er vondt å fortsette videre.» Argon snudde og så på ham. «Vår konge dør og en annen konge vil komme. Det slik det er i denne verden. En trone er ikke ment for å være tom. Konger vil komme, lik en elv, gjennom vår Ring. Alt synes permanent, og vil være flyktende. Ingenting i denne verden— hverken du eller jeg—kan stoppe strømmen. Det er en parade av dukker som styrt av skjebnen. Det er kongenes marsj. Thor sukket og så ut på horisonten i en lang stund. «Universets veier uransakelige», sa han til slutt. «Du vil ikke forstå dem. Ja, det gjør vondt å gå videre. Men vi må. Vi har ingen valg. Og husk», sa han og smilte mot Thor med et smilt som gjorde ham forskrekket, «en dag så vil du også gå med MacGil. Din tid er bare et glimt. Ikke la livet veie ned på deg med frykt, skyld og anger. Omfavn hvert øyeblikk av det. Det beste du kan gjøre for MacGil er å leve. Å virkelig leve. Forstår du meg?» Argon strakte ut og grep Thor på skuldrene, og det føltes som to flammer brant gjennom armene hans. Han stirret ned med en slik intensitet at Thor til slutt måtte snu hodet sitt, og blunke øynene lukket.

Han hevet hendene for å beskytte øynene, og så plutselig følte han ingenting. Han så opp. Argon var bort. Forsvunnet. Thor stod der alene på sletten, og snudde seg i alle retninger. Han så ingenting enn det åpne himmelen, de åpne slettene og hørte vinden ule.

*

Thor satt rundt bålet på i den svale sommernatten og stirret stille inn i flammene med de andre medlemmene av Legionen, mens tre knitret og poppet. Han lente bakover på albuene og så opp på nattehimmelen, og det fjerne som blinket tallriket stjerner i røde og oransje farger. Thor undret, slik at han ofte gjorde, om det fantes fjerne verdener der ute. Han lurte om det fantes planeter som ikke var delt av kløfter, hav som ikke var beskyttet av drager, og kongeriker som ikke var delt av hærer. Han undret over det forutbestemte og skjebnen. Bålet knitret og han så på de brølende flammene som alle hans våpenbrødre satt rundt, lenende over med armer som hvilte knærne og så dystre og vaktsomme ut. Noen av dem grillet kjøttstykker på pinner. «Vil du ha en?» sa en stemme. Thor snudde og så Reece, sitte ved ham, holde ut en pinne som var pakket inn i en gummiaktig hvit substans. Han så rundt og så at de ble gitt videre til de andre guttene rundt bålet. «Hva er det?» spurte Thor mens han tok den og rørte den hvite massen. Den var klissete. «Sevje fra Sigiltreet. Du griller den. Venter til den blir lilla. Det er deilig. Og det kommer til bli den siste smakfulle tingen du ville spise på en stund.» Thor så de andre guttene holde pinnene deres mot bålet, og så den hvite substansen hveste. Han holdt også sin mot flammene, og ble forbløffet da substansen begynte å bobble, deretter skifte farger. Det skiftet i alle regnbuens farger før den ble lilla.

Han dro den ut og smakte på den, og var forbløffet hvor godt det var. Den var søt og tyggeaktig, og han tok en bit etter bit. Sittende på hans andre side, mens de tygget av glede, satt Elden, O'Connor og tvillingene. Mens Thor så rundt innså han at Legionen falt i naturlige klikker. Med alderene som gikk mellom fjorten og nitten og med nesten hundre gutter i Legionen, så var det et dusin av gutter i alle aldersgrupper. Det som var nitten år anerkjente knapt de som var fjorten år, og hver aldersgruppe syntes å holde for seg selv. Da han så på ansiktene til de som var nitten år, kunne han knapt tro hvor mye eldre de så ut, de var som fullvoksne menn sammenlignet med gutter på hans alder. De så nesten for gamle ut for å fremdeles være med i Legionen. «Skal de også komme?» spurte Thor Reece. Han trengte ikke spørre om hvor. Hundredager var på alles tanker den kvelden, og det virket som ingen snakket om noe annet. «Selvfølgelig», svarte Reece. «Alle skal. Ingen unntak. Alle aldersgrupper.» «Den eneste forskjellen», skjøt Elden inn, «er at når de vender tilbake, så er de ferdig med Legionen. Den går bare til nitten. Og så blir de uteksaminert.» «Og hva skjer da?» spurte Thor. «Hvis de klarer seg gjennom Hundredager», svarte Reece, «da skal de frem til Kongen, og Kongen velger hvem som skal bli riddere. Så, hvis de blir valgt, så plasserer kongeriket dem i poster for patruljering i hele kongeriket. De må gjøre det med to års rotasjon. Så vender de tilbake til Kongens hoff, og får lov til bli med i Sølvene.» «Kan det skje at de ikke klarer Hundredager? Etter alle disse årene?» spurte Thor. Reece rynket pannen. «Det er forskjellig for hver alder og hvert år. Jeg vet om fortellinger om mange som ikke klarte, i alle aldre.» Guttene ble stille, mens Thor stirret inn i flammene og undret på hva som lå foran dem. Etter en lang stund så var det bevegelse og gutten snudde og så at Kolk kom marsjerende mot midten av sirkelen, med ryggen mot flammene, og

flanket av to krigere. Kolk skulte ned mot gutten, gikk sakte frem og tilbake, og så alle i øynene. «Hvil og spis opp», sa han. «Dette kommer til være den siste gangen. Fra nå er dere ikke lengre gutter, men menn. Dere i ferd med å starte de mest tøffeste hundre dagene i deres liv. Når dere vender tilbake—dersom dere gjør det—så vil de av dere som vender tilbake endelig være verdt noe. Nå er dere ingenting.» Kolk fortsatte å gå frem og tilbake, langsomt og så ut som han ville skape frykt i hver av dem. «Hundredager er ikke en test», forsatte han. «Det er ikke trening. Det er ekte. Hva dere gjør her, sparringen, treningen—det er trening. Men i de neste hundre dagene så er alt det borte. Dere vil gå inn i en krigssone. Vi skal krysse Kløften, og være utenfor skjoldet mens vi går i milevis gjennom Villområdene inn i ubeskyttet territorium. Vi kommer til å gå ombort på skip, og krysse Tartuviansjøen. Vi kommer til å være i fiendens farvann, og langt fra kysten. Vi skal til en øy som er ubevoktet og ubeskyttet mot angrep, i hjertet av Keiserriket. Vi kan bli angripet når som helst. Det kommer til å være styrker fra fienden rundt på alle kanter. Og drager som lusker i nærheten. «Uten tvil så vil det bli oppstå strid. Et par av våre krigere til holde dere med selskap, men dere vil for det meste være på egenhånd. Dere skal bli menn, og bli tvunget til å kjempe slik som ekte menn. Noen ganger til døden. Dette er hvordan dere lærer å kjempe. Noen av dere vil dø. Noen av dere vil bli skadet for alltid. Noen av dere vil gi opp av frykt. Og de få utvalgte vil vende tilbake—de som fortjener å være i Legionen. Hvis dere er for redde for å dra, så ikke vis dere i morgen. Hvert år denne kvelden, så vil et par av dere pakke opp og forlate oss. Hvis det er deg, så håper jeg at du gjør det. Vi ønsker ikke å ha sveklinger blant oss.» Med det sagt, snudde Kolk og gikk bort med hans menn følgende etter. En lav hvisking spredde seg blant guttene, mens de så på hverandre med dystre blikk. Thor kunne se frykt i ansiktene deres. «Er det virkelig så ille?» spurte O'Connor et gutt som satt ved ham. Gutten var eldre, kanskje atten år og han stirret inn i flammene med hans brede kjevet låst i en grimase.

Han nikket. «Det er ulikt hver gang», sa han. «Jeg har opplevd av mange ikke har vendt tilbake med meg. Som han sa, slik er det. Det beste rådet jeg kan gi deg er å forberede deg på liv og død. Men jeg kan si deg en ting: hvis du klarer det, så blir du en bedre kriger enn du noensinne trodde du kunne bli.» Thor undret på om han kom til å klare det. Var han tøff nok? Hvordan ville han reagere hvis han møtte på en kamp som gjaldt liv eller død? Han følte at han ikke vil vende tilbake som den samme personen. Ingen av dem ville det. Og de ville alle sammen være i samme situasjon. Han så på Reece sitt ansikt og så hvor distrahert han var, og innså at han var tynget av noe annet. Hans far. «Jeg er lei for det», sa Thor til ham. Reece så ikke på ham, men nikket langsomt, mens øynene svulmet opp og så ned på bakken. «Jeg vil bare vite hvem som gjorde det», sa Reece. «Jeg ville bare vite hvem som drepte ham.» «Det vil jeg også», gjentok Elden. «Og vi», gjentok tvillingene. «Fortalte han deg noe?» spurte Reece Thor. «I de siste minuttene med ham? Fortalte han deg hvem som gjorde det?» Thor kunne føle at de andre å på ham. Han prøvde å huske nøyaktig hva kongen hadde sagt. «Han fortalte meg at han visste hvem som gjorde det. Men han kunne ikke huske ansiktet.» «Men var det noen han kjente?» ville Reece vite. «Han sa det», sa Thor

«Men det reder knapt ting», sa O'Connor . «En konge kjenner flere folk enn det vi vil.» «Jeg er lei for det», la Thor til. «Han fortalte meg ikke mer.» «Men du var der med ham i flere minutter før han døde», fremhevet Reece. «Hva annet fortalte han deg?» Thor nølte, og lurte på hvor mye han skulle fortelle Reece. Han ville ikke gjøre han misunnelig eller sjalu, eller skape sjalusi blant de andre guttene. Hva kunne han si? At kongen sa at hans skjebne var større enn hans? Det ville skape misunnelse og hat blant alle sammen. «Han sa ikke mye», sa Thor. «Han var for det meste stille.» «Men hvorfor ville han treffe deg? Nøyaktig deg—rett før han døde? Hvorfor ville han ikke treffe meg?» ville Reece vite. Thor satt der og visste ikke hva han skulle si. Han innså hvor ille Reece må ha følt seg, ettersom han var hans sønn og hans far valgte å velge noen andre i hans siste stund. Han visste ikke hva han skulle si for å trøste ham, og måtte tenke på noe fort. «Han ville at jeg skulle fortelle deg hvor glad han var i deg», løy Thor. «Jeg tror det var enklere for ham å si det til en fremmede.» Thor kjente at Reece gransket han for å se om han løy. Til slutt snudde Reece og var tilsynelatende tilfreds. Thor følte seg dårlig for å ha ikke fortalt hele sannheten. Han hate å lyve, og han gjorde det aldri. Men han visste ikke hva annet han skulle si. Og han ville ikke såre sin venns følelser. «Hva skjer med sverdet nå?» spurte Conval. Reece snudde og så på ham. «Hva mener du?» «Du vet hva jeg mener? Dynastisverdet. Nå som kongen er død, så får den neste MacGil sjansen til å løfte den. Jeg hørte at Gareth ble kronet. Er det sant?»

Alle guttene rundt bålet, selv de som var eldre, ble stille og så på Reece. Reece nikket langsomt. «Det er det», sa han. «Det betyr at Gareth får en sjanse», sa O'Connor. Reece trakk på skuldrene. «Ifølge tradisjonen, ja. Hvis han ønsker det.» «Tror du han klarer å løfte den?» spurte Elden. «Tror du han er den utvalgte?» Reece snøftet i avvisning. «Tuller du? Han er bare min bror av blod. Ikke av valg. Jeg vil ikke ha noe med ham å gjøre. Han er ikke den utvalgte. Han er ikke en gang en Konge. Han er knapt en prins. Hvis man far var i livet, så ville han aldri bli konge. Jeg ville vedde mitt liv på at han ikke klarer å løfte det sverdet.» «Men hvordan kommer det til å se ut for andre kongeriket, hvis vår nye konge prøver og feiler?» spurte Conval. «Nok en mislykket Macgil-konge? Vi kommer til å se svake ut.» «Sier du at min far var mislykket?» glefset Reece og ble sint. «Nei», sa Conval og rygget unna. «Jeg mente det ikke slik. Jeg sier bare at vårt kongeriket vil se svak ut hvis vår nye konge ikke klarer å løfte sverdet. Det kunne føre til angrep fra andre.» Reece trakk på skuldrene. «Det er ingenting vi kan gjøre. Når den rette tiden kommer, en dag, så vil en MacGil løfte sverdet.» «Kanskje det blir deg», sa Elden. Alle de andre snudde og stirret på Reece. «Tross alt», la Elden til, «du er kongens andre sanne sønn.»

«Det er også Godfrey», svarte Reece. «Han er også eldre enn meg.» «Men Godfrey ville aldri herske. Og etter Gareth så er det deg.» «Ingenting av det teller», sa Reece. «Gareth er vår konge nå, ikke meg.» «Kanskje ikke lenge», sa en av guttene. Det var en dyp stemme som kom blant dem. «Hva mener du?» spurte Reece inn mot natten, og letet etter ansiktet. Men bare stillhet kom som svar, og de andre så bort. «Det går rykter om opprør», sa Elden til slutt. «Gareth er ikke som deg. Ikke som oss. Han har fått mange fiender. Spesielt blant Legionen, og blant Sølvene. Alt kan skje. En dag er du kanskje Konge.» «Jeg skulle ønske jeg var konge bare dersom det var lovlig. Ikke under slike omstendigheter. Ikke på grunn av min fars tidlige død, og ikke fordi Gareth ble sveket. Dessuten er min eldste bror, Kendrick, et bedre valg enn meg.» «Men han kan ikke», sa O'Connor. «Vel, så er det min søster, Gwendolyn. Som var min fars siste ønske.» «At ei kvinne skulle herske?» ropte noen ut overrasket. «Det vil aldri skje.» «Men det var hans ønske», insisterte Reece. «Men skal han ikke få sitt ønske?» bemerket noen. Reece ristet langsomt på hodet. «For det beste eller det verste, så er vi i Gareths hender nå», sa han. «Hvem vet om vi kommer til å vende tilbake om hundre dager?» bemerket Elden. Gruppen ble stille mens de stirret inn i flammene. Thor satt der, og tenkte. Da Gwendolyns navn ble nevnt så fikk han en hul

magefølelse. Han snudde og hvisket til Reece. «Din søster», sa han. «Så du henne etter begravelsen?» Reece så på Thor og nikket langsomt. «Vi snakket. Jeg renvasket navnet ditt. Hun vet at du gjorde ingenting i det bordellet.» Thor følte en stor lettelse, følte magen slappe av for første gang på flere dager. Han var overvelmet av takknemlighet for Reece. «Sa hun om hun ville treffe meg igjen?» spurte Thor håpefullt. Reece ristet på hodet. «Jeg er lei for det, min bror», sa han. «Hun er sta. Hun liker ikke å innrømme at hun tok feil. Selv om hun gjorde det.» Thor snudde og så tilbake inn mot flammene, og nikket sakte. Han forstod. Han følte en hulhet i magen, men det gav ham styrke. Det lå hundre lange dager foran ham og det ville være best om han hadde ingenting å igjen bry seg om.

*

Thor stod i kongens kammer, over hans seng, og rommet var mørkt, unntatt en enkel fakkel i hjørnet av rommet som flakket svakt. Thor tok tre langsomme steg, knelte ned ved kongen, og holdt hånden hans. Hans øyne var lukket. Han så fredelig ut. Han var kald og urørlig, og Thor kunne følte at han var død. MacGils krone satt fremdeles på hodet hans, og mens Thor så på, fløy Estopheles plutselig inn i rommet, stupte ned gjennom et åpent vindu, og landet på kongens hodet. Hun tok kronen i munnen og fløy av sted med den. Hun skrek da hun fløy ut av vinduet, mens hennes store vinger flakser og bar kronen høyt opp i himmelen.

Thor så tilbake på MacGil og så at nå, istedenfor, lå Gareth der. Thor trakk hånden til seg raskt, mens Gareths hånd ble til en slange; han så opp og så at Gareths ansikt ble hodet til en kobra. Han hadde hud med skall og en tunge som gikk inn og ut mot ham. Gareth smilte et ondt smil og hans øyne glimtet gule. Thor blunket og da han åpnet øynene sine var han hjemme i hans landsby. Gatene og husene var forlatte, dører og vinduer var åpne, som om hele landsbyen hadde blitt forlatt i all hast. Thor gikk ned en vei han husket, mens støv virvlet rundt ham, til han kom til hans gamle hus: et lite hus av hvit leire med døren på gløtt. Han gikk inn, dukket hodet og der inne, sittende ved bordet med ryggen mot ham, var Thors far. Thor gikk rundt mens hjertet hamret, og hadde ikke lyst til å se ham igjen—men samtidig ville han det. Thor kom seg til den andre enden av bordet og satte seg ned mot faren sin. Hans fars håndledd var lenket til bordet med store jernlenker, og stirret alvorlig mot ham. «Du har drept vår konge», sa hans far. «Det har jeg ikke gjort», svarte Thor. «Du har aldri vært en del av familien», sa hans far. Thors hjerte hamret, mens han prøvde å fatte hans fars ord. «Jeg var aldri glad i deg!» skrek hans far stående og forsøkte å bryte seg løs fra lenkene. Han tok flere skritt mot Thor mens lenkene flakset. «Jeg ville aldri ha deg!» skrek han. Han angrep Thor og hevet de store hendene for å kvele han. Akkurat da hans hender nærmet seg Thors hals, så blunket Thor. Thor stod fremst på et skip—et stort krigsskip av tre, mens baugen krasjet mot sjøen da den hevet seg, og med kolliderende bølger rundt seg. Thor stod ved roret og foran ham fløy Estopheles som fremdeles bar kongens krone. Langt borte dukket opp en øy som hevet seg opp fra sjøen og var dekket i tåke. Og forbi der var det en flamme i himmelen. Himmelen var fylt med mørke lilla

skier, og de to solene lå nær hverandre. Thor hørte et fryktelig brøl og visste at dette var Tåkeøya. Thor våknet brått. Han satte seg og pustet tungt. Han så rundt og undret. Det hadde vært en drøm. Han lå i brakkene, i det tidlige morgenlyset, og alle de andre guttene lå å sov rundt ham. Hjertet hans hamret mens han tørket av svetten fra pannen. Det virket så ekte. «Jeg vet litt om dårlige drømmer, gutt», sa en stemme. Thor snudde og så Kolk stå der, ikke langt unna, fullt påkledd med armene i kryss, og så ned på de andre guttene. «Du er den første som våkner opp», sa han. «Det er bra. Vi har en lang reise foran oss. Og dine mareritt er bare begynnelsen.»

KAPITTEL ELLEVE

Gareth stod ved det åpne vinduet hans, og så dagsgry åpnet seg over hele hans kongeriket. Hans kongeriket. Det føltes godt å tenke de ordene. Fra og med i dag så ville han være Konge. Ikke hans far, men han. Gareth MacGil. Den åttende av MacGilene. Kronen ville sitte på hans hodet. Det var en ny epoke nå. Et nytt dynasti. Hans ansikt ville være på mytene, en statu av ham ville bli plassert utenfor slottet. I løpet av bare uker ville hans navn blitt et minne, noe som var tildelt historiebøkene. Nå var det hans tid for å hevde seg, hans tid for å skinne. Det var dagen han hadde sett frem til i hele sitt liv. Faktisk hadde Gareth vært våken hele natten, ikke i stand til å sove, vred og vendte seg i sengen, gikk frem og tilbake, svettet, og hadde kalde gysninger. I det få stundene han hadde sovet, så fikk han raske og plagende drømmer der han så sitt fars ansikt, som stirret på ham, skjelte ham out, slik som i det virkelige liv. Men nå kunne ikke hans far røre ham. Nå var det han som hadde makten. Han åpnet øynene sine opp fra søvne og lot ansiktet falme bort. Han var i de levendes land, ikke hans far. Han og bare han alene. Gareth kunne knapt forstå alle forandringene som hendte rundt ham. Mens han så himmelen bli varmere, visste at han i noen knappe timer så ville han bære kronen, den kongelige kappen, og holde det kongelige septeret. Alle kongens rådgivere, alle kongens generelaer, og all folk i hans kongeriket vil svare overfor ham. Han ville kontrollere hæren, Legionen, skattekammeret. Faktisk var det ingen var det ingenting han ikke kunne kontrollere, og det var ikke en eneste person som ikke ville svare overfor ham. Dette var makten han ville ha, lengtet etter, i hele hans liv. Nå var den innenfor rekkevidde. Ikke for hans søster, og ikke for noen av hans brødre. Han hadde fått det til å skje. Kanskje for tidlig. Men han tenkte at en dag så vil den være hans likevel. Hvorfor skulle han måtte vente hele livet, kastet bort hans beste år, på å vente? Han burde være konge i hans beste alder, ikke som en gammel mann. Han hadde nettopp fått dette til å skje litt tidligere. Han far hadde fortjent det. Hele livet hadde han kritisert ham, hadde nektet å akseptere ham for den han var. Nå tvang Gareth hans far til å akseptere ham, fra

hinsides graven, uansett om han likte det eller ikke. Han tvang ham til å se ned og se hans minst elskede sønn være en hersker, den sønnen han aldri hadde ønsket. Det var hans straff for å ta sin kjærlighet tilbake, for å aldri noensinne gitt ham noe kjærlighet til å begynne med. Gareth trengte ikke hans kjærlighet nå. Nå hadde han hele kongeriket som elsket og beundret ham. Og han ville, alt han kunne, klemme enhver dråpe ut av det. Noen banket på døren, og jernbankeren klang gjennom treverket; Gareth snudde, var allerede påkledd og gikk mot døren. Han dro den opp selv, og moret seg at dette var siste gangen han ville gjøre det. Etter i dag så ville han sove i et annet rom—Kongens kammer—og ha tjenere til døgnets tider som stod innenfor og utenfor hans dør. Han ville aldri trenge å røre et dørhåndtak igjen. Han ville bli omflokket av et kongelig følge, krigere, livvakter, og alt han ønsket å ha. Han følte seg begeistret ved tanken på det. «Min herre», sa et kor av stemmer. Et dusin av kongens vakter bukket da døren åpnet. En av hans rådgivere gikk frem. «Vi har kommet for å følge deg til kroningsseremonien.» «Ja vel», sa Gareth og prøvde å høres rolig ut, og ikke som om han hadde ventet på dette i hvert øyeblikk av hans liv. Han gikk fremover, hevet haken, og prøvde å trene på å se ut som en konge. Han la denne dagen forandre ham, og han ville kreve at alle rundt ham så på ham med et annerledes blikk. Gareth gikk ned den røde løperen som hadde blitt lagt ut for ham langs slottets stengulv. Og dusinvis av vakter sto oppstilt langs løperen og ventet på at han skulle komme. Han gikk sakte og bestemt, snudde ned korridor etter korridor, og nøt hvert eneste øyeblikk. Alle steder han gikk så bukket vakter. «Min herre», sa de en etter en, som dominobrikker. Det føltes godt å høre de ordene. Surrealistisk. Å gi fotsporene som hans far hadde gått bare dagen før.

Da Gareth snudde ned et hjørne, åpnet tjenere en eikedør ved å dra med alt de kunne i dørbankeren av jern. Det knirket seg opp, og avslørte et digert seremonikammer. Gareth hadde forventet publikum, men ble forbløffet at synet foran ham: det var tusenvis av hoffets fineste og mest viktigste folk, adelsfolk, kongelig, hundrevis av Sølvene, som fylte hele rommet. Alle stod og ventet mens døren ble åpnet. De stod foran oppstilte benker, kledd i deres fineste klær for denne veldig viktige seremonien. Tusenvis av dem vendte seg mot ham og senket hodene sine. Gareth kunne knapt tro det. Alle disse menneskene var samlet kun for ham. Det var for sent til noen kunne stoppe ham. Tiden var inne. I løpet av noen øyeblikk så ville han bære kronen, og det var en grense som ikke kunne bli krysset. Hans hode lengtet etter å ha den på seg. Han gikk selvbevisst ned den lange midtgangen som bestod av over hundre fot med en rød myk løper. På enden var det et alter og en trone. Argon stod der og ventet, med flere av kongens råd. «Hør alle sammen, hør alle sammen! Reise dere fremfor den nye Kongen!» «Hør alle sammen!» kom et kor av rop, og tusenvis av stemmer steg opp i katedraltaket og fylte rommet. Musikk ble spilt med lyden av en lutte mens Gareth begynte den seremonielle gangen til tronen. Mens han gikk erte han ansikt han gjenkjente og som han ikke kjente til. Det var folk som vant til å se på ham som om han var bare nok en gutt, eller som ikke pleide å se på ham i det hele tatt. Nå måtte de alle vise ham respekt. Nå krevde han deres oppmerksomhet. Han gikk forbi sine søsken som stod sammen. Godfrey, Kendrick, Gwendolyn og Reece. Ved siden av Reece stod den gutten, Thor. Alle var en torn i siden på ham. Det spilte ingen rolle. Han ville kvitte seg med dem snart. Snart han hadde inntatt tronen, så snart han tok makten så ville han håndtere dem på hans måte. Tross alt, så visste han best av alle at de verste fiendene er de som er nærmest deg. Gareth erte sin mor, Dronningen som stirret på ham med et avisende blikk. Han trengte ikke hennes anerkjennelse nå, eller noensinne igjen. Nå var han hennes Konge. Nå måtte hun svare overfor ham. Gareth fortsatte å gå, og erte alle sammen til han endelig nådde tronen.

Musikken ble høyere mens hans gikk opp de syv elfenbenstrinnene til en plattform hvor Argon stod og ventet, kledde i hans fineste seremoni-gevanter. Gareth vendte seg mot ham. Da han gjorde det, så satte hele rommet seg— tusenvis av mennesker—ned. Musikken stanset og rommet ble dødelig stille. Gareth så på Argon som stirret tilbake med en slik intensitet at hans gjennomsiktige øyne så ut til brenne rett gjennom ham. Gareth ville se bort, men tvang seg selv til å ikke gjøre det. Han undret på hva Argon så. Så han fremtiden? Eller verre, så han fortiden? Hadde han sett hva Gareth hadde gjort? Og hvis han gjorde det, ville han avsløre det? Gareth lagde en mental huskelapp på å fjerne Argon også. Han ville fjerne alle og envher som hadde stått nær hans far—og som kanskje mistenkte ham. Gareth forberedte seg da Argon var i ferd med å åpne munnen og bønnfalte at han ikke sa noe som ville avsløre ham som morderen. «Som skjebnen ønsket», kunngjorde Argon langsomt, «er vi alle sammen her på denne dagen for sørge over en stor Konge, og på samme tid anerkjenne kroningen av hans sønn. For loven til Ringen dikterer at kongedømmet må bli overlevert til den førstefødte legitime sønnen. Og det er Gareth MacGil.» Hvert eneste ord av Argons tale følte som anklagelse for Gareth. Hvor måtte han understreke det, hvorfor bruke ordet legitime? Det var tydeligvis et håd; han impliserte tydelig at han ønsket at Kendrick skulle være konge istedenfor. Gareth ville la han svi for det. «Som en magiker for MacGilene i syv generasjoner, så er det min plikt å plassere den kongelige kronen på deg, Gareth, i håp om at du ville utføre den høyeste lov til kongedømmet av Ringen. Vil du, Gareth, akseptere dette privilegiet?» «Jeg aksepter», svarte Gareth. «Vil du, Gareth, gi ditt løfte på at du skal oppretteholde og beskytte lovene til vårt store kongerike?» «Det vil jeg.» «Vil du, Gareth, love å følge i din fars fotspor, i alle hans måter, og i fotsporene

til dine forfedre, for å beskytte Ringen, for å verne Kløften, og beskytte oss mot alle fiender både innvendig og utenfra?» «Det vil jeg.» Argon stirret på ham lenge og hardt, uttrykksløst og deretter til slutt strakte ut og løftet opp en stor besmykket krone. Kronen som hadde hans far bar, hevet den høyt opp og langsomt plasserte den på Gareths hode. Da han gjorde det så lukket han øynene og begynte å messe, igjen og igjen, i det eldgamle, tapte språket til Ringen. «Atimo lex vi primus...» Argon messet med dyp og guttural stemme og det forsatte i en stund. Til slutt stanset han, og strakte ut hånden og deretter plasserte den på Gareths panne. «Med makten som jeg har fått fra det vestlige kongeriket av Ringen, vil jeg, Argon, fra nå av gjøre deg, Gareth, til den åttende MacGil-kongen.» Et dempet applaus steg i rommet, som slettes ikke var entuastisk, og Gareth snudde og så på alle sine undersåtter. De stod der, høflig, og Gareth så på ansiktene deres. Han tok to steg bakover og satt i hans fars tronen, sank ned i den, og kjente hvordan det var å hvile hendene på de velslitte armlenene. Han satt der, stirret på sine undersåtter, på de som så på ham med håpefulle, kanskje frytsomme øyne. Han så også i folkemengden de som ikke jublet, de som så på ham skeptisk. Han husket ansiktene deres godt. Hver av dem ville få svi.

*

Thor gikk ut av kongens slott, omringet av Legionens medlemmer, mens de gikk ut på rekke fra seremonien som de hadde blitt tvunget til å se før de dro av gårde. Han følte seg uthult. Det gjorde ham fysisk syk å stå der og se Gareth bli kronet til Konge. Det var surrealistisk. Bare noen timer siden, hadde MacGil sittet der,

uslåelig, på den tronen med den kronen på, og holdt septeret. Bare noen timer side hadde hele kongeriket hyllet hans far. Hvor hadde all deres lojalitet blitt av? Selvfølgelig så forstod Thor at et kongeriket måtte ha en hersker, og en tronen kunne ikke være tom lenge. Men kunne den ikke være tom bare litt lengre? Var det slik at en trone kunne aldri være tom for mer enn noen timer? Hva var det med tronen, med et kongedømme, med en titel som gjorde at alle andre skyndte seg for å få den? Hadde Argon rett? Ville alltid kongenes marsj vare? Ville det aldri ta slutt?» Mens Thor så Gareth sitte i den, virket tronen mer som et pyntet fengel enn et sete av makt. Det var ikke et sete, oppdaget Thor, som han noensinne ville ha selv. Thor ble påminnet av MacGils siste ord, om hans skjebne som var større enn kongens. Han grøsset; han bønnfalt at han ikke mente at Thor skulle bli en konge —ikke her, ikke noen steder. Politikk interessert ham ikke. Thor ville bli en mektig kriger. Han ville ha ære. Han ville kjempe ved siden av hans våpenbrødre, for hjelpe de som var i nød. Det var alt. Han ville bli en leder for i kampenes verden—men ikke utenfor den. Han kunne ikke la være å føle at hver leder som strebet etter makt ville på en eller annen måte ende opp som korrupt i prosessen. Thor gikk ut med de andre, og all var opprørt at deres reise hadde blitt forsinket for at de skulle vise hyllest for den nye kongen. Denne dagen hadde blitt erklært som en nasjonal dag, og nå kunne de ikke dra før nest morgen. Dette gav dem nok en dag til å ikke gjøre noe, enn å bare sitt rundt omrking, sørge over den tidligere kongen og tenke over Gareths nye makt. Det var det siste Thor hadde lyst til å gjøre. Han så frem til å reise, å krysse Kløften, å komme seg ombord på skipet, og ha sjøluft som renset sansene hans. Og forlate all dette bak ham og kastet seg selv inn i all slags trening som Legionen hadde for ham. Da de gikk ut av slottsportene kom Reece mot ham og dyttet han hardt i ribbeinet. Thor snudde og så Reece vinket ham bort til siden. Thor snudde for å se—og da han gjorde det, kunne han knapt tro det. Der, stående for seg selv, kledd i en lang kjole av sort silke, stod Gwendolyn. Hun så rett på ham. «Hun vil snakke med deg», sa Reece til Thor. «Gå til henne.»

O'Connor, Elden og tvillingene, sammen med flere av de andre guttene, gav fra seg et kor ooher og aaher for å erte Thor. «Romeo har blitt tilkalt!» ropte O'Connor. «Best at du løper til henne, før hun endrer mening!» sa Elden. Thor, rødmet, snudde og så på Reece og prøvde å ignorere dem andre. «Men jeg forstår ikke. Jeg trodde ikke hun ville treffe meg.» Reece ristet sakte på hodet og smilte. «Jeg antar at hun har skiftet mening», svarte han. «Gå til henne. Vi drar ikke før i morgen. Du har tid.» Thor hørte et bjeff og så ned at Krohn satte av gårde mot Gwendolyn. Thor trengte ikke å bli mer oppmuntret: han løp etter leoparden mens hans venner ertet han med rop. Thor brydde seg ikke. Ingenting brydde ham nå, nå som hodet var fylt med tankene å se henne. Han hadde ikke innsett hvor sterkt han savnet henne—hvor dyp en smerte hadde sittet i bryste på ham—til han så henne igjen. Thor fulgte Krohn mens han sikksakket gjennom folkemengden og til slutt kom til henne. Hun stod ikke lagt fra inngangen til sluttet, og han stod der foran henne mens han ble dyttet av de hundrevis menneskene som forsatte å filtrere ut av seremonien. Hun stod der, og stirret tilbake alene. Det gjorde han trist å se at den store gleden som pleide å lyse opp ansiktet hennes var borte, og erstattet et tilbaketrukket utrykk, en aura av sorg. Men likevel gjorde det henne enda mer vakker i den sterke morgenlyset. Krohn hoppet på foten hennes, men hun hadde øynene festet på Thor. Nå som han stod foran henne, nok en gang, så visste han knapt hva han skulle si. Han var i ferd med å snakke, å si noe, men hun snakket først. «Jeg er lei for det jeg sa i går», sa hun mykt. «At du var en vanlig borger. At du ikke var god nok for meg. Jeg mente det ikke. Jeg var bare opprørt. Det var ikke lik meg. Tilgi meg.» Thors hjerte vokste seg stor. Han kunne knapt tro at hun var snill mot ham igjen.

«Du trenger ikke å be om unnskyld», sa han. «Det gjør jeg», sa hun. «Jeg mente ikke de tingene. Reece fortalte meg at alt jeg hørte om deg var løgn. Jeg tok feil. Jeg skulle ha visst bedre enn å lytte på andre. Jeg skulle ha gitt deg en sjanse.» Hun så på ham, hennes oppsiktsvekkende øyne hypnotiserte ham, og han syntes det var vanskelig å tenke klart. «Vil gi meg en ny sjanse?» spurte hun. Thor brøt ut i et bredt smil. «Selvfølgelig vil jeg det», sa han. Han så ned og sparket stenene under ham. «Faktisk, så hadde jeg ikke gitt håpet opp på at du skulle skifte mening. Fordi jeg gjorde det aldri.» Hun så opp på ham, og første gangen på en stund så smilte hun, et bredt smil og det løftet Thors hjerte. Han følte seg flere hundre ganger lettere. Rundt dem fortsatte folk å strømme ut, og dyttet Thor og Gwen i alle retninger. Hun strakte ut og tok hånden hans, og følelsen av hennes myke hud gjorde han elektrisk. «Kom med meg», sa hun. Thor kunne føle blikkene fra alle rundt dem og han ønsket å forlate også. «Hvor skal vi gå?» spurte han. «Du får vite det snart», svarte hun. Uten å nøle så lot han henne lede ham gjennom folkemengden, rundt siden av slottet og mot de åpne slettene.

*

Thor og Gwen gikk hånd i hånd i det tidlige morgenlyset gjennom blomstersletter, med Krohn ved dem, mens den andre solen steg og en vakker sommerdag blomstret rundt dem. De erte forbi trelunder i full blomstring, med turkise, hvite, og grønne blomster, og fugler av alle typer som fløy rundt omkring dem. Blomstene rakte opp til knærne deres, og de forsatte å gå opp den bakken til en høyde til de endelig nådde toppen. Fra der var utsikten fantastisk. Thor snudde og fikk et bredt utsikt over Kongens hoff i alle mulige retninger. En klar blå og gul himmel med et visp av skyer som lå varsomt på horisonten. Det som påvirket Thor mer enn det store panoramaet var synet han så da han snudde seg mot den andre veien: Kong MacGils begravelsessted. Med et bakteppe av de dramatiske Kolvianklippen la en fersk jordhaug og en lang flaggstang markerte den. Det var en sirkel på enden av stangen og en falken inni den, symbolet til deres kongeriket. Det kom et skrik høyt opp i luften og da Thor kikket opp kom Estopheles flyvende ned og landet på tuppen. Hun satt der, stirret på Thor og Gwen, hevet vingene og skrek igjen. Så senket hun vingene og satt seg komfortabelt på stangen. Thor og Gwen utvekslet et forvirret blikk. «Dyrs handlinger vil alltid være et mysterium for meg», sa Thor. «De sanser ting», sa hun. «De ser ting vi ikke gjør.» Thor ble forundret over at de var det eneste der, på denne nylige begravelsesstedet. Tanken på det, gjorde han vondt. En dag siden så kunne kongen kommanderte alle han ville, han kunne ha tilkalt flere tusenvis av mennesker når han ønsket det; nå som han var død, var det ikke en eneste person som var her for å vise ham respekt. Gwen knelte ned og plasserte forsiktig på graven en bukett med turkise blomster hun hadde plukket på veien. Thor knelte ned ved siden av henne, og tok vei stener rundt buketten. Krohn gikk mellom dem, la seg ned på jordhaugen, senket haken og klynket. Da Thor knelte der, lød bare lyden av den piskende vinden, og han følte en overvelmende følelse av sorg. Men, på en underlig måte, så følte han seg også trøstet. Dette var der han ville være. Med MacGil. Med Gwen. Ikke i hoffet, og

se at prinsen ble kronet. Ikke noen andre steder. «Han visste at han skulle dø», sa han. Thor kikket over og så Gwen stirre ned på graven og begynte å gråte. «Han satte meg ned, bare noen dager siden, og forsatte å snakke om hans død. Det var art. Det gjorde meg opprørt. Jeg fortalte at han skulle stoppe. Men han ville ikke. Ikke til at jeg lovet ham.» «Lovet ham hva da?» spurte Thor. Gwen tørket en tåre i stillhet, og arrangerte blomstene perfekt på hennes fars grav. Etter en lang stund så lente hun tilbake og sukket. «Han fikk meg til å love at dersom han døde, så skulle jeg styre hans kongeriket.» Hun snudde og så på Thor, hennes vakre øyne var våte, opplyst av morgensolene, det var det mest vakreste tingen han hadde sett, og var sjokkert da han innså at hennes ord var sanne. «Du? Styre kongeriket?» spurte han lamslått. Hennes ansiktet mørknet. «Tror du ikke jeg er i stand til det?» krevde hun å vite. Thor stammet. «Nei—nei—selvfølgelig ikke. Jeg mente det ikke slik. Jeg—jeg var bare overrasket. Jeg visste ikke det.» Hennes uttrykk myknet. «Jeg ble overrasket jeg også. Det var ikke noe jeg ville. Men jeg fortalte ham at jeg ville gjøre det. Han ville ikke stoppe før jeg gav ham mitt løfte.» «Så...da forstår jeg ikke», sa Thor forvirret. «Hvorfor ble Gareth kronet? Hvorfor ikke deg?»

Hun så ned tilbake på hennes far. «Mitt fars ønske ble aldri gyldiggjort. Rådet ville ikke komme med på det.» «Men det er ikke rettferdig», skrek Thor ut og følte seg mer og mer ergelig. «Det var ikke det din far ønsket!» Hun trakk på skuldrene. «Det er like godt», sa hun. «Det var virkelig ikke noe jeg ønsket.» «Men Gareth burde ikke være den som skal herske.» Hun sukket, tørket en tåre og samlet seg selv. «De sier at ethvert kongerike får den kongen det fortjener», sa hun. Hennes ord dvelte i luften og da Thor virkelig tenkte på det, så innså han at Gwen var mer klokere enn han trodde. Han innså i det øyeblikket at hun ville faktisk ha blitt en god hersker. Han ble også opprørt over at hun hadde blitt forbigått og at hennes fars ønske hadde blitt ignorert. «Men jeg er bekymret for vårt kongerike», sa hun, «vår halvdel av Ringen. McCloud—når de hører at Gareth har blitt kronet—så vil de motivert. Det vil motivere alle våre fiender. Gareth er ingen hersker, og de vet alle det. Vi kommer til å bli sårbare.» Thor under over alle konsekvensene av Kongens mord. De virket uten ende. «Men det som plager meg mest, er å ikke vite hvem som drepte ham», sa hun. «Jeg må vite dete. Jeg kan ikke hvile før jeg gjør det. Jeg føler at min fars sjel vil ikke hvile heller. Rettferdighet må skje. Jeg kan ikke stole på noen i dette hoffet. Det er altfor mange spioner, og alle lyver. Faktisk er du den eneste som jeg kan virkelig stole på—og det er fordi du er en utenforstående. Sammen med mine brødre, Kendrick og Reece. Alle de andre, kan jeg ikke stole på. «Kan du forestille deg hvem kan ha drept ham?» spurte Thor. «Jeg kan forestille meg mange. Og mange ledetråder å følge. Jeg skal følge dem alle sammen, og jeg vil ikke stoppe før jeg finner hans morder.»

Gwen så på hennes fars grav mens hun gav sin erklæring: Thor følte tyngden av hennes ord, følte at hun kom til å finne ut hvem som gjorde det. Etter en lang stund sto Gwen opp. Det samme gjorde Thor, og de stod der sammen, side ved side, og så ned på graven. «Jeg vil langt bort her i fra», sa Gwen. «Jeg vil forlate dette stedet. En del av meg vil aldri komme tilbake. Jeg hater alt dette. Jeg vil ikke vite hvor dette kommer til å ende. Men jeg føler at det må ende tragisk. I død. Svik. Mord. Jeg hater dette hoffet. Jeg hater å være kongelig. Jeg skulle ønske jeg levde et enkelt liv. Faktisk, ønsker jeg at min far var en bonde. Da ville han fremdeles være i live. Og det ville betyr mer for meg enn hele kongeriket.» Thor følte smerten hennes, strakte ut hånden hans og holdet hennes hånd. Hun dro seg ikke bort. «Jeg kommer til å være langt borte snart», sa han. Hun snudde og så på ham, og han kunne frykt i hennes øyne. «Hva mener du?» spurte hun raskt. «I morgen reiser vi, hele Legionen. Hundredager. Vi seiler til treningen, til en fjern øy. Jeg kommer til å være tilbake før høste. Forutsatt at jeg klarer det i hele tatt.» Gwen så skuffet ut. Hun ristet sakte på hodet. «Livet kan være så ondt», sa hun. «Alt på en gang.» Hun så plutselig bestemt ut. «Når seiler skipet?» «Om morgenen.» Hun grep hånden hans. «Det gir oss en dag sammen», sa hun og et smilt formet seg. «La oss utnytte det meste av det.» Thor smilte tilbake.

«Men hvordan?» spurte han. Hun smilte bredere. «Jeg vet om det perfekte stedet.» Hun snudde og ledet ham bort, og begge to skyndte seg av sted, holdt hender, løp tilbake gjennom slettene med Krohn ved dem. Thor hadde ingen aning om hvor hun skulle føre ham, men så lenge han var med henne, så gjorde det ingenting.

*

Da Thor og Gwendolyn gikk gjennom blomstersletter, opp og ned små høyder, så undret han over godt det føltes å være sammen med henne. Han merket at hun var glad også. Det var ikke den gleden hun pleide å ha, den oversprudlende latteren og smiltet som lyste opp alt ved henne. Dette hadde blitt erstattet av noe mer sørgmodig, mer strengere, helt siden hennes fars død. De gikk gjennom slettet som var fylt med farger som et regnbue med rosa, grønne, lilla, og hvite farger. Og Krohn løp rundt dem i sirkler, bjeffet og hoppet og virket selv mer glad enn de. Til slutt kom de til en stor høyde, og da de nådde toppen, stoppet Gwen og Thor også. Han stoppet og ble forbløffet av synet foran ham: der, på horisonten, var en stor innsjø med hvitt og blått vann, som var mer klart enn han noensinne hadde sett, og glitret under solen. Den var omringet av tårnende fjell, og klippene så ut som å være i livet mens de glitret i alle ulike farger i morgenlyset. «Klippeinnskjøen», sa hun. «Den er eldgammel. Det er en skjult innsjø; ingen kommer hit noensinne. Jeg oppdaget den da jeg var liten. Jeg hadde altfor mye tid til overs, og vil gå ut og utforske. Ser du den øya, der?» spurte hun og pekte. Thor myste mot solen som skinte fra innsjøen og så den. En liten øy satt i midten av innsjøen, langt fra sjøbredden. «Der rømte jeg da jeg var liten. Jeg tok den lille båten der», sa hun og pekte til

en gammel robåt på sjøbredden, «og ro ut på egenhånd. Noen ganger tilbrakte jeg hele dagen på den, bort fra alle sammen. Det var et sted ingen kunne nå meg. Det er det eneste stedet som er igjen og som er ubesudlet for meg.» Hun snudde og så på Thor, og han så på henne. Hennes øyne glødde i alle nyanser av blå, og de virket virkelig i live for første gang siden hennes far døde. «Jeg vil ta deg med dit», sa hun. «Jeg vil dele den med deg.» Thor følte seg dypt rørt, og nærmere henne enn han noensinne hadde vært. «Det vil jeg gjerne», sa han. Hun tok hånden hans, og lente mot han; han lente også mot henne, og dere lepper møtes. Det var magisk kyss som hendte mens solen kom frem bak skyene, og han følte seg bli varm. Hennes leppe var myke, og han strakte ut og kjente kinnene hennes, som var enda mykere. De holdt kysset lenge, til hun endelig dro seg bort og smilte, og tok hans hånd. Begge to begynte å gå ned høyden som svakt gikk ned mot innsjøbredden, mot den lille båten som lå der og ventet. Thor kunne knapt vente.

*

Thor rodde båten—Gwendolyn satt mot ham—på den fredelige, hvite og blå vannet til innsjøen. Da de kom over rodde ham dem rett opp på den sandfylte bredden på den lille øya med glitrende rød sand. Thor hoppet ut, dro båten trygt opp, strakte ut og tok Gwens hånd og hjalp henne opp. Krohn bykset ut med et begeistret bjeff, og begynte å løpe på sanden. Thor tok Gwens hånd og lot henne føre mens de begynte å gå på den lille øya og sanden ble raskt erstattet med en liten slette med gress og blomster. Øya var i live med lyden av svaiende trær. Trærne var høye og eksotiske som lente seg helt ned mens sommerbrisen vugget dem til venstre og høyre. Da de svaiet så slapp de ned små, hvite blomsterblader, som falt lik snø rundt dem. Gwen hadde rett: dette stedet var magisk.

Gwen fniste, det var tydelig at hennes humøre ble bedre her; hun tok Thors og førte han på en liten sti gjennom grønne svingende stier. Han kunne se fra måten hun gikk på at hun kjente hver eneste tomme av denne øya utenatt, og han lurte på hvor hun førte ham. De svingte og snodde, opp og ned stier, Thor dukket hodet her og der for å unngå grener, til hun endelig førte dem til en liten lysning, skjult blant trærne, i midten av øya. Thor var overrasket å se ruinene til en liten, fallenferdig stenstruktur, veggene var fremdeles stående, men innsiden var uthult for lenge siden. Den var utsatt for været på alle sider, og gulvet var av et tykt, mykt mose. På innsiden lå det en liten haug med jord som var lett kurvet, slik en liten naturlig hevet seng. Gwen førte Thor bort, og de la seg ned på den, ved siden av hverandre, med ryggene hvilende på haugen og så på himmelen. Krohn løp bort og la seg ned ved Gwen, og hun fniste og klappet ham. Thor begynte å undre om Krohn likte Gwen mer enn ham. Thor lente seg tilbake, hvilte hodet i håndflatene på den myke mosen og se opp på de to solene, den lyseturkise og gule himmelen, mens trærne svaiet i vinden og hvite blomsterblader dalte. Lyden av brisen hoppet rundt på stedet, og han følte for et øyeblikk at han og Gwen var de eneste menneskene igjen. Det føltes som de hadde rømt fra verdens bekymringer, at de nå var i et trygt, beskyttet sted, et sted ingen kunne røre dem. Han følte seg mer avslappet enn noensinne, og ville aldri forlate stedet. Han følte fingrer på hans hånd og så over at det var Gwens hånd. De flettet fingrer, og berørelsen av hennes hud fikk han til føle seg enda mer avslappet. Alt føltes riktig i denne verden. Mens de lå der i stillheten og følte enda mer avslappet, så tenkte han på avreisen på morgendagen—og tanken på det gjorde ham vondt. Selv om han var spent for å dra på Hundredager, så ble han opprørt ved tanken på å forlate Gwen. Med alt som hadde hendt, med hennes fars død, med mistforståelsen og deres gjenforening, så følte han endelig at han var i et godt sted. Han undret på om det å forlate ville ødelegge det. Og han lurte på hvordan ting ville være om hundre dager fra nå av, og om hun ville fremdeles bry seg om ham. «Jeg skulle ønske at jeg ikke måtte forlate deg i morgen», sa han. Han ble nervøs da han sa det, og håpet at han ikke virket for desperat.

Men til hans overraskelig, snudde hun og så rett på ham med et ansikt var lyst opp med et smil. «Jeg håpet at du ville si det», sa hun. «Jeg har ikke vært i stand til å tenke på noe annet helt siden du fortalte meg det.Tanken på at du skal dra gjør meg vondt på en ubeskrivelig måte. Å se deg igjen var den eneste tingen som gav meg trøst.» Hun klemte hånden hans, lente inn og kysset ham, og han kysset henne tilbake. De kysset i en lang stund, og så lå hver hverandre igjen. «Og hva med moren din?» spurte Thor. «Vil hun fremdeles forby deg å treffe meg?» Hun trakk på skuldrene. «Helt siden min fars død så har hun vært en annen person. Jeg kjenner henne ikke igjen lengre. Hun har ikke sagt et ord til noen. Hun bare stirret. Jeg tror en del av henne døde med ham. Jeg kan ikke forestille meg at hun prøver å stoppe oss. Og hvis hun gjør det, så bryr jeg meg ikke lengre. Jeg er min egen person. Jeg vil finne en måte. Jeg vil forlate dette stedet om jeg må.» Thor var overrasket. «Du ville forlate hoffet, for meg?» Hun så på ham og nikket, og han kunne kjærlighet i hennes øyne. Han kunne se at det var sant, og hans hjerte vokste av takknemlighet. «Men hvor skal vi gå?» spurte han. «Hvor som helst», sa hun. «Så lenge jeg er med deg.» Hjertet hans svevde av ordene hennes. Han kunne ikke tro at hun hadde sagt det, fordi han hadde tenkte på akkurat det samme. «Er det ikke morsomt», sa hun mykt, «hvordan noen mennesket kommer inn i ens liv på et bestemt tidspunkt? Du, kom inn i mitt liv akkurat da min far døde. Det er rart. Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort hvis du ikke var her. Og tenke seg at jeg nesten mistet deg, og over en dum misforståelse.»

«Jeg har ofte lurt på det selv,» svarte Thor. «Hva om jeg ikke hadde møtt Argon den dagen i skogen? Hva om jeg ikke hadde forsøkt å komme til Kongens hoff og bli med i Legionen? Hva om jeg aldri hadde møtt deg? Hvor annerledes ville mitt liv ha blitt? En lang komfortabel stillhet oppstod mellom dem. «Det er vanskelig å skjønne at om en dag så ville du være langt bort fra her», sa hun. «På et skip, på en sjø, på et fjernt land og under en annerledes himmel.» Hun satte seg opp, snudde og så på ham med øyne som var intense. «Lover du at du vil komme tilbake for meg?» spurte hun med en plutselig hast. Han kunne se hvor dypt hun følte ting. Men det skremte ham ikke—han følte det samme. Han så på henne med lik alvor. «Jeg lover», svarte han. «Gi meg et løfte», sa hun. «Gi meg et løfte på at du vil komme tilbake. At du ikke vil forlate meg her. At—uansett hva—så vil du komme tilbake for meg.» Hun holdt ut hendene sine, og Thor holdt dem, og så inni øynene hennes med samme alvor som henne. «Jeg gir deg et løfte», svarte han. «Jeg vil komme tilbake for deg. Uansett hva.» Gwen så inn i Thors øyne i en lang stund, så lente inn og kysset ham. Det var et langt og lidenskapelig kyss, og han strakte ut og holdt kinnene hennes og dro henne nærmere mot seg. Han prøvde å feste i minnet følelsen av huden hennes, lyden av hennes temme, lukten av håret hennes, og prøvde å holde det i minnet slik at selv i hundre dager, så ville han ikke glemme. Men hans nye krefter steg innvendig i ham, og en sjette sans hvisket til ham. Den fortalte ham at selv i dette øyeblikket, selv i hans meste lykkeligste stund, så ville noe mørkt komme mellom dem. Og at det løftet han gav, ville kanskje koste livet hans.

KAPITTEL TOLV

Erec red fra da den første solen steg opp til da den andre solen krysset himmelen til landeveien ble bredere, gradvis mer finere og smidigere, og til de grove hullene ble færre. Det kantede stenen var ble erstattet av finere stener, og så ble disse erstattet av glatte, hvite skall og Erece visste at han var, endelig, i ferd med å komme til en by. Han begynte å se folk til fots, bærende på gods, og varer, og beskyttet hodene sine med brede hatter mot sommerheten. Veien ble mer og mer befolket, folk gikk i begge retninger på denne vakre sommerdagen, noen førte okser eller red på vogner. Fra antallet ridedager, så antok Erec at han nærmet seg Savaria, festningen i sør. Det var en by som var kjent for sine fine kvinner, sterk vin, og flotte hester. Det var en by Erec hadde hørt mye om, men aldri hadde hatt tid til å besøke. Den var også kjent for sine årlige dystingkonkurranse, og premien var ei brud etter eget ønske. Kvinner samlet fra hele Ringe i håp om å bli valgt, og riddere av berømmelse og ære strømmet inn fra alle provinsene i håp om å vinne. Erec tenkte at dette ville være et godt sted for begynne hans Utvelgelsesår. Han forventet ikke å finne hans brud her med en gang. Men han tenkte, i det minste, så ville de holde hans dystingferdigheter skarpe. Det at han var kongens hånd, den fineste ridderen i kongeriken, så hadde Erec ingen tvil om at han kunne slå enhver motstander. Det var ikke overmot, kjennskapen til hans egne ferdigheter sammenlignet med andres. Det hadde vært år siden han hadde blitt slått av noen. Om han ville finne hans brud var en annen sak. Erec gikk opp en høyde og da han nådde toppen så han, spredd ut under seg, en diger by, med slott, brystvern, tårnspirer, og bygninger med store tårn, og en liten elv som lå foran den. Byen var rammet inn av en eldgammel mur som var like to som to menn. Savaria. Det var en vakker by, ikke like stor som Kongens hoff, men likevel storslått. Den var bygget lavt på bakken, bygningene var laget av sten med stendekket takk, og røyk som steg opp fra pipene. Da Erec stanset hesten sin, tok han inn synet, og så en vakt, høyt oppe i et av tårnene, en gutt som var kledd i de røde og grønne fargene til Sørsiden. Gutten hoppet på beinene, vinket raskt mot Erec, og blåste en lang trompet. Det var den offisielle hilsen til Kongens vakt, og da Erec så på, så ble et fallgitter bak vindelbroen hevet opp. Det lød et begeistret rop, og to hester kom gallopperende mot ham.

Det slo Erec at medlemmer av Sølvene sjeldent dro så langt sørover, og at ankomsten til en ville bli sett på som en stor begivenhet—spesielt når en kom rett fra Kongens hoff. Og faktumet at det var Erec—den meste berømte blant Sølvene, og Kongens mester—ville skape en enda mer røre. Han kunne allerede se, selv fra her, begeistringen i guttens øyne, folk som samlet i blant tårnene, og forventningen blant som soldatene som gallopperte for å hilse på ham. Soldatene stanset foran ham, hestene pustet tungt, og hilse på ham med smil bak de røde skjeggene til Savarianere. «Min herre», ropte en av dem. «Det er en stor ære å ha deg her! Vi har ikke hatt besøkende fra Kongens hoff på årevis.» «Hva fører deg hit til oss?» spurte den andre. «Er det festivalen?» «Det er det», svarte Erec. «Det mitt Utvelgelsesår, og jeg er redd jeg har blitt for å kresen.» Soldatene lo som svar. «Det kan jeg forstå», sa en av dem. «Jeg mislykte å velge en i mitt år, dessuten også å finne en under mitt Utvelgelsesår. Derfor fikk jeg tildelt ei brud. Jeg angrer selv i dag!» sa han med en hjertevarm latter. «Ikke dag går forbi uten at hun maser meg til døde ved å påminne meg om at jeg ikke valgte henne!» Erec lo. «Mitt Utvelgelsesår kommer neste sesong», sa den andre solden. «Jeg håper jeg finner noen før da.» «Vel, jeg har nettopp begynt min reise», sa Erec. «Jeg vet ikke om jeg vil finne min brud her. Men jeg vil gjerne se deres by. Og jeg vil delta i turneringen.» «Ja vel, min herre», sa en av dem varmhjertet. «Vår Hertug vil glede seg over ditt nærvar. Det vil være en stor ære om vi kan gi deg følge. Du må forstå at ankomsten til Kongens hånd er en stor begivenhet! Du vil bli behandlet som kongelig bak våre porter!» Erec lo.

«Jeg er knapt kongelig», sa han ydmykt. «Jeg er bare nok en ridder.» «Knapt det, min herre», sa den andre. «Vi har hørt fortellinger om dine store og flott bragder.» «Jeg utførte bare mine plikter overfor kongen. Ikke noe annet. Men med det sagt, så ville det være en ære for meg dersom dere holdt meg med følge. La oss dra til Hertugen!» Alle tre snudde og begynte å skritte den veien foran de undrende blikkene til den voksende folkemengden, som samlet seg langs veien for å se Erece. Mens red gjennom den massive buede stenporten til Savaria, så ble Erec møtt av folkemylder som kom ut for å se ham. De red inn i bysentrum, et bred stentorg innrammet av eldgamle stenvegger, og da de gjorde det så kom Hertugen ut for å hilse på ham, flanket av et dusin menn. Dusinvis av kvinner gikk frem til dem, kledd i deres fineste klær og stod fremfor Erece i håp om han la merke til dem. Hver av dem var mer vakker enn den andre. Erece kunne knapt tro det. All denne oppmerksomheten bare for ham. Det fikk ham til å føle seg mer berømt enn det han hadde krav på. Mens Hertug kom frem, husket Erec ham—han hadde møtt ham en gang i Kongens Hoff, på en kongelig begivenhet. Han var en høy, slank mann med en nesten perfekt strak holdning og et galant utseende. Ved siden av ham, som Erec var glad for å se, var en av hans våpenbrødre, et tidligere medlem av Sølvene. En mann som Erec hadde kjempet med i flere tilfeller; de hadde vært i det samme året i Legionen, og de å se ham brakte frem gamle minner. De hadde rotet i trøbbel sammen altfor ofte. Brandt. Med hans varme, grønne øyne, og blondt skjegg, så Brandt nøyaktig ut som han hadde gjort da han Erec så ham sist for flere år siden. Brandts ansikt lyste opp i et smil mens han hoppet ned fra hesten sin samtidig med Hertugen. Erec hoppet ned fra hans, og Brandt skyndte seg opp til ham. «Erec, din sønn av ei hore!» ropte Brandt ut med en varm latter. «Jeg trodde jeg ville aldri se deg mer enn et hårbredde unna Kongens hoff!» Brandt omfavnet han varmt. «Og jeg trodde jeg ville aldri seg deg heller, gamle venn.»

«Vi er overlykkelig over å ha deg her!» sa Hertugen, og hilste Erec med et godt grep på underarmen. «Det har gått mange år siden vi sist traff hverandre. Du er svært velkommen her. Å ha deg her, er som å ha Kongen han selv her!» «VAKTER!» Hertugen snudde og skrek over skulderen. Flere vakter skyndte seg frem. «Forberede bankettsalen! Vi skal ha en fantastisk fest i kveld til ære for vår bror Erec!» «Hør, hør!» lød et glad jubel fra folkemengden. «Hva fører deg hit?» spurte Brandt. «Har Kongen sendt deg hit?» «Det har han ikke, er jeg redd. Jeg er på et...personlig oppdrag denne gangen.» Brandt gransket ham og hevet øyebrynene; så lyste ansiktet hans opp. «Ikke fortell meg», sa Brandt. «Din hund! Du har Utvelgelsesår! Du har ikke valgt noen, har du? Din sønn av en hore! Jeg visste det! Jeg visste det! Jeg visste at du ikke kom til å gjøre det! Du var alltid mer interessert i sverd enn kvinner. Jeg forstod aldri hva du ventet på. Halvparten av kvinnene i Kongens hoff kastet seg selv fremfor dine føtter.» Erec lo. «Jeg vet heller ikke hva jeg har ventet på, min venn. Men du har rett, og her er jeg. Jeg tenkte at jeg skulle delta i din turnering.» «Å!» skrek de begge. «Kommer du til å konkurrere da?» spurte Hertugen. «Dersom det er tilfellet, så er våre kamper allerede over! For hvem kan slå deg i kamp?» «Jeg kan gi ham en utfordring!» ropte Brandt ut. «Faktisk, som jeg husker, så slo jeg deg på Legionens slette.» Erec Lo. «Gjorde du det?» spurte Erec.

«Ja, vi var ti år gamle. Og du hadde ingen sjanse!» skrek Brandt. Erec lo. «Jeg har ikke slått deg siden da—men det har heller ingen andre, så det føle ikke så ille. Men jeg får jo en annen sjansen nå, får jeg ikke?» spurte Brandt med en latter. Brandt tok en arm rundt Erec, snudde, og førte ham gjennom folkemengde, til fots, mot slottet. Hertugen og hans menn fulgte etter dem. «Kom dere unna sluntrekopper!» ropte Brandt ut lekent. «Vi har et ekte medlem av Sølvene her!» Erec lo. Det var godt å se hans gamle venn igjen. «Du er kanskje bedre til å slåss, men jeg kan fremdeles drikke deg under bordet!» sa Brandt mens de gikk. «Det skal vi se på», sa Erec. «At du deltar å vår konkurranse kommer sannelig til å bli nyheter», sa Hertugen. «For det mest blant damene. Se på dem. Hver eneste av dem stirrer på deg. Tross alt, så har de kommer fra alle hjørner av Ringen for å finne en ektemann—og du vil være den mest etteretraktede av alle!» «I kveldens fest», la Brandt til, «vil du se dem på nært hold. De ville alle være der. Du kan velge da. Du kan velge en i kveld, håper jeg! Ja, det vil gjøre turneringen enda mer interessant!» Mens de fortsatte gjennom folkemengden, forbi dusinvis av kvinner, forbi andre riddere som prøvd å få et glimt av deres nye konkurrent, var Erec glad for å være ved hans gamle venns side, og han følte seg svært velkommen. Han så frem til kveldens festiviteter, spesielt etter en tøff dag med riding. Han følte seg også overvelmet: han var ikke sikker på om han var klar for å velge ei brud i kveld. Men mens han gikk forbi den ene vakre kvinne etter den andre, så kunne han ikke la være å føle at i kveld ville være kvelden alt ville forandre seg.

KAPITTEL TRETTEN

Godfrey satt foran baren i det lille vertshuset tidlig på dagen og drinkene hadde allerede påvirket hodet hans. Dette hadde vært den mest verste uken han kunne huske. Først var det hans fars død og begravelsen; så var det hans bror Gareth sin kroningsseremoni. Han trengte en drink. Tross alt, hvilken annen måte var bedre å skåle for en bror han hatet? Hvilken bedre måte var det å si farvel til en far som hatet og avviste ham i sitt hele liv? Å sitte der, flanket på begge sider av hans to drikkekamerater—Akorth, en høy, roboust, fet mann som var forbi hans beste alder, med et vilt, rødt skjegg, og Fulton, en tynn, eldre mann med en stemme som var for raslende og et fjes som var for tidlig blitt gammel av drikkingen—Godfrey ble overrasket over hans egne følelser av fortvilelse. Han hadde alltid trodd at den dagen hans far døde ville være en gledesdag, dagen da undertrykkeren hadde blitt løfte bort fra hans skuldre, da han var fri til å drikke, å leve livet hans levemåte uten følger. På en måte var det slik. Han følte en form for lettelse, av frigjøring, nå som faren ikke lengre var tilstede for å dømme ham. Han følte mer fri til å leve livet sitt slik han ønsket, å drikke hele dagen lang uten frykt for diskriminering. Men på samtidig, til hans overraskelse, så følte han en uventet følelse av anger. Det må ha vært noe dypt inni ham, noe han hadde undertrykt, noen han til og med ikke ville innse, som boblet opp inni ham. Han kunne knapt tro det, men han måtte innrømme at en del av ham var trist for at faren var død. En del av ham ønsket faktisk at han var fremdeles i livet, og ønsket at han aksepterte ham for den han var, på hans egne vilkår. Selv om de var uforenlige. Merkelig nok, så følte ikke Godfrey seg fri heller. Han hadde alltid forventet at dagen da hans fardøde, så ville han føle seg mer fri til å drikke enda mer, å låse seg inne i vertshuset med sine venner. Men som den dagen var her, merkelig nok, så følte ikke Godfrey lenger et behov for å drikke. Det var noe inni ham som han hadde aldri hadde opplevd før, et begjær for å gå ut og gjøre noe. Noe ansvarlig, selv om han ikke visste hva det var. Det var merkelig, men det var en del av ham som faktisk følte hvordan det var å være i hans fars sko. «En til!» skrek Akorth til bartenderen, som skyndte seg boret med tre nye krus

med øl med skum som boblet over, og skjøv en i Godfreys hender. Godfrey løftet den mot munnen og drakk lenge og hardt, svelget alt ned, og følte det strømme mot hodet. Han så rundt og merket at de var de eneste tre i vertshuset og at han ble ikke overrasket, gitt at det var fremdeles morgen. Han ville allerede at dagen skulle ende. Godfrey så ned, så jorden på skoene hans fra hans far begravelse, og følte tristheten våkne til liv innvendig. Han kunne ikke få bildet ut av hodet, bildet av sin fars kropp som ble senket ned i jroden. Det fikk ham til å tenke på hans dødelighet, om hvordan han levde sitt liv, og hvordan han vil tilbringe resten av det. Mer enn noe annet, så fikk det ham til å innse at han hadde kastet bort livet sitt. Han var fremdeles ung, bare atten, men en del av ham følte at det var for sent, at han var den han var. Var det virkelig slik? Eller var det fremdeles håp for ham slik at han kunne snu livet rundt? Å bli den sønnen hans far alltid ville at ham skulle bli? «Tror du det er for sent for meg?» spurte han Akorth, snudde mot ham mens han satte ned drikken sin. Akroth fullførte et krus med en hånd og hevet et nytt krus med en annen. Han satte den endelig ned og rapte høyt. «Hva mener du?» «Å bli en utmerket borger. En kriger. Eller noe som er verdt å gjøre. Hvis jeg noensinne ønsket det. Noe lignende som det.» «Du mener, gjøre noe ansvarlig, og nyttig med livet ditt?» spurte han. «Ja.» «Du mener bli en av dem?» skjøt Fulton inn. «Ja», sa Godfrey. «Hvis jeg ønsketdet. Tror dere at det er for sent?» Akorth gav fra seg en stor latter, ristet baren med det, og slo håndflaten på bordet. «Alt dette påvirket deg virkelig, gjorde det ikke?» ropte Akorth. «Det skremmer meg å høre at du snakke på denne måten. Hvorfor vil du være en av dem? Jeg kunne ikke tenke meg noe mer kjedelig.»

«Du lever et godt liv her med oss», sa Fulton. «Vi har hele livet foran oss. Hvorfor kastet bort tid på å være ansvarlig når du kan kaste bort tid med å drikke?» Fulton skrek med latter av sin egen spøk, og Akorth lo med. Godfrey snudde tilbake, så ned på kruset sitt, og lurte på om de hadde rett. En del av ham var enig med dem: tross alt, så var det den retningen han alltid hatt gått i, måten han alltid rasjonaliserte sin eksistens. Men han kunne ikke nekte at en ny del av ham begynte å lure på om det fantes noe annet. Om han kanskje hadde fått nok av alt dette. Mest av alt så brant en sterk følelse av anger inni ham. Og, merkelig nok, en begjær etter hevn. Ikke bare mot hans, men mot hans fars morder. Kanskje det var bare begjær etter å forstå. Han ville—han trengte—å vite ham som drepte hans far. Hvem ville ham død? Hvorfor? Hvordan hadde de kommet seg forbi alle vaktene? Hvordan klarte de unngå å bli fanget? Godfrey hadde vurdert om og om igjen alle mulighetene, alle personene som kan ha ønsket ham død. Av en eller annen grunn så fortsatte han å tenke på hans bror, Gareth. Han forsatte å tenke på det møtet, at han hadde forlatt dem så hurtig, med alle hans søsken, når hans far hadde utnevt en tronarving. Han hadde hørt at etter at han gikk, så hadde han utnevnt Gwendolyn. Det trolig det mest klokeste valget i hans far liv—og trolig den eneste tingen Godfrey respekterte ham for. Godfrey hatet Gareth: han var ond, en kalkulerende bedrager. Det mest klokeste faren hadde gjort da han ikke gav ham kongedømmet. Men likevel, så ble Gareth kronet. Noe dro i Godfrey, noe som ikke kunne forsvinne, som gjorde at han lurte på seg selv. Det var et blikk av hat i Gareths øyne, noe han hadde sett helt siden han var liten. Han ikke la være tenke på om Gareth var innblandet i farens mord. Faktisk var en del av ham sikkert på det. Han visste ikke hvorfor. Og han visste at ingen ville ta ham på alvor. Ikke Godfrey, drukkenbolten. Likevel så higet en av del av ham å finne svaret. Kanskje for ingen annen grunn enn å forsone seg med hans far, for gjøre opp for hans bortkastet liv. Hvis han ikke fikk hans fars anerkjennelse i livet, så ville hans kanskje få den i døden. Godfrey satt der, gned hodet sitt, prøvde å tenke, prøvde å komme til bunns i noe. Noen lusket i det mørke hjørnene i hans bevissthet, en beskjed, noe som

hele tiden maste på ham. Det var et bilde; kanskje et minne. Men han kunne ikke huske nøyaktig hva det var. Men han visste at det viktig. Da han satt der og forsøkte å gjennomsøke hodet, mens han prøvde å drukne ut latteren til de andre, så kom det plutselig til ham. Den andre dagen. I skogen. Han hadde truffet på Gareth. Med Firth. Begge to kom gående. Han husket at han syntes det var rart der og da. Og han husket at de hadde ingen svar på hvor de skulle hen, eller hvor de hadde vært. Han satte seg plutselig strakt opp. Han snudde mot Akorth. «Husker du den dagen, i skogen? Min bror, Gareth?» Akorth rynket pannen, og prøvde å huske gjennom sin omtåkede fyll. «Jeg husker at jeg så ham med den elskergutten hans!» hånet Akorth. «Hånd i hånd, antar jeg!» skjøt Fulton inn og så brøt ut i latter. Godfrey forsøkte å konsentrere seg, og var ikke i humør for deres spøk. «Men husker du hvor de kom fra?» «Hvor?» spurte Akorth forvirret. «Du spurte dem og de fortalte deg ikke», sa Fulton. En ide begynte å forme seg i Godfreys hjerne. «Merkelig er det ikke? At de to gikk der, midt i ingensteder? Husker du hva han hadde på seg? En kappe med hette på en varm sommerdag? Gikk så raskt som om han skulle et sted? Eller kom fra et sted?» Godfrey overbeviste seg mens han snakket. Akorth så på ham forvirret. «Hva er du prøver å si?» spurte han. «Fordi dersom du spør meg å finne det ut, så har du kommet til feil mann, min venn. Jeg vil bare fortelle at dersom du vil komme til bunns i noe, så drikk en øl til!» skrek han og brølte av latter.

Men Godfrey var seriøs. Han var fokt. Denne gangen ville han ikke bli distrahert. «Jeg tror han skulle et sted», la Godfrey til og tenkte høyt. «Jeg tror de begge skulle et sted. Og jeg tror det var med vond hensikt.» Han snudde og stirret på hans to venner. «Og jeg tror det har noe med min fars død i gjøre.» Akorth og Fulton stoppet endelig og så på ham, smilene falt fra ansiktene deres. «Det var litt av et tankesprang», sa Akorth. «Anklager du din bror og hans elsker for å ha drept Kongen?» spurte Fulton. Bartenderen stoppet opp og stirret også. Godfrey satt der, prøvde å finne det ut, hodet hans spant, føltes elektrisk, følte en følelse av mening, av et mål. Det var en følelse han ikke var vant til. «Det er nøyaktig det jeg sier», svarte han til slutt. «Det er farlig snakk», advarte bartenderen. «Din bror er konge nå. Hvis noen hører deg si deg, så blir du kastet i fangehullet.» «Min far Kongen», rette Godfrey på ham, med stål i stemmen og følte en ny styrke stig i ham. «Min bror Gareth har bare lagt en krone på hodet hans. Han er ingen konge. Han er en prins, slik som meg. Og en mislykket prins.» Bartenderen ristet sakte på hodet og så bort. «Hvor skulle de gå? Hva lå der ute, i den den skogen?» spurte Godfrey Akorth med en plutselig hast og grep håndleddet hans. «Ro deg ned, min gode mann, ingen grunn til å bli opprørt—« «Jeg sa, hva ligger der ute?» krevde Godfrey å vite og skrek. Akorth stirret på ham med et blikk han aldri hadde sett før. Et av sjokk. Og kanskje til og et av respekt.

«Hva har hendt med deg? Jeg har ikke svarene for deg. Jeg har ingen aning.» «Vent litt, det er noe ute der», sa Fulton. Godfrey snudde og så på ham. «Ikke nøyaktig der. Men nært. Svartskog. Noen lengder unna. Det går rykter om en heksehytte.» «En heksehytte?» gjentok Godfrey sakte. Tanken på det slo traff ham som et spyd. «Ja. Slik er ryktene. Tror du det var der de skulle?» Godfrey snublet opp fra barstolen, slo den overrende, og skyndtes seg gjennomrommet. Hans to venner hoppet også opp og skyndte seg etter ham. «Hvor skal du?» ropte Akorth. «Har du blitt gal?» Godfrey dro døren opp, og det sterke morgenlyset slå ansiktet hans. Det fikk han til føle seg i live for første gang han kunne huske. Han stoppet, snudde og så inn mot ølhuset for en siste gang. «Jeg skal finne min fars morder.»

KAPITTEL FJORTEN

Steffen krympet av frykt under pisken til hans mester. Han bøyde ned og forberedte seg mens han ble pisket rett over ryggen nok en gang. Han dekket baksiden avhodet med hendene og forsøkte å dekke seg mot det verste av slaget. «Jeg beodret deg å fjerne kammeret når den var full! Så på sølet du har stelt i stand!» skrek mesteren hans. Steffen hatet å bli skjelt ut. Han var født derformert med en rygg som var vridd i en permanent pukkel og så for tidlig gammel ut. Han hadde blir skjelt ut helt fra da han var liten. Han et aldri inn med hans søsken, mens hans venner, eller noen. Hans foreldre hadde forsøkt å late som om han ikke eksisterte, og da han var gammel nok, så fant de en grunn til kaste ham ut av huset. De hadde vært flaue over ham. Siden da haddet vært et hardt, ensomt liv for Steffen, hvor han måtte klarer seg på egenhånd. Etter flere år med ulike jobber, å tigge på gatene når han trengte det, hadde han endelig funnet en jobb i bunnen av kongens slott og slet med andre tjenere i rommet til kammerpottene. Han oppgave i årevis var å vente til den digre, kammerpotten av jern ble fylt med kloakk fra etasjene ovenfor, deretter bære den ut når den var full med hjelp av en annen tjener. De tok den ut bakdøren av slottet, over slettene, til elvekanten og dumpet innholdet i den. Det var en jobb han hadde over årene lært seg godt, og siden holdningen hans var ruinert før han kom, så kunne ikke det å bære kammerpotten påvirke han noe særlig. Selvfølgelig så var stanken av kloakken uutholdelig, men over tid så hadde han lært å stenge den ut. Han hadde lært seg i sinnet å gå til andre steder, å rømme i fantasien, å forestille seg tydelige alternative verdener og overbevise seg selv at han var andre steder enn der. Steffens eneste talent i livet var en stor forestillingsevne, og det skulle ikke mye til å sende ham til en annen virkelighet. Hans andre store talent var observering. Alle undervurderte ham, men han hørte og så alt, og han tok det inn som en svamp. Han var mer sensitiv og oppvakt enn folk innså. Det var årsaken, på forleden dag, da en dolk hadde kommet ned stenhullet og inn

i kammerpotten, hadde bare Steffen lagt merke til det. Han hørte en ørliten ulikhet i plasket, noe landet i vannet som ikke var menneskelig, men av metall. Han hørte en ørliten klang da den falt mot bunnen—og han hadde visste øyeblikkelig at noe var galt. Noe var annerledes. Noen hadde sluppet noe ned stenhullet, noe han ikke skulle gjøre. Enten var det et uhell, eller, mer sannsynlig, så var det med vilje. Steffen ventet et stund når de andre ikke så og snek seg mot potten, holdt nesen, rullet opp et erme, og strakte inn opp til skulderen. Han fisket rundt til han fant den. Han hadde rett: det var noe der. Den var lang og av metall, og han grep den og dro den opp. Han kunne føle, selv før den kom opp, at det var en dolk. Han tok den ut rask, så over den, og sørget for at ingen så på, og pakket den i et filletøy og gjemte den bak en løs mursten. Nå som ting hadde roet seg ned, så han rundt, sørget nok en gang for at ingen så på, og da han følte seg sikker på at kysten var klar, så skyndte han seg over til murstenen, løsnet den, pakket ut våpnenet og studerte den. Det var en dolk han ikke hadde sett før, og hvertfall en dolk som ikke tilhøre de lave klassene. Det var en aristokratisk gjenstand, et kunststykke. Veldig verdifull og veldig dyr. Da han holdt opp mot fakkellyset og snudde den på alle sider så merket han flekker på den. Flekker som ikke ville gå bort. Han innså, med et sjokk, at det var blodflekket. Han husket tilbake til da dolken falt ned og innså at det hadde komme ned på samme natten som mordet på Kongen. Hans hender ristet da han innså at han kanskje holdt mordvåpenet. «Hvor dum er du?» skrek hans mester mens han pisket ham igjen. Steffen bøyde seg og pakket raskt inn dolken, holdt ryggen mot sjefen, og håpet og ba at han ikke hadde sett den. Han forlot kammerpotten uten å tilsyn mens han undersøkte dolken, og den hadde rent over. Han forventet ikke at hans mester var så nær. Steffen tok slagene, som han gjorde hver dag, uansett om han gjorde en bra eller dårlig jobb. Han bet sammen kjeven og håpet at det sluttet snart. «Hvis den potten flyter over igjen, så skal jeg få deg sparket ut her i fra! Nei, verre—jeg skal få deg lenket og kastet i fangehullet. Din dumme deformerte pukkelrygg! Jeg vet ikke hvorfor jeg holder ut med deg!»

Hans mester, en fet mann med ujevn hud og et sløvt øye, strakte ut og slå ham igjen og igjen. Vanligvis så sluttet slagene; men i kveld så det ut til at han var i et svært ondsinnet humør og slagene bare forsatte å bli verre. Det virket som de aldri sluttet. Til slutt så var noe som klikket i Steffen. Han kunne ikke holde det ut lengre. Uten å tenke så reagerte Steffen: han grep håndtaket til dolken, spant rundt og stakk den inni mesterens brystkasse. Mestere gav fra seg et forskrekket gisp mens øynene hans bulte i hodet. Han stod der, fastfrossen, og så ned undrende. Endelig så hadde slagene stoppet. Nå var Steffen rasende. All sinne som hadde blitt lagret over årene strømmet ut. Steffen skar en grimase, grep hans mestere på halsen og klemte den med en hånd. Med den andre dyttet han dolken lengre inn og langsomt dro den høyere, slik at den kuttet opp mot brystbenet, helt opp til hjertet hans. Varmt blod strømmet ut over hans hånd og håndledd. Steffen var sjokkert over motet han hadde kalt frem til å gjøre—og han nøt hvert sekund av det. I mange år hadde han blitt mishandlet av denne mennen, dette fryktelig vesenet, som hadde slått ham som om han var hans leketøy. Nå, endelig, tok han hevn. Etter alle disse årene, all denne mishandlingen. «Dette er hva du får for ha slått meg», sa Steffen. «Tror du at du er den eneste med makt her? Hvordan liker du det nå?» Hans mester hveste og gispet, og til slutt kollapserte i en haug på gulvet. Død. Steffen så på ham, ligge der, bare de to var her ned så sent på kvelden, med dolken stikke ut fra hans hjerte. Steffen så i begge retninger, var fornøyd over at rommet var tome, så trakk ut dolken og pakken den i filletøyet, og gjemte den igjen i skjulestedet, bak murstenen. Det var noe ved den dolken, en ond energi i den som hadde fått ham til å bruke den.

Mens Steffen stod der og så på liket til hans mester ble han plutselig overvelmet med panikk. Hva hadde han gjort? Han hadde aldri gjort noe slik før i hans liv. Han visste ikke hva som hadde skjedd med ham. Han bøyde ned, dro liket til mesteren, kastet den over skulderen, lente forover og så slapp den ned i kammerpotten. Kroppen landet med et plask og det skitne vannet sølte ned over sidene av potten. Heldigvis var potten dyp; liket sank ned under kanten. Ved neste vakt så ville Steffen bære potten ut med sin venn, en mann som var så fraværende og full at han aldri ville tenke seg hva som var i potten, en mann som alltid snudde seg bort fra den, og holdt nesen mot stanken. Han ville ikke en gang innse at potten var tyngre enn vanlig, mens de begge bar den ned til elven og dumpet ned. Han ville ikke en gang legge merke til massen i kveldmørket. Kroppen ville flyte bort med strømmen. Ned, håpet Steffen, mot helvete.

KAPITTEL FEMTEN

Gareth satt på hans fars trone, i det digre rådskammeret, og var i midten av hans første rådsmøte, og innvendig så skalv han. Foran seg, i det enorme rommet, sittende rundt det halvrunde bordet, satt en dusin av farens rådgivere, all erfarne veteraner, og stirret på ham med tyngde og tvil. Gareth hadde tatt vann over hodet. Realiteten av det hele hadde startet å synke inn. Dette var hans fars trone. Hans fars rom. Hans fars anliggenheter. Og fremfor alt hans fars menn. Hver enkelt av dem var lojale mot hans far. Gareth undret i hemmelighet om de alle mistenkte ham for å ha myrdet kongen. Han fortalte seg selv at han var bare paranoid. Men han følte seg stadig ukomfortabel, og stirret tilbake mot dem. Gareth følte også, for første gang, den virkelig tyngden av det å virkelig herske. Alle byrdene, alle avgjørelsene, all ansvar var på hans hodet. Han følte seg ille forberedt. Å være konge var noe han alltid hadde drømt om. Men å styret kongeriket på et daglig, praktisk nivå var ikke noe han hadde ønsket seg. Rådet hadde gått over ulike saker med ham i timevis, og han hadde ingen aning om hvordan han skulle legge en avgjørelse på noen av dem. Han ikke la være å føle at enhver sak ble tatt opp i hemmelighet for å protestere mot ham, en måte å svekke ham, å fremheve hans mangel på kunnskap. Han innså også raskt at han ikke hadde skarpsinneheten og dømmekraften til hans far, eller erfaringen til å styre dette kongeriket. Han var ukvalifisert til å gjøre disse avgjørelsene. Og han visste, selv ta han tok dem, at alle hans avgjørelser var dårlige. Fremfor alt, så hadde han syntes det var vanskelig å foke når han visste at etterforskningen over hans fars mord var fremdeles i gang. Han kunne ikke la være å lurte på, eller når, dette ville føre til ham—eller til Firth, som var et like godt ledetråd som førte til ham. Han kunne ikke slappe av helt på tronen før han visste han hadde den sikkert. Han forberedte å se i gang en plan for å legge skylden på noen andre. Det var risikabelt. Men det var også å myrde hans far. «Min herre», sa en annen rådsmedlem som så enda mer alvorligere enn den andre. Det var Own, hans fars skattemester, og han så ned på bordet mens han snakket. Han myste ned på en lang papirrull. Jo mer han rullet den, jo lengre virket den som den ble.

«Jeg er redd at vårt skattekammer er snart konkurs. Situasjonen er alvorlig. Jeg advarte din far om dette, men han gjorde ingenting. Han ville ikke heve skaten for folk eller lordene. Faktisk, så hadde han ingen plan. Jeg antok at han tenkte at det ville gå bra. Men det har ikke gjort. Hæren må mates. Våpener må forberedes. Smeder må bli betalt. Hester må bli stelt og matet. Men likevel så vårt skattekammer nesten tom. Hva forslår du at vi skal gjøre, min herre?» Gareth satt der, hodet hans svømte, og lurte hva han skulle gjøre. Han hadde absolutt ingen anelse. «Hva foreslår du?» spurte Gareth tilbake. Owen kremtet, så oppskjørtet ut. Det virket som det var første gang en konge hadde spurt han om hans mening. «Vel...min herre...jeg...øh... jeg foreslo til din far at vi hever skatten for folket. Men han tenkte at det var en dårlig ide.» «Det er en dårlig ide», skjøt Earnan inn. «Folket vil gjøre opprør for enhver ny skatt. Og uten makten fra folket, så har du ingenting.» Gareth snudde, og så på tenåringsguttet som satt til høyre for ham, ikke langt unna. Berel, en venn av ham, som han hadde vokst opp med, en på hans alder; han var en aristokrat med ingen militærtrening, men som var ambisiøs og kynisk som han. Gareth hadde tatt en liten gruppe av sine egne rådgivere, hans venner, bidra til å balansere ut makten her, og for ha rådgivere på hans alder. En ny generasjon. At de kom med ham hadde ikke falt i god smak og hadde gjort de andre i rådet opprørte. «Og hva synes du, Berel?» spurte han. Berel lente seg fremover, hevet et øyebryn, og uten pause, sa i hans dype, selvsikre stemme: «Hev skatt. Hev skatten tre ganger så mye. Få folket til å føle styrken til din nye makt. Få de til å frykte deg. Det er den eneste måten å herske på.» Og hva vet du om det å herske?» ropte Aberthol til Berel. «Ha meg unnskyldt, min herre, men hvem er denne personen?» ropte Brom forarget. «Vi er Kongens råd. Og vi har aldri tillatt noen andre rådsmedlemmer.»

«Rådet kan jeg gjøre som jeg vil med», kjeftet Gareth. «Dette er en av mine nye rådgivere. Berel. Og jeg liker hans ide. Vi skal heve skatten tre ganger så mye for folket. Vi skal fylle våre kister, og dessuten så skal vi få folket til lide for det. Da vil de forstå at jeg er Konge. Og da blir jeg fryktet—selv mer enn min far.» Aberthol ristet på hodet. «Min herre, jeg vil advare mot en slik streng respons. Alt i moderasjon. En slik handling er korttenkt. Du ville fremmedgjøre dine undersåtter.» «Mine undersåtter», spyttet Gareth. «Det er nøyaktig hva de er. Og jeg kan gjøre hva jeg vil med dem. Denne saken er avsluttet. Hva andre saker har dere?» Rådsmedlemmene snudde mot hverandre og utvekslet plagede blikk. Plutselig stod Brom opp. «Min herre, med all respekt, jeg kan ikke sitte på et råd som ikke lytter på våre råd. Jeg har sittet i dette rådet i mange år for din far, og jeg er her for å tjene deg, av respekt for ham. Men du er ikke min Konge. Han var det. Og jeg skal ikke tjene et råd som ikke hyller og respekter de ekte rådsmedlemmene. Du har tatt med disse unge utenforstående som vet ingenting om å styre et kongerike. Jeg ønsker ikke å være en del av denne fasaden. Jeg sier herved opp min posisjon i dette rådet.» Brom skrapet stolen sin bakover, stod opp og marsjerte ut av rommet, dro opp døren og smelte den igjen bak ham. Den hule lyden gikk som et ekko i kammeret som lød igjen og igjen. Innvendig så hamret Gareths hjerte. Han følte at alt raste sammen ned rundt ham. Hadde han gått for langt? «Ikke bry dere om det», sa Gareth. «Vi trenger ham ikke. Jeg skal ta inn min egen rådgiver om militiære anliggenheter.» «Trenger ham ikke, min herre?» gjentok Aberthol. «Han er vårt beste general, og var din fars beste rådgiver.» «Min fars rådigere er ikke mine rådgivere», truet Gareth. «Det er en ny tid. Er det noen som er uenig med dette? Hvis det er tilfellet, så kan dere gå nå.»

Gareths hjertet hamret da han satt og forventet at de andre skulle gå ut også. Til hans overraskelse så gjorde ingen av dem det. De så alle ut som de var frosset av sjokk. Han følte at han måtte hevde sin autoritet, og at han måtte gjøre dette kongeriket hans eget. Gareth svettet nå, og ønsket bare at dette møtet, som hadde allerede vart i flere timer, skulle bli ferdig. «Noe annet nytt, eller kan vi avslutte?» spurte han avvisende. «Min herre, det er en annen viktig sak», sa Bradaigh. «Nyheten om din fars død har spredt seg til alle hjørner i Ringen, og har kommet til McCloudene. Vår spioner informerer oss om at de har et møte med et militærfølge fra Villfolket. Ryktene sier at de planlegger å angripe, enten alene, eller med Keiserriket etter seg. De vil tillate dem å bryte grensen i den østlige krysningen av Kløften. Jeg foreslår at vi mobiliserer våre styrker, og dobler våre patruljer i Høylandene. Gareth satt der, fast i på et sted, og var usikker på hva han skulle gjøre. Han hadde aldri hatt noen ferdigheter når de gjaldt militære anliggenheter. Og tanken på at McCloudene skulle invadere dem gjorde ham skrekkslagen. «McCloudene ville ikke la Keiserriket gå gjennom Kløften», sa han. «Det ville sette dem i fare også. Men de kan angripe, selv om min søster er deres nye Prinsesse. Kanskje vi ikke bør vente. Kanskje vi bør angripe dem først.» «Angripe dem uprovosert?» spurte Kelvin. «Og sette i gang en total krig?» Gareth vurderte muligheten, hvilte hånden på haken, og lurte på når dette skulle ende. Han ville være ute; han ville ikke tenke mer på disse sakene. Og ville få bort det som bekymret ham mest—etterforskningen av hans fars mord. «Jeg skal tenke på hva jeg skal gjøre», sa Gareth kort. «I mellomtiden, så har jeg viktigere saker som gjelder mordet på min far. Jeg har blitt gjort oppmerksom på at morderen har blitt funnet.» «Hva!?» «Hva, min herre?»

«Hvem? Hvordan?!» Rådsmedlemmene skrek ut samtidig og noen av stå opp av sjokk og raseri. Gareth smilte innvendig, og innså at han hadde dem akkurat der han ønsket. Han snudde og nikket mot Firth, som sto i utkanten av rommen gikk bort, og holdt noe lite i håndflaten hans. Firth laget et show av å strekke ut og gi den til Gareth. Og da han gjorde det så holdt Gareth den opp slik at alle kunne se. Han lente seg forover på tronen og holdt ut den lille ampullen. «Shekdrake rot. Denne samme roten som ble brukt i første forsøk på å forgifte min under festen, på den kvelden. Som dere kan se er ampullen nesten tom. Denne ampullen ble funnet i morderens kammer, på den samme natten. «Men hvem er morderen, min herre?» skrek Aberthol ut. «Det gjør meg vondt å si», uttalte Gareth sakte og gjorde sitt beste å late om han var trist, «at det var min eldste bror. Min fars førstefødte sønn. Kendrick.» «Hva?» «For en skandale!» «Det kan ikke stemme!» skrek de tilbake. «Å, jeg er redd det er sant», svarte Gareth. «Vi har samlet masse bevis. Mens vi har snakket har jeg sendt våre menn for å arrestere ham. Han vil bli fengslet og skal i rettsak for mordet på min far.» Rådet brøt ut i et mumlende opprør. «Men Kendrick var mest elsket av din far!» skrek Duwayne ut. «Og den mest lojale av alle.» «Det må være en feiltakelse», skrek Bradaigh. «Og vår egne komité etterforsker fremdeles saken!» skrek Kelvin. «Du skal avslutte etterforskningen», reagerte Gareth med å si. «Den er avsluttet.»

«Det gir fullstendig mening», sa Firth og gikk frem. «Han har et motiv. Kendrick var den førstefødte sønnen. Han ble forbigått. Han må ha hatt en vendetta, og må ha ønsket å ha tronen for seg selv.» Rådsmedlemmene snudde og utvekslet plagede, skeptiske blikk. «Du tar feil», sa Aberthol. «Kendrick er ikke ambisiøs. Han er en lojal kriger.» Rådmennene diskuterte med hverandre, og da Gareth så på dem så smilte han innvendig. Dette var nøyaktig det han ønsket seg: å så tvil i hodene deres. Han hadde oppnå hans visjon. Han hadde funnet en syndebukk, fabrikert bevis, og seg selv en grunn til å fengsle ham. Han ville gi ham en rettsak. Han ville la kongeriket vite at saken har blitt avsluttet, raskt og enkelt. Og i prosessen så ville han fjerne enda en trussel mot tronen. Gareth lente seg tilbake, fornøyd med seg selv, og så på og nøt kaoset foran ham. Han begynte å innse at det et ham, tross alt, å være Konge. Det et han svært godt.

KAPITTEL SEKSTEN

Thor marsjerte blant den store avdelingen med Legionærmedlemmer, med Krohn i hælene, Reece, O'Connor, Elden og tvillinge ved siden av ham. All gikk ned en bred, jordvei som syntes å aldri ta slutt. De hadde marsjert i flere timer mot den fjerne Kløften, og forberedte seg for dere første etappe av reisen til Tartuviansjøen. Thro hadde kommet seg tilbake tidsnok fra hans natt med Gwen. Han hadde våknet ved daggry og ankommet om morgenen i brakkene; han ble med de andre mens de var i ferd med å stå opp, forberede ting, grep sekken hans, spretterten, hans våpen og forlot med de andre akkurat i tide. Thor kunne knapt tro at han skulle på denne reisen med alle disse guttene, og var på vei til det han visste ville være de mest utfordrende hundre dagene i sitt liv— at han skulle forlate barndommen og bli en mann. Hjertet hans hamret forvetningsfullt. Han kunne føle den begeistrede summingen i luften og også spenningen. Noen gutter gikk med en sprett i stegene sine, mens andre var stille og hadde skremte uttrykk på seg. Da Thor ankom hadde han hørt rapporter om at to Legionsmedlemmer hadde flyktet i løpet av natten, tydeligvis for redde til reise til de Hundredager. Han var glad for at ingen av hans nye venner hadde dratt. Thor kunne ha vært overfylt med angst også, men, heldigvis, så tenkte ham på andre ting. Hodet hans svømte med andre ting. Gwendolyn. Hans natt med henne dvelte over ham lik en sky; han kunne ikke riste bort bildet av hennes ansikt, lyden av hennes stemme, hennes energi. Det var som hun var med ham akkurat nå. Det hadde vært en magisk dag og kveld, de beste i hans hele liv. Hjertet hans svevet da han tenkte på henne; vitende om at hun eksisterte fikk ham til å føle som alt ville ende godt i denne verden, uansett hva som hendte under Hundredager. Så lenge han hadde henne, så hadde han en grunn til å overleve, og en grunn til komme tilbake. Det vil hjelpe ham igjennom ting. De hadde sørget sammen over hennes far, og at hun var sammen med ham, hadde gitt ham en følelse av fred og sinnsro som han ikke hadde før; det å kunne dele det med henne hadde på en måte gjorde det hele letter. Det hadde også ført dem nærmre hverandre. Han lukket sine øyne og så på nytt innsjøen, det hvite og blå vannet, øya, som var så gjemt fra verden; det var det meste magiske stedet

han noensinne hadde vært på. Han husket at de så på stjernen, hele natten, med hun lå i hans armer. Hun hadde sovnet slik, i hans armer, hele natten. Hverken han eller henne hadde tatt av seg klærne, men de hadde kysset hele natten, og hun hadde til slutt krøllet opp som en ball og lagt hodet sitt på brystet hans. Det var det første gangen ei jente hadde sovnet i hans armer. I løpet av natten hadde hun gråt noen ganger, og han visste at hun tenkte på hennes far. Thor hadde våknet ved daggry, et vakkert rødt lys lå over horisonten med den første solen som steg, og alt føltes riktig i denne verden. Han hadde våknet med Gwen fremdeles i hans armer, vekten av henne på hans bryst, varmen av henne, det fullstendige perfekte stilllheten i sommermorgenen; det lå en lett bris i luften, trærne svaiet over ham, og alt hadde følt perfekt i verden. Det var første gangen at han hadde noensinne våknet og følte en ekte følelse av behag, av tilhørighet, av kjærlighet. For første gang så følte han seg ønsket av noen, og det betydde mer for ham enn han kunne uttrykke. De hadde trist skilt sine veier tidlig om morgenen. Thor måtte skynde seg tilbake til Legionen før de dro. Hun hadde gråtet stille, tårer falt ned kinnene hennes, og hadde lent inn og klemt ham—og ville ikke slippe taket noensinne. «Lov meg igjen», hadde hun hvisket, «at du vil komme tilbake.» «Jeg lover», hadde han sagt. Han kunne fremdeles huske blikket i hennes tårevåte øyne da hun så på ham i det tidlige morgenlyset, og som var fylt med et slik håp og lengtelse. Det blikket holdt ham i gang nå. Selv nå kunne han se de øynene mens han gikk på denne veien med all hans brødre i Legionen. «Jeg ser ikke frem til å krysse Kløften igjen», sa en stemme. Thor kom ut av det, så bort og så Elden, et par fot unna, med frykt i ansiktet. Langt borte var konturen av broen. Den østlige krysningen av Kløften. Hundrevis av soldater stod oppstit langs den. «Ikke jeg heller», la O'Connor til. «Det kommer til å bli annerledes denne gangen», sa Reece. «Vi går som en gruppe. Vi skal bare være i Villområdene i en kort stund, og så er vi om bord skipene. Det er en direkte rute til skipene. Vi skal ikke dypt inn deres område før

vi ankommer ved sjøen.» «Men alikevel så er vi utenfor Kløften, og alt kan skje», sa Conval. Gruppen ble stille, og Thor lyttet til lyden av hundrevis av støvler som knuster, av Krohn som pestet ved ham, av hestene, det å gå ved siden av noen av krigerne, stampingen; han kunne lukte hestene fra her, svetten av redde menn. Thor var ikke redd. Han var spent. Nervøs, kanskje. Og overvelmet med lengting etter Gwendolyn. «Bare tenk, når vi kommer tilbake, neste sesong, så ville vi alle være annerledes», sa O'Connor. «Ingen av oss vil være den samme igjen.» «Hvis vi kommer tilbake», rette Reece på dem. Thor så godt på alle guttene og mennene rundt ham, og tenkte på det. Ingenting ville bli det samme igjen. Han følte at verden konstant forandret seg rundt ham, hvert minutt av hver eneste dag; det var så vanskelig å holde fast på noe. Han ville fryse alt dette, men selv om han ville det, så visste han at han ikke klarte det.

*

De nådde endelige leiren til den vestlige krysningen av Kløften, og gruppen pauset før de gikk på broen. Thor kunne blikk fylt med undring og frykt i øynene til hans brødre i Legionen. Han huset da han første gang så denne broen og visste hva de følte. Selv nå som han så på den en annen gang, så fikk synet frem samme følelse av ærefrykt og frykt, og undring i ham: broen fortsatte i en evighet, forsvant ut av syne, og fallet under den var bunnløs. Selv om broen var oppstilt med hundrevis av Kongens soldater, så føltes det som det første steget på broen var et steg uten retur. De fortsatte alle samme mot broen, marsjerte stille fremover, og da de gjorde det, så følte Thor at oddsene ble høynet. Dette var ikke lenger en treningsøvelse; nå forlot de faktisk Ringens beskyttelse. Nå ville de bli ekte krigere, her ute i Villområdene, hvor hvem som helst kunne drepe dem hvert øyeblikk. Nå handlet

det om liv og død. Alle kom litt nærmere hverandre mens de marsjerte, og Thor kunne se de andre bli stiv, knyttet hendene på sverdene sine, og alle var mer på vakt. Ulende vinder pisket dem fra alle retninger, og flere så over kanten, og så raskt trakk seg tilbake. Thor kunne ikke noe for det, og så selv over kanten, og ønsket straks at han ikke hadde gjort det: han så et fall mot et ingensteds, som endte i en tåke. Han svelget hardt, og lurte for en millionte gang om kreftene til dette stedet. Krohn klynket, og kom nærmere mot Thor, og gned mot anklene hans. De marsjerte og marsjerte, og broen over Kløften føltes som den kunne vare i en evighet. Thor hørte et skrik i det fjerne, og så Estopheles, høyt oppe, sirkle rundt. Hun stupte ned, lavere og lavere, siktet rett mot Thor. Thor trakk ermet sitt av lerrett ned og hevet en arm, i håp om at hun ville landet på den. Men istedenfor så stupte hun rett mot ham, og da hun kom nærmere så kunne han se at hun bar noe i klørne. Det så ut som en papirrull. Da hun nærmet seg åpnet hun klørne og slapp den; den fløy gjennom luften, landet nær Thors føtter. Hun skrek, flakset vingene sine og fløy av sted igjen. Krohn løp over til den, plukket den opp i munnen og tok med til Thor. Thor bøyde ned, nysgjerrig, og tok det lille stykke pergamentet. «Hva er det?» spurte Reece. «En beskjed, kanskje?» bemerket O'Connor. Thor holdt den nær seg da han åpnet ned, sakte rullet den opp, og følte at han måtte beskytte innholdet uansett hva det var. Det var tydeligvis et beskjed kun for ham. Før han kunne fullføre å rulle den opp, så han håndskriften og visste hvem det var fra. Han holdt den enda nærmere, og var svært varsom. Den var fra Gwen. Han leste med hender som skalv mens han gikk:

Mange dager vil ere til vi møtes igjen. Det er mulig vi aldri kommer til å møtes igjen. Jeg klarer ikke å fortelle deg hvordan dette får meg til føle. Jeg

klarer ikke å stoppe å tenke på deg. Jeg er med deg, på dine reiser, hvor enn du skal dra. Du må vite at du holder mitt hjerte i dine hender. Ikke ta lett på det. Og kom tilbake til meg.

Evig din,

Gwendolyn

«Hva er det?» spurte Elden. «Hva slags beskjed leser du?» spurte Conval. Men Thor rullet opp pergamentet og puttet den bort i lommen. Han var ikke sikker på om han ville la det andre vite. «Er det fra min søster?» spurte Reece mykt. Thor ventet til de andre ikke så på, og så nikket til ham. Reece nikket og så snudde mot veien igjen. «Hun har falt for deg, min venn. Jeg håper du behandler henne godt. Hun er delikat. Og jeg er svært glad i henne.» Thors hjerte slo raskere da hans leste beskjeden hennes igjen i sinnet. Det var rart, fordi han hadde tenkt på ingenting annet enn henne, og det å faktisk få en beskjed fra henne, ned fra himmelen, hadde fått tankene hans til å manifestere seg i virkeligheten. Han elsket henne mer enn han kunne si, og på en måte, så telte han allerede dagene til han vendte tilbake. For første gangen på en lang stund så følte han at han hadde noe sterkt å holde seg til. Thor visste ikke hvor lang tid som hadde gått da de endelig gikk av broen og på jorden på den andre siden av Kløften. Det føltes som et elektrisk støt da forlot Ringen, bort fra beskyttelsen til energiskjoldet. Han følte seg straks ubeskyttet.

De andre må ha følte det også, fordi han kunne se at alle ble anspente, og hadde hendene på våpene, mens de så rundt undrende. Rare dyrelyder steg frem mens de fulgte stien som en gruppe, som gikk mot en dyp og mørk skog. Kolk gikk frem og møtte gruppen. «Dere holder dere sammen, som en gruppe med våpene trukket. Vi skal bevege oss som en gruppe gjennom denne skogen. Det vil være flere mil før vi kommer til sjøen. Våre skip venter og er klare og våre menn vokter dem. Keiserrikets hær har slått leir for langt unna til å skape trøbbel. Men det kan oppstod isolerte angrep. Vær på vakt.» En time etter den andre ert mens stien smalnet, himmelen mørket og de marsjerte dypere inn i stiene som vred seg i den mørke skogen. Ukjente dyrelyder forsatte lyde rundt dem, og Thor var alltid på vakt. Noen gang var det noe raslende i grenene, og han og hans brødre skvatt mer enn en gang, men ingenting angrep dem. Flere timer erte, og endelig brøt skogen opp: langt bort kunne Thor se, med stor lettelse, og med en følelse av ærefrykt, de krasjende bølene til Tartuviansjøen. Han hørte dem fra her, og kunne allerde føle forandringen i luften. Det var en åpen slette mellom her og der, og ingen tegn på fienden så langt han kunne se. Han pustet lettet ut. Et stort skip av tre med seilene flagrende i høyt i luften, ventet på dem, og var omringet av Kongens menn som sto vakt. «Vi klarte det!» sa O'Connor. «Nei, det gjorde vi ikke», sa Elden. «Vi har kommet til skipene, det er alt. Vi må fremdeles krysse sjøen. Det vil være enda verre.» «Jeg har hørt at øya ligger mange seiledager unna», sa Conval. «Bølgene i Tartuviansjøen skal visst nok være sterkere enn det menn kan tåle. Og været vil bli fryktelig og sjøen fylt med monstre og fiendtlige skip. Vår reise har knapt begynt.» Thor så på skipene som sto stolte på horisonten. Seilene glimtet hvitt da den andre solen brøt frem bak skyene, og han følte seg begeistret. Allerede nå, så var Ringen bak dem.

KAPITTEL SYTTEN

Erec satt på æresbordet i den store bankettsalen som var fylt med hundrevis av gjestene til Hertugen. Han hadde ikke forventet at hans ankomst skulle føre til en slik begivenhet, og ble litt overvelmet av all den oppmerksomheten. Han visste at han var en viktig person i kongeriket, spesielt på grunn av hans forhold til Kongen, men han ikke forventet så mye at Hertugen ville rulle ut en rød løpet for ham. Det var den andre dagen med fest for å feire Erecs ankomst og i vente for turneringen som skulle starte. Erece var stappet med god mat og vin. Hvis han ikke konkurrerte snart, så ville ikke hans ferdigheter være så skarpe. Mens Erec lente seg tilbake på de dype putene og så rundt, observerte han flere riddere fra alle hjørner av Ringen. Alle var kledd i ulike antrekk i ulike farger, snakket med ulike aksenter, brukte ulike kroppspråk. De så alle ut som formidable krigere, og selv om Hertugen var sikker på at Erec vil slå dem alle, så tok Erec ingenting for gitt. Det var en del av treningen hans. Mens tjenerne fylte opp begeret hans med vin, så nippet han bare den. Turneringen var i morgen, og han ville være i god form. Tross alt så følte han at hans handlinger og innsats var en refleksjon av kongen. Og det var noe han tok veldig alvorlig. Om han ville finne ei brud her var en helt annen sak. Han smilte for seg selv ved tanken på det. Over de to dagene så virket det alle de fine kvinnene i kongeriket hadde blitt introdt for ham. Faktisk mens han så rundt i rommet så så han dusinvis av vakre kvinner som satt rundt, og kunne ikke la være å legge merke til at de fleste av dem så mot ham. Det så også ut til at han skapte sjalusi blant de andre mennene i rommet, som konkurrerte om deres oppmerksomhet. Men Erec følte ingen sjalusi eller ville konkurrere. Han hadde møtt alle disse kvinnene og hadde blitt imponert av dem alle, hver av dem var enda vakrere mer tiltalende, mer elaborert kledd enn den første. Han følte seg beæret å ha møtt dem alle, men han hadde bestem seg for lenge siden å velge sin brud basert på magefølelsen. Og av en mystisk grunn, så fikk han ikke den følelse da han møtte noen av dem. Han mente ikke å være kresen. Han var sikker på at disse kvinnene ville alle bli fantastisk for noen; han bare følte at de ikke var de rette for ham. «Erec av den sørlige øyprovinsen av Ringen, får jeg lov til introde deg for Dessbar av den andre provinsen i Lavlandene,» sa Hertuge til Erec mens han

snudde for se nok ei vakker mø. Introduksjonsparaden så ikke ut til å ende. Denne var vakker også, og kledd i hvit silke fra hode til tå. Hun neiet, tilbød hånden hennes og smilte et grasiøst smil. «Det er en glede, min herre.» «Gleden er min», sa Erec og av høflighet kysset fingertuppene hennes. «Dessbar kommer Emeralslettene, og fra en adelig familie i Øst. Hennes mor er tredje kusinen til Dronningen. Hun er av adelige blod. Hun ville være et godt valg», sa Hertugen. Erec nikket grasiøst og ville ikke fornærme henne, eller Hertugen. «Jeg kan se at hun kommer fra en fin slektslinje», sa Erec med et kort bukk. «Det er en stor ære å treffe deg.» Med det sagt så kysset han hennes hånd igjen og satte seg ned. Hun så noe skuffet ut, som om hun ønsket å snakke med henne mer; Hertugen virket også det. Men Erec følte ikke hva enn han skulle føle da han møtte denne kvinnen. Og han ville finne sin kone med samme disiplin som han kjempet—med et skarp fokus og intensitet. Festen fortsatte, lenge inn i natten og Erec var i det minste glad for å være i selskapet til hans gamle venn, Brandt, som satt på hans høyre side. De hadde delt kamphistorier halve kvelden, og mens flammene minket og folk strømmet ut av salen, så mimret de fremdeles historier. «Husker du den høyden?» spurte Brandt. «Når det bare var oss fire, på patrulje? Mot et helt kompani av McClouder?» Erec nikket. «Altfor godt.» «Jeg sverger, dersom det ikke var for deg, så ville jeg ha vært død.» Erec ristet på hodet. «Jeg hadde flaks.» «Du har aldri flaks», sa Brandt. «Du er den beste ridderen i kongeriket.»

«Det er sant», gjenok Hertugen som satt på hans andre side. «Jeg frykter for enhver ridder som skal møte deg i morgen.» «Jeg er ikke så sikker på det», sa Erec ymdykt. «De har kommet fra alle hjørner av Ringen. Det virker som alle menn her ønske det samme i verden: ei fin kvinne. Gud vet hvorfor. Når vi får ei, så kan vi knapt vente med å bli kvitt henne!» Alle mennene lo. «I morgen vil sannelig bli en begivenhet», la Hertugen til. «Men jeg har ingen tvil om deg.» «Det eneste problemet er», skjøt Brandt inn, «er at vinneren velger ei brud. Kjenner jeg deg, så velger du kanskje ingen—og fornærmer alle kvinnene her!» Erec ristet på hodet. «Jeg mener ikke å fornærme noe», sa han. «Jeg antar...jeg antar at jeg bare ikke har funnet henne ennå.» «Sier du at ikke ei eneste kvinne her er deg?» spurte Hertugen overrasket. «Du har møtt en av de fineste kvinnene dette hoffet kan tilby. Enhver mann her ville ha død for enkelte av dem—og i morgen så kommer de kanskje til det.» «Jeg mener ikke noe vondt, min herre», sa Erec. «Jeg betrakter ikke mer selv mer verdig enn noen av dem. Tvert i mot, så er de sikker mer verdt enn meg. Det er bare at...vel, jeg føler at jeg vil vite hvem hun er når jeg ser henne. Jeg ville ikke forhaste meg.» «Forhaste deg!» skrek Brandt. «Du har hatt tjufem år på deg! Hvor mye mer tid trenger du?!» De lo alle sammen. «Bare velg», la Brandt til, «og bli tynget av ei brud og bli med resten av oss som er miserable. Tross alt så elsker miserabelhet selskap! Og vårt kongerikes populasjon må vokse!» Hele gruppen lo igjen, og da Erece så bort, noe flau over samtalen, så stivnet

blikket hans. Faktisk så han, på tvers over rommet, ei tjenestejente, kanskje atten, med langt, blondt hår, og store, mandelgrønne øyne. Hun hadde på seg et simpelt antrekk for tjenere, knapt bedre enn filler, mens hun gikk bordene, fra person til person, og fylte begere med vin. Hun holdt hodet ned, aldri gjorde øyekontakt, og var mer ydmyk enn noen Erec hadde sett. Hun gikk tett med de andre tjenestejentene og de arbeidet hardt. Ingen viste dem oppmerksomhet. Det var tjenesteklassen, og her, i hoffet, så ble klasseskille behandlet svært alvorlig: tjenerne ble behandlet som om de ikke eksisterte. Hennes klær var tilsølt, og håret hennes så ut som det ikke hadde blitt vasket på flere dager. Hun så nedslått ut. Men likevel når Erec fikk øye på henne, så var det som han ble slått av lynet. Erec kjente at det utstrålte noe fra henne som var spesielt. Hun hadde en stolt, selv kongelig, kvalitet. Noe som fortalte ham at hun var ulikt de andre. Da hun kom nærmere, fylte alle begere, så han godt på hennes ansikt mens hun snudde og hans pust stanset. Han hadde aldri følt seg slik før, ikke når han hadde møtt noen, selv ingen kongelige. Det var den følelsen han hadde håpet å føle i hans hele liv. Følelsen han ikke visste han var i stand til å føle. Hun var utrolig. Han kunne knapt snakke. Han måtte vite hvem hun var. «Hvem er den kvinne?» spurte Erec Hertugen og nikket. Hertugen og flere andre snudde spent for å følge blikket hans. «Hvem mener du? Esmeralda? Hun med den blå kjolen?» «Nei», sa Erec og pekte. «Henne.» De fulgte blikket hans i stillheten og forvirrelse. «Mener du tjenestejenta?» spurte Hertugen. Erec nikket. Hertugen trakk på skuldrene. «Hvem vet? Bare nok en tjener», sa han avvisende. «Hvorfor spør du? Kjenner du henne?»

«Nei», svarte Erec med stemmen sittende fast i halsen. «Men jeg ønsker det.» Jenta kom nærmere, og kom til gruppen deres, og bøyde ned for å fylle Erecs beger. Han var så hypnotisert at han glemte å heve den. Til slutt så hun opp på ham. Og da hun gjorde det, så nært slik at hennes øyne møtte hans, følte han hele verden smelte bort. «Min herre?» spurte hun og stirret tilbake mot ham. Hennes øyne festet seg på hans, og så ut til å utvide seg også. Hun også virket fengslet av ham. Det var som de møttes på nytt. «Min herre?» gjentok hun etter flere sekunder. «Vil du meg fylle ditt beger?» Erec stirret på henne, glemte hans manerer, og var for lamslått til å snakke. Etter flere sekunder med å stirre tilbake mot ham, gikk hun til slutt videre. Hun snudde og sjekket over skulderen et par ganger da hun gikk, og så på ham. Så til slutt satt hun ned kannen, snudde, og løp ut fra salen. Erec stod opp og så på henne. «Jeg må vite hvem hun er», sa Erec til Hertugen. «Henne?» spurte Hertugen i sjokk. «Men hun er ei tjenestejente. Hvorfor vil du vite hvem hun er?» spurte Brandt. Erec stod der fullstendig begeistret, for første gang i sitt liv visste han hvem han ville ham. «Hun er den jeg vil ha. Hun er den jeg vil kjempe for.» «Henne?!» spurte Brandt lamslått og stod opp ved ham. Hertugen stod opp også. «Du velge hvilken som helst kvinne i kongeriket, på begge sider av Ringen. Du kan velge ei prinsesse. Ei datter av en lord. Ei kvinne med en medgift på størrelse av et kongerike. Og du velger henne? Ei tjenestejente?»

Men ordene deres påvirket så vidt Erec. Han så på, hypnotisert mens hun rømte ut av salen, ut til et siderom. «Hvor skal hun?» ville han vite. «Jeg må vite det.» «Erec, er du sikker på dette?» spurte Brandt. «Du gjør en stor feil», la Hertugen til. «Og skal du snyte alle kvinnene her, som er kongelige?» Erec snudde mot ham og var alvorlig. «Jeg ønsker ikke å snyte noen», svarte han. «Men dette er kvinnen som jeg vil gifte meg med. Vil du hjelpe meg å finne henne?» Hertugen nikke til hans tjener som løp av sted med oppdraget. Han hevet en hånd og grep Erecs skulder, og brøt ut i et varmhjertet smil. «Det er sant det de sier om deg, min venn. Du bryr deg ikke om hva andre tenker. Og det er det, tror jeg, som jeg elsker ved deg mest.» Hertugen sukket. «Vi skal finne tjenestejenta for deg. Vi vil gjøre dere til et par!» En jubel steg opp rundt Erec mens andre klappet han på ryggen. Men han var ikke oppmerksom på det. Hodet hans tenkte kun på en ting: den jenta. Han følte, uten tvil, at han hadde funnet hans livs kjærlighet.

KAPITTEL ATTEN

Gareth stod der, i hans fars styrerom, og så ut gjennom det åpne vinduet over Kongens hiff, slik hans far elsket å gjøre. Hans far pleide å spasere ut, på brystvernet, men Gareth hadde ingen behov for det. Han var fullstendig tilfreds med å stø her, innendørs, på kanten av vinduet, hendene låst bak ryggen og så ut over hans folk fra skyggen. Hans folk. De var hans folk nå. Han stod der, fast på et sted, med kronen trygt på hodet hans slik den hadde vært siden seremonien. Han ville ikke ta den av. Han bar også farens hvite og sorte mantel, selv i sommerheten, og grep hardt i hans hånd farens lange, gyldne septer. Han begynte å føle seg som en konge—en ekte konge—og han elsket følelsen. Alle hans undersåtter, mens han gikk, bukket til ham. Til ham, ikke til hans far. Det fikk han til føle et strøm av adrenalin som han aldri hadde følte før. Alle øyne snudde seg mot ham til alle timer i døgnet. Han hadde virkelig gjort det. Han hadde klart å drepe sin far, å dekke over gjerningen, og feie bort alle hindringer mellom ham og kongedømmet. De hadde falt for det. Og nå hadde de kronet ham, og det var ingen vei tilbake. Nå var det ingenting de kunne gjøre for å forandre det. Men nå som Gareth var Konge så visste han knapt hva han skulle gjøre. Hele livet hadde han drømt om dette øyeblikket; nå som han hadde oppnådd så visste han ikke hva som var det neste steget. Hans første inntrykk var at det å være en konge var ensomt. Han stod der, alene i rommet sitt i flere timer, så på hoffet. Der ned i den nedre kammerene så ventet rådet på ham for å ha et møte. Han hadde bestemt seg for å la dem vente. Faktisk likte han å la dem vente. Han var Konge, og kunne alle til å vente om han ville, så lenge han ville. Mens han stod der, så utover hans folk, hadde han lurt på hvordan han skulle forsterke og sikre makten hans. Til å begynne med så ville han få Kendrick fengslet og deretter henrettet. Det var en altfor stor risiko å la Kendrick være i livet, den førstefødte, den mest elsket personen i hans familie. Han smilte ved tanken på at vaktene allerede var på vei for å ta Kendrick.

Så ville han sørge for Thor ble drept. Han, også, var en trussel, gitt hvor nær han hadde vært for hans far; hvem visste hva hans far hadde fortalt ham på dødsleie? Kanskje han til og med identifiserte Firth. Gareth var fornøyd med seg selv for å ha satt i gang planene for hans mord; han hadde klokt nok bestukket et medlem av Legionen til å gjøre det. Når de ankom Tåkeøya så ville han angripe Thor og gjøre av med ham. Han var sikker på at Thor ikke ville vende tilbake. Når Thor og Kendrick var ute av veien, så ville han rette seg mot Gwendolyn. Henne, også, var en trussel. Tross alt, så var hans fars siste ønsket at hun skulle herske. Så lenge hun var i live, så var det mulighet for opprør. Til slutt, og mest viktigst, var den ene saken som plaget han mest: Dynastisverdet. Ville han forsøke å løfte det? Hvis han klarte det, så ville det skille han ut fra enhver MacGil-konge som noensinne hadde hersket. Det ville føre til at hele folket elsket ham, for alltid. Det ville bety at han var den utvalgte, den som var forutbestem til å herske. Det ville gyldiggjøre ham, og det ville sikre han tronen for alltid. Gareth hadde drømt i hele sitt liv om det øyeblikket da han ville løfte det, helt siden han var en gutt. En del av ham følte seg sikker på at han ville klare det. Men en annen del av ham var ikke så sikker. Døren til kammeret hans braste pluselig opp, og Gareth snudde og undret på hvem som var så frekk å brase inn til kongen. Hans ansikt falt da han så at det var Firth, som gikk forbi vaktene, og som gav Gareth et forvirret blikk. Firth hadde blitt for skamløst helt siden Gareth hadde blitt kronet—han oppførte seg som om han styrte kongerriket sammen med ham. Gareth hatet at han braste inn på denne måten, og lurte på han hadde gjort en feiltakelse med å promotere ham, å gjøre han til hans rådgiver. Men samtidig, så måtte han innrømme at han var glad for å se ham. En del av ham var trett av å være alene. Og han visste knapt hvem han kunne være venner med, nå som han var Konge. Det virket som han hadde isolert alle i hans liv. Gareth nikket til vaktene, som lukket døren bak Firth. Firth krysset rommet, og omfavnet Gareth. Han lente tilbake og forsøkte å kysse ham, men Gareth snudde bort. Gareth var ikke humør for ham. Han ville avbryte tankene hans. Firth så såret ut, men smilte raskt.

«Min herre», sa han og strakte ut ordet. «Elsker du ikke å bli kalt det? Det er så deg!» Firth klappet hendene av glede. «Kan du tro det? Du er Konge. Tusenvis av undersåtter står og venter på dine ønsker og forespørsler. Det er ingenting vi kan gjøre!» «Vi?» spurte Gareth mørkt. Firth nølte. «Jeg mener..du, min herre. Kan du tro det? Alt du vil. Akkurat, så venter alle på din avgjørelse.» «Avgjørelse?» «Angående sverdet», sa Firht. «Hele kongeriket hvisker. Det er alt de snakker om. Vil du forsøke å løfte den?» Gareth gransket ham. Firth var mer oppvakt enn han trodde; kanskje det var en bra ting å ha han som rådgiver.» «Og hva foreslår du at jeg skal gjøre?» «Du må gjøre det! Hvis du ikke gjør det, så vil du bli sett på som for svak for å ikke ha forsøkt en gang. De ville anta at det betyr at du ikke var ment til å være konge. Fordi, i deres øyne, dersom du virkelig er ment til å være det, så ville du helt sikkert ha prøvd å løfte den.» Gareth tenkte på det. Det lå en sannhet bak ordene hans. Kanskje han hadde rett. «Dessuten», sa Firth, smilende, kom nær ham, låste armene med ham og gikk med ham mot vinduet. «Du ment for å være konge. Du er den utvalgte.» Gareth snudde og så på ham, og følte seg allerede eldre. «Nei, det er jeg ikke», sa han ærig. «Jeg tok tronen. Den ble ikke gitt meg.» «Det betyr ikke at det ikke var ment at du skulle ha den», sa Firth. «Vi blir bare gitt det vi er ment til å ha i dette livet. For noen så gir skjebne folk det; andre må ta det selv. Det gjør deg større, min herre, ikke mindre. Tenkt på det», sa han, «du er den eneste MacGil som har tatt en trone, som ikke lente seg tilbake og

latet seg til den ble gitt ham. Betyr ikke det noe for deg? For meg så gjør det. For meg, så betyr det at du og du alene av alle MacGilene er den som er ment til å løfte sverdet, å herske for alltid. Og hvis du gjør det, så bare forestill deg: alle folkene, fra alle hjørnet av Ringen og forut vil bøye seg for deg, for alltid. Du vil forene Ringen. Ingen vil noensinne tvile på din rett som kongen igjen.» Firth snudde og så på ham, hans øyne skinte med spenning og forventning. «Du må prøve!» Gareth dro seg bort fra Firth og krysset rommet. Han tenkte på det, ville ta alt til seg. Firth hadde et poeng. Kanskje han var forutbestemt til å bli konge. Kanskje han undervurderte seg selv; kanskje han hadde vært for hard mot seg selv. Tross alt, så var det ment at han skulle dø—ellers ville han ikke ha død. Kanskje alt skjedde på denne måten, fordi det var ment at Gareth skulle være den bedre kongen. Ja, kanskje det å drepe hans far var bra for kongeriket. Gareth hørte et skrik, snudde og så ut over Kongens hoff og så paraden ere under. Det var feiringen av en ny konge, og flaggene var hevet. Han så hans soldater marsjere i formasjon. Det var en vakker, perfekt sommer dag. Da han så ned kunne han ikke la være å føle at alt dette var forutbestemt. Som Firth sa: hvis det var ment at han ikke skulle bli konge, så hadde han ikke ha blitt konge. Han ville ikke ha stått akkurat her da. Han visste at dette den mest viktigste avgjørelse i hans hele kongedømmet, og det var et han måtte ta nå. Han ønsket at Argon var her nå for å gi ham råd, men han merket også at Argon hatet ham, og selv om han gav ham råd, så lurte han på om det ville være det rette rådet. Gareth sukket, og deretter til slutt snudde bort fra vinduet. Tiden hadde kommet for å ta den første store avgjørelsen i hans kongedømme. «Tilkall vaktene», beordret han Firth mens han snudd og gikk mot døren. «Forbered dynastiskammeret.» Han stoppet og snudde mot Firth som stod der, og stirret mot ham spent. «Jeg skal løfte sverdet.»

KAPITTEL NITTEN

Kong McCloud satt på hesten sin på toppen av Høylandene, flanket av hans sønn, hans beste generaler, og hundrevis av menn, og så grådig ned mot MacGils side av Ringen. På denne varme sommerdagen så dyttet en varm bris det lange håret hans bakover, og han stirret ned på deres frodige land med misunnelse. Det var landet som han alltid hadde ønsket seg, landet hans far og hans far før ham hadde alltid ønsket, den bedre siden av Ringen, med mer frodige land, dypere elver, rikere jordsmonn, og renere vann. Hans side av Høylandene, McCloudsiden av Ringen hadde vært tilstrekkelig, kanskje til og med bra. Men det var ikke det beste. Det var MacGil sin side. Han hadde ikke de best vingårdene, den rikeste melken, de mest lyse solstrålene. Og McCloud, som hans far før ham, hadde bestemt seg for å forandre det. MacGilene hadde nytet den bedre halvdelen av Ring lenge nok; nå var det på tide at McCloud fikk den. Mens McCloud satt på den høyeste toppen i Høylandene, og så på MacGil-siden for første gang siden han var en gutt, så følte han optimisme. Faktumet at han var i stand til å være så høyt opp fortalt ham alt han trengte å vite. Før så hadde MacGilene alltid bevoktet Høylandene så nøye at McCloudene kunne ikke en gang finne en måte å komme seg igjennom—og ihvertfall ikke sitte på det høyeste stedet. Nå hadde hans menn kommet seg igjennom uten et eneste angrep. MacGilene forventet sannelig ikke et angrep fra deres eldgamle motstandere. Det var enten det, antok McCloud, eller at den nye MacGil var svak og uforberedt. Gareth. Han hadde møtt han på flere anledninger. Han var ikke som hans far i det hele tatt. Å tenke seg at kongeriket var i hans hender nå var latterlig. McCloud kjente en sjanse når han så den—og denne hendte en gang i livet, en sjanse som ikke kunne overses. Det var en sjanse for å slå MacGilene hardt, en gang for alle, dypt i deres territorium, før de fikk en sjanse til å komme seg fra døden av kongen. McCloud gamblet at de ville fremdeles være sårbare, og fremdeles usikker på hvordan de skal reagere under styret til denne nybegynnerkongen. Så langt, hadde han rett. McCloud spekulerte selv i videre, og tenkte at MacGils mord pekte mot et brudd i MacGil-dynastiet. Noen hadde henrettet ham, og gjort det svært godt. Det var

svakheter i rustningen helt ned til brynjen. Det betød svakhet. Brudd. Det var gode tegn alt sammen. Alt pekte på et kongerike som gikk i stykker. Alt pekte på at McCloud, etter århundre, endelig fikk en sjanse til å knuse dem en gang for alltid, og kontrollere hele Ringen. McCloud smilte ved tanken på det, det vil si så mye som et smil han klarte å frem frem, en liten bit i hjørnet av munnen hans, som knapt beveget hans tykke, stive skjegg. Rundt ham kunne han føle hans menn se på ham mens han så på horisonten, så mot han etter første tegn for hva de skulle gjøre, og handle. Det han så nedenfor gjorde han svært fornøyd. Det var små landsbyer som var spredd over grønne høyder, røyk som steg ut av piper, kvinner som hang klær til tørk, barn som lekte. Det var store sletter med sa, bønder som høstet frukt—og viktigst av alt, ingen patruljer i syne. MacGilene hadde blitt slappe. Smilte hans ble bredere. Snart ville de bli hans kvinner. Snart vil de bli hans sauer. «ANGRIP!» skrek McCloud. Hans menn jublet, et kamprop, og alle var på sine hester og hevet sverdene sine høyt. Samtidig så angrep dem fremover, hundrevis av dem, ned fjellet. McCloud dro først, slik han alltid hadde gjort. Vinden slo han i håret og magen falt mens han stormet ned det bratte fjellet. Og han sparket hesten sin uten nåde, gallopperte raskere og raskere. Han hadde aldri følt seg så levende før.

KAPITTEL TJUE

Kendrick satt i Våpenhallen på en lang benk av tre, ved siden av dusinvis av hans våpenbrødre, medlemmer av Sølvene. Han studerte sverdet sitt mens hans skarpet den. Hans humør var ødelagt. Hans fars bortgang hadde såret ham mer enn han kunne uttrykke. I hele hans liv hadde det plaget ham hvordan verden så på sitt forhold med hans far. MacGil var hans ekte far. Han visste det, dypt innerst i sitt hjerte. Han behandlet ham som en ekte far, og for MacGil var han en ekte sønn. Han ekte førstefødte sønn. Men foran øynene til verden så var han ikke legitim. Hvorfor? Bare fordi hans far hadde valgt ei annen kvinne til å bli hans dronning. Det var urettferdig. Han hadde akseptert rollen som en bastard og spilt den gode sønnen ut av respekt for hans svar. Han hadde pliktoppfyllende undertrykket hans følelser i hele hans liv. Men nå som hans var død, og spesielt nå som Gareth var utnevnt Konge, så var det noe inni Kendrick som ikke lengre kunne akseptere hvordan ting var. Noe innvendig kokte over. Det var ikke det at han ønsket å være konge; det var bare slik at han ønsket resten av verden å anerkjenne at han var MacGils førstefødte og at han var legitim—lik mye som noen av hans halvsøsken. Mens Kendrick satt, skarpet sverdet sitt med sten igjen og igjen, og laget en høyfrekvent lyd som skar gjennom rommet, så tenkte han på alle de tingene som ble usagt til hans far. Han skulle ønske han hadde mer tid, skulle ønske han hadde en sjanse til å fortelle ham hvor takknemlig han var for å ha blitt oppdratt som en av hans egne. Å fortelle ham at uansett hva verden tenkte, så var han hans ekte far, og han hans ekte sønn. Å si ham ordene han aldri hadde sagt: at han var glad i ham. Hans far hadde blitt tatt bort fra ham for tidlig, og uten forvarsel. Kendrick skarpet sverder hardere, gravde stenen ned i den, mens raseri vellet opp innvendig. Han ville finne farens morder. Og han ville drepe ham. Han hadde bestemt seg for det. Mange mistenkte fløt rundt i hodet hans, og time etter time så vurderte han den ene etter den andre. Den han vurderte mest, uheldivis, var den han mest var redd for å tenke på. Den som stod nærmest han. Hans yngre

halvbror, Gareth. Innerst inne kunne han ikke la være å undre om Gareth stod bak på en eller annen måte. Han husket det møtet da Gareth ble rasende for å bli forbigått av Gwendolyn. Han ble oppdratt med ham, og det bare noen få år mellom dem, og han kjente altfor godt til Gareths svikefulle nature; så lenge han hadde kjent ham, så hadde Gareth vært misunnelig på Kendrick for at han var eldre, og var den førstefødte. Han hadde sett på Kendrick som et hinder. Gareth ville ikke la seg stoppe av noe for å kongedømmet. Kendrick skarpet sverdet mens han vurderte andre mistenkte; det var mange fiender som hans far hadde fått seg, fiender av riket, fiender han hadde fått i kamp, og rivaliserende lorder. De stod lengre unna hjemmet og var enklere å foke på. Han håpet at det var en av dem. Og ville granske alle. Men uansett hvor hardt han tenkte på det andre, så fant han seg alltid komme tilbake på hans halvbror. Kendrick lente seg bakover og så rundt på de andre Sølvene, mens de vedlikeholdte sine våpener på denne sørgmodige dagen. Sommersolen hadde blitt erstattet av plustelig tåke og regn. Dagen etter sommersolverv hadde ført med seg en stor forandring, og ble alltid betraktet som en dag med vedlikehold i forberedelse til den nye årstiden. Det var også dagen Legionen dro av sted for Hundredager. Kendrick husket hans nye væreier, Thor, som hadde forlatt, og smilte; han begynte å like den gutten og forventet store ting av ham. Da Kendrick studerte de andre medlemmene av Sølvene, mange av dem var eldre, herdet krigere, som satt rundt bordet, spøkte med hverandre, all med formidable våpener, så følte han seg takknemlig, som alltid, å være et medlem av deres rang. De hadde akseptert ham som et ekte medlem—og han hadde fortjent det. Til å begynne med så var han yngre enn dem, han hadde blitt hilst på med varsomhet; mange antok at han var der bare på grunn av hans far, eller at han som var kongelig, ville se ned på dem. Men langsomt, over tid, hadde han fått deres respekt; han hadde kjempet seg frem, skulder mot skulder med dem i de tøffeste kampene, og de hadde forstått at han var som dem. Til slutt hadde de akseptert ham som en av deres egne. Han følte seg svært stolt av det. Når noen prøvde å gi ham en tjeneste fordi han var Kongens sønn, så hadde han alltid insistert at han skulle bli behandlet som de andre mennene. Over tid hadde mennene innsett at han var ekte, og de elsket ham. Over årene så visste Kendrick at han hadde blitt den mest elskede medlemmet i kongefamilien—selv mer enn

hans far. Han var den eneste, faktisk, som Sølvene respekterte og behandlet som en ekte soldat på hans egne vilkår. Dette betydde mer for Kendrick enn noen annet han hadde gjort i denne verden. Alt han noensinne ville var å være en sann og respektert kriger blant Sølvene. Han så rundt og så respekt i hans våpenbrødres øyne, og kunne se at mange av dem, spesielt de yngste, begynte å se på ham som en leder. Siden hans fars død hadde flere av dem kommet til ham og uttrykt misnøye over at han ikke hadde blitt valgt som konge. Han kunne føle at de ville ha ham som deres leder. Men faren hans hadde tydelig ønsket at Gwen skulle herske, og fremfor alt, så måtte Kendrick hedre hans fars ønsker. Det var det som betydde mest for ham. På den andre siden, så hatet Gareth for å tvunget til seg tronen og var bekymret for kongerikets fremtid. Gwen var ikke sterk nok til å lede et opprør av menn. Hvis det må til så ville han heller styre enn Gareth, bare for Ringens beste. Når Gwen var eldre og klar så ville han med glede gi makten til henne. «Hva synes du om seremonien?» spurte Atme som satt ved ham og polerte håndtaket på øksen sin. Atme var en voldsom ridder med lyserød hår og skjegg. Han var fra fjerne øst i Kongeriket; Kendrick hadde kjempet med ham i mange kamper. Han var en nær og pålitelig venn. «Hva synes du om at din yngre bror ble konge?» la han til. Kendrick så tilbake på ham, så hans ærlige uttrykk, og så bak at flere medlemmer av Sølvene ventet på svaret hans. Han kunne i se deres øyne hvor sterkt de ønsket at han skulle bli Konge—og hvor engstelig de var for hans brors styre. Ingen stolte på hans bror. Det var ihverfall åpenbart. Kendrick tenkte over hva han skulle si, og hvor mye. Det var tydelig fra Atmes bruk av ordet yngre at han hintet ham. Det han ønsket som svar var: jeg synes det er fryktelig urettferdig. Gareth vil ikke klare å styre. Det er en katastrofe. Han vil legge vårt kongerike i ruiner. Min far ønsket aldri dette. Han snur seg i graven sin, og noe må gjøres. Men han kunne ikke si dette. Ikke til disse mennene. Ikke nå. Han ville demoralisere dem og kanskje forårsake et opprør. Han måtte tenke nøye på hans neste trekk, på hvordan han kunne best håndtere situasjonen. I mellomtiden så måtte han være forsiktig med sine ord.

«Tiden vil avsløre skjebnen til alle ting», svarte han uforpliktende. Mennene snudde og så bort, nikket, og lot til å være tilfreds. Men han visste at de ikke var det. Plutselig så kom det et stort krasj gjennom dørene i hallen og alle hoder snudde da et dusin av Kongens vakter brast inn. Kendrick var overrasket at de braste inn slikt, i hallen til Sølvene, og at de våget å være bevæpnet inn denne hallen. Det var noe han hadde aldri sett før. Sølvene, som var hedret krigere, reagerte alle sammen, var på vakt og så på. Kongens vakter skyndte seg gjennom rommet, et dusin av dem, og mens Kendrick så på, gikk de rett mot ham. De hadde alvorlige blikk og Kendrick lurte på hva som foregikk. Han kunne merke at de var i en hast og lurte først på om de kom hit for å be om hjelp. De stoppet foran ham og en av dem, en av hans fars nestleder, Darloc, en som Kendrick gjenkjente og som hadde vært lojal mot hans far i årevis, gikk frem med et alvorlig uttrykk. «Kendrick av klanen MacGil av det vestlige kongeriket av Ringen», annonserte han i en formell, seriøs stemme, mens han leste fra en papirrull, «herved erklærer jeg at, under Kongens lov, du er herved arrestert som en forræder for riket for å ha myrdet Kong MacGil.» Kendricks hår sto rett ut, og hele kroppen hans ble kald. Et avvisende gisp spredde seg hjennom hele rommet da hans våpenbrødre stod opp fra setene, anspente og irritert. En tykk stillhet falt over rommet da alle sammen ventet på Kendricks reaksjon. Kendrick stod sakte opp, prøvde å puste, å forstå. Det føltes som livet erte foran øynene hans i et enkelt øyeblikk. Kendrick gransket Darlocs ansikt, rynket og alvorlig, og kunne se at han var seriøs. «Darloc», sa Kendrick rolig mens han tvang seg selv til å være rolig. Stemmen hans resonnerte i det dødsstille rommet, «du har kjent meg hele mitt liv. Du vet at disse ordene du leser er ikke sanne.»

Darlocs øye rykket til. «Min herre», svarte Darloc trist. «Jeg er redd for at mine personlige meninger ikke spiller en rolle. Jeg er bare en tjener av Kongen, og jeg utfører bare det som jeg har blitt beordret til å gjøre. Vennligst tilgi meg. Du har rett. Jeg ville aldri tro på slike løgn. Men mine meninger er underlegen de fra Kongen. Jeg er redd jeg må følge ordre.» Kendrick stirret tilbake mot mannen, og han kunne se ærlighet i hans ansikt, hvor opprørt han var, hvor ambivalent han var for å være i denne posisjonen. Han følte faktisk synd på ham. Kendrick kunne knapt tro frekkheten av dette: hans egen bror anklaget ham for å ha myrdet dere sfar. Det betydde bare en ting: Gareth følte seg truet og måtte skjule noe. Han trengte en syndebukk med en gang, uansett hvor spinkel den var. I Kendricks tanker ble ting bekreftet: Gareth var morderen. Det fikk en fersk ild til å brenne innad Kendrick—ikke fordi han brydde seg om å bli fengslet, men fordi han følte seg tvunget til bringe ham til retten.» «Jeg er lei for det, Kendrick, men jeg må ta deg med,» sa Darloc og gav et tegn til hans menn. Da soldaten tok et skritt frem, så hoppe plutselig Atme på beinen og gikk som lyn mellom mannen og Kendrick mens han trakk sverdet sitt. «Hvis du ønsker å røre Kendrick så må du forbi meg», sa hans alvorlige stemme. Plutselig var rommet fylt med lydene av sverd som ble trukket frem da alle medlemmene av Sølvene, dusiner av dem, hoppet på føttene og konfronterte kongens vakt. Darloc stod her, så veldig redd ut, og i det øyeblikk innså han at han hadde veldig feilberegnet med å komme hit. Han skulle ha innsett at kongeriket var bare et steg unna en total borgerkrig.

KAPITTEL TJUEEN

Gwen stod på sjøbredden som var fylt med sand, mens bølgene slo ned altfor nært hennes føtter—store, voldsomme bølger slo beinene hennes med nok styrke til å få henne til å vakle. Hun stod der, mistet fotfestet, mens han så det store skipet satte seil foran henne. Thor vinket mens han stod ved roret. På Thors skulder satt Estopheles som stirret mot henne med et illevarslende blikk som fikk Gwens blod til å stivne. Thor smilte, men da hun så på så falt han sverd fra midjen hans og ned i sjøen. Underlig nok så merket han ikke det, og smilte og vinktet fremdeles. Hun var fryktelig engstelig for ham. Sjøen, som var så rolig, ble plutselig voldsom. Vannet forvandlet seg fra krystallblå til skummende sort; mens hun så på så vugget båten deres kraftig og ble slengt rundt i bølgene. Men Thor stod der fremdeles og vinket og smilte til henne som om ingenting hadde skjedd. Hun kunne ikke forstå hva som skjedde. Bak ham så forvandlet himmelen seg, som var klar for noen øyeblikk siden, til skarlagenrød, og skyene så ut til å skumme over av raseri. Lyn lyste opp himmelen overalt, og mens hun så på så kom et lyn flerrende gjennom seilet. I løpet av noen øyeblikk så var Thors skip i brann. Skipet som brant, fikk fart, seilte av sted, raskere og raskere og ble sugt inn i sjøen av massive strømmer. «THOR!» skrek Gwen. Hun skrek igjen da skipet gikk opp en ildkule og ble sugt inn i den mørkerøde himmelen, og forsvant fra horisonten. Hun så ned og en bølge slo ned foran henne, helt opp mot brystet og slo henne bakover. Hun strakte ut for å holde fast i noe—men det var ingenting der. Hun følte seg bli dratt ut i sjøen, raskere og raskere, strømmen svelget henne, mens en ny diger bølge slo ned, rett på ansiktet hennes. Gwen skrek. Hun åpnet øynene sine og så at hu stod i hennes fars kammer. Den var og dødskaldt her inne. Det var om natten, og veggen var oppstilt med fakler—for

mange fakler som alle var tenkt og flakket. I rommet stod en enslig skikkelse, som stod ved vinduskanten med ryggen til henne. Hun merket øyeblikkelig at det var hennes far. Han var kledd i hans kongelig pels, og på hodet hadde han kronen. Den virket større enn den noensinne pleide å være. «Far?» spurte hun mens hun gikk bort. Langsomt snudde han og så på henne. Hun ble forskrekket. Ansiktet hans var helvt skjelett med øyne som bulte ut fra øyesokkelene og hud som var råtnet. Han så på henne med et skrekk blikk, av desperasjon, mens han strakte ut en hånd. «Hvorfor hevner du meg?» stønnet han. Gwen pust ble fanget i brystet og var forskrekket mens hun skyndte seg mot ham. Han begynte å lene seg bakover, og hun strakte ut for å gripe hans hånd—det var for sent. Han falt langsomt, bakover ut av vinduet. Gwen skrek mens hun løp forover, og stakk hodet ut for å se. Hennes var flat ned i mørket, falt og falt. Bakken forsvant og det virket som han falt inn mot jordens indre. Hun hørte han aldri treffe bunnen. Gwen hørte en klirrende lyd, snudde og gransket hans tomme kammer. Der var hans krone. Den må ha falt fra hodet hans, og nå rullet den, på siden, tvers over gulvet og laget en hul, metallisk lyd mens den beveget seg. Den rullet i sirkler og laget mer og mer lyd, til den endelig lå nede. Den lå der, i midten av det tomme stengulvet. Fra et sted kom ordene hans igjen: «Hevn meg!» Gwen våknet brått, satte seg rett opp i sengen og pustet tungt. Hun gned øynene og hoppet opp fra madrassen, skyndte seg til vinduet sitt, og prøvde å riste bort det fryktelige marerittet. Hun tok kaldt vann fra en liten skål ved vinduet, og plasket det flere ganger mot ansiktet, og så ut. Det var daggry og Kongens hoff var stille. Lyset hadde såvidt begynte å komme

fra den første solen som steg opp. Det så ut som hun var den første som hadde våknet. Drømmen hadde vært fryktelig, og mer som en visjon, og hennes hjerte hamret mens hun så den igjen. Thor døde på det skipet. Det hadde virket som en beskjed. Det virket mer som hun så fremtiden enn hadde en drøm. Hennes hjerte knuste da hun følte med sikkerhet at han ville snart dø. Og så var det det fryktelige bilde av hennes far som et råttent skjelett. Hans irettesettelse av henne. Bildene var så virkelig at hun ikke kunne legge seg igjen. Hun gikk frem og tilbake i kammeret sitt og visste knapt hva hun skulle gjøre. Uten å tenke, så gikk hun på tvers av rommet og begynte å kle på seg, mye tidligere enn vanlig. Hun følte at hun måtte gjøre noe. Hva som helst. Hun måtte gjøre det hun kunne for å finne farens morder.

*

Mens han gikk ned de tomme slottskorridorene i det tidlige morgenlyset så var Godfrey edru og alene—begge ting for første gang i årevis—og det var en uvant følelse. Han kunne ikke huske hvor lenge siden det hadde vært at han hadde gått en full dag uten å drikke, eller tilbrakt tid alene, og ikke omringet av hans fulle venner. Hans følelser av ensomhet, av tyngde, var helt nytt for ham. Og han innså at dette var det vanlige mennesker trolig føler når de lever sine vanlige liv. Det var fryktelig. Kjedelig. Han hatet det, og han ville løpe tilbake til ølhuset, til hans venner, og få det til gå gå bort. Det virkelig liv var ikke noe for ham. Men for første gangen i hans liv, så nektet han i gi etter for sine impulser. Han visste ikke hva som gikk over ham, men det å se hans far bli senket ned i jorden hadde gjort noe med ham; helt siden hans død hadde noe blitt vekket i ham. Han var som en kjele som småputret på en svak flamme; han merket en følesle av utilfredshet, av uro, som han aldri hadde merket før. Han følte seg ukomfortabel med seg selv. For første gangen så rettet han et grelt lys på seg selv, og revurderte hvem han var, hvordan han hadde levd sitt liv, og hvordan han ville tilbringe resten av det, og da han så seg selv, ærlig, i speilet så likte han ikke det han så. Godfrey så også på sine venner med nye øyne, og kunne ikke lengre holde ut

synet av deres ansikt. Mest av alt, hans eget. Denne morgenen, for første gang, så var smaken av øl som noe råttent for ham; for første gang på lenge, som han kunne huske så hadde han et klart hodet, et sinn som var tilstedet. Han trengte å tenke klart i dag, å mane frem all sin kløkt. Fordi det var noe som brent inni ham, noe han ikke helt forstod, noe som drev ham til å finne hans fars morder. Kanskje det var hans egen skyldfølelse som drev ham, hans uforsonede forhold med hans far: på et vis så han dette som han sjanse til å endelig få hans fars anerkjennelse. Hvis han ikke kunne få den i livet, kanskje han kunne få den i døden. Og hvis han fant hans fars morder, så ville han kanskje også gjenreise seg selv, gjenreise det som hadde så langt vært hans liv. Godfrey brant også av det uretten i det hele. Han hatet tanken på at hans bror, Gareth, satt på tronen. Gareth hadde alltid vært en kalkulerende, manipulativ person, en kald jævel, med ingen kjærlighet enn for seg selv. Godfrey hadde hengt med tvilsomme typer hele hans liv, og kunne gjenkjenne en på lang avstand. Han hadde gjenkjent det i Gareths øyne, ondskapen som svulmet og skinte som noe fra under jorden. Dette var en mann som ville ha makt; som ønsket å dominere andre. Godfrey visste at Gareth var skitten. Og han var sikker på at han var innblandet i mordet av deres far. Godfrey gikk på flere trappetrinn, snudde ned en korridor, og følte at han ble kald mens han gikk ned den siste korridoren som førte til hans fars kammer. Å gå ned dit brakte frem minner, som var altfor nylige, av det å komme til hans fars kammer; av det å bli tilkalt av ham, og å bli kritisert av ham. Han hadde alltid hatet å gå ned denne siste strekningen til hans kammer. Men nå, underlignok, så fikk det frem en annen sensasjon: det var som å gå i hallen til et spøkelse. Hun kunne neste føle hans fars nærvær dvele på stedet med hver steg han tok. Godfrey kom til den siste døren, og snudde og stod foran den. Det var en stor, buet dør, en fot tykk, og så ut til å være tusen år gammel. Han lurtet på hvor mange MacGiler som hadde brukt denne døren. Det var rart å se den her slik, ubevoktet. Ikke en gang i Godfreys liv hadde han sett den uten vakter foran seg. Det var som om ingen brydde seg om at hans far hadde noensinne eksistert. Døren var lukket. Godfrey strakte ut, grep jernhåndtaket, og dyttet. Den åpnet seg med en eldgammel knirk, og han gikk inn.

Det var til og med mer mystisk her inne, i dette tomme kammeret, som fremdeles summet med hans fars vitalitet. Sengen var redd opp, hans fars klær lå fremdeles liggende på den, hans mantel hang fremdeles i det ytterste hjørnet, og hans støvler lå ved ildstedet. Vinduet var åpent, en plutselig sommerbris hastet seg inn, og Godfrey følte en gysning; han følte at hans far stod fremdeles der, rett ved ham. Brisen blåste lintøyet som hang over den sengen med fire søyler, og han ikke la være å tenke at det var hans far som snakket til ham. Godfrey følte seg overvelmet med tristhet. Gareth gikk i rommet, følte en gysning da han innså at dette var hvor hans far ble myrdet. Han visste ikke hva han nøyaktig så etter, men han merket at her, hvor det hendte, ville være et godt sted å starte. Kanskje det var en liten ledetråd som var oversett og som kunne hjelpe til å forme en ide. Han antok at rådet allerede hadde gått igjennom dette rommet. Men han ville forsøke. Han trengte å forsøke, for seg selv. Men etter flere minutter med leting så fant han ingen ledetråder.¨ «Godfrey?» sa en kvinnestemme. Godfrey snudde, overrasket, og hadde ikke forventet noe her inne enn ham selv. Han så hans yngre søster, Gwendolyn. «Du skremte meg», sa han og pustet ut. «Jeg visste ikke at noen var her med meg.» «Jeg er lei for det», sa hun, gikk inn og lukket døren bak henne. «Døren var open. Jeg forventet ikke å finne deg her, heller.» Han smalnet øynene og gransket henne. Hun så fortapt, og fortvilet. «Hva gjør du her?» spurte han. «Jeg kunne spørre deg det samme», svarte hun. «Det for tidlig på dagen. Du må ha blitt drevet hitt. Slik som meg.» Godfrey så i alle retninger, så etter tegn på at noen så på eller lyttet. Han innså hvor paranoid han hadde blitt. Langsomt, varsomt nikket han til henne. Godfrey hadde alltid brydd seg om Gwen. Av alle hans søsken, så var hun den

eneste ikke dømmet ham. Han satte alltid pris på hvor sensitiv og medfølende hun var. Han hadde alltid merket det, av alle hans familiemedlemmer, så kunne hun være den eneste som var villig til å tro ham, å gi ham en ny sjanse. Og han følte at han kunne fortelle henne hva som helst uten å være redd for å bli kritisert. «Du har rett», svarte han. «Jeg følte at jeg ble drevet hit. Faktisk, kan jeg ikke tenke på noe annet.» «Jeg føler det samme», sa hun. «Hans død kom for fort. Og for voldelig. Jeg synes det er vanskelig å slappe av, nyte livet, til jeg vet at vi har fanget hans morder. Jeg hadde en fryktelig drøm. Og den drev meg hit.» Godfrey nikket. Han forstod. Han så på Gwendolyn mens hun gikk rundt i rommet og tok alt inn. Han kunne se at hun hadde vondt fra hennes ansikt, og han innså hvor smertefullt det må være for henne også. Tross alt så stod hun nærmest deres far. Nærmere enn noen av dem. «Jeg trodde kanskje det å komme hit så ville jeg finne noe», sa Godfrey mens han gikk rundt i rommet igjen, så gjennom hver eneste hjørne, under sengen, gjennom hver detalje. Men fant ikke noe spesielt. Hun gransket rommet selv, og gikk sakte. «Hva med disse flekkene?» spurte hun. Han snudde og skyndte seg over til der hun så. På gulvet, mot den mørke stenen, var det en veldig svak kontur av en flekk. De gikk mot vinduet, fulgte sporet, og da de kom i sollyset, kunne han se det mer tydelig: en blodfekk. Han følte en grøsning. Flekkene dekket gulvet, veggene, og han innså at de måtte tilhøre hans far. «Det må ha vært en voldsom kamp», sa hun og fulgte sporet gjennom rommet. «Fryktelig», sa han. «Jeg vet ikke nøyaktig hva jeg håpet å finne her», sa hun. «Men jeg tror det kanskje var bortkastet tid. Jeg ser ingenting.»

«Ikke jeg heller», sa Godfrey. «Kanskje det er bedre steder å se», sa hun. «Hvor?» Hun trakk på skuldrene. «Hvor det enn er, så er det ikke her.» Godfrey følt nok en kald bris, og gysning som ikke ville forlate ham. Han ble overvelmet med behovet for å forlate rommet, og han kunne se i Gwens øyne at hun følte det samme. Begge snudde og gikk mot døren. Men da Godfrey gikk mot døren, fanget blikket hans noe som fikk han til å stoppe. «Vent», sa han. «Se her.» Gwen snudde og så, fulgte ham mens han gikk flere skritt over rommet, mot ildstedet. Han strakte ut og fingret en blodflekk på veggen. «Denne flekken, er lik som de andre», sa han. «Det er i en annen del av rommet. Og den føles lettere.» De utvekslet et undrende blikk, mens de undersøkte veggen nærmere. «Det kan være fra mordvåpenet», la han til. «Kanskje han prøvde å gjemme den i veggen.» Godfrey rørte stenene, følte etter en løs sten, men fant ingenting. Så stoppet Gwen og pekte mot ildstedet. «Der», sa hun. Han så bort, men så ingenting. «Ved ildstedet. Ser du det? Det hullet i veggen. Det er et hull. Avfallshullet.» «Hva med det?» spurte han.

«De flekkene fra dolken. De omringer den. Se på taken til ildstedet.» De gikk ned på knærne og så nøye, og han ble overrasket å innse at hun hadde rett. Flekkene ledet rett mot hullet. «Dolken gikk ned der», dedte hun. «Han må ha kastet ned hullet.» De snudde begge to og så på hverandre, og visste hvor de måtte gå. «Avfallsrommet», sa han.

*

Godfrey og Gwendolyn fant veien ned slottets smale vindeltrapp av sten, dypere og dypere mot bunnen av slottet, faktisk dypere enn Godfrey hadde vært. Akkurat da han begynte å bli svimmel, kom de til en jerndør. Han snudde mot Gwen. «Dette ser ut som innkvarteringen til tjenere», sa han. «Jeg antar at avfallsrommet er bak disse dørene.» «Prøv det», sa hun. Godfrey strakte ut og slo nevn på døren, og etter å ha ventet, hørte han fotskritt. Endelig åpnet døren seg. Et langt alvorlig ansikt stirret blankt på dem. «Ja?» spurte den gamle mannen som tydeligvis var en livslang tjener. Godfrey snudde mot Gwen og hun nikket tilbake. «Er dette avfallsrommet?» spurte han. «Ja», svarte mannen. «Og dessuten forberedelsesrommet for kjøkkenet. Hva har dere her å gjøre?» Før Godfrey kunne svare, så smalnet mannene øynene sine og så på dem med en plutselig gjenkjennelse.

«Vent litt», la han til. «Er dere Kong MacGils sine barn?» Hans øyne lyste opp av ærbødighet. «Det er dere», svarte han seg selv. «Hva gjør dere her nede?» «Vær så snill», sa Gwen mykt, gikk frem og la en hånd på håndleddet hans. «La oss få komme inn.» Mannen gikk tilbake og åpnet døren helt opp, og de skyndte seg inn. Godfrey var overrasket av dette rommet som han aldri hadde vært i før, selv om den var i bygningen han hadde levd i hele hans liv. De var i bunnen av slottet, i et avfallsrom. Det var mørkt, opplyst av sporadiske fakler, fylt med brennende ildsteder, med tilberedningsbord av tre, og store bobblende gryter som hang over ildstedene. Det var tydeligvis at rommet var ment for å ha dusinvis av tjenere. Men utenom denne mannen, så var den tom. «Dere har kommet på et underlig tidspunkt på dagen», sa mannen. «Vi har ikke ennå begynt frokostforberedelsene. De andre vil komme snart.» «Det er i orden», svarte Godfrey. «Vi er her av en annen grunn.» «Hvor er avfallshullet?» spurte Gwen og kastet ikke bort tiden. Manne stirret forvirret på dem. «Avfallshullet?» gjenok han. «Men hvorfor vil dere vite dette?» «Vær så snill, bare vis oss», sa Godfrey. Tjeneren stirret på dem, med hans lange ansikt og innsukne kinn, og så endelig snudde og førte dem tvers over rommet. De stoppet foran et stort stenhull og inni den lå en diger gryte. Den var så stor at den måtte bli løftet av minst to personer, og som ut som den kunne inneholde all avfall fra hele slottet. Den lå under et hull, som tydeligvis gikk høyt opp. Godfrey kunne lukte den fra her, og han trakk til seg. Godfrey gikk frem med Gwen og varsomt undersøkte veggen rundt den. Men til tross for deres beste anstrengelser, så kunne de ikke se noen flekker, og ingenting utenom det vanlige.

De så ned på gryten, men den var tom. «Dere finner ingenting der», sa tjeneren. «Den blir tømt hver time. På timen.» Godfrey lurte på om dette var bortkastet tid. Han sukket, og han og Gwen utvekslet et skuffet blikk. «Gjelder dette min mester?» spurte tjeneren til slutt og brøt stillheten. «Han som er savnet?» «Savnet?» spurte Godfrey. Tjeneren nikket. «Han forsvant en natt og kom aldri tilbake på jobb. Det går rykter om et mord.» Godfrey og Gwen utvekslet et blikk. «Fortell oss mer», sa Gwen nysgjerrig. Men før han kunne svare, så åpnet en bakdør seg, på den andre siden av kammeret, og inn kom en mann med et utseende som lamslå Godfrey. Han var kort, og bred, og det mest oppsiktsvekkende var hans rygg som var deformert, vridd og pukkelformet. Han haltet og det var en anstrengelse for ham å løfte hodet. Han haltet mot dem. Mannen stod til slutt foran dem, så frem og tilbake mellom Godfrey og tjeneren. «Det er en ære at du velsigner oss med ditt nærvær, min herrer», sa pukkelryggen med et bukk, «Steffen vet trolig mer om saken enn jeg», la den andre tjeneren til anklagende. Det var tydelig at denne tjeneren ikke likte Steffen. Med det sagt så snudde tjeneren og skyndte av sted, krysset rommet og forsvant gjennom en bakdør. Steffen så han gå av sted. Godfrey og Gwen utvekslet et blikk. «Steffen, kan vi snakke med deg?» spurte Gwen mykt og prøvde å roe han,

Steffen stirret på dem med hender som vred og så veldig nervøs ut. «Jeg vet ikke hva han har fortalt dere, men han er full av løgner. Og sladder», sa Steffen allerede som forsvar. «Jeg har ikke gjort noe.» «Vi aldri sagt det heller», sa Godfrey og prøvde også å roe ham. Det var tydelig at Steffen skjulte noe, og han ville vite hva det var. Han følte at det hadde noe med hans fars død. «Vi vil spørre deg om vår far, kongen», sa Gwen. «Om natten han døde. Husket du noe uvanlig den kvelden? Et våpen som falt ned avfallshullet?» Steffet vred seg, så på gulvet, og ikke møte deres øyne. «Jeg vet ingenting om en dolk», sa han. «Hvem sa noe om en dolk?» så Godfrey prøvende. Steffen så opp med et skyldig blikk, og Godfrey visste han de hadde tatt ham i å fortelle en løgn. Denne mannen skjulte definitivt noe. Han ble motiver til å finne det ut. Steffen sa ingenting i respons, men bare vred tåen i gulvet, og fortsatte å vri hendene sine. «Jeg vet ingenting», gjentok han. «Jeg gjorde ingenting galt.» Godfrey og Gwen utvekslet et enig blikk. De hadde funnet noen som var viktig. Men det var også tydelig at han ikke ville gi dem noe mer. Godfrey følte at han måtte gjøre noe for å få ham til å snakke. Godfrey gikk frem, strakte ut, og la en fast hånd på Steffens skulder. Steffen så opp med et skyldig ansikt, som en skolegutt som hadde blitt tatt, og Godfrey skulte ned, og strammet grepet sitt og holdt den der. «Vi vet hva som skjedde med din mester», sa han og bløffet. «Du kan enten fortelle oss alt du vet om vår fars mord, eller så kan vi få deg kastet i fangehullet, og da får du aldri seg lyset igjen. Valget er ditt.» Da han stod der følte Godfrey styrken til hans far komme over ham. Han følte,

for første gang, styrken han hadde arvet, som gikk i hans eget blod, blodet til en lang linje av konger. For første gang i hans liv, så følte han seg sterk. Selvsikker. Verdig. Han følte seg som en ekte MacGil. Og for første gang følte han sin fars anerkjennelse. Steffen må ha merket det. Fordi til slutt, etter en veldig lang stund, så stoppet han å vri seg. Han så opp, møtte Godfreys øyne og nikket av enighet. «Jeg kommer ikke til å bli fengslet?» spurte han. «Hvis jeg fortalte deg?» «Det kommer du ikke til», svarte Godfrey. «Så lenge du hadde ingenting med vår fars død. Det lover jeg deg.» Steffen slikket leppene, tenkte, og til slutt, etter en lang stund, nikket han. «Ja vel», sa han til slutt. «Jeg skal fortelle deg alt.»

KAPITTEL TJUETO

Thor satt dypt nede i båten, stilt opp ved siden de andre på lange tre benker med begge hender på den tykke åren mens rodde. Krohn satt ved føttene hans. Han svettet under solen, som han hadde gjort i dagevis, og pustet tungt, og lurte på når dette ville ta slutt. Reisen føltes uten ende. Til å begynne hadde seilene deres fraktet dem, men nå hadde vinden plutselig død bort, og alle guttene på skipet måtte ta på seg oppgaven å ro. Thor satt der, et sted i midten av den lange og smale båten, Reece var bak ham og O'Connor foran, og lurte på hvor lenge mer de ville takle dette. Han hadde aldri gjort så hardt arbeid i en så lang tid, og alle musklene i kroppens hans ristet. Hans skuldrer, håndledd, underarmer, biceps, rygg, nakke, og selv lårene hans— de føltes som om de ville gi seg. Hendene hans skalv og håndflatene hans var såre. Et par av de andre i Legionen hadde allerede kollapsert av utmattelse. Denne øya, hvor enn den var, føltes som om den var helt på den andre siden av verden. Han bønnfalt for vind. De fikk bare en kort pause ved nattid, og fikk lov til å sove skift på femten minutter før noen andre kom for å ta deres plass. Mens han lå der i båten i bekmørket, med Krohn krøllet opp ved ham, så hadde vært den mest mørkeste og tydeligste natten han noensinne hadde sett, hele verden var fylt med glitrende røde og gule stjerner; heldigvis så hadde sommerværet holdt seg og det hadde ikke vært kaldt. Den fuktige brisen fra sjøen kjølte ham og han hadde sovnet på noen få øyeblikk—for å bare bli vekket opp noen minutter senere. Han lurte på om dette var en del av Hundredager, om dette var deres måte å herde dem på. Han begynte for alvor å undre på hva som lå foran dem, og om han kunne takle det. Magen hans romlet; siste natt han hadde fått noe mat, et lite stykke strimmel av saltet biffkjøtt, og en flask av rom for å skylle den ned. Han hadde gitt halvparten til Krohn, som tygget den i et bit og så klynket straks etter mer. Thor følte seg dårlig at han ikke hadde noe mer å gi ham. Men hadde ikke fått et godt måltid på dager selv, og han begynte allerede å savne hjemmets komfort. «Hvor lenge vil dette vare?» Thor hørte en gutt, et par år eldre enn han, rope ut til en annen gutt.

«Lenge nok til at vi blir drept alle sammen», ropte en annen gutt og pustet tungt. «Du har vært på øya før», sa en gutt til en annen, en eldre gutt, som satt der og rodde i all alvor. «Hvor lenge er det til vi kommer dit? Hvor langt skal vi?» Den eldre gutten, som var høy og muskuløs, trakk på skuldrene. «Vanskelig å si», sa han. «Vi har ikke kommet til regnmuren ennå.» «Regnmuren?» ropte den andre gutten. Men den store gutten, pustet tungt, og ble stille igjen og skipet stilnet. Alt Thor kunne høre, uten stopp, var lyden av årene som traff vannet. Thor så ned for en millionte gang, myste mot den solens stråler og var imponert over vannets gule farge. Det var klar på noen steder, spesielt når overflaten, og da han så etter, så han flere eksotiske sjøvesener som svømte langs båten, fulgte etter dem, som om de prøvde å holde tritt. Han så en lang lilla slange, som var nesten like lang som båten, med et dusin hoder på seg, som var spredt ut over hele dens kropp. Mens den svømte av sted så gikk hodene ut fra kroppen og opp i den åpne luften, med sylskarpe tenner som åpnet og lukket seg. Thor kunne ikke forestille seg hva den gjorde. Pustet den? Prøvde den å fange insekter i luften? Eller truet den dem? Thor kunne knapt forestille seg hva slags merkelig vesener som ventet på dem der de skulle dra. Han prøvde ikke å tenke på det. Det var en annen del av verden, og alt var mulig. Vil det være en del av treningen? Han hadde en dårlig følelse om at det ville være slik. En av gutten, en høy, spinkel gutt som Thor gjenkjente fra treningsområdet, lente plutselig over åren hans og kollapserte, omtrent ti fot unna. Han skled sideveis ned og deretter falt med et dunk på tregulvet. Det var gutten fra treningen med skjoldene, den som hadde vært redd for å gjøre det, han som måtte løpe ekstra runder. Thor syntes synd på ham da; det gjorde han fremdeles. Uten å tenke, så stoppet Thor å ro, hoppet ned fra setet sitt og skyndte seg bort til ham. Han var bare såvidt oppmerksom på at det var i mot reglene å forlate setet, men han måtte reagere når han så en av sine våpenbrødre i Legionen i vansker. Han snudde ham over og så på ansiktet hans. Ansiktet hans var for rød, huden hadde blitt brent av solen, og leppene var for tørre og hadde sprekker. Han var i

live, men han pustet svakt. «Kom deg opp!» oppfordret Thor og ristet ham. Guttens øyner flakket. «Jeg klarer det ikke lengre», svarte han svakt. «Kom deg opp!» hvisket Thor oppfordrende. «Kom deg opp raskt! Før de ser deg!» «THORGRIN!» skrek Kolk. Thor følte et hardt støvelspark i ryggen, og ble sendt flyvende forover med ansiktet først mot gulvet på båten. Tregulvet slo han i ansiktet og håndflatene da han traff den. «HVA ER DET DU GJØR!?» Thor var sint, rød med raseri, men han holdt seg igjen for å ikke gjøre noe forhastet. Han snudde og så opp. «Han kollapserte!» protesterte Thor. «Jeg bare hjalp—» «Du skal ALDRI forlate setet ditt! For INGEN grunn! Vi skal ikke være hverandre mødre her. Hvis han faller, så la han falle!» skrek Kolk mens han stod over Thor med hendene på hoften. Thor følte et fersk hat mot mannen. Det som gjorde mer vondt enn sparket var å bli skreket til foran de andre guttene. Det såret stoltheten hans, og Thor ønsket hevn. Noen ganger, som en kommandant, så var Kolk altfor streng. Krohn kom løpende bort til ham, snerret mot Kolk. Da han så ham, virket det som Kolk ble mer varsom mot å komme nærmere. Istedenfor pekte han en skjelvende finger mot setet hans. «Kom deg tilbake dit!» skrek han, «Eller kaster jeg deg av båten selv!» Thor gikk opp et kne, og så plutselig så han noe over Kolks skulder som fikk han til å stivne.

« DEG!» skrek Thor og pekte. Kolk snudde, men det var allerede for sent. Thor hadde ingen valg: han stupte forover og taklet Kolk, og kastet ham ned—akkurat i tide. Et splitsekund senere kom det høylydt brak og en kanonkule kom flyvende gjennom luften, rett mot dem. Den svevde forbi skipets dekk, akkurat der Kolk hadde stått; den rørte nesten hodet hans da han trakk dekket. Det traff det høyeste rekkverket, og de hørte lyden treverk som splintret; mirakeløst så hadde den ikke gjort alvorlig skade på skogen, og kanonkulen fløy av sted og landet med et digert plask i vannet. På grunn av Thors advarsel hadde alle de andre medlemmene av Legionen dukket i tid. Alle sammen, som lå på gulvet, hevet hodet og så ut. Der på horisonten, roende mot dem, var et stort digert sort skip. Den seilte med et gult flag, med et emblem av et sort skjold i midten, og to horn som stakk ut fra den. «Keiserrikets skip!» skrek Kolk Den kom raskt mot dem, med en stor kanonen som var rettet mot dem og betjent av minst et hundre soldater. Skipene var uforholdsmessig sammenlignet; deres var større, hadde en kanon, og var fylt med flere soldater. Det som var verre, var at skipet var betjenet av Keiserrikets barbarer—store, fylt med muskler, med rød hud og horn som stakk ut fra de hårløse hodene deres, store gule tenner, en liten trekant med neser, og utrolige brede kjever, med rader av sylskarpe tenner og to støttener som stakk ut på hver ende. De var formidable vesener, og de stod på dekk, løftet sverd og siklet ved siden av deres skip. «KOM DERE I POSISJON!» skrek Kolk og kom seg på føttene. Guttene sprang i handling. Thor visste knapt hva som hendte, eller hva han skulle gjøre, men de andre guttene så til å vite det. «BUESKYTTERE TIL FREMSIDEN!» skrek Kolk. «Forberede pilene deres! All andre sett fyr på pilene!» Rundt Thor, så skyndte de eldre guttene, som var mer disiplinmert, frem til kanten av skipet mens de grep buer og piler fra stativene på siden av skipet. De

yngre medlemmene av Legionen løp bort til dem, grep filletøy, dyppet dem i olje, pakket den rundt enden av pilene og satte fyr på dem. Thor ville hjelpe. Han så en bueskytter knele, og hadde ingen som hjalp ham, og han skyndte for gjøre noe. Han løp bort til ham, dyppet et filletøy i olje, knøt den rundt pilen hans, og tenkte på den mens han plasserte den på strengen. Gutten trakk buen bakover og skjøt, samtidig som dusinvis av andre rundt ham gjorde det samme. Pilene som var påtent med flammet, seilet gjennom luften; de fleste kom for kort til, hveste da de landet i sjøen, mens en dusin av dem landet på fiendens skip. Men de landet på dekk, og komme ikke lang nok til å treffe de store lerrettseilene, og bommet på sine mål. Villfolket, som var godt trent, slo på dem og sloknet dem. Den første salven hadde ikke gjort noe skade. Keiserriket, på den andre siden, justerte sin kanon og skjøt igjen. «NED!» skrek Kolk. Thor, med et hamrende hjerte, kaste seg med ansikte ned mot dekket med alle de andre—og dro Krohn med med seg. Så kom et smell til og nok en kanonkule fløy forbi over dem—igjen strøk den over skipet, men denne gangen, med et splintrende smell klarte å ta ut en stor del av rekkverket, og treverk slo sprekker og sendte tresplinter over Thors hode. «TILBAKE TIL BUENE!» skrek Kolk. Bueskytterne fant plassene sine igjen, og Thor skyndte seg over for å hjelpe, tente en pil og gav den til en bueskytter, som øyeblikkelig satte den på buestrenge og lot den fly av sted. Båten lo nærmere nå, og denne gangen så fikk de mer flaks. Keiserrikets skip, var fryktløst, og kom rask og var ikke bekymret for lukke avstanden mellomdem, som var knapt femti lengder unna. De må ha tenkte at de kunne ta dem så raskt at pilene ville ikke gjøre noe skade. Dette var dere stor feiltakelse. Denne gangen så traff flere dusiner av antente piler sailene; selv om barbarene sloknet noe av dem, så hadde mange pilene truffet. I løpet av noen øyeblikk så tok seilene deres fyr. «KOM DERE NED!» skrek Kolk.

Thor så opp akkurat i tide til å se at barbarene stod på kanten av rekkverket, holdt store spyd, og kastet dem rett på skipet deres. Thor stupte ned, dro Krohn med seg, mens hjertet hamret og spyd skar gjennom luften rundt ham, og punkterte treverket. Han hørte et skrik, og snudde og så en eldre gutt som han ikke kjente skrike ut, gripe armen sin, som var punktert av et spyd og sprutet blod. Thor så raskt på de andre og så at, heldigvis, ingen av de andre hadde blitt hardt såret, eller verre, hadde død. De fleste klarte å søke dekke i tide. Thor så tilbake opp og så at Keiserikets skip var enda nærmere. Nå kanskje tretti lengder unna, og han kunne se de gule øynene til barbarene. Deres skip var omhyllet i flammer, mens deres krigere syntes knapt bry seg. De rodde dobbelt så hardt, opptatt med å nå Legionens skip og tydeligvis å ta over skipet. Krohn hveste og snerret mot det fremmede skipet. «SPYDENE!» skrek Kolk mens han løp bort og grep set selv. «KAST DEM TILBAKE!» Rundt Thor hoppet guttene i handling, skyndte bort for å gripe spydene som satt fast i treverket. Thor skyndte bort og grep et selv, og dro den ut av treverket. Den var tykk og lang, og satt overraskende dypt inn; det tok all styrken hans å dra den ut. Men han klarte det. Han løp til kanten til skipet, og letet etter hans mål. Ved ham, kastet Reece og Elden spyd, og Thor så de bommet for kort og landet i vannet. Rundt ham så kom guttene spyd for kort. Veldig få traff skipet, og de som gjorde det, traff ikke målene sine. Thor satt sitt mål på et enkelt, tykt tau, høyt opp på fiendens skip, som holde hovedmasten fast. Han lukket øynene og fokte, følte en energi stige opp i ham, og følte at kroppen ble varm. Han ville la denne energien ta over, lede ham, og kontrollere ham. Thor tok flere skritt forover, lente bakover, og kastet spydet gjennom luften. Han så den fly av sted og følt seg stolt da han kjente at den var på rett kurs. Det var et perfekt kast.

Spydet skar hovedtauet i to, og den røyk med et høylydt brak. Da den gjorde det så begynte deres brennede seil å falle sammen, så krasje ned, landet horisontalt på skipet og slukte helle dekket i flammer. Skrik steg fra barbarene, og mange tok fyr. Noen øyeblikk senere så begynte skipet deres å riste voldsomt, og så snudde den seg sideveis og gikk under mens barbarer hoppet inn i vannet. Medlemmene av Legionen jubet av seier og Thor lurte om noen hadde sett kastet hans. «Godt gjort», sa noen, og en gutt han ikke kjente igjen klappet ham på ryggen. Thor snudde og så de andre se beundrende på ham, og følte at stoltheten hans vokse. Han følte seier. Han hadde først blitt skrekkslagen over å se det skipet fra Keiserriket, og da han innså at han var virkelig i fiendtlig område. Men nå som de hadde slått skipet, følte han at alt var mulig. Han følte at, dersom de kunne takle dette, så kunne de takle hva som helst. Akkurat ropte noen «KEISERRIKETS FLÅTE!» Thor så opp og så en av Legionen høyt oppe på masten, så bort og pekte på horisonten. Thor løp til rekkverket med de andre og så utover. Hjertet hans hoppet: der, på horisonten, lå en helt flåte med Keiserrikets skip. Thors hjerte hamret i brystet. Det var ingen sjangs for at de kunne seire over så mange skip. Og ingen sjangs de kunne flykte tilbake til Ringen i tide. De var ferdige. «REGNMUREN!» skrek noen andre. Thor snudde mot den andre retningen, og så, på horisonten, det som så ut som en mur av regn. Thor hadde aldri sett noe slikt før. Det var en fullstendig klar dag, himmelen klar—og likevel, på horisonten så var det en mur av regn. Den rørte seg ikke, men bare lå der, som et vannfall i midten av ingensteder. «Hva er det?» spurte Thor Reece som stod ved siden av ham.

«Det er grensen til den andre siden. Til Dragesjøen». «TIL ÅRENE! RO MOT REGNMUREN!» skrek Kolk panisk. Det var første gangen Thor hørte frykt i stemmen hans. Thor skyndte seg tilbake til plassen hans, rodde med alt han kunne, slik som de andre rundt ham. Skipet begynte å bevege seg raskt, rett mtot muren, og da de kom nærmere så sugde sterke strømmer dem inn, mot den, som en virvel. Thor så tilbake og så Keiserrikets skip komme mot dem. «Og hva med Keiserrikets skip?» ropte Thor til Reece. Reece, som var foran ham, ristet på hodet. «De kommer ikke til å følge etter. Ikke gjennom Regnmuren.» «Men hvorfor ikke?» spurte Thor. «Det er for farlig. De ville ikke risikere det. Bortenfor moren er det et sjø med monstre.» Thor så ned på vannet og undret. «Men hvis det for farlig for dem, hva slags håp er det for oss?» Reece ristet på hodet. «Det er den eneste veien. Vi har ingen valg.» Da de nærmet seg regnmuren, hørte Thor brølet av vann som traff vann, følte vannspruten selv fra her, og så tilbake og så at Keiserriket hadde stoppet å jage dem. Thor følte seg lettet over å bli kvitt dem, men redd for det som lå foran dem. Krohn klynket. Da Thors kropp ble dynket i frysende vann, og mens hans verden ble tåkete, grep han masten så godt han kunne, slik alle de andre guttene gjorde rundt ham også. I løpet av noen øyeblikk ble han sprutet ned med vann, det sprutet ned så hardt at det sendte han flyvende over dekket. Vann fylte øynene, nesen, og da han strakte ut, flaksende—mens han prøvde å puste så fylte vann lungene hans—klarte han ikke la være å undre: dersom dette vannet var for

farlig for Keiserriket, hva slags skapninger kunne det være her da?»

TILGJENGELIG NÅ!

DRAGENS SKJEBNE (Bok #3 I Magikerens Ring)

"MAGIKERENS RING inneholder alle ingrediensene til en braksuksess; sammensvergelser, motsammensvergelser, mystikk, heroiske riddere, og blomstrende forhold som er fylt med knuste hjerter, bedrag og svik. Boka vil fengsle deg i timesvis og falle i smak hos alle aldre. Anbefalt for det faste biblioteket for fanatasylesere. -- Books and Movie Reviews, Roberto Mattos

DRAGENS SKJEBNE (Bok #3 i Magikerens Ring) tar oss dypere inn i Thors episke reise der han blir en kriger, mens han reiser gjennom Ildsjøen til Tåkeøya. Et sted uten nåde og hjemmet til de beste elitekrigerne i verden. Thors krefter og evner blir sterkere etterhvert som han trener. Hans vennskap blir også sterkere, når han med sine venner møter motstand som de ikke kunne ha forestilt seg. Mens de står ovenfor utrolig monstre, så blir Hundredager raskt et spørsmål om liv og død, enn kun en treningsøkt. Ikke alle kommer til overleve.

Underveis, så forsetter Thors drømmer og det mystiske møtet med Argon å hjemsøke ham. Og får ham til prøve å finne ut mer om hvem han er, hvem hans mor er, og hva kilden til hans krefter er. Hva er hans skjebne?

I Ringen blir ting verre. Når Kendrick blir fengslet, så bestemmer Gwendolyn seg for å prøve å redde ham, og redde Ringen ved kjempe mot Gareth. Hun er på jakt etter ledetråder i hennes fars mord sammen med hennes bror Godfrey, og underveis så kommer de nærmere hverandre, og blir forent i deres oppdrag. Men Gwendolyn kommer i livsfare når hun prøver for hardt, og kanskje har hun påtatt seg for mye.

Gareth forsøker å løfte Dynastisverdet og får vite hva det betyr å være Konge, og blir beruset makt. Han hersker uten nåde, og blir paranoid. Mens ledetrådene rundt kongens mord blir fulgt, så angriper McCloud dypere inn i Ringen, og Kongens hoff blir stadig utsatt for større fare.

Gwendolyn lengter etter at Thor skal vende tilbake, at de skal være sammen, at deres kjærlighet skal blomstre. Men mektige krefter som står i veien for dem, så er det tvilsomt at den muligheten vil noensinne komme i oppfyllelse.

Kommer Thor til å overleve Hundredager? Vil Kongens hoff falle sammen? Vil MacGil sin morder bli funnet? Vil Gwendolyn ende opp sammen med Thor? Og vil Thor til slutt få vite hemmeligheten bak hans skjebne?

MED SIN SOFISTIKERTE VERDENSOPPBYGNING OG KARAKTERISERING, er Dragens skjebne en episk fortelling om venner og elskere, rivaler og friere, riddere og draker, intriger og politiske renkespill, det å bli voksen, knuste hjerter, bedrageri, ambisjoner og svik. Det er en beretning om ære og mot, det forutbestemte og uforanderlige, og magi. Dette er en fantasyfortelling som tar oss med til en uforglemmelig verden, og som vil appellere til alle aldre og begge kjønn.

«Fanget oppmerksomheten min fra begynnelsen og slapp ikke taket .... Denne fortellingen er et vidunderlig eventyr med høyt tempo og spenning rett fra begynnelsen. Det finnes ikke et eneste kjedelig øyeblikk. » --Paranormal Romance Guild (om Omvandlet)

«Fylt med action, romanse, eventyr og spenning. Skaff deg boka og bli forelsket

igjen» --vampirebooksite.com (om Omvandlet)

Lytt på MAGIKERENS RING serien i lydformat!

Nå tilgjengelig på:

Amazon Audible iTunes

Bøker av Morgan Rice

MAGIKERENS RING HELTENS OPPDRAG (Bok #1) KONGENES MARSJ (Bok #2) DRAGENS SKJEBNE (Bok #3) ET ROP FOR ÆRE (Bok #4) ET ÆRESLØFTE (Bok #5) ET TAPPERT ANGREP (Bok #6) ET SVERDRITUALE (Bok #7) ET VÅPENRETT (Bok #8) EN HIMMEL MED MAGI (Bok #9) ET HAV MED SKJOLD (Bok #10) ET STYRE AV STÅL (Bok #11) ET LAND AV ILD (Bok #12) ET STYRE AV DRONNINGER (Bok #13)

OVERLEVELSE-TRILOGIEN ARENA TO (Bok #2) ARENA EN: SLAVEHOLDERE (Bok # 1)

VAMPIRJOURNALENE OMVANDLET (Bok #1) ELSKET (Bok #2) SVIKET (Bok #3) FORUTBESTEMT (Bok #4) BEGJÆRET (Bok #5) TROLOVET (Bok #6) SVERGET (Bok #7) FUNNET (Bok #8) GJENOPPSTÅTT (Bok #9) LENGTET (Bok #10) SKJEBNEBESTEMT (Bok #11)

Om Morgan Rice

Morgan Rice er #1 bestselgende forfatter av VAMPIRJOURNALENE, en bokserie for unge voksne som består hittil av elleve bøker; #1 bestselgende bokserien OVERLEVELSE-TRILOGIEN, en postapokalyptisk spenningsserie som består hittil av to bøker; og den #1 bestselgende fantasy-serien MAGIKERENS RING, som består hittil av tretten bøker.

Morgan sine bøker er tilgjengelige på lyd – og bokformater, og oversettelser av bøkene finnes på tysk, fransk, italiensk, spansk, portugisisk, japansk, kinesisk, svensk, nederlandsk, tyrkisk, ungarsk, tsjekkisk, og slovakisk (flere språk kommer).

Morgan vil gjerne høre fra deg, så vennligst besøk www.morganricebooks.com for å melde deg på e-postlisten, få en gratis book, få gratis gaver, last ned gratis app, få de siste eksklusive nyhetene, hold deg oppdatert med Facebook og Twitter, og hold kontakten!